The Player of Games
Sjanger: Soft SF, thriller, posthuman space opera
Rating: 
“This is the story of a man who went far away for a long time, just to play a game. The man is a game-player called ‘Gurgeh’. The story starts with a battle that is not a battle, and ends with a game that is not a game.”
Slik begynner historien om Gurgeh, en av de mest kjente “spillerne” i det utopiske samfunnet the Culture. Han har begynt Ã¥ kjede seg over livet sitt. Han har ingen flere utfordringer - han mestrer alle spill han noen gang har prøvd seg pÃ¥, og sliter med Ã¥ finne utfordrende motstandere. Derfor aksepterer han et oppdrag fra the Culture; Ã¥ reise til det brutale keiserdømmet Azad, en verden hvor et strategispill dominerer og definerer livet til alle som lever der.
Iain M. Banks er en skotsk forfatter som veksler mellom Ã¥ skrive science fiction og mainstream literatur. The Player of Games er en av Banks’ culture romaner - det er ikke den første, men regnes likevel som den beste introduksjonen til serien. Og boken kan leses selvstendig, man forplikter seg ikke til en uendelig serie med science fiction bøker. Sjangsen er derimot stor for at man kommer til Ã¥ fÃ¥ lyst til Ã¥ lese flere.
Romanen er interessang på (minst) to plan; for det første er det meget spennende å følge Gorgeh på den reisen han legger ut på, og oppleve hvordan han håndterer de situasjonene han kommer ut for. For The Player of Games er ikke først og fremst en ide-roman med vitenskap og teknologi i fokus, slik veldig mange SF romaner er, men en historie som stiller det sentrale spørsmålet som kjennetegner all god litteratur; hva betyr det å være et menneske? Gorgeh er en bortskjemt mann i et overbeskyttende samfunn. Gjennom historien får han satt sin egen eksistens i et større perspektiv, og lærer mye om hvilke drivkrefter det er som former verden rundt oss.
Men denne boken handler ogsÃ¥ om noe annet, nemlig Keiserdømmet Azad. Azad skildres pÃ¥ en meget troværdig mÃ¥te som et hierarkisk og brutalt samfunn, med strategispillet som en ny vri pÃ¥ demokrati. Men dette blir ekstra interessant nÃ¥r det gÃ¥r opp for deg at Azad faktisk ligner mye mer pÃ¥ vÃ¥r egen verden enn hva Gorgeh’s the Culture gjør. The Player of Games er en samfunnskritisk skildring som stiller noen noksÃ¥ ubehagelige spørsmÃ¥l om oss selv og den verden vi lever i. Den blir aldri prekende eller belærende, men viser oss bare hvordan dette forferdelige keiserdømmet pÃ¥ flere nivÃ¥er ligner pÃ¥ oss.
For å si det som det er, Iain M. Banks imponerer meg. Han skriver med en litterær kvalitet som overgår de fleste andre SF forfattere. Stilen er enkel og flyter lett, men er samtidig pirrende og interessant. Man føler at han aldri undervurderer leseren; han lar det være litt igjen for leseren å finne ut av selv. Han skildrer sine karakterer på en måte som gjør at du føler du har kjent dem i mange år - etter å ha lest bare noen få sider om dem. Banks roman fokuserer først og fremst på karakterene, deretter på handlingen og til slutt på ideene, ikke omvendt.
Siste del av The Player of Games er noe av det sterkeste jeg har lest. Jeg ble like oppslukt i det keiserlige strategispillet som Gorgeh ble, og jeg ble like forferdet over Azad som han ble også. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å formidle hvordan denne følelsen var, eller nøyaktig hva det var som gjorde det - men jeg er ingen forfatter, og kan bare anbefale alle andre til å lese denne boken istedet.
Noen linker til videre lesing:
- The Culture og Iain M. Banks på Wikipedia
- A few notes on the Culture, av Iain M. Banks
Tags: iain m. banks
September 17th, 2006 at 8:02 am
[…] Kjempekjekt.com […]
October 4th, 2006 at 9:30 pm
Meget bra Torbjørn! Du skriver særs bra og gir inntrykk av å ha gode kunnskaper om sci-fi litteratur. Du har også vekket min gamle interesse for sci-fi bøker etter at jeg leste et par av bokanmeldelsene dine.
Har akkurat lest boken Enders Game. En veldig bra bok som jeg anbefaler alle til å lese.
Bloggen din er kjempebra!
October 4th, 2006 at 10:25 pm
Veldig kjekt å få en så fin kommentar, takk skal du ha! Og hvis jeg virkelig har bidratt til at du leser mer sci-fi så er jo det fantastisk. Håper du fortsetter å følge med på kjempekjekt.com, så skal jeg forsøke å skrive flere spennende artikler..
Apropos Ender’s Game: jeg har hørt mye negativt om resten av serien, men fikk i gÃ¥r anbefalt Ã¥ lese Ender’s Shadow (og droppe de andre). MULIG SPOILER: Den har vistnok den samme handlingen som Ender’s Game, men fra en annen synsvinkel… Kan jo være spennende det.
January 2nd, 2007 at 8:54 pm
[…] Historien har endel likhetstrekk med bl.a. Iain M. Banks Player of Games, som jeg leste i høst. Men jeg mÃ¥ desverre si at andre forfatteres forsøk pÃ¥ Ã¥ sette oss inn i en futuristisk setting blekner i forhold til denne spennende, overraksende og sterke romanen. Den har lag pÃ¥ lag pÃ¥ lag med virkelighet - og skillet mellom ekte virkelighet og virtuell virkelighet er nesten helt bort: […]
March 15th, 2008 at 12:33 pm
Normalt er jeg en person som ikke vaakner tidlig om morgenen paa en lordag. Aa komme seg opp rundt kl tolv er ikke uvanlig, saa naar jeg stod opp litt over klokka aatte i dag morgens for aa lese ferdig boka ‘The Player of Games’, saa kan ikke det bety annet enn at jeg syntes det var en spennende bok.
Jeg leste boka av flere grunner. For det foerste likte jeg tittelen. Jeg liker selv aa spille spill, saa den var grei. Grunn nummer to var at jeg antok at siden Iain M Banks ogsaa skriver vanlige romaner saa er han bedre aa skrive enn de fleste forfattere som kun er science fiction forfattere. Kanskje en litt droy tanke, men i dette tilfellet kan jeg ikke annet enn aa vaere enig. Og sist, men ikke minst, saa leste jeg boka fordi Torbjorn anbefalte den til meg.
Boka er foerst utgitt i 1988 og det gjoer den faktisk svaert saa imponerende. Internett og mobiltelefoner er forutsett og slaatt i sammen i noe han kaller en terminal. En terminal er noe alle har med seg og inneholder alt man trenger i ett. Jeg kunne tenkt meg en saann og skjoenner ogsaa at det er noe som kommer, selv om det kan ta non tusen aar foer den er saa nyttig som i denne boka.
Jeg syntes Torbjorns forklaring over faar med seg det viktigste av hva boka dreier seg om. Ingen vits i aa gjenta det. Jeg vil bare faa lov til aa sitere fra boka. Det er tidlig i boka og Gurgeh, hovedpersonen, har ennaa ikke vaert i keiserriket, og faar forklart hvorfor the Culture ikke har invadert dem:
‘We might be forced into a high-profile intervention against the empire; it would hardly be war as such because we’re way ahead of them technologically, but we’d have to become an occupying force to control them, and that would mean a huge drain on our resources as well as morale; in the end such an adventure would almost certainly be seen as a mistake, no matter the popular enthusiasm for it at the time. The people of the empire would lose by uniting against us instead of the corrupt regime that controls them, so putting the clock back a century or two, and the Culture would lose by emulating those we despise; invaders, occupiers, hegemonists.’
Can someone say the US and Iraq? Quite in depth understanding of political play when you remember it was written in the 1980s. A book to recommend, surely!
March 15th, 2008 at 2:02 pm
Hyggelig at du likte den, Halvard.
Og morsomt at du glemmer å slå tilbake til norsk etter sitatet på slutten