Childhood’s End
Sjanger: Klassisk science fiction med aliens og et transhumanistisk tema
Rating: 
Den britiske science fiction forfatteren og oppfinneren Arthur C. Clarke er aller mest kjent for sin roman 2001: A Space Odyssey, som han også lagde film av sammen med Stanley Kubrick. Han er dessuten den eneste gjenlevende av De Tre Store forfatterne fra sjangerens gullalder (de to andre var selvsagt Heinlein og Asimov).
Clarke er utdannet innen fysikk og matematikk, har vært medlem av en rekke, vitenskapelige organisasjoner, og under andre verdenskrig var han offiser i det britiske flyvåpenet, hvor han skal ha bidrag til utviklingen av radaren. Han har mottatt en lang rekke priser for sitt forfatterskap som bl.a. inkluderer over femti romaner, samt en Oscar for 2001 filmen. Og som om ikke det var nok var det han som i 1945 foreslo at geostasjonære satelitter ville være ideelle til komunikasjonsformål - den geostasjonære banen rundt Jorden kalles Clarke-beltet i hans ære.
Og så var det denne boken da..
For Ã¥ sette historien litt i perspektiv: Childhood’s End ble skrevet i 1952/53, fire Ã¥r før den første satelitten ble skutt opp (Clarke sier optimistene pÃ¥ den tiden ikke trodde det ville skje før Ã¥rhundreskiftet) og 16 Ã¥r før Armstrong og Aldrin landet pÃ¥ the Sea of Tranquillity og dermed avsluttet mÃ¥nekappløpet mellom USA og USSR.
Og Childhood’s End starter faktisk med dette kappløpet; bÃ¥de amerikanerne og russerne er kun mÃ¥neder fra Ã¥ sende avgÃ¥rde sine første romskip. Men sÃ¥ skjer det noe som vil endre menneskenes fremtid for alltid - jorden invaderes av utemomjordiske vesener. De er venneligsinnede men hemmelighetsfulle, de rydder opp i alle problemene vÃ¥re, avskaffer fattigdom og fientligheter, men de lar oss ikke lenger søke mot stjernene.
Til Ã¥ være sÃ¥pass gammel virker Childhood’s End overraskende moderne, den er intelligent og spennende, og kan leses som en slags alternativ historie. Dette er den førte, rene Clarke-romanen jeg har lest, og jeg mÃ¥ si jeg har fÃ¥tt et meget godt inntrykk av forfatteren. Stilen minner om Asimov, men er likevel mer litterær og leken. Det har blitt endel høye karakterer blant anmeldelsene i det siste, men det er kanskje bare naturlig nÃ¥r jeg er sÃ¥ kresen i forhold til hva jeg leser.
Hovedtemaet i historien er transhumanistisk - det neste steget i menneskenes utvikling. Og det steget er enorm. Childhood’s End beskriver et singularitets-event, 30 Ã¥r før Vernor Vinge gjorde det uttrykket populært. Men singulariteten er ikke teknologisk. Childhood’s End har nemlig ogsÃ¥ et annet tema, nemlig det paranormale. PÃ¥ femtitallet var argumentasjonen for overnaturlige elementer som tankeoverføring o.l. mye sterkere og virket mye mer overbevisende enn det gjør i dag. Den gangen var det naturlig for Clarke Ã¥ basere sin historie pÃ¥ disse tingene - i dag sier han at innholdet ikke uttrykker hans egne oppfatninger av hvordan verden fungerer, men at historien likevel bør kunne nytes for det den er.
Et ørlite fantasy-element der altså, men siden det kommer fra Clarke har det selvsagt en slags naturlig forklaring, og kan nytes av science fiction entusiaster med sans for gode klassikere. Dette er en perle!
Tags: arthur c. clarke, first contact
