Neuromancer, William Gibsens debutroman fra 1984, er den aller mest kjente av de tidlige cyberpunk-romanene. Boken er en av fÃ¥ som har vunnet science fiction litteraturens “tre kroner”: Nebula-prisen, Hugo-prisen og Philip K. Dick-prisen. Time magazine har Neuromancer pÃ¥ sin liste over de 100 beste, engels-sprÃ¥klige romaner skrevet etter 1923. NÃ¥ har endelig ogsÃ¥ jeg lest den..

Sjanger: Cyberpunk
Rating:

Dette er boken som nærmest definerer cyberpunk - subsjangeren som omhandler ting som informasjonsteknologi og cybernetikk, koblet med sammenbrudd eller store omveltninger i samfunnet, og gjerne med en handling som foregår i den kriminelle underverdenen.

I Neuromancer tar Gibson opp temaer som kunstig intelligens, virtuell virkelighet og genetisk manipulasjon - og selvfølgelig multinasjonale selskaper som er blitt mektigere enn nasjonalstatene. Gibson er faktisk også mannen bak ordet cyberspace, og det er etter sigende denne romanen som gjør uttrykket populært. Gibson forutså et globalt informasjons- og kommunikasjonsnettverk lenge før internett ble et faktum, og å lese denne boken i 1984 må ha vært helt fantastisk.

Men selv om Neuromancer har blitt hyllet opp og i mente fra alle kanter, så blir den ikke noe mer enn middelmådig for meg. Personene blir noe stereotype, og hovedpersonen - hacker og narkotikamisbrukeren Case - har for liten innvirkning på handlingen. Historien er i og for seg spennende, men vitenskapen kommer litt for mye i andre rekke, og det liker jeg heller ikke.

Saken er at verden generelt - og science fiction sjangeren spesielt - har utviklet seg mye siden 80-tallet. Neuromancer var en revolusjonerende roman, men i dag har den blitt forbigått. Jeg er likevel glad jeg leste den, og hvis du er spesielt glad i science fiction sjangeren, og liker å lese bøker fra ulike epoker, så har jeg ingen problemer med å anbefale Neuromancer.

Likte du filmen The Abyss? Hva sier du om vi bytter ut besetningen på den klaustrofobiske dyptvannstasjonen med en gjeng dysfunksjonelle psykopater, voldtektsmenn, pedofile - og deres ofre? Er ikke det en bra setting for en skremmende psyco-triller? Dette er min anmeldelse av romanen Starfish.

Sjanger: Dystopisk psyco-triller
Rating:

For et år siden leste jeg Blindsight, Peter Watts siste roman, og gav den fem av fem stjerner. Nå har jeg lest Peters første roman, fra 1999, og som du ser så føler jeg meg nødt til å gi denne samme karakter.

For Starfish er noe helt utenom det vanlige. Et orginalt stykke science fiction som på den ene siden er ultraspennende og på den andre siden er dyp og fasinerende. Peter har så mange ideer, og han klarer å smelte dem sammen til en historie som overrasker meg.

Livet og det psykologiske stresset ved å leve i en liten metallboks langt under havoverflaten i et livsfarlig miljø er så stort at man har måttet tenke nytt for å finne en løsning. Og løsningen er å finne mennesker som er forberedt på å leve med kronisk stress og i kronisk fare. Psykopater og deres ofre! Hvorfor tenkte vi ikke på det før?

Hovedpersonen er en kvinne - et incestoffer - som finner ut at dypt her nede i det mørke hav så kan hun finne seg en ny måte å leve på. Hun kan ta kontroll over sin situasjon. Men det er en skjør kontroll. Og andre i besetningen er ikke så heldige.

Så dette er altså det viktigste temaet i Starfish for meg; det er en dyp og spennende psykologisk triller om psykopater og deres ofre. Men det er også en vitenskapelig roman, og Peter skuffer ikke på det området heller. Jeg vil bare ikke røpe for mye. Det bør være nok å si at man er i ferd med å oppdage noe som har forandret livet nær den vulkanske kløften nær undervannstasjonen, og som kan bety slutten for menneskene - ja, slutten for alt liv slik vi kjenner det faktisk.

For ordens skyld må jeg også nevne at Peter Watts har skrevet to oppfølgere til Starfish, som til sammen blir kalt Rifterstrilogien. Anmeldelser av disse kommer etterhvert (jeg er i alle fall godt igang med bok nummer to), men Starfish kan uansett utmerket godt leses som en selvstendig roman.

Denne romanen kan du faktisk lese online, så det er ingenting å vente på. Her er linken. Tilgjengelig som PDF, i HTML format eller som en liten java applikasjon du kan installere på mobilen (det var slik jeg leste den). Eller hvis du foretrekker en orntlig bok - du kan kjøpe den her. God bok!

PS: Link til forfatterens blog.

To vesener har vandret på jorden i millioner av år. De har ingen kjennskap til hverandre. Den ene - the changeling - har overlevd gjennom tilpasning, gjennom å ta formen til mange forskjellige organismer. Den andre - the chameleon - har overlevd ved å ødelegge alt og alle som truer den.

Rating:
Sjanger: X-files-aktig hard SF thriller

Denne introduksjonen fikk meg hektet, og dermed ble Camouflage den første romanen jeg leste av Joe Haldeman. Joe er en stor forfatter, og har bl.a. vunnet fem Nebula-priser og fem Hugo-priser. Aller mest kjent er han for The Forever War fra 1976 (kjøp den her), men han holder seg godt, og Camouflage fra 2004 har vunnet både Nubula og James Tiptree, Jr-prisen.

Og den skuffet overhodet ikke. Science fiction trilleren er spennende med en enorm fremdrift, samtidig som den er intelligent. Det er som å få servert den komplette bakgrunnshistorien til en alien fra en X-files episode, samtidig som du vet at det kommer en spennende avsløring til slutt. Vi får se mennesket gjennom en fremmeds øyne, bedre enn jeg har sett noen andre gjøre det.

Men dette er klassisk science fiction, ikke et action-eventyr. Hvis du ikke har sansen for undring og vitenskap så kan nok til og med denne historien bli noe kjedelig. Hvis du har sensan for slike ting er Camouflage rett og slett fornøyelig.

Slutten er brå men tilfredstillende. Forfatteren klarte ikke å skjule det som kanskje skulle være et overraskelsesmoment, men det gjorde heller ingen ting. Denne boken anbefales på det varmeste.

Rating:
Sjanger: Hard SF first contact-roman

Learning the world er en usedvanlig skarp roman fra den skotske tekno-utopiske sosialisten Ken MacLeod. Den har vunnet Prometheus prisen og ble nominert til Hugo-prisen i 2006, og jeg kan ikke annet enn å følge opp med fem stjerner og full pott i min anmeldelse.

Dette er en first contact-roman, men i steden for at det er vi som blir oppsøkt av vesener fra verdensrommet er det vi - 10.000 år fra nå - som er de fremmede. Historien veksler mellom de flaggermuslignende skapningene på en Jord-lignende planet og menneskene som er på vei dit i et gigantisk generasjonsskip. Menneskene har kolonisert solsystem etter solsystem i tusenvis av år, men aldri møtt andre, intelligente vesener. Flaggermusmennene på sin side aner fred og ingen fare i et samfunn som kan minne om menneskenes rundt år 1900.

Og dette er det geniale - MacLeod klarer å spinne en sofistikert historie hvor begge sider i dramaet virker like menneskelige, og forteller oss ulike ting om oss selv.

Menneskene som stammer fra Jorden lever i et tilsynelatende utopisk samfunn, mens flaggermennene er ganske primitive i sammenligning, med slaveri, religion og konflikter mellom stater. Men etterhvert som vi leser så lærer vi mer om verden, og samtidig mer om oss selv.

SÃ¥ hvis du noen gang har tenkt over hvordan vi ville ha reagert om vi hadde fÃ¥tt vite at en fremmed rase var pÃ¥ vei mot jorden, eller hva den fremmede rasen hadde tenkt om de trodde de var de eneste “menneskene” i universet, for sÃ¥ Ã¥ snuble over et solsystem med intelligent liv - ja da er Learning the world garantert noe for deg.

Min forrige erfaring med Ken McLeod var ikke sÃ¥ bra. Jeg leste Newton’s Wake for noen Ã¥r siden, og den mÃ¥ jeg si var sÃ¥nn midt pÃ¥ treet. Jeg kan nesten ikke tro at Learning the world er skrevet av samme forfatter. Stilen minner meg om forfattere som Robert J. Sawyer, Greg Bear, Isaac Asimov og Stephen Baxter (pÃ¥ en god dag). Dette er ingen transhumanistisk show-off roman, men et intelligent mesterstykke skrevet av en som Ã¥penbart har noe Ã¥ si om mennesker og samfunn.

Enkelte kan kanskje synes at slutten er lite tilfredstillende. Den slutter nemlig når menneskene og flaggermennene endelig møtes. Jeg synes den er genial. Og morsom. Slutten har en punchline som er mer vanlig å se i novelle-formen. Slutten forteller oss om en optimistisk verden som vil spinne videre inn i uendeligheten, og er absolutt i stil med resten av boken.

En morsom detalj jeg må nevne er at ca en tredjedel av romanen er skrevet som en blog. Det kan kanskje høres litt kjedelig ut, men fungerer faktisk usedvanlig bra når forfatteren skal fortelle oss hva som skjer i generasjonsskipet. Blogging - eller biologging som man kommer til å kalle det - er så kult at man fortsatt kommer til å gjøre det om ti tusen år.

Rating:
Sjanger: First contact / X-files lignende triller

Det innebærer en viss rissiko å lese en bok man ikke vet noen ting om. Det er ikke så ofte jeg gjør det lengre, men av og til plukker jeg med meg en mer eller mindre tilfeldig bok fra bokhandleren. Denne gangen gjorde jeg en bommert.

Jeg kjenner til Frederik Pohl fra tidligere - hans Gateway er strålende (les en kort omtale her) - og jeg kunne derfor tenke meg å lese mer av ham. Jeg falt for tittelen The Siege of Eternity, og referatet på omslaget virket lovende:

The aliens aren’t coming. They’re here.

Government agent Dan Dannerman and astronomer Patrice Adcock were kidnapped by the aliens and have been returned in altered states, cloned and implanted with strange devices.

Og settingen er ganske spennende. Problemet er at man liksom har fått veldig dårlige kinoseter, og ikke får delta i den mest spennende handlingen. Historien skrider veldig sakte frem, og det er lett å begynne å kjede seg.

Jeg fortsatte likevel å lese, for med en så kul bakgrunnshistorie så måtte det jo bli bedre etterhvert. Trodde jeg. Da det var under femti sider igjen begynte jeg derimot å få bange anelser. Det vil da være umulig å konkludere denne historien på så få sider. Er dette bare starten på en serie?

Å neida, det var enda værre: Det viste seg da jeg var ferdig med historien at det var andre boken i en serie - uten at jeg hadde oppdaget dette underveis. The Siege of Eternity avsluttet ingen av historie-trådene, og var rett og slett svært lite tilfredstillende. I etterkant leser jeg at den første boken i trilogien - The Other End of Time - skal være svært så god, og stå bra på egne ben, mens oppfølgeren får relativt dårlige kritikker de fleste steder.

Det er utrolig irriterende når det ikke fremgår av bokomslaget at en roman er en del av en serie.., spesielt når det ikke er den første boken en gang. Det var en stor tabbe av meg å lese denne boken - ikke gjør den samme feilen som meg!

Sjanger: Litterær og litt ubestemmelig space opera
Rating:

Light, skrevet av M. John Harrison og utgitt i 2002, skal liksom være en strålende roman. Boken vant James Tiptree, Jr. prisen, og hylles på omslaget av blant andre Iain M. Banks og Alastair Reynolds. For meg var den først og fremst irriterende.

M. John er en britisk forfatter som skriver science fiction (nå mest kjent for Nova Swing fra 2006), fantasy og såkalt mainstream litteratur. Light er en slik blanding av sjangre, og selv om det kan fungere så bidrar det i dette tilfellet ikke til at jeg liker boken.

Hovedproblemet er at forfatteren bruker JegVetMerEnnDeg-teknikken: Han unnlater å fortelle en hel del som gjør at du som leser hele tiden blir sittende å lure på hva det er som skjer. Du vet at det er endel ting som blir sagt som du rett og slett ikke skjønner, og må stole på at det hele vil gi mening til slutt. I en science fiction roman hvor det meste er ukjent blir dette veldig slitsomt. Flere ganger undeveis måtte jeg seriøst vurdere om jeg skulle orke å fortsette.

Misfortså meg rett; M. John Harrison kan absolutt skrive. Han skaper følelser og skildrer mentalt forkrøplede mennesker bedre enn de fleste. Men når jeg leser en science fiction roman så er jeg interessert i de store ideene, og i Light behandles de med en alt for lett hånd. M. John bruker en masse elementer fra Hard SF og filosoferende fysikk, men igjen er det ingenting som forklares, og man klarer ikke helt å skille fantasy/grøsser elementene fra de vitenskapelige.

Det virker som om han har begynt med en liten men forsåvidt spennende historie, for så å se hvor lang tid han kan bruke på å fortelle den, og sprer den dermed over 300 sider ispedd en masse uvesentligheter, mens viktig informasjon gjemmes til de siste ti sidene.

Føler du deg ikke avskrekket av det jeg har fortalt bør du absolutt ta en titt på boken og vurdere om det likevel kan være noe for din smak. Den tar seg faktisk litt opp mot slutten, selv om jeg mener den hadde vært mye bedre om slutten hadde blitt presentert i første eller andre kapittel.

Selv vil jeg holde meg borte fra denne forfatteren i fremtiden.

Rating:
Sjanger: Eksplosiv fremtidstriller

Richard Morgan er kanskje mest kjent for sin debutroman Altered Carbon fra 2002. Jeg hadde lenge gått rundt og tenkt på å lese den, men da jeg kom over Morgans siste roman, Black Man, skjønte jeg med en gang at dette var en bra bok jeg bare måtte få med meg, så ALtered Carbon får vente inntil videre.

Historien foregår 100 år frem i tid - i hovedsak i det tidligere USA, men vi får oss også en tur til Tyrkia og til Sør Amerika et sted. Det er en verden man kan kjenne seg igjen i, men det er også en nokså dyster fremtidsskildring. Black Man er en veldig spennende triller med karakterer man kan tro på, og den tar opp noen veldig interessante tema.

Fremst av alt skriver Morgan om mennesker. Han er opptatt av genetikk og evolusjonspsykologi, og i tillegg til å gi deg mye spenning får Black Man deg også til å tenke noe spennende tanker om hvorfor vi gjør, tenker og mener de tingene vi gjør, hvorfor vi organiserer sammfunnet som vi gjør.., hvilke alternativer som kanskje finnes.

Triksing og miksing med gener

Jeg vet ikke om dette er en myte, men jeg har i alle fall hørt at huskatter er villkatter som aldri blir voksne. Teorien sier at vi har avlet bort det siste steget i huskattenes utvikling, og dermet får et relativt medgjørlig dyr som legger vekt på de egenskapene som trengs for å overleve som en valp i en flokk, ikke som et selvstendig rovdyr.

Black Man presenterer noe av det samme; teorien her er at menneskene gjennom de siste 20 000 Ã¥rene har fÃ¥tt “avlet bort” rovdyr/jeger/selvstendighets-egenskapene. Men i denne historien har man funnet en mÃ¥te Ã¥ trigge disse gamle egenskapene pÃ¥, og skapt superkrigere uten frykt, skyldfølelse og andre sosialt bindene ferdigheter. Hovedpersonen i boken er en slik alfa-mann, og vi fÃ¥r oppleve vÃ¥r verden gjennom hans unike øyne.

Vil du lese en spennende historie om vår evne til vold og vår evne til svik og korrupsjon, så er Black Man absolutt noe å satse på. Den er litt lang - lengre enn den behøver å være faktisk, tempoet daler litt på slutten - men det er det eneste negative jeg har å si. Black Man kan leses som ren underholdning, men den kan også stimulere deg til å se mennesket på en måte du kanskje aldri har gjort før. Og det er jo ubetalelig.

Sjanger: spiontriller-scifi forkledd som grøsser (eller omvendt)
Rating:

The Atrocity Archives fra 2004 inneholder to historier (en kort roman og en enda kortere roman) skrevet av kometforfatter Charles Stross. Denne gangen har han skrevet science fiction i grøsser-format. Ideen er at hvis det finnes magi og onde krefter i verden så kan du være sikker på at det finnes et hemmelig, statlig byrå som har som oppgave å skjule denne skrekkelige sannheten for oss.

Dermed er senen satt for en slags X-files historie, hvor motstanderne er okkulte irakere og talibanere i ledtog med nazister - SS-etterlevninger fra krigen. En slags blanding av TV-serien 24 og Night of the Living Dead. Inspirert av spionromaner fra den kalde krigen har Stross mikset matematikk, cyberpunk og Lovecraft-horror, og konstruert en setting du raskt kjenner igjen om du har sett Hellboy filmen (eller lest tegneserien for den saks skyld).

Protagonisten Bob viser seg å være en blanding av James Bond og Dilbert, en MacGyver utstyrt med tryllestav som computer geeks kommer til å elske. Bob kastes ut i en, for ham, alt for spennende historie, hvor han må bruke sin nerde-kløkt for å bekjempe onde krefter som er ute etter å utslette menneskeheten og resten av universet.

Stross skriver i førsteperson presens, noe som gjør historien nær og intens. I tillegg har han munn-diare - eller snarere tastatur-diare - og teksten inneholder ekstremt mange pop-kultur-referanser. Jeg er usikker på om jeg egentlig liker stilen hvor forfatteren overøser handlingen med referanser og ideer.., språket blir nesten for fargerikt. Det krever endel av leseren, men for en såpass kort bok (300 sider inkluderer to historier, forord og etterord) fungere det.

En god del humor er også å finne.., selv om noe av latteren er noe nervøs, som seg hør og bør i en grøsser. Alt i alt er dette en god bok, og egner seg for dem som holder seg oppdatert med hva som skjer i den digitale verden. Du må ikke betegne deg selv som hacker eller geek for å like den, men det hjelper med en utdannelse innen programmering. Det at den er såpass smal er noe av grunnen til at jeg ikke gir den mer enn tre stjerner.

I fjor gav Stross forresten ut en oppfølger, The Jennifer Morgue, med to nye historier med agent Bob. 4,5 av 5 stjerner på Amazon antyder at også denne er noe å få med seg.

Til slutt: Jeg var ikke klar over det, men ifølge The Atrocity Archives vil the Great Old Ones returnere fra “bortenfor stjernene” i september i Ã¥r for Ã¥ spise hjernene vÃ¥re! Bare sÃ¥nn at ogsÃ¥ du er informert

Tidligere Stross-anmeldelser på kjempekjekt: Singularity Sky

Sjanger: SF klassiker, mind-bender
Rating:

Jeg har et anbivalent forhold til Philip K. Dick. På den ene siden elsker jeg konseptet PKD; historiene hans har inspirert spennende filmer som Bladerunner, Minority Report, Total Recall, Paycheck og Next. Jeg har lest en haug med PKD noveller, og mange av dem inneholder helt unike ideer, eller i alle fall ideer som var unike da de ble skrevet. PKD er intellektuelt utfordrende, han utfordrer vår oppfattelse av hva som er virkelig, og det elsker jeg.

PÃ¥ den andre siden har jeg noen svært dÃ¥rlige erfaringer med PKD’s romaner. Lies, Inc. var usammenhengende og svært vanskelig Ã¥ fÃ¥ noe ut av. The Man in the High Castle sliter jeg med Ã¥ fullføre.., den har liksom ingen drivkraft, mangler spenning. Dette har fÃ¥tt meg til Ã¥ tro at PKD er best pÃ¥ novelle-formatet, og at han egentlig ikke hadde det som skulle til for Ã¥ skrive fulle romaner.

The Three Stigmata of Palmer Eldritch fra 1965 viste seg å være en absolutt forbedring i forhold til de to nevnte romanene. Her klarte han å opprettholde spenningen, og selv om jeg hadde hørt at denne boken skulle være ganske så uforståelig så hadde jeg ingen problemer med historien denne gangen.

Jeg synes det er litt mer problematisk Ã¥ skulle anmelde den. Det er sagt sÃ¥ mye om denne boken av andre - det aller meste positivt. Den er som en filosofisk drøm, som en “head trip”, den første boken hvor PKD behandler religiøse tema, og det er ikke alltid sÃ¥ tydelig hva som er virkelig og hva som kanskje er virkelig, men som ikke foregÃ¥r i den virkelige verden.

Jeg tror jeg fÃ¥r nøye meg med Ã¥ si at jeg likte boken. Den er anderledes enn det meste du noen gang har lest, og den er ikke sÃ¥ lang og helt grei Ã¥ komme gjennom etter min mening. Av det jeg har vært borti vil jeg anbefale denne som en god start for dem som ikke har lest noe av Dick tidligere. Det sies at dette er en av hans tre beste romaner - mulig det… Jeg føler alt i alt den befinner seg sÃ¥nn midt pÃ¥ treet et sted, og gir den to-og-en-halv stjerne.

For mer info og vurderinger, se Amazon.com (4,5 av 5 stjerner der) eller Wikipedia.

Sjanger: Space Opera, Star Wars spin-off
Rating:

Jeg ble hektet på Star Wars-filmene tidlig på 80-tallet; jeg hadde en drøss med actionfigurer og flere romskip på gutterommet, og jeg leste SW-tegneserien flittig. Ja, for Star Wars er mye mer enn bare filmene - det er et stort fantasiunivers (The Star Wars Expanded Universe) med mange historier knyttet sammen, strengt kontrollert av George Lucas.

Senere begynte jeg å samle på referansemateriale til filmene og til SW-rollespillet, og jeg leste noen av bøkene som forteller hva som skjer mellom filmene, både med kjente og med nye karakterer. Dark Lord - The Rise of Darth Vader er en av de siste av disse bøkene, og plukker opp tråden der filmen Star Wars Episode III: Revenge of the Sith sluttet.

I Dark Lord møter vi igjen blant andre Palpatine, Bail Organa, Chewbacca, Anakin Skywalker, nå som Lord Vader, og til og med C-3PO og R2-D2, samt flere jedier som unnslapp ordre 66 - Palpatines ordre til klonene om å drepe alle jedi-riddere. Vi får ta del i Vaders indre konflikt mellom det gode og det onde, og oppleve hvordan Keiseren manipulerer ham til å omfavne the dark side of the force.

Dette er en historie for seriøse Star Wars fans - perioden mellom episode III og episode IV er lang, og det er spennende å få dekket litt av dette hullet. Romanen bringer forsåvidt lite nytt, men for en SW-nerd som meg var det absolutt fornøyelig.

Jeg føler meg likevel forpliktet til å vurdere James Lucenos bok på samme måte som andre SF romaner, og kan derfor ikke gi den mer enn to stjerner; språket og historien er enkel men underholdende. Den inneholder litt for mange ting som åpenbart bare er der for å knytte historien inn i SW-universet, ting vi har sett i filmene går igjen og igjen.

Grei nok altsÃ¥ - synes du Dart Vader er den kuleste, maskerte bad-ass’en i galaksen sÃ¥ vil du nok lese den. Er du opptatt av SF du kan fordype deg i og fÃ¥ noe mer ut av, sÃ¥ synes du kanskje at Star Wars er noe stort tull og har sansynligvis ikke lest denne anmeldelsen i det hele tatt.

Relaterte artikler:

• Manamana song, Dart Vader synger
• Dart Vader er barnslig
• Star Wars sitater med en tvist