Sjanger: Dyster hard SF horror
Rating:

Det er sÃ¥ mye jeg har lyst Ã¥ si om denne boken. Biolog og forfatter Peter Watts har skrevet en genial “first contact” roman som du vil elske hvis du er interessert i den vitenskapelige vinklingen pÃ¥ hvordan vi mennesker fungerer. Jeg hadde store forhÃ¥pninger til Blindsight (2006), og de ble alle innfridd.

For det første er den en spennende thriller/horror-historie i en klaustrofobisk setting.., den minner mye om Alien-filmene i så måte, og passet godt å lese nå i disse påsketider. Blindsight er underholdende, men det er ikke lett underholdning. Og det er absolutt ingen solskinnshistorie.

For det andre er det vitenskapen som inspirerer Watts til å skrive sine historier, og selv om mye av det man leser i hard SF kan virke ganske utrolig så er alt vel begrunnet og med basis i virkeligheten. Du vil sansynligvis lære endel av å lese Blindsight, og bakerst i boken har forfatteren skrevet litt om de bakenforliggende teoriene, inklusivt kildereferanser. Sånn skal det være!

For det tredje vil jeg påstå at romanen representerer høy litterær kvalitet. Den drives av veldefinerte og sterke karakterer, og har en spennende oppbygning - bl.a. mye bruk av flashbacks som jeg synes fungerer veldig bra. Boken er en tankevekker; den stiller ubehagelige spørsmål om hvem vi er og hva vi oppfatter som virkelig.

PÃ¥ tross av at jeg gir Blindsight toppkarakter sÃ¥ mÃ¥ jeg likevel komme med en advarsel: Er du ikke sÃ¥ vel bevandret innen sjangeren sÃ¥ vil du nok slite med at en god del ting blir tatt for gitt. Det brukes ogsÃ¥ endel uttrykk som man av og til mÃ¥ google for Ã¥ forstÃ¥ hva Watts snakker om - om man da ikke har hatt en fot innenfor biologi (slik som jeg har hatt). Hvis du er en av dem som mener evolusjonsteorien er noe stort tull sÃ¥ leser du nok ogsÃ¥ helt feil anmeldelse nÃ¥.., og hvis du hater alt som har med vampyrer Ã¥ gjøre, da mÃ¥ du nok ogsÃ¥ holde deg unna…

…for Peter Watts har brakt vampyren inn i science fiction sjangeren og gitt myten en vitenskapelig forklaring. Er du interessert i dette, kan du se presentasjonen Taming Yesterday’s Nightmares for a Better Tomorrow online pÃ¥ Watts hjemmeside.

Om hjernen vår

Hvis noen skal gidde å lese dette så må jeg begrense meg, så fra nå av konsentrerer jeg meg om det vitenskapelige aspektet med Blindsight, og så får du bare stole på at når jeg sier at det andre også er bra så er det det.

Et lite sitat fra boken:

“Brains are survival engines, not truth detectors. If self-deception promotes fitness, the brain lies. Stops noticing - irrelevant things. Truth never matters. Only fitness. By now you don’t experience the world as it is at all. You experience a simulation built from assumptions. Shortcuts. Lies.”

Blindsight handler for meg først og fremst om hjernen vÃ¥r, og om at den ikke fungerer helt slik som de fleste tror. Harde realiteter som innebærer ting du kanskje helst ikke vil tenke pÃ¥. Det er f.eks. ganske enkelt Ã¥ lure sansene vÃ¥re; øynene vÃ¥re ser sÃ¥pass lite av omgivelsene vÃ¥re at det bildet vi oppfatter egentlig er hjernens gjettning om hvordan de er. “Usannsynlige” stimuli lukes derfor somregel bort - vi ignorerer ting som ikke passer inn.

Videre sies det at magnetfelt brukt på hjernen kan fremprovosere alt fra religiøse opplevelser til overbevisning om at man har blitt bortført av aliens. Magnetisk stimulering kan i alle fall påvirke humør, skape midlertidig blindhet, påvirke talesenteret, og hukommelse og læring kan forbedres (eller begrenses).., bare for å nevne noe.

Jeg vil på det sterkeste anbefale novellen A Word for Heathens (du kan laste den ned her) - en grei smakebit på hva Peter Watts står for og litt av hva han mener om disse tingene.

Romanen handler også om forholdet mellom bevissthet og intelligens, forsøker å se på hva bevissthet er for noe og hvorfor i alle dager vi har det. Watts påpeker at underbevisstheten fungerer vel så bra uten bevisstheten, at det å tenke ofte er en ulempe som hindrer deg i det du gjør. Sentralt i handlingen står spørsmålet om bevissthet i det hele tatt er verdt det det koster, og om bevissthet og bevisste mennesker har noen fremtid.

Sometimes it seems as though my hole life’s been a struggle to reconnect, to regain whatever got lost when my parents killed their only child. Out in the Oort, I finally won that struggle. Thanks to a vampire and a boatload of freaks and an invading alien horde, I’m Human again. Maybe the last Human. By the time I get home, I could be the only sentient being in the universe.

If I’m even that much. Because I don’t know if there is such a thing as a reliable narrator. And Cunningham said zombies would be pretty good at faking it.

Til slutt bør du vite at…

Peter Watts har en innholdsrik side som heter rifters.com, hvor du bl.a. kan laste ned det meste av det han har skrevet i PDF format - f.eks. Blindsight. Så er du fortsatt i tvil så er det jo bare å laste den ned og gi den et forsøk. Lykke til!

Sjanger: Mysterie / Oppdagelsesferd / Krig
Rating:

A Talent for War er et science fiction mysterie skrevet av den amerikanske forfatteren Jack McDevitt og utgitt i 1989. Hovedpersonen Alex Benedict forsøker å finne ut hva det var for et mystisk prosjekt onkelen hans jobbet med like før han døde - og denne søken fører Alex, 200 år bakover i historien, til den store krigen mellom menneskene og the Ashiyyur.

Romanen minnet meg raskt om en slags Treasure Island historie, eller en fremtidens Da Vinci koden (eller Sirklenes Ende, for dem som har lest den) - altså en oppdagelsesferd, hvor hovedpersonen - Indiana Jones om du vil - må samle sammen alle puslespillbrikkene for å komme frem til den store sannheten. Universet McDevitt har skapt er veldig rikt, og det er faktisk interessant å oppleve menneskenes store krig gjennom historisk dokumentasjon - det blir mer rom for ettertanke enn om handlingen var lagt til selve krigen.

Stilen er klassisk science fiction, satt 9.600 år inn i fremtiden, hvor menneskene har spredd seg ut over en stor del av galaksens ene arm. Historien har etter min mening ikke tapt seg noe spesielt, kanskje først og fremst fordi den ikke legger så stor vekt på den teknologiske hverdagen. Dette er altså ikke noe cyberpunkaktig actioneventyr - som var så populært på slutten av 80-tallet - men minner mer om seriøs space opera fra 10-20 år tidligere.

Så, hva handler denne historien egentlig om? Vel, den handler om historie, og om hvordan det som faktisk skjer nok ofte er svært ulikt det man kan lese om i historiebøkene i etterkant. Den handler også i stor grad om krig, om motivasjon for krig, og hvordan lysten på krig kan spre seg i en befolkning - og hvordan fornuften i svært liten grad klarer å kjempe mot krigshisserne.

Historien handler også om møtet mellom to sivilisasjoner: Menneskene og Ashiyyurene. Ikke om første kontakt, men om hva som skjer etterpå, når de skal konkurrere om territorie. Og så handler det om menneskenes manglende evne til å forene seg, til å stå samlet mot sin felles fiende.

Grunnen til at jeg ikke gir denne boken fire stjerner, som historien egentlig fortjener, er at den midterste delen blir litt for lang. Den lange oppdagelsesferden krever en formidabel slutt, og det har den også, men jeg skjønner hvis enkelte ikke klarer å fullføre historien - fordi det innimellom kan virke som om man aldri kommer i mål. Mengden med informasjon man må holde rede på er også ganske stor, og jeg tenker i ettertid at jeg nok burde ha ført notater underveis. Hvis dette er ting som får alle dine litterære alarmbjeller til å ringe, så er det ikke sikkert dette er en bok for deg.

I 2004 og 2005 kom McDevitt ut med to nye Alex Benedict romaner: Polaris og Seeker. Begge ble nominert til Nebula prisen for beste roman i hvert sitt år. Det sies at McDevitt har utviklet seg mye gjennom sin lange karriære, men vil du se hvor det hele startet så bør du få med deg A Talent for War - en fasinerende bok!

Sjanger: Military / Hard SF
Rating:

“I did two things on my seventy-fifth birthday. I visited my wife’s grave. Then I joined the army.”

Slik begynner John Scalzi’s Old Man’s War - en hyllest til klassisk science fiction. Dette er Starship Troopers for pensjonister; ta en haug med 75-Ã¥ringer, gi dem nye, supermodifiserte kropper og la dem kjempe mot en galakse full av fientlig instilte aliens.

Scalzi’s debut-roman fra 2005 er nesten som Ã¥ lese en Heinlein-original, sies det. Mitt første forsøk pÃ¥ Ã¥ lese Heinlein gikk - som de som har fulgt med pÃ¥ bloggen min jo vet - rett i dass. Old Man’s War er derimot en av de aller største leseopplevelser jeg har hatt. Scalzi fikk ogsÃ¥ John W. Campbell prisen for beste, nye forfatter i Ã¥r, og romanen ble nominert til Hugo-prisen, sÃ¥ det er ikke bare jeg som synes den er bra.

For det første er humoren helt enorm - skikkelig gammelmannshumor! Det er som om Jerry Seinfeld har satt seg ned for å skrive nytt manus til Full Metal Jacket. Muntert, lett og fornøyelig.., en voksen guttedrøm, men likevel seriøs nok. Enkelte scener kunne også Tarrantino ha regisert, som f.eks. hovedpersonens møte med en vaskekte drill sergeant.

Dessuten er ideene helt enorme; akkurat slik som jeg vil ha dem. Jeg har i flere år gått og tenkt på at jeg har hatt lyst til å skrive science fiction selv. Nå trenger jeg ikke det lenger. For å lese de historiene jeg selv ville ha ønsket å skrive trenger jeg bare lese en Scalzi.

Old Man’s War er som antydet “military SF”, hvilket betyr at alle som liker action vil bli fornøyde. Men den legger ogsÃ¥ mye vekt pÃ¥ vitenskapelig korrekthet. I klassisk SF stil - det vil si fra gullalderen - inneholder den stort sett intelligente mennesker som diskuterer og funderer pÃ¥ verden rundt seg. Og dette blir ekstra bra fordi det er mennekser med mye livserfaring - altsÃ¥ 75-Ã¥ringer - som nÃ¥ har fÃ¥tt sjangsen til Ã¥ bli unge igjen.

By now, you have received your new body from the Colonial Defense Forces. Congratulations! Your new body is the end result of decades of refinement by the scientists and engineers at Colonial Genetics, and is optimized for the rigorous demands of CDF service. This document will serve to give a brief introduction on the important features and functions of your new body, and provide answers to some of the most common questions recruits have about their new body.

Er det da ingenting galt med denne romanen?

For meg er Old Man’s War perfekt: Hard Science fiction med spennende “hva om..” spørsmÃ¥l og ideer, action, humor, aliens, bra sprÃ¥k, tredimensjonale karakterer og til og med en fin kjerlighetshistorie - en soleklar toppkarakter fra meg. Ikke er den for lang heller. Den gav meg en skikkelig god-følelse, det var umulig Ã¥ legge den fra seg, og nÃ¥r den var ferdig sÃ¥ ble jeg skikkelig trist for at det var over.

Jeg har likevel forsøkt å tenke hva andre kan mislike med boken.

For det første: Liker du ikke den tørr-vittige humoren til hovepersonen/Scalzi, så vil du nok hate boken.., den gjennomsyrer nemlig alt. For meg er det en innertier, men jeg kan se for meg at andre kan synes det blir litt for mye.

For det andre: Old Man’s War er som sagt en hyllest til klassisk science fiction. Den inneholder derfor ikke sÃ¥ alt for mange orginale ideer.., den kunne egentlig ha blitt skrevet pÃ¥ 60-tallet (i hvert fall nesten). For dem som foretrekker cyberpunk-sjangeren og vil at alt skal være high-tech, sÃ¥ blir dette kanskje litt for kjedelig. Men rekruttenes nye kropper, og mÃ¥ten soldatene kommuniserer pÃ¥ med integrerte BrainPal’s er mer enn nok high-tech for meg.

Vil du vite mer om John Scalzi bør du ta turen innom bloggen hans: Whatever! Det bør ogsÃ¥ nevnes at han har skrevet en oppfølger, The Ghost Brigades, som kan leses selv om man ikke har lest Old Man’s War, samt et par andre bøker som nok havner pÃ¥ ønskelisten min etter dette.

God bok!

Sjanger: Hard SF space opera
Rating:

Jeg har vært veldig i tvil om hvilken karater jeg skulle ende på i denne anmeldelsen. Pushing Ice er veldig bra, men har også en god del svakheter. Jeg ender på tre stjerner, og ber deg lese anmeldelser for selv å bedømme om dette kan være noe for deg.

Jeg hadde lenge gått og gledet meg til å lese en ny Alastair Reynolds roman. Mitt forrige møte med den walisiske forfatteren var boken Absolution Gap, en dystopiske, transhumanistisk space opera med enkeltscener som har brent seg inn i hjernebarken min.

Vi befinner oss ombord på industriromskipet Rockhopper i vårt eget solsystem femti år frem i tid. Menneskenen oppdager at de ikke er alene i universet når månen Janus plutselig begynner å bevege på seg, og Rockhopper er det eneste romskipet nært nok til å dra og undersøke.

Historien utvikler raskt en slags klaustrofobisk setting ala Alien, The Abyss eller Das Boot om du vil, og paranoiaen brer seg etterhvert som ting begynner å gå galt. Denne første delen av historien er veldig spennende, vi aner Reynolds store kvaliteter, men så dabber det desverre av. For meg blir denne boken desverre alt for lang (over fem hundre sider), og i store deler av romanen skjer det forholdsmesig veldig lite. Jeg har dessuten problemer med å identifisere meg med karakterene, og de overrasker meg alt for kjelden.

Reynolds bruker også mye tid på en slags Kane & Able konflikt som jeg finner lite troverdig. Jeg tror rett og slett ikke på at raskjonelle og svært intelligente mennesker kan oppføre seg slik som Bella og Svetlana gjør - er uvenner og rett og slett fiender i årtider pga. en liten, gal avgjørelse - slik er det etter min oppfattelse bare psykopater som gjør.

Mot slutten er det derimot akkurat som om boken får en ny regisør - forfatterens enorme fantasi, som jeg hele tiden vet er der, kommer igjen til sin rett, og jeg kan endelig puste lettet ut og være glad for at jeg ikke gav opp boken på halvveien. Boken kunne med fordel vært hundre til to hundre sider kortere, men historien viser seg å være bra.

Puching Ice er et hard science fiction mysterie med galaktiske proporsjoner. Den handler om menneskenes evne til Ã¥ overleve, om menneskehetens muligheter, og om kontakt med utenomjordiske sivilisasjoner. Den dystre og fremmede stemningen fra Absolution Gap finner jeg ikke igjen her.., derimot finner man en seriøs forfatter som beskriver fremtiden pÃ¥ en veldig virkelig og troverdig mÃ¥te. Jeg har sett boken sammelignet med Arthur C. Clark’s Rendezvous with Rama fra 1972, sÃ¥ hvis du vet noe om den sÃ¥ aner du kanskje ogsÃ¥ hvilken type historie dette er.

Hvis du ikke har problemer med lange bøker, selv når enkelte deler ikke inneholder særlig mye handling, men liker mysterier, vitenskapelige detaljer og har sans for beskrivelse av menneskelige konflikter.., så kan denne boken være noe for deg. Hvis du liker plott som spenner over mange tusen år, og ikke har noe i mot å være med på en reise mellom solsystem - selv om det å reise raskere enn lysets hastighet ikke er en mulighet i Raynolds univers, slik at dette tar laaaang tid - da vil jeg anbefale at du plukker opp og leser Pushing Ice.

Sjanger: Humoristisk science fiction
Rating:

1976 var et bra år. I tillegg til at jeg ble født kan jeg f.eks. nevne at filmene Marathon Man, King Kong og The Omen gjorde det bra dette året. Richard Dawkins gir ut boken The Selfish Gene, og Cray-1, den første kommersielle supercomputeren, slippes på markedet. Steve Jobs og Steve Wozniak stifter Apple Computer Company, og det ukjente selskapet Microsoft registreres i staten New Mexico.

Og så skriver Terry Pratchett sin første science fiction bok, The Dark Side of the Sun!

Boken er en hyllest til Isaac Asimov, og den inneholder endel referanser til science fiction forfatterens ulike verk. For eksempel Probability math som brukes til Ã¥ forutsi fremtiden, og som er parallelt med Asimov’s psychohistory i Foundation serien. En av karakterene i historien, roboten Isaac, er ogsÃ¥ Ã¥penbart basert pÃ¥ Asimov’s velkjente, positroniske roboter.

Til forskjell fra de fleste Asimov historiene inneholder derimot The Dark Side også en uhorvelig mengde aliens - 52 ulike raser i den kjente galaksen.

Men først og fremst er dette en passe spennende adventure-historie satt langt inn i fremtiden. Hovedpersonen Dom Sabalos leter etter verdenen til en mystisk, utdødd rase som har etterlatt seg en rekke, høyteknologiske og uforklarlige spor i galaksen - mens verdens mest heldige morder (en fetter Anton type) forsøker å ta livet av ham. I starten ville jeg klassifisere boken som en science fantasy adventure-historie, men etterhvert skinner flere tanker fra hard science fiction gjennom, så til slutt er den faktisk ganske vanskelig å klassifisere.

The Dark Side of the Sun er en veldig tidlig Pratchett bok - jeg finner faktisk bare en roman utgitt før denne, og det er The Carpet People fra 1971. Og boken er derfor veldig interessant lesning, fordi man fÃ¥r et innblikk i en tidlig, uslipt Pratchett som eksperimenterer med form og innhold. Det er ogsÃ¥ morsomt Ã¥ se ord og uttrykk som man har lest i Discworld serien, som “Soul Cake Friday”, “Small Gods” og “Hogswatchnight”.

The Dark Side of the Sun er en munter og lettlest bok, men den holder ikke samme kvalitet som mye av det andre han har skrevet. Har du derimot allerede lest endel Pratchett, og fått med deg Foundation og diverse robot-historier av Asimov, ja da vil jeg anbefale at du leser denne boken.

For mange Ã¥r siden var jeg med pÃ¥ Ã¥ lete etter aliens. Nei, jeg reiste ikke mellom galaksene i fem gangers lysets hastighet med lys-sverd og robot-sidekick pÃ¥ spennende eventyr. Ved hjelp av SETI@home kunne jeg deimot bruke overflødig prosessorkraft pÃ¥ PC’en min til Ã¥ analysere data som var samlet inn fra stjernene. Ikke like kult, men kjekt Ã¥ kunne bidra Ã¥kkesom.

SETI står for Search for Extra-Terrestrial Intelligence, og er noe vi har drevet med lenge. Men hva hvis alle andre, utenomjordiske intelligenser er som oss, som bare lytter men ikke sier noe? Da er det ingen signaler å fange opp.

Derfor har man nå et forslag om å sette igang METI - Messaging to ETI. Hvis noen av oss sier noe så er sjangen for kontakt selvsagt langt større. Men er det egentlig så lurt å ringe i bjellene og fortelle alle og enhver som lytter at HER ER VI!!!

Jeg kom over et innlegg om SETI, METI og den store stillheten som du kan lese her.

Sjanger: Hard SF
Rating:

Calculating God (2000) beskrives av bokens omslag som en provoserende science fiction thriller, som en fast paced, moralsk og intelektuelt utfordrende historie som bare vokser seg større og større til et “kataklysmisk” klimaks verdig Arthur C. Clarke pÃ¥ sitt mest “cosmiske”.

Dette er en serdeles dårlig beskrivelse.

Calculating God er først og fremst en dialog mellom en kreftsyk, jordisk paleontolog og en utenomjordisk vitenskapsmann som forsøker å overbevise den førstnevnte om at Gud eksisterer. Og med Gud mener han ikke nødvendigvis en metafysisk Gud, men at det eksisterer et intelligent design bak universet.

Når jeg startet å lese boken, så tenkte jeg at den på flere måter minnet meg om The Hitch Hikers Guide to the Galaxy, bare skrevet fullstendig seriøst. Den minner meg også om Science of Discworld bøkene til Terry Pratchett. Dette er typisk Hard science fiction, folkens, og dermed ikke for hvem som helst. Jeg tror speiselt biologer vil sette stor pris på denne boken, men den inneholder også kvantefysikk, informatikk, filosofi/metafysikk, paleontologi og referanser til Star Trek - og vil appelere til alle realister med et åpent sinn.

Som de som har fulgt med på mine anmeldelser sikker skjønner, så har Calculating God mye til felles med Towing Jehovah; Gud eksisterer, og det må man på en eller annen måte forholde seg til. Historien er meget aktuell, og beskriver kampen mellom de som tror på skapelse og de som tror på evolusjon, en kamp som i aller høyeste grad pågår i alle fall i USA akkurat nå.

I bunn og grunn handler boken selvsagt også om hva det vil si å være et menneske, men hvilken bok gjør ikke det?!.

Calculating God har lite handling, og det er grunnen til at jeg ikke kan gi den en høyere karakter. Den fungerer veldig godt som det den er - en diskusjon mellom to vitenskapsmenn - men det er først helt på slutten at det faktisk skjer noe i boken. Jeg vil likevel anbefale den på det sterkeste til alle som noen gang har interessert seg for temaene evolusjon, Guds plass i en reduksjonistisk, ikke-metafysisk verden, og eksistensen av utenomgjordiske sivilisasjoner.

Sjanger: Science Fiction thriller
Rating:

Mockymen er - eller gir inntrykk av å være - en meget spesiell bok. Her møter vi blant annet budistisk reinkarnasjon, nazister fra andre verdenskrig, og aliens som sier de kommer i fred, men som kanskje har en skjult agenda. Men egentlig er det like mye en typisk hemmelig-agent-thriller, med en dash filosofi og ettertanke for smaks skyld.

Jeg kan gjerne sammenligne det med X-Files. Boken er omtrent som å se en hel sesong - hvor Dana Scully endelig må innse at utenomgjordiske vesener faktisk eksisterer.

Jeg ble først kjent med Ian Watson gjennom bøkene han har skrevet fra Warhammer 40.000 universet. Dette var på ingen måte høy litteratur, men jeg ante likevel noen kvaliteter, og fikk lyst å lese mer. Det var ikke enkelt å finne noe i bokhandlerne her i Norge, men for et par år siden kom jeg over et eksemplar av hans debutroman fra 1975, The Embedding.

Debutromanen har faktisk en god del ting til felles med Mockymen, som er Ian’s foreløpig siste roman, skrevet i 2003. Begge handler om menneskenes første møte med utenomgjordiske vesener, og om hva de vil med oss. Begge har ogsÃ¥ okulte elementer, og sist men ikke minst, begge er opptatt av sprÃ¥k - og av sprÃ¥kets betydning for bevisstheten.

Ian er generelt veldig opptatt av sprÃ¥k, og sprÃ¥ket og komposisjonen i Mockymen ligner ikke pÃ¥ noe jeg har sett tidligere. Av og til blir skrivestilen hans rett og slett for avansert for meg, og jeg mÃ¥ gÃ¥ tilbake Ã¥ lese en side pÃ¥ nytt. Men etterhver venner man seg til det; man fÃ¥r ikke lov til Ã¥ lese “pÃ¥ autopilot”, her mÃ¥ man virkelig følge med.

Ian har f.eks. infodumps så intrikate at de virker som handling, selv om de ikke er det. Andre ganger aner jeg ikke hva som skjer.., men jeg leser videre, for jeg vet at det er meningen, og at Ian vil vise meg hva som skjer når det passer ham.

Romanen er todelt; første del foregÃ¥r i 1995, og inkluderer bl.a. flere besøk til Vigelandsparken i Oslo. Handlingen er komprimert og spenningen er stor, og disse seks første kapitlene, som i seg selv er en god horror-historie, blir som et bakgrunnsteppe for det som kommer videre…

I den andre delen er vi i London i år 2015. Romvesenene har landet, og hjelper menneskene gjennom den sosiale krisen som startet i slutten av 0-årene. Det eneste de trenger til gjengjeld er å låne menneskekropper som de kan bruke. Mockymen har nemlig ingen kropper selv. Vi følger Anna, som jobber i det britiske hemmelige politiet. Hennes oppgave er å undertrykke all motstand mot gjestene fra verdensrommet, men samtidig må hun undersøke om mockymennene har rent mel i posen selv.

Den filosofiske delen av boka stiller spørsmÃ¥let hva er bevissthet? Hva er sjelen, og er den noe som kan separeres fra kroppen? Descartes er kjent for Ã¥ ha sagt: “Jeg tenker, derfor er jeg”. Ian tar dette til det ekstreme ytterpunktet, og mener (og dette kjenner jeg ogsÃ¥ igjen fra The Embedding) at sprÃ¥k er bevissthet. Det er ordene, sprÃ¥ket, som i seg selv skaper selvet i oss. Vi former ikke ordene etter hva vi tenker - det er ordene som former hva vi tenker. For dem som klarer Ã¥ vri tankene sine rundt denne idéen sÃ¥ bli dette en meget spennende del av Mockymen.

Mot slutten av boka begynte jeg å bli nervøs; det er jo bare 100 sider igjen, tenkte jeg, nå må du begynne å komme til poenget her, Ian. Og: nå er det bare 50 sider igjen, du kan umulig klare å få denne historien i mål på 50 sider. Osv., osv. Men Ian gir oss ikke en fullverdig slutt, og det er grunnen til at denne boken ikke får alle fem stjernene den ellers hadde fortjent. På slutte forteller han oss hva som skjer i stedet for at vi får være med å se det. Jeg bestemmer meg til slutt for at jeg godtar dette, hovedpersonen får jo heller ikke være med på det som skjer - men det virker kanskje litt som om forfatteren hadde nådd 300 sider og fikk beskjed om å pakke sammen. Synd for en ellers strålende bok.

Så jeg vil gjerne få anbefale denne boken til alle dem som er interessert i spennende og litt anderledes science fiction fra en forfatter som ikke er redd for å blande elementer fra ulike sjangere, og som gjør dette på en mesterlig måte. Ian Watson skriver kioskliteratur med høy litterær kvalitet (trodde du kanskje det var to motsetninger) som passer for dem som ikke er redde for det engelske språket.

Til slutt må jeg bare få nevne - som en kuriositet - at det som til slutt redder dagen for menneskeheten er muslimske selvmordsbombere. For å finne ut hvorfor må du lese Mockymen.

Sjanger: Soft SF, thriller, posthuman space opera
Rating:

“This is the story of a man who went far away for a long time, just to play a game. The man is a game-player called ‘Gurgeh’. The story starts with a battle that is not a battle, and ends with a game that is not a game.”

Slik begynner historien om Gurgeh, en av de mest kjente “spillerne” i det utopiske samfunnet the Culture. Han har begynt Ã¥ kjede seg over livet sitt. Han har ingen flere utfordringer - han mestrer alle spill han noen gang har prøvd seg pÃ¥, og sliter med Ã¥ finne utfordrende motstandere. Derfor aksepterer han et oppdrag fra the Culture; Ã¥ reise til det brutale keiserdømmet Azad, en verden hvor et strategispill dominerer og definerer livet til alle som lever der.

Iain M. Banks er en skotsk forfatter som veksler mellom Ã¥ skrive science fiction og mainstream literatur. The Player of Games er en av Banks’ culture romaner - det er ikke den første, men regnes likevel som den beste introduksjonen til serien. Og boken kan leses selvstendig, man forplikter seg ikke til en uendelig serie med science fiction bøker. Sjangsen er derimot stor for at man kommer til Ã¥ fÃ¥ lyst til Ã¥ lese flere.

Romanen er interessang på (minst) to plan; for det første er det meget spennende å følge Gorgeh på den reisen han legger ut på, og oppleve hvordan han håndterer de situasjonene han kommer ut for. For The Player of Games er ikke først og fremst en ide-roman med vitenskap og teknologi i fokus, slik veldig mange SF romaner er, men en historie som stiller det sentrale spørsmålet som kjennetegner all god litteratur; hva betyr det å være et menneske? Gorgeh er en bortskjemt mann i et overbeskyttende samfunn. Gjennom historien får han satt sin egen eksistens i et større perspektiv, og lærer mye om hvilke drivkrefter det er som former verden rundt oss.

Men denne boken handler ogsÃ¥ om noe annet, nemlig Keiserdømmet Azad. Azad skildres pÃ¥ en meget troværdig mÃ¥te som et hierarkisk og brutalt samfunn, med strategispillet som en ny vri pÃ¥ demokrati. Men dette blir ekstra interessant nÃ¥r det gÃ¥r opp for deg at Azad faktisk ligner mye mer pÃ¥ vÃ¥r egen verden enn hva Gorgeh’s the Culture gjør. The Player of Games er en samfunnskritisk skildring som stiller noen noksÃ¥ ubehagelige spørsmÃ¥l om oss selv og den verden vi lever i. Den blir aldri prekende eller belærende, men viser oss bare hvordan dette forferdelige keiserdømmet pÃ¥ flere nivÃ¥er ligner pÃ¥ oss.

For å si det som det er, Iain M. Banks imponerer meg. Han skriver med en litterær kvalitet som overgår de fleste andre SF forfattere. Stilen er enkel og flyter lett, men er samtidig pirrende og interessant. Man føler at han aldri undervurderer leseren; han lar det være litt igjen for leseren å finne ut av selv. Han skildrer sine karakterer på en måte som gjør at du føler du har kjent dem i mange år - etter å ha lest bare noen få sider om dem. Banks roman fokuserer først og fremst på karakterene, deretter på handlingen og til slutt på ideene, ikke omvendt.

Siste del av The Player of Games er noe av det sterkeste jeg har lest. Jeg ble like oppslukt i det keiserlige strategispillet som Gorgeh ble, og jeg ble like forferdet over Azad som han ble også. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å formidle hvordan denne følelsen var, eller nøyaktig hva det var som gjorde det - men jeg er ingen forfatter, og kan bare anbefale alle andre til å lese denne boken istedet.

Noen linker til videre lesing:

• The Culture og Iain M. Banks pÃ¥ Wikipedia
• A few notes on the Culture, av Iain M. Banks

Sjanger: Hard SF klassiker
Rating:

Jeg er akkurat ferdig med å lese The Gods Themselves av Isaac Asimov. Dette er en bok som har vunnet både Hugo og Nebula prisene for beste roman i 1972 (de to mest kjente science fiction prisene). For de som ikke vet hvem Asimov er, så regnes han som en av De Tre Store fra science fiction genrens gullalder, og er mest kjent for sine robot-historier (noveller og romaner) og Foundation serien. Les mer om Asimov på Wikipedia.

Boken er tredelt; et fenomen/problem introduseres, årsaken studeres, og en løsning skaffes til veie. Kan høres ut som en enkel oppskrift, men ingen ting er rett frem ved Asimovs historier.

Del 1: Against Stupidity…, var ganske bra - typisk eldre SF, og typisk Asimov. Det handler om vitenskapsmenn og intriger, og man merker tydelig at dette er skrevet av en meget intelligent mann (Asimov var medlem av Mensa, dog noe motvillig). Jeg er litt usikker pÃ¥ nÃ¥r handlingen finner sted, men jeg forestiller meg rundt 2070 (ikke at det har noen betydning). Komposisjonen er ogsÃ¥ spennende.

Del 2: …The Gods Themselves…, er helt anderledes: Her handler det om vesener i et paralellt univers hvor andre naturlover rÃ¥der. Vi fÃ¥r et godt innblikk i tre av disse vesenenes liv, tanker og følelser. Jeg er svak for denne typen historier, men jeg mener at jeg ogsÃ¥ er relativt objektiv nÃ¥r jeg sier at dette er noe av det beste jeg har lest - i alle fall av Asimov. Igjen er det en spennende og original komposisjon, og i tillegg har denne delen en noksÃ¥ overraskende og spennende slutt.

Del 3: …Contend in Vain? Her er vi tilbake i vÃ¥r verden. Jeg vil ikke røpe for mye, men det er her vi sammen med Asimov skal finne ut hva vi skal gjøre med problemene som har oppstÃ¥tt i del 1 og 2. En stund virker det som om luften har gÃ¥tt ut av ballongen, for tempoet er betraktelig lavere enn i den forrige delen, men etterhvert kommer historien tilbake i riktig spor, og slutten er fornøyelig.

Historien handler etter min mening om to ting: For det første er det et tenkt og interessant fenomen tilknyttet alternative univers som utforskes, og for det andre handler det om mennesker - kanskje først og fremt intellektuelle mennesker, og hvordan de kan oppføre seg idiotisk - eller ikke se fornuften - nÃ¥r det ikke gagner dem. SlÃ¥r du sammen titlene pÃ¥ de tre delene, sÃ¥ fÃ¥r du et sitat fra Friedrich Schiller (1759–1805): “Mit der Dummheit kämpfen Götter selbst vergebens.” Asimov har derimot plassert et spørsmÃ¥lstegn bak sitatet, sÃ¥ du mÃ¥ nok lese hele boken for Ã¥ finne ut hva som skjer

Og for det tredje får vi innblikk i noen svært fasinerende, alternative vesener, og dette var etter min mening verdt hele boken.

Asimovs historier har også en tendens til å overleve tidens tann ganske bra. Det eneste jeg følte manglet var Internet, og det det har ført med seg av endringer i vitenskapsmiljøene, men ellers kunne historien egentlig vært skrevet i dag. Totalt sett en meget god bok som jeg er glad jeg leste. Jeg gir karakter 4 av 5 til denne klassikeren.