The End of Eternity
Sjanger: Tidsreiser, Hard SF
Rating: 
I musikken har vi superstjerner som Michael Jackson, Madonna, Kiss og Elvis. Science fictions aller største superstjerne er Isaac Asimov. Aller størst suksess hadde han med med robot- og Foundationbøkene, men i skyggen av disse finner vi andre bøker av meget høy kvalitet. The End of Eternity er en av disse; den ultimate tidsreisehistorien.
Hovedpersonen Andrew Harlan er en Eternal - hans jobb er å overvåke historien, og å påvirke den her og der for gjøre tilværelsen bedre for alle mennesker:
“We work to plot out all the details of everywhen from the beginning of Eternity to where Earth is empty, and we try to plot out all the infinite possibilities of all the might-have-beens and pick out a might-have-been that is better than what is and decide where in Time we can make a tiny little change to twist the is to the might-be and we have a new is and look for a new might-be, forever, and forever..”
Som alle Asimov-historier er dette en meget intelligent historie, men skrevet i et enkelt språk - den er rask og spennende og fungerer bra som en slags thriller/mysterie-roman. I motsetning til moderne SF-mursteiner leser du denne på én helg. Den er også tidløs; ingen ting av fortellingen har tapt seg på de 51 årene det har gått siden den ble skrevet.
Romanen er heller ingen steril, vitenskapelig historie uten menneskelige følelser og konflikter. Uten å røpe for mye kan jeg fortelle at Harlan fortaper seg i en kvinne.., han blir tilsynelatende gal av sjalusi - og bryter alle regler han har levd etter for å kunne være med henne. Historien vekker absolutt leserens følelser og interesse for de involvertes skjebner.
The End of Eternity handler om tid, evighet og uendelighet, om virkelighet, og om dilemmaene man støter på når tid blir et relativt begrep. Men dette er ingen enkel mann-reiser-tilbake-i-tid-og-møter-seg-selv (evt. -dreper-sin-oldefar) historie.., det er ingen Back To The Future, og fortjener mer oppmerksomhet enn H. G. Wells The Time Machine, selv om det er den tidsreisehistorien alle har hørt om.
The End of Eternity handler om sensur. Den handler om hva som skjer om vi beskytter oss selv mot det som utfordrer oss. Den handler om å lære av våre feil, og hva som skjer om noen andre gjør alle våre erfaringer for oss. Dette er et fantasifult innblikk i menneskets psyke, og stiller spørsmål med hva som driver oss, om vår søken etter kunnskap - og hvor det kan føre hen.
For Ã¥ konkludere…
Denne boken er kort sagt genial. Noen, kanskje spesielt de som først og fremst kjenner science fiction fra film, vil lese denne historien og si at Asimov var før sin tid. Han var ikke det - over hundre år med glitrende spekulative litteratur viser oss det - men han var en av de smarteste forfatterne innen sjangeren, og skapte noen unike historier ut av ideene sine.
The Encyclopedia of Science Fiction sier enkelte mener The End of Eternity er hans beste bok - jeg har ikke lest alt han har skrevet enda, men inntil videre må jeg si meg enig.
February 18th, 2007 at 12:37 am
Kan ikke si annet enn at jeg er veldig, VELDIG enig i din vurdering av “The End Of Eternity”. Har lest alt Asimov skrev av skjønnlitteratur (det er praktisk umulig for en normal enkeltperson Ã¥ lese all faglitteraturen ;-), og er etterhvert kommet til at dette er hans beste. Folkens - denne mÃ¥ dere bare skaffe!
February 18th, 2007 at 1:23 am
Det er greit Ã¥ være fan av Asimov. Skal ikke nekte pÃ¥ det, men Ã¥ si han er SF’s egen superstjerne er som Ã¥ si at du blir sterk av Ã¥ spise opp ertene dine. Det er helt kurant, men ikke helt sant. Skal du lete etter superstjerner pÃ¥ den litterære SF-himmelen sÃ¥ er nok folk som William Gibson og Philip K. Dick (post-mortem) letter Ã¥ gripe tak i. For meg sÃ¥ er Asimov ganske marginal litterært sett, og de fÃ¥ bøkene jeg har lest av ham (Foundation-serien) bygger pÃ¥ gode idéer, men som sÃ¥ mange andre SF-forfattere sÃ¥ blir det lite gjennomslagskraft i gjennomføringen.
February 18th, 2007 at 2:43 am
Jeg ville kanskje ikke ha kritisere Asimov i samme avsnitt som jeg innrømmet at jeg ikke hadde lest så mye av ham? Neida, alle skal få si hva de mener!
Sammenlignet med PKD er Asimov en langt bedre forfatter - både litterært og hva gjennomføring av gode science fiction ideer angår. PKD hadde også mange unike ideer, det kan ingen nekte for, men han utviklet dem sjelden til god litteratur. Han skriver dessuten på en måte som er vanskelig tilgjengelig for folk flest. Tidvis begikk han meget gode noveller, men jeg har til nå mistet interessen i de romanene jeg har prøvd meg på.
Han er generelt bedre på å utvikle karakterer, mens Asimov etter min mening er langt bedre på å bruke vitenskapeligen som et verktøy for å utforske hvem vi er og hvilke muligheter og utfordringer vi står ovenfor - hvilket jeg føler er noe av essensen i SF.
Asimov har nok generelt hatt langt mer å si for sjangeren enn det PKD har hatt. Mange forfattere liker PKD (post-mortem, som du påpekte), men det er typisk fordi han har etterlatt seg en haug med påbegynte historier man kan bruke som utgangspunkt i eget forfatterskap. Asimov har gitt mer til den kollektive bevissthet.
Å sammenligne Asimov med Gibson kan jeg vanskelig gjøre, ettersom jeg har unngått å lese noe av ham. Jeg skjønner at Gibsons cyberpunk-revolusjon var betydningsfull, men det var da vitterlig bare et lite steg i utviklingen av sjangeren - og han regnes vel ikke som en kvalitativt bedre forfatter enn sine samtidige cyberpunkere eller senere post-cyberpunkere?
MEN som alltid i slike spørsmÃ¥l sÃ¥ er det vel graderings- og vurderingskriteriene vi ikke er helt enige om. NÃ¥r du sier “ganske marginal litterært sett” sÃ¥ kan jeg være enig med deg for en viss betydning av litterært. Og smak kan man dessuten diskutere i Ã¥revis uten Ã¥ bli enige.., og likevel er det gøy. Jeg mener likevel han har vært den aller viktigste forfatteren innen sjangeren i forrige Ã¥rhundre, og at hans historier holder en meget høy science fiction standard.
Årsaken til at jeg valgte å kalle ham en superstjerne er forresten et sitat fra The Times:
“We’re talking serious legends, here. If superstars are those whose fame spills from the particular to the general, then the late Isaac Asimov was a superstar… In dealing with God, the Universe and the Whole Damned Thing, he had few equals.”
February 18th, 2007 at 3:08 am
Som en liten ekstra kommentar, her er et sitat fra Asimov selv:
“What I will be remembered for are the Foundation Trilogy and the Three Laws of Robotics. What I want to be remembered for is no one book, or no dozen books. Any single thing I have written can be paralleled or even surpassed by something someone else has done. However, my total corpus for quantity, quality and variety can be duplicated by no one else. That is what I want to be remembered for,”
- September 20, 1973, Yours, Isaac Asimov, page 329.
For dem som er interessert i hva Asimov har blitt kritisert for i sitt forfatterskap, følg denne linken:
http://en.wikipedia.org/wiki/Isaac_Asimov#Criticisms
August 13th, 2007 at 2:28 pm
[…] The End of Eternity (anmeldelse) […]