kjempekjekt.com – SF blog » Blog Archive

Mockymen

Sjanger: Science Fiction thriller
Rating:

Mockymen er – eller gir inntrykk av å være – en meget spesiell bok. Her møter vi blant annet budistisk reinkarnasjon, nazister fra andre verdenskrig, og aliens som sier de kommer i fred, men som kanskje har en skjult agenda. Men egentlig er det like mye en typisk hemmelig-agent-thriller, med en dash filosofi og ettertanke for smaks skyld.

Jeg kan gjerne sammenligne det med X-Files. Boken er omtrent som å se en hel sesong – hvor Dana Scully endelig må innse at utenomgjordiske vesener faktisk eksisterer.

Jeg ble først kjent med Ian Watson gjennom bøkene han har skrevet fra Warhammer 40.000 universet. Dette var på ingen måte høy litteratur, men jeg ante likevel noen kvaliteter, og fikk lyst å lese mer. Det var ikke enkelt å finne noe i bokhandlerne her i Norge, men for et par år siden kom jeg over et eksemplar av hans debutroman fra 1975, The Embedding.

Debutromanen har faktisk en god del ting til felles med Mockymen, som er Ian’s foreløpig siste roman, skrevet i 2003. Begge handler om menneskenes første møte med utenomgjordiske vesener, og om hva de vil med oss. Begge har også okulte elementer, og sist men ikke minst, begge er opptatt av språk – og av språkets betydning for bevisstheten.

Ian er generelt veldig opptatt av språk, og språket og komposisjonen i Mockymen ligner ikke på noe jeg har sett tidligere. Av og til blir skrivestilen hans rett og slett for avansert for meg, og jeg må gå tilbake å lese en side på nytt. Men etterhver venner man seg til det; man får ikke lov til å lese “på autopilot”, her må man virkelig følge med.

Ian har f.eks. infodumps så intrikate at de virker som handling, selv om de ikke er det. Andre ganger aner jeg ikke hva som skjer.., men jeg leser videre, for jeg vet at det er meningen, og at Ian vil vise meg hva som skjer når det passer ham.

Romanen er todelt; første del foregår i 1995, og inkluderer bl.a. flere besøk til Vigelandsparken i Oslo. Handlingen er komprimert og spenningen er stor, og disse seks første kapitlene, som i seg selv er en god horror-historie, blir som et bakgrunnsteppe for det som kommer videre…

I den andre delen er vi i London i år 2015. Romvesenene har landet, og hjelper menneskene gjennom den sosiale krisen som startet i slutten av 0-årene. Det eneste de trenger til gjengjeld er å låne menneskekropper som de kan bruke. Mockymen har nemlig ingen kropper selv. Vi følger Anna, som jobber i det britiske hemmelige politiet. Hennes oppgave er å undertrykke all motstand mot gjestene fra verdensrommet, men samtidig må hun undersøke om mockymennene har rent mel i posen selv.

Den filosofiske delen av boka stiller spørsmålet hva er bevissthet? Hva er sjelen, og er den noe som kan separeres fra kroppen? Descartes er kjent for å ha sagt: “Jeg tenker, derfor er jeg”. Ian tar dette til det ekstreme ytterpunktet, og mener (og dette kjenner jeg også igjen fra The Embedding) at språk er bevissthet. Det er ordene, språket, som i seg selv skaper selvet i oss. Vi former ikke ordene etter hva vi tenker – det er ordene som former hva vi tenker. For dem som klarer å vri tankene sine rundt denne idéen så bli dette en meget spennende del av Mockymen.

Mot slutten av boka begynte jeg å bli nervøs; det er jo bare 100 sider igjen, tenkte jeg, nå må du begynne å komme til poenget her, Ian. Og: nå er det bare 50 sider igjen, du kan umulig klare å få denne historien i mål på 50 sider. Osv., osv. Men Ian gir oss ikke en fullverdig slutt, og det er grunnen til at denne boken ikke får alle fem stjernene den ellers hadde fortjent. På slutte forteller han oss hva som skjer i stedet for at vi får være med å se det. Jeg bestemmer meg til slutt for at jeg godtar dette, hovedpersonen får jo heller ikke være med på det som skjer – men det virker kanskje litt som om forfatteren hadde nådd 300 sider og fikk beskjed om å pakke sammen. Synd for en ellers strålende bok.

Så jeg vil gjerne få anbefale denne boken til alle dem som er interessert i spennende og litt anderledes science fiction fra en forfatter som ikke er redd for å blande elementer fra ulike sjangere, og som gjør dette på en mesterlig måte. Ian Watson skriver kioskliteratur med høy litterær kvalitet (trodde du kanskje det var to motsetninger) som passer for dem som ikke er redde for det engelske språket.

Til slutt må jeg bare få nevne – som en kuriositet – at det som til slutt redder dagen for menneskeheten er muslimske selvmordsbombere. For å finne ut hvorfor må du lese Mockymen.

Tags: first contact, ian watson

Dette innlegget ble publisert Sunday, October 8th, 2006 klokken 9:44 pm og finnes i kategorien Aliens, Bok anmeldelser, Horror, Soft SF. Du kan holde deg oppdatert om alle kommentarer med denne RSS 2.0 feeden. Du kan skrive en kommentar, eller bruke tilbaketråkk fra din egen side.