Hehe, her kommer det en kul film! Et romskip krasjlander, og ut av vraket kommer et ondsinnet monster og en utenomjordisk kriger. Monsteret går amok og begynner å drepe de norske vikingene. En slags Aliens vs. Predator altså, men satt til Norge, og årstallet er 709.

Dagbladet har en trailer og litt mer info.

Jeg beklager forresten at det ikke har vært mye aktivitet her i det siste – jeg har sÃ¥ mye rart jeg holder pÃ¥ med for tiden. Men jeg leser fortsatt mye science fiction, og har mye bra Ã¥ fortelle om fremover, sÃ¥ jeg hÃ¥per dere klarer Ã¥ vente.

Man bør lese minst en Arthur C. Clarke-roman i Ã¥ret. I fjor leste jeg Childhood’s End (1953), som var helt suveren. Denne gangen har jeg lest en bok som regnes som en hjørnesten i Clarkes forfatterskap, nemlig Rendezvous with Rama. Romanen vant bÃ¥re Hugo og Nebula-prisen i 1973/74.

Sjanger: Hard SF klassiker, first-contact
Rating:

Handlingen er satt til det 22. Ã¥rhundre. Et fremmed objekt som etterhvert viser seg Ã¥ være et romskip fra et fjernt solsystem, oppdages da det er i ferd med Ã¥ passere vÃ¥rt eget nabolag. Historien fortelles gjennom mannskapet pÃ¥ Endeavour, som fÃ¥r i oppdrag Ã¥ utforske skipet – som trolig bare vil være tilgjengelig i noen fÃ¥ uker før det passerer solen og forlater oss igjen.

Clarkes stil er slik som jeg forbinder med de fleste klassiske, vitenskapstro science fiction-fortellingene; to the point, med fokus på det fantastiske, mens den dveler mindre ved karakter-skildringer o.l. På grunn av dette har den rask fremdrift, og Clarke klarer å fullføre historien sin på 250 sider, mens dagens forfattere nok hadde produsert en murstein på minst det dobbelte.

Mye tid brukes pÃ¥ Ã¥ skildre Rama, romskipet som er konstruert som et O’Neill habitat. Oppdagerne forsøker Ã¥ finne ut hva formÃ¥let med skipet er, og Ã¥ finne spor etter dem som bygget det.

Til å begynne med var romanen lettlest og sånn passe interessant. Men etterhvert ble den mer og mer spennende, og jeg oppdaget at Clarke hadde sugd meg inn i handlingen på en måte som kun en mesterforfatter kan klare.

Rendezvous with Rama er den dag i dag en aktuell “first contact” roman som ikke har mistet noe av betydning, selv om den er eldre enn meg. Rama har fortsatt potensialet til Ã¥ fÃ¥ oss til Ã¥ tenke nye tanker, og har du noen gang fantasert om at vi fÃ¥r besøk av fremmede vesener, sÃ¥ er nok dette en bok du vil sette pris pÃ¥.

Mer Rama..

En del år senere startet Arthur C Clarke et sammarbeid med forfatteren Gentry Lee om å lage flere oppfølgere. Rama II kom i 1989, etterfulgt av The Garden of Rama og Rama Revealed. Disse bøkene skiller seg klart fra orginalen, og ble ikke motatt med like stor hyllest.

Og nÃ¥ blir Rendezvous with Rama sansynligvis ogsÃ¥ film. Den skal produseres av skuespilleren Morgan Freeman’s selskap, og IMDB har anslÃ¥tt at filmen vil komme en gang i 2009. Den kommer jeg nok til Ã¥ se.

First contact er et science fiction-tema som omhandler menneskenes første møte med en utenomjordisk rase. Dette er et tema som trekker mange til science fiction-sjangeren; first contact-historiene er tanke- eksperimenter for dem som ikke tror at vi er alene i universet. Hvordan vil de fremmede kontakte oss? Eller hvordan vil vi kontakte dem? Hva kan vi lære av hverandre, og vil vi kunne leve sammen?

First contact kan brukes som en metafor for hvordan vi mennesker forholder oss til hverandre, men det er like spennende å ta historiene på ordet. Hvordan vil intelligente vesener som ikke stammer fra Jorden se ut, hva vil motivere dem, hvordan vil de tenke? Vil vi kunne kunne forstå dem, og vil de kunne forstå oss?

Det finnes mange first contact historier, bÃ¥de i litteraturen og pÃ¥ film. E.T. er et typisk eksempel fra min oppvekst – andre populære filmer som inneholder et første møte med utenomjordiske er f.eks. Alien og Independence Day.

Men den første jeg tenker på når vi snakker om dette er Carls Sagans roman Contact, som også ble en film med Jodie Foster i 1997. Her har vi noe en kan kalle en realistisk tilnerming; vi ser hvordan vitenskapen og mennesker forøvrig håndterer først det å få vite at vi ikke er alene, og deretter selve møtet med en sivilisasjon mer avansert enn oss.

Andre ganger er det menneskene som en gang inn i fremtiden oppdager og tar kontakt med andre raser. En av de mest kjente romanene om dette er The Mote in God’s Eye av Larry Niven og Jerry Pournelle. Den ble publisert i 1974, og tar for seg de religiøse, teknologiske, politiske, psykologiske, millitære, kulturelle og biologiske implikasjonene av dette første møtet.

Hvilke first contact-romaner kan så jeg anbefale?

Learning The World av Ken MacLeod er et brilliant eksempel pÃ¥ en roman hvor det er menneskene som oppdager og kontakter en annen, mer primitiv rase. The Forge of God skrevet av Greg Bear er et like godt eksempel pÃ¥ den andre typen – en historie satt til nÃ¥tid, hvor det er menneskene som fÃ¥r besøk fra stjernene. Det sies at det var denne romanen som var den viktigste inspirasjonskilden til Independence Day filmen.

Peter Watts’ Blindsight er en litt anderledes first contact-roman. Anderledes fordi “de fremmede” er sÃ¥ ulike oss selv og slik de fleste andre forfattere har portrettert aliens. Men ogsÃ¥ fordi møtet foregÃ¥r i en klaustrofobisk setting i den ytterste delen av solsystemet vÃ¥rt. I stedet for Ã¥ vurdere sosiale konsekvenser setter Peter her søkelyset pÃ¥ spørsmÃ¥l som: Hva er egentlig liv? Hva er egentlig intelligens?

Dette var de tre bøkene med dette temaet som jeg har gitt toppkarakter i mine anmeldelser. Ser jeg litt lavere ned pÃ¥ listen er det en rekke andre romaner som spiller pÃ¥ det samme. De beste er Ian Watson’s Mockymen, Isaac Asimov’s The Gods Themselves, Robert J. Sawyer’s Calculating God og Arthur C. Clarke’s Childhood’s End.

OgsÃ¥ Peter F. Hamilton’s Commonwealth saga handler om nÃ¥r menneskene oppdager et intelligent vesen fra et annet solsystem, og skildringen av hvordan den fremmede tenker, og pÃ¥ hvilke mÃ¥ter han er anderledes enn oss, er veldig fassinerende.

Legger dere forresten merke til at jeg har nevnt hele fire bøker med God i tittelen? Jeg tror dette sier noe om hvor sentralt dette temaet står i science fiction-sjangeren.

En siste bok jeg må nevne er Spin, skrevet av Robert Charles Wilson, som vant Hugoprisen for beste science fiction roman i 2006. Jeg har nettopp lest boken selv, så en anmeldelse kommer veldig snart, men jeg kan allerede røpe så mye som at dette absolutt er en bok jeg vil anbefale.

To vesener har vandret pÃ¥ jorden i millioner av Ã¥r. De har ingen kjennskap til hverandre. Den ene – the changeling – har overlevd gjennom tilpasning, gjennom Ã¥ ta formen til mange forskjellige organismer. Den andre – the chameleon – har overlevd ved Ã¥ ødelegge alt og alle som truer den.

Rating:
Sjanger: X-files-aktig hard SF thriller

Denne introduksjonen fikk meg hektet, og dermed ble Camouflage den første romanen jeg leste av Joe Haldeman. Joe er en stor forfatter, og har bl.a. vunnet fem Nebula-priser og fem Hugo-priser. Aller mest kjent er han for The Forever War fra 1976 (kjøp den her), men han holder seg godt, og Camouflage fra 2004 har vunnet både Nubula og James Tiptree, Jr-prisen.

Og den skuffet overhodet ikke. Science fiction trilleren er spennende med en enorm fremdrift, samtidig som den er intelligent. Det er som å få servert den komplette bakgrunnshistorien til en alien fra en X-files episode, samtidig som du vet at det kommer en spennende avsløring til slutt. Vi får se mennesket gjennom en fremmeds øyne, bedre enn jeg har sett noen andre gjøre det.

Men dette er klassisk science fiction, ikke et action-eventyr. Hvis du ikke har sansen for undring og vitenskap så kan nok til og med denne historien bli noe kjedelig. Hvis du har sensan for slike ting er Camouflage rett og slett fornøyelig.

Slutten er brå men tilfredstillende. Forfatteren klarte ikke å skjule det som kanskje skulle være et overraskelsesmoment, men det gjorde heller ingen ting. Denne boken anbefales på det varmeste.

Rating:
Sjanger: Hard SF first contact-roman

Learning the world er en usedvanlig skarp roman fra den skotske tekno-utopiske sosialisten Ken MacLeod. Den har vunnet Prometheus prisen og ble nominert til Hugo-prisen i 2006, og jeg kan ikke annet enn å følge opp med fem stjerner og full pott i min anmeldelse.

Dette er en first contact-roman, men i steden for at det er vi som blir oppsøkt av vesener fra verdensrommet er det vi – 10.000 Ã¥r fra nÃ¥ – som er de fremmede. Historien veksler mellom de flaggermuslignende skapningene pÃ¥ en Jord-lignende planet og menneskene som er pÃ¥ vei dit i et gigantisk generasjonsskip. Menneskene har kolonisert solsystem etter solsystem i tusenvis av Ã¥r, men aldri møtt andre, intelligente vesener. Flaggermusmennene pÃ¥ sin side aner fred og ingen fare i et samfunn som kan minne om menneskenes rundt Ã¥r 1900.

Og dette er det geniale РMacLeod klarer ̴ spinne en sofistikert historie hvor begge sider i dramaet virker like menneskelige, og forteller oss ulike ting om oss selv.

Menneskene som stammer fra Jorden lever i et tilsynelatende utopisk samfunn, mens flaggermennene er ganske primitive i sammenligning, med slaveri, religion og konflikter mellom stater. Men etterhvert som vi leser så lærer vi mer om verden, og samtidig mer om oss selv.

SÃ¥ hvis du noen gang har tenkt over hvordan vi ville ha reagert om vi hadde fÃ¥tt vite at en fremmed rase var pÃ¥ vei mot jorden, eller hva den fremmede rasen hadde tenkt om de trodde de var de eneste “menneskene” i universet, for sÃ¥ Ã¥ snuble over et solsystem med intelligent liv – ja da er Learning the world garantert noe for deg.

Min forrige erfaring med Ken McLeod var ikke sÃ¥ bra. Jeg leste Newton’s Wake for noen Ã¥r siden, og den mÃ¥ jeg si var sÃ¥nn midt pÃ¥ treet. Jeg kan nesten ikke tro at Learning the world er skrevet av samme forfatter. Stilen minner meg om forfattere som Robert J. Sawyer, Greg Bear, Isaac Asimov og Stephen Baxter (pÃ¥ en god dag). Dette er ingen transhumanistisk show-off roman, men et intelligent mesterstykke skrevet av en som Ã¥penbart har noe Ã¥ si om mennesker og samfunn.

Enkelte kan kanskje synes at slutten er lite tilfredstillende. Den slutter nemlig når menneskene og flaggermennene endelig møtes. Jeg synes den er genial. Og morsom. Slutten har en punchline som er mer vanlig å se i novelle-formen. Slutten forteller oss om en optimistisk verden som vil spinne videre inn i uendeligheten, og er absolutt i stil med resten av boken.

En morsom detalj jeg mÃ¥ nevne er at ca en tredjedel av romanen er skrevet som en blog. Det kan kanskje høres litt kjedelig ut, men fungerer faktisk usedvanlig bra nÃ¥r forfatteren skal fortelle oss hva som skjer i generasjonsskipet. Blogging – eller biologging som man kommer til Ã¥ kalle det – er sÃ¥ kult at man fortsatt kommer til Ã¥ gjøre det om ti tusen Ã¥r.

Rating:
Sjanger: First contact / X-files lignende triller

Det innebærer en viss rissiko å lese en bok man ikke vet noen ting om. Det er ikke så ofte jeg gjør det lengre, men av og til plukker jeg med meg en mer eller mindre tilfeldig bok fra bokhandleren. Denne gangen gjorde jeg en bommert.

Jeg kjenner til Frederik Pohl fra tidligere Рhans Gateway er str̴lende (les en kort omtale her) Рog jeg kunne derfor tenke meg ̴ lese mer av ham. Jeg falt for tittelen The Siege of Eternity, og referatet p̴ omslaget virket lovende:

The aliens aren’t coming. They’re here.

Government agent Dan Dannerman and astronomer Patrice Adcock were kidnapped by the aliens and have been returned in altered states, cloned and implanted with strange devices.

Og settingen er ganske spennende. Problemet er at man liksom har fått veldig dårlige kinoseter, og ikke får delta i den mest spennende handlingen. Historien skrider veldig sakte frem, og det er lett å begynne å kjede seg.

Jeg fortsatte likevel å lese, for med en så kul bakgrunnshistorie så måtte det jo bli bedre etterhvert. Trodde jeg. Da det var under femti sider igjen begynte jeg derimot å få bange anelser. Det vil da være umulig å konkludere denne historien på så få sider. Er dette bare starten på en serie?

Ã… neida, det var enda værre: Det viste seg da jeg var ferdig med historien at det var andre boken i en serie – uten at jeg hadde oppdaget dette underveis. The Siege of Eternity avsluttet ingen av historie-trÃ¥dene, og var rett og slett svært lite tilfredstillende. I etterkant leser jeg at den første boken i trilogien – The Other End of Time – skal være svært sÃ¥ god, og stÃ¥ bra pÃ¥ egne ben, mens oppfølgeren fÃ¥r relativt dÃ¥rlige kritikker de fleste steder.

Det er utrolig irriterende nÃ¥r det ikke fremgÃ¥r av bokomslaget at en roman er en del av en serie.., spesielt nÃ¥r det ikke er den første boken en gang. Det var en stor tabbe av meg Ã¥ lese denne boken – ikke gjør den samme feilen som meg!

Sjanger: Litterær og litt ubestemmelig space opera
Rating:

Light, skrevet av M. John Harrison og utgitt i 2002, skal liksom være en strålende roman. Boken vant James Tiptree, Jr. prisen, og hylles på omslaget av blant andre Iain M. Banks og Alastair Reynolds. For meg var den først og fremst irriterende.

M. John er en britisk forfatter som skriver science fiction (nå mest kjent for Nova Swing fra 2006), fantasy og såkalt mainstream litteratur. Light er en slik blanding av sjangre, og selv om det kan fungere så bidrar det i dette tilfellet ikke til at jeg liker boken.

Hovedproblemet er at forfatteren bruker JegVetMerEnnDeg-teknikken: Han unnlater å fortelle en hel del som gjør at du som leser hele tiden blir sittende å lure på hva det er som skjer. Du vet at det er endel ting som blir sagt som du rett og slett ikke skjønner, og må stole på at det hele vil gi mening til slutt. I en science fiction roman hvor det meste er ukjent blir dette veldig slitsomt. Flere ganger undeveis måtte jeg seriøst vurdere om jeg skulle orke å fortsette.

Misfortså meg rett; M. John Harrison kan absolutt skrive. Han skaper følelser og skildrer mentalt forkrøplede mennesker bedre enn de fleste. Men når jeg leser en science fiction roman så er jeg interessert i de store ideene, og i Light behandles de med en alt for lett hånd. M. John bruker en masse elementer fra Hard SF og filosoferende fysikk, men igjen er det ingenting som forklares, og man klarer ikke helt å skille fantasy/grøsser elementene fra de vitenskapelige.

Det virker som om han har begynt med en liten men forsåvidt spennende historie, for så å se hvor lang tid han kan bruke på å fortelle den, og sprer den dermed over 300 sider ispedd en masse uvesentligheter, mens viktig informasjon gjemmes til de siste ti sidene.

Føler du deg ikke avskrekket av det jeg har fortalt bør du absolutt ta en titt på boken og vurdere om det likevel kan være noe for din smak. Den tar seg faktisk litt opp mot slutten, selv om jeg mener den hadde vært mye bedre om slutten hadde blitt presentert i første eller andre kapittel.

Selv vil jeg holde meg borte fra denne forfatteren i fremtiden.

Mange tror at vi er alene i Universet, for hvis det var andre, intelligente vesener der ute, hvor er de? De mener vi burde se sporene av dem overalt, at de ville ha besøkt oss for lenge siden. The Forge of God hevder at disse menneskene bare har vært litt utolmodige, men at tiden nÃ¥ er inne…

Sjanger: Hard SF, first contact, katastroferoman
Rating:

Dette var min første erfaring med Greg Bear (Blood Music, Moving Mars, Darwins Radio), og av en eller annen grunn ventet jeg meg kald og analytisk science fiction, interessante og store ideer, men sansynligvis med noen mangler pÃ¥ det litterære og menneskelige planet. Nok en gang har jeg fÃ¥tt erfare at man ikke skal bedømme boken utfra omslaget – jeg kunne ikke vært lengre fra sannheten.

For The Forge of God fra 1987 er hard, vitenskapsfokusert science fiction, men ogsÃ¥ med myke verdier. Greg Bear er uhyre flink til Ã¥ beskrive mennesker; pÃ¥ noen fÃ¥ avsnitt fÃ¥r han deg til Ã¥ føle at hovedpersonen er en gammel kjenning. Stilen minner faktisk litt om Neil Gaimen til tider, virkelighetsnært med nerve. Dette er en realistisk first contact roman, men hovedfokuset er hvordan menneskene reagerer pÃ¥ Ã¥penbaringen om at vi ikke er alene i Universet. Alle karakterene av betydning er menn, og historien er tydelig skrevet fra et “vitenskapsmann”-perspektiv, men inneholder mer følelser enn SF romaner flest.

Ã… lese The Forge of God er som Ã¥ se Contact, Independence Day og Deep Inpact for første gang.., smeltet sammen til en sekstimers lang episk blockbuster. Europa, en av Jupiters mÃ¥ner, forsvinner plutselig. Like etter finner man et mystisk, nytt fjell i Californias ørken – sansynligvis et kamuflert romskip. Ved siden av fjellet ligger et romvesen for døden, som sier: “Jeg beklager, men jeg har dÃ¥rlige nyheter.”

Boken har et enorm momentum; jeg leste de 470 sidene pÃ¥ tre dager, jeg klarte rett og slett ikke legge den fra meg. Stort bedre enn dette blir det ikke – The Forge of God, som ble nominert til bÃ¥de Nebula (87) og Hugo (88), er en virkelig stor bok. Anbefales pÃ¥ det sterkeste for SF fans, spesielt de med sans for astronomi, aliens og menneskenes skjebne. The Forge of God er en armageddon-historie som er bÃ¥de gigantisk og nær pÃ¥ en gang.

Bear har også skrevet en oppfølger, Anvil of Stars, og i 2000 kjøpte Warner Bros filmrettighetene til begge bøkene. Men det spørs om noen kan klare å overføre denne historien til filmlærretet, den er etter min mening for stor og sansynligvis for trist og dramatisk for det. Det sies også at The Forge of God var en viktig inspirasjonskilde til Independence Day, og det tror jeg så gjerne på.

Sjanger: Klassisk science fiction med aliens og et transhumanistisk tema
Rating:

Den britiske science fiction forfatteren og oppfinneren Arthur C. Clarke er aller mest kjent for sin roman 2001: A Space Odyssey, som han også lagde film av sammen med Stanley Kubrick. Han er dessuten den eneste gjenlevende av De Tre Store forfatterne fra sjangerens gullalder (de to andre var selvsagt Heinlein og Asimov).

Clarke er utdannet innen fysikk og matematikk, har vært medlem av en rekke, vitenskapelige organisasjoner, og under andre verdenskrig var han offiser i det britiske flyvÃ¥penet, hvor han skal ha bidrag til utviklingen av radaren. Han har mottatt en lang rekke priser for sitt forfatterskap som bl.a. inkluderer over femti romaner, samt en Oscar for 2001 filmen. Og som om ikke det var nok var det han som i 1945 foreslo at geostasjonære satelitter ville være ideelle til komunikasjonsformÃ¥l – den geostasjonære banen rundt Jorden kalles Clarke-beltet i hans ære.

Og så var det denne boken da..

For Ã¥ sette historien litt i perspektiv: Childhood’s End ble skrevet i 1952/53, fire Ã¥r før den første satelitten ble skutt opp (Clarke sier optimistene pÃ¥ den tiden ikke trodde det ville skje før Ã¥rhundreskiftet) og 16 Ã¥r før Armstrong og Aldrin landet pÃ¥ the Sea of Tranquillity og dermed avsluttet mÃ¥nekappløpet mellom USA og USSR.

Og Childhood’s End starter faktisk med dette kappløpet; bÃ¥de amerikanerne og russerne er kun mÃ¥neder fra Ã¥ sende avgÃ¥rde sine første romskip. Men sÃ¥ skjer det noe som vil endre menneskenes fremtid for alltid – jorden invaderes av utemomjordiske vesener. De er venneligsinnede men hemmelighetsfulle, de rydder opp i alle problemene vÃ¥re, avskaffer fattigdom og fientligheter, men de lar oss ikke lenger søke mot stjernene.

Til Ã¥ være sÃ¥pass gammel virker Childhood’s End overraskende moderne, den er intelligent og spennende, og kan leses som en slags alternativ historie. Dette er den førte, rene Clarke-romanen jeg har lest, og jeg mÃ¥ si jeg har fÃ¥tt et meget godt inntrykk av forfatteren. Stilen minner om Asimov, men er likevel mer litterær og leken. Det har blitt endel høye karakterer blant anmeldelsene i det siste, men det er kanskje bare naturlig nÃ¥r jeg er sÃ¥ kresen i forhold til hva jeg leser.

Hovedtemaet i historien er transhumanistisk – det neste steget i menneskenes utvikling. Og det steget er enorm. Childhood’s End beskriver et singularitets-event, 30 Ã¥r før Vernor Vinge gjorde det uttrykket populært. Men singulariteten er ikke teknologisk. Childhood’s End har nemlig ogsÃ¥ et annet tema, nemlig det paranormale. PÃ¥ femtitallet var argumentasjonen for overnaturlige elementer som tankeoverføring o.l. mye sterkere og virket mye mer overbevisende enn det gjør i dag. Den gangen var det naturlig for Clarke Ã¥ basere sin historie pÃ¥ disse tingene – i dag sier han at innholdet ikke uttrykker hans egne oppfatninger av hvordan verden fungerer, men at historien likevel bør kunne nytes for det den er.

Et ørlite fantasy-element der altså, men siden det kommer fra Clarke har det selvsagt en slags naturlig forklaring, og kan nytes av science fiction entusiaster med sans for gode klassikere. Dette er en perle!

Sjanger: Grøsser / science fiction klassiker
Rating:

Howard Phillips Lovecraft (1890-1937) var en amerikansk forfatter av fantasy, science fiction og horror som ikke var spesielt populær mens han levde. Men etterhvert har hans populæritet vokst til enorme proposjoner, og han anses nå for å ha hatt stor innflytelse og vært en av de aller viktigste grøsser-forfatterne i det 20. århundre.

H. P. Lovecraft er kanskje aller mest kjent for sitt sÃ¥kalte “Cthulhu Mythos”, en serie med løst knyttede historier med en mengde ikke-menneskelige vesener. At the Mountains of Madness er en lengre novelle forfatteren skrev i 1931, og representerer en av-mytifisering (er det et ord?) av Cthulhu universet. I motsetning til mye av grøsser-literaturen, som har mest til felles med fantasy, blir det her helt klart at Lovecrafts grøsser-verden holder seg innenfor science fiction’ens forholdsvis edruelige rammer.

Selv om jeg leser mest ren science fiction sÃ¥ tiltrekkes jeg av dem som mikser inn andre, gjerne okkulte elementer, og jeg sÃ¥ derfor frem til Ã¥ lese litt Lovecraftian lore. Det var spennende Ã¥ lese noe som var skrevet da det fortsatt fantes u-utforskede omrÃ¥der pÃ¥ jorden, slik at man kunne la fantasien løpe fritt om hva som fantes der – og ideene i Mountains er ogsÃ¥ veldig bra.., det jeg har problemer med er formen.

For historien er fortalt som et slags brev fra hovedpersonen, hvor han forteller om hendelsene han har vært gjennom, sikkert for å gi et inntrykk av kredibilitet til historien, noe jeg også har sett H. G. Wells gjøre. Stilen gjør derimot beretningen mere kjedelig enn den hadde trengt å være; den mangler for eksempel totalt dialog. Lovecraft driver også og haler ut historien, og formørker og skyver på det klimakset du hele tiden tror skal komme.

Jeg har ogsÃ¥ et problem med forfatterens sprÃ¥k – det blir til tider alt for tungt og infløkt, og jeg tok meg selv i stadig Ã¥ mÃ¥tte lese setninger og av og til hele avsnitt opp til flere ganger for Ã¥ fÃ¥ med meg innholder. Han bruker innskutte leddsetninger som er sÃ¥ lange at nÃ¥r du nÃ¥r slutten sÃ¥ har du glemt hvordan det hele begynte. Ta for eksempel denne setningen:

As we threaded our dim way through the labyrinth with the aid of map and compass – traversing rooms and corridors in every stage of ruin or preservation, clambering down again, encountering choked doorways and piles of debris, hastening now and then along finely preserved and uncannely immaculate stretches, taking false leads and retracing our way (in such cases removing the blind paper trail we had left), and once in a while striking the bottom of an open shaft through which daylight poured or trickled down – we were repeatedly tantalized by the sculptured walls along the route.

Kan du skjønne at jeg etterhvert ble sliten når det meste var skrevet på den måten..?

SÃ¥ alt i alt gir jeg novellen – som bl.a. er gitt ut i pocketboken At the Mountains of Madness and Other Tales of Terror, boken jeg har kjøpt, hvor det fortsatt gjenstÃ¥r Ã¥ lese de tre andre novellene, som godt kan vise seg Ã¥ være bedre eller mer spennende enn den jeg har lest nÃ¥ – to av fem stjerner; grei nok, men den har en del svakheter.

Ser du hva som har sjedd nå.., nå skriver jeg også sånne fæle setninger som Lovecraft