Sjanger: Post-apokalyptisk fremtidsfabel, dystopi
Rating:

A Canticle for Leibowitz er en klassiker utgitt i 1959 - skrevet av Walter M. Miller, Jr. - som vant Hugo prisen for beste SF roman (i 1961). Den er både seriøs og morsom, og i følge mange utgjør den et litterært landemerke fra det 20. århundre.

En eller annen gang, sansynligvis et sted på 1960-tallet, skjer det værst tenkelige; verden går under i en global atomkrig. Kun et fåtall overlever i sivilisasjonens ruiner, og kaos rår. Man gir kunnskapen skylden for at det gikk som det gikk - man vil glemme alt det som var og begynne på nytt - og derfor brenner man alle bøker og ødelegger all informasjon om tiden før apokalypsen.

Bare én mann - Leibowitz - som etter det som skjedde har funnet religionen, og munkeordenen han har skapt, gir seg selv oppdraget å beskytte de få restene man har igjen av minner og kunnskap om det som en gang var.

Og når selv Leibowitz her blitt gammel historie og helgen, ja da begynner historien i denne boken.., om munke-aspiranten Francis som enten ved en tilfeldighet eller takket være hellig rettledning, finner et gammelt tilflyktsrom med verdifulle papirer og rester fra den kritiske tiden hvor nesten alt ble borte. Gjennom Francis øyne blir vi skildret en munkeorden som så godt de kan forsøker å bevare gammel kunnskap til verden en gang på ny er klar for å ta imot den.

Historien om Francis er veldig morsom.., jeg koste meg og lo høyt av førsteklasses, svart komikk - Francis minte meg om Rincewind i Discworld-bøkene, og jeg ble etterhvert svært glad i ham. Men på side 116 var han allerede død.

For historien måtte videre - jeg fikk nå følge Leibowitz-ordenen opp gjennom århundrene, mens samfunnet rundt etterhvert gjen-utviklet seg fra barbari til teknologi. Og med det så endret også tonen i boken seg.

A Canticle for Leibowitz er ingen typisk science fiction historie. Med det mener jeg at det er en historie mange vil kunne sette pris på, uten å være spesielt opptatt av teknologi, romfart e.l. Dessuten er den tidløs, og en historie som nok vil sitte i meg lenge.

Boken er som sagt komisk, men samtidig mørk og seriøs. Dens tema er tro, kunnskap og makt. Bokens setting er religiøs, men religionen står på ingen måte i veien. Måten boken skildrer karakterenes behandling av etiske spørsmål er svært intelligent. Hvordan en kristen vil oppfatte det vet jeg jo ikke, men jeg tror skildringen er god også for dem. I så fall, hvis dette er en bok som handler om religion som både ateister og kristne vil kunne sette stor pris på, så må vel det være et kunststykke?

SpørsmÃ¥let “lovsangen” til Leibowitz stiller er: Er kunnskap egentlig sÃ¥ lurt? Var det dette Gud mente da han sa til Eva at spiser du av den forbudte frukt sÃ¥ vil dine øyne Ã¥pnes, du vil forstÃ¥, fÃ¥ kunnskap som en Gud. Men du vil bli kastet ut av Edens hage, du og din slekt vil falle.

…som om dette ikke var en vilkÃ¥rlig regel fra Gud, men at den forbudte frukt - det vil si kunnskap - er farlig i seg selv.

Og boken spør videre: Vil dette bare gjenta seg og gjenta seg; menneskene foredler sin kunskap og teknologi for så å bruke den til å utslette seg selv igjen og igjen? Er vi dømt til å misslykkes?

I dagens optimistiske samfunn virker kanskje ikke dette temaet så aktuelt - det er nok en bok som har blitt til av den andre verdenskrigen og våpenkappløpet som fulgte mellom supermaktene. Men det å stille kritiske spørsmål til teknologiske og også rent kunnskapsmessige nyvinninger og oppdagelser har kanskje aldri vært viktigere enn det er i dag, hvor utviklingen går så fort. Mye av det vi forsker på i dag vil kunne få katastrofale følger for kommende generasjoner.

Det spente forholdet mellom midt-østen og vesten gjør jo også dette aktuelt, og vi kan trekke paraleller til hvordan vi påvirker klimaet på jorden men ikke makter å gjøre noe nevneverdig med det. Spørsmålet er om vi mennesker er i stand til å bruke vår fornuft til å styre unna fallgruvene. Av og til virker det som om vi ikke har en sjangs.

Skal jeg si noe negativt om boken så må det bli at slutten kanskje ikke er helt tilfredstillende. Det er bl.a. noen tråder som ikke blir helt nøstet inn. Slutten kan også ha to tolkninger, en ateistisk og en religiøs - jeg synes den er grei, men om du er en av dem som må ha absolutte svar i slutten av en historie så skal du være klar over at det får du ikke her.

Var dette spennende?

Synes du dette jeg her har beskrevet er interessante problemstillinger så kan du kanskje også ta en titt på denne artikkelen fra forskning.no om troen på teknologi og mangelen på etisk debatt rundt teknologisk utvikling.

Ellers kan jeg tipse om noen andre, post-apokalytiske bøker man visstnok bør lese:

• Oryx and Crake (2003) av Margaret Atwood
• On the Beach (1957) av Nevil Shute
• Alas, Babylon! (1959) av Pat Frank
• Earth Abides (1949) av George R. Stewart

Dette innlegget ble publisert Friday, April 13th, 2007 klokken 11:56 pm og finnes i kategorien Bok anmeldelser, Dystopi, Humor, Klassikere, Soft SF. Du kan holde deg oppdatert om alle kommentarer med denne RSS 2.0 feeden. Du kan skrive en kommentar, eller bruke tilbaketråkk fra din egen side.