Sjanger: Postcyberpunk, Hard SF og Space Opera
Rating:

Hvis du blander hypermoderne nanoteknologi, god, gammeldags space opera og venstredreid, politisk propaganda med en energisk og til tider satirisk skrivestil, og pakker det hele inn i en adventure historie - ja, hva får du da? Jo, da får du den Hugo-nominerte debutromanen Singularity Sky.

Jeg gledet meg veldig til Ã¥ lese min første bok av den meget omtalte Charles Stross. Baksiden av coveret var fullspekket med lovord fra andre forfattere, kritikere og magasiner. “A fast, fizzing firework of ideas,” sa forfatter Ken MacLeod, og han hadde rett i det. “Enough action to sink a battleship,” sa Dreamwatch. Joda, bokstavelig talt, det var det.

Derimot var det et par andre utsagn jeg ikke kan si meg enig i. Blant annet sier den kjente SF redaktøren Garner Dozois: “Where Charles Stross goes today, the rest of science fiction will follow tomorrow.” Jeg skjønner ikke helt hva Dozois tenker pÃ¥ her. La meg utdype…

I form minner ikke Singularity Sky mye om en hard SF roman; jeg tenker mere krim og adventure. Boken er en spennende thriller, og sÃ¥nn passe god war fiction. Den inneholder litt lite human interest (selv om det er inkludert en slags kjærlighetshistorie), og i stedet mere tekniske detaljer om f.eks. hvordan man manøvrerer et romskip. Men først og fremst er det ideene Stross formidler som er viktige, som sÃ¥ mange ganger før i denne sjangeren…

Singularity Sky handler om mange ting; teknologi som løper løpsk, og hvordan mennesker hÃ¥ndterer dette er nok et hovedtema - hvilke problemer man kan ha med Ã¥ tilpasse seg “høy” teknologi. Hovedidéen i boken er at intergalaktisk kommunikasjon er løst i form av automatiserte, semi-bevisste, selvreplikerende Von Neumann maskiner. Dette høres ut som noe Arthur C. Clarke og Douglas Adams kunne funnet pÃ¥ over et par (eller kanskje mange) halvlitere. Boken forteller hvilke følger denne teknologien fÃ¥r, i alle fall for én bestemt sivilisasjon.

Boken kan også ses på som en konflikt mellom ideologier. Det skildres en stat som undertrykker folket, og forbyr teknologi og effektiv informasjonsdeling. Jeg oppfatter dette som en kritikk av mange av dagens stater - f.eks. USA - og deres selvoppnevnte rolle som beskyttere. Stross kritiserer overbeskyttelse og sensur, og sier at man bør heller foretrekke litt terror i verden enn total overvåking.

Boken er som et fyrverkeri, med mange ideer - Stross har helt tydelig mye han skulle ha sagt, men når det kommer til stykke så blir det så mange ideer at han ikke får sagt så forferdelig mye om hver av dem likevel. Resultatet blir rett og slett litt overfladisk, til tross for at han skriver veldig bra. Innimellom, særlig mot slutten, kommer forfatteren med en rekke infodumps, og blir belærende og prekende. Infodumps kan være nødvendige av og til de, særlig i science fiction sjangeren, men i denne boken likte jeg det ikke. Selve slutten virker også litt tilfeldig og forvirret.

Totalt sett er jeg glad jeg leste boken, og i alle fall første halvdel var veldig spennende. Men jeg synes ikke den var noe spesielt revolusjonerende, og dermed ble jeg ganske skuffet - i forhold til hypen om boken og denne “kometforfatteren”. Jeg gir boken en midt pÃ¥ treet-karakter, 2,5 av 5 stjerner, og hÃ¥per at hans øvrige bøker er bedre enn denne.

Relatert artikkel: Ansible.

Dette innlegget ble publisert Friday, September 1st, 2006 klokken 8:31 am og finnes i kategorien Bok anmeldelser, Hard SF, Krig, Postcyberpunk, Singularitet, Space Opera. Du kan holde deg oppdatert om alle kommentarer med denne RSS 2.0 feeden. Du kan skrive en kommentar, eller bruke tilbaketråkk fra din egen side.