Sjanger: Hard SF klassiker
Rating:

Jeg er akkurat ferdig med å lese The Gods Themselves av Isaac Asimov. Dette er en bok som har vunnet både Hugo og Nebula prisene for beste roman i 1972 (de to mest kjente science fiction prisene). For de som ikke vet hvem Asimov er, så regnes han som en av De Tre Store fra science fiction genrens gullalder, og er mest kjent for sine robot-historier (noveller og romaner) og Foundation serien. Les mer om Asimov på Wikipedia.

Boken er tredelt; et fenomen/problem introduseres, årsaken studeres, og en løsning skaffes til veie. Kan høres ut som en enkel oppskrift, men ingen ting er rett frem ved Asimovs historier.

Del 1: Against Stupidity…, var ganske bra – typisk eldre SF, og typisk Asimov. Det handler om vitenskapsmenn og intriger, og man merker tydelig at dette er skrevet av en meget intelligent mann (Asimov var medlem av Mensa, dog noe motvillig). Jeg er litt usikker pÃ¥ nÃ¥r handlingen finner sted, men jeg forestiller meg rundt 2070 (ikke at det har noen betydning). Komposisjonen er ogsÃ¥ spennende.

Del 2: …The Gods Themselves…, er helt anderledes: Her handler det om vesener i et paralellt univers hvor andre naturlover rÃ¥der. Vi fÃ¥r et godt innblikk i tre av disse vesenenes liv, tanker og følelser. Jeg er svak for denne typen historier, men jeg mener at jeg ogsÃ¥ er relativt objektiv nÃ¥r jeg sier at dette er noe av det beste jeg har lest – i alle fall av Asimov. Igjen er det en spennende og original komposisjon, og i tillegg har denne delen en noksÃ¥ overraskende og spennende slutt.

Del 3: …Contend in Vain? Her er vi tilbake i vÃ¥r verden. Jeg vil ikke røpe for mye, men det er her vi sammen med Asimov skal finne ut hva vi skal gjøre med problemene som har oppstÃ¥tt i del 1 og 2. En stund virker det som om luften har gÃ¥tt ut av ballongen, for tempoet er betraktelig lavere enn i den forrige delen, men etterhvert kommer historien tilbake i riktig spor, og slutten er fornøyelig.

Historien handler etter min mening om to ting: For det første er det et tenkt og interessant fenomen tilknyttet alternative univers som utforskes, og for det andre handler det om mennesker – kanskje først og fremt intellektuelle mennesker, og hvordan de kan oppføre seg idiotisk – eller ikke se fornuften – nÃ¥r det ikke gagner dem. SlÃ¥r du sammen titlene pÃ¥ de tre delene, sÃ¥ fÃ¥r du et sitat fra Friedrich Schiller (1759–1805): “Mit der Dummheit kämpfen Götter selbst vergebens.” Asimov har derimot plassert et spørsmÃ¥lstegn bak sitatet, sÃ¥ du mÃ¥ nok lese hele boken for Ã¥ finne ut hva som skjer

Og for det tredje får vi innblikk i noen svært fasinerende, alternative vesener, og dette var etter min mening verdt hele boken.

Asimovs historier har også en tendens til å overleve tidens tann ganske bra. Det eneste jeg følte manglet var Internet, og det det har ført med seg av endringer i vitenskapsmiljøene, men ellers kunne historien egentlig vært skrevet i dag. Totalt sett en meget god bok som jeg er glad jeg leste. Jeg gir karakter 4 av 5 til denne klassikeren.

For noen dager siden oppdaget jeg at Charles Stross er en blogger. Stross omtales som en av de aller meste spennende SF forfatterne for tiden, og jeg har en bok av ham liggende som jeg gleder meg til å begynne på snart. Etter å ha skummet gjennom bloggen hans har jeg derimot oppdaget en ny forfatter som jeg må teste ut. Nemlig Peter Watts.

Peter Watts har foreløpig en trilogi pÃ¥ samvittigheten, og i oktober gir han ut sin fjerde bok: Blindsight. Charles Stross sier at Watts gjør helt uventede ting med SF sjangeren, og omtaler boken som “… a first contact with aliens story from the point of view of a zombie posthuman crewman aboard a starship captained by a vampire.”

Denne boken bare må jeg lese. Vil du vite mer om Peter Watts anbefaler jeg å ta en titt på denne beskrivelsen på hans egen hjemmeside.

Oppdatering: Min anmeldelse av Blindsight finner du her!

Sjanger: Space Opera (med superhuman intelligences, troverdige aliens, space battles, kjærlighet, svik m.m.)
Rating:

I min søken etter den beste science fiction literaturen har jeg den siste måneden lest to bøker jeg på det sterkeste vil anbefale. Den ene av disse er A Fire Upon The Deep av Vernor Vinge. Den var absolutt så god som jeg forventet, og bør leses av alle som interesserer seg for SF.

Vernor Vinge vant Hugo prisen for beste SF roman med denne boken i 1991, og forfattere som Greg Bear, Poul Anderson m.fl. lovpriser den som et mesterverk, med energien til de beste space operaene fra gull-alderesn.., en STOR, langt-inn-i-fremtiden-saga, overbevisende aliens, en bok som blander hard SF, high drama og fantastisk fortellerevne.

Tre ting jeg likte ved denne boken:

1. Handlingen foregÃ¥r langt inn i fremtiden, og Vinge skildrer et univers som er svært fasinerende. Vinge deler inn galaksen vÃ¥r i soner (fra innerst til ytterst), og naturlovene oppfører seg forskjellig i de ulike sonene. Jo lengre man beveger seg fra galaksens sentrum, jo høyere teknologinivÃ¥ kan man oppnÃ¥. I The Beyond f.eks., hvor handlingen utspiller seg, kan man reise raskere enn lysets hastighet, og man kan skape teknologi mer intelligent enn mennesker. Raser migrerer naturlig fra de innerste sonene og utover, for til slutt Ã¥ ende opp som en “trancendent” singularitet (eller en gud om du vil) i den ytterste sonen.
2. Det er alltid spennende når intelligente SF forfattere legger mye arbeid ned i å skildre nye aliens. Handlingen i boken er todelt. I den mest spennende delen er vi i et før-teknologisk, nærmest middelaldersk samfunn på en planet som ligger og vaker mellom The Slow Zone og The Beyond. Den fasinerende rasen som lever på denne planeten består av individer/intelligenser som hver består av mellom fire og åtte hundelignende kropper. Disse komuniserer på en telepati-lignende måte med lyd. Boken skildrer på en intelligent måte fordeler, utfordringer og ulemper ved det å ha flere kropper som fungerer sammen.
3. Intriger, spioner, onde menn i forkledning, et kappløp mot tiden med opptil flere krigerske flåter i hælene. En ond, kvasi-power, The Blight, forsøker å legge under seg hele galaksen. Menneskenes totale utslettelse. Boken er kort sagt veldig spennede!

Dessuten er den – i sterk kontrast til The Number of The Beast, som jeg slet med for litt siden – svært sÃ¥ lettlest.

Trivia: Vinge forteller i forordet til A Fire at mye av romanen er inspirert av en tur til Norge. Dessuten har en hovedpersonene det sjarmerende navnet Johanna Olsndot, datter av Arne Olsndot.

Link: A Fire Upon the Deep på Wikipedia