Vernor Vinge, pensjonert professor innen matematikk og informatikk, er i enkelte kretser mest kjent for et essay han skrev i 1993 som han kalte “The Coming Technological Singularity”. Her argumenterte han for at eksponensiell, teknologisk utvikling vil nÃ¥ et punkt hvor vi ikke lenger kan forutse eller en gang spekulere om konsekvensene. Et lite sitat forteller hva Vinge i all oppriktighet mener vil skje i vÃ¥r nære fremtid:

“Within thirty years, we will have the technological means to create superhuman intelligence. Shortly after, the human era will be ended.”
- V. Vinge, 1993

Som science fiction forfatter har Vinge utforsket disse temaene – kunstig intelligens og det vi kaller teknologisk singularitet. Han har vunnet flere Hugo-priser for romanene sine, ogsÃ¥ for hans foreløpig siste bok, Rainbows End, fra 2006.

Sjanger: familievennlig cyberpunk
Rating:

Handlingen i Rainbows End foregÃ¥r i en nær fremtid, hvor vi følger en gammel mann som takket være medisinske nyvinninger er i ferd med Ã¥ “vÃ¥kne til igjen”, etter flere Ã¥r med Alzheimers. Han mÃ¥ tilpasse seg til et samfunn hvor den teknologiske utviklingen har løpt fra ham – internett har utviklet seg til en alt-omfattende, teknologisk hverdag.

Wikipedia har en ganske grei oppsummering av handlingen og temaene, så ta gjerne en titt der for mer info. Jeg nøyer meg med en kortere konklusjon:

Rainbows End gir en virkelighetsnær skildring av en fremtid som kanskje ikke er så langt unna; det er en positiv historie, og den er sånn passe tilfredstillende. Jeg må faktisk, som Jeppe Larsen, undre meg over hva Vinge egentlig hadde i tankene da han skrev romanen: Er det en techno-triller om verdensomspennende konspirasjoner, et psykologisk drama om en mann som må gjenfinne seg selv i en ny tid, en visjon om fremtidens cyberspace, eller et skoledrama om frykt for eksamen?!

2,5 stjerner er jo midt på treet, og der hører desverre denne Hugo-vinneren hjemme.

Tidligere Vinge-anmeldelser:

• A Fire Upon the Deep – 4 av 5 stjerner til denne Hugo-vinneren.

Tidligere i Ã¥r leste jeg en ganske bra SF triller av Richard Morgan, Black Man. Den gav mersmak, sÃ¥ nÃ¥ har jeg gÃ¥tt tilbake til “begynnelsen” og lest Morgans debutroman og vinner av Philip K. Dick prisen i 2003: Altered Carbon.

Sjanger: Hardboiled science fiction cyberpunk
Rating:

Handlingen foregår omtrent fem hundre år inn i fremtiden. Hovedpersonen Takeshi Kovacs blir leid inn av en av Jordens rikeste menn for å oppklare et dødsfall. Politiet mener det var selvmord, men Mr. Bankroft mener selv han ble murdet.

Hvaforno? Jo, I denne fremtiden kan man nemlig bytte kropper – dvs. overføre bevisstheten sin fra en kropp til en annen. Rike menn som Bankroft har alltid flere kloner av seg selv tilgjengelig, samt en fersk backup av personligheten sin pÃ¥ et sikkert sted, sÃ¥ Ã¥ overleve et mord er ikke noe problem.

Denne muligheten til ̴ bytte kropper er det sentrale science fiction-elementet i denne romanen, og Morgan utforsker hvordan dette p̴virker samfunnet. Men Altered Carbon er skrevet mer for ̴ underholde enn for ̴ f̴ deg til ̴ filosofere, og det har resultert i en actionfullt krim-noir triller Рtypisk cyberpunk.

Takeshi Kovacs er en kul fyr; mer maskulin og dødelig enn Rambo, og like sjarmerende som Bruce Willis i Die Hard. Som tidligere Envoy for de fødererte planetene er han en mann med meget spesielle talenter:

“When they make an Envoy, do you want to know what they do? They burn out every evolved violence limitation instinct in the human psyche. Submission signal recognition, pecking-order dynamics, pack loyalties. It all goes, tuned out a neuron at a time; and they replace it with a conscious will to harm.”

Jeg er nødt til Ã¥ sammenligne Altered Carbon med Black Man. De har faktisk overraskende mange fellestrekk. Begge er svært maskuline skildringer – de handler om menn, og til en viss grad hvordan evolusjonen har formet oss menn til det vi er i dag. Begge romanene handler om en slags super-kriger som blir løslatt fra fengsel for Ã¥ hjelpe til med Ã¥ oppklare en sak som er for vanskelig for politiet. Og i begge oppstÃ¥r det et komplisert kjærlighetsforhold til den kvinnelige etterforskeren.

Men som forventet var Black Man en mer moden roman, og Altered Carbon får dermed en noe lavere karakter. Plottet er spennende, men virker litt for konstruert, og blir ikke helt troverdig. Kovacs-karakteren er lett å like, og et samfunn hvor man kan bytte kropp nesten like enkelt som man i dag bytter klær er en fasinerende tanke. Men denne krim-romanen skuffer likevel litt totalt sett.

Debut-romanen ble etterfulgt av Broken Angels i 2003 og Woken Furies i 2005, som alle handler om Takeshi Kovacs. Det ryktes også at det kommer en filmatisering.

Man bør lese minst en Arthur C. Clarke-roman i Ã¥ret. I fjor leste jeg Childhood’s End (1953), som var helt suveren. Denne gangen har jeg lest en bok som regnes som en hjørnesten i Clarkes forfatterskap, nemlig Rendezvous with Rama. Romanen vant bÃ¥re Hugo og Nebula-prisen i 1973/74.

Sjanger: Hard SF klassiker, first-contact
Rating:

Handlingen er satt til det 22. Ã¥rhundre. Et fremmed objekt som etterhvert viser seg Ã¥ være et romskip fra et fjernt solsystem, oppdages da det er i ferd med Ã¥ passere vÃ¥rt eget nabolag. Historien fortelles gjennom mannskapet pÃ¥ Endeavour, som fÃ¥r i oppdrag Ã¥ utforske skipet – som trolig bare vil være tilgjengelig i noen fÃ¥ uker før det passerer solen og forlater oss igjen.

Clarkes stil er slik som jeg forbinder med de fleste klassiske, vitenskapstro science fiction-fortellingene; to the point, med fokus på det fantastiske, mens den dveler mindre ved karakter-skildringer o.l. På grunn av dette har den rask fremdrift, og Clarke klarer å fullføre historien sin på 250 sider, mens dagens forfattere nok hadde produsert en murstein på minst det dobbelte.

Mye tid brukes pÃ¥ Ã¥ skildre Rama, romskipet som er konstruert som et O’Neill habitat. Oppdagerne forsøker Ã¥ finne ut hva formÃ¥let med skipet er, og Ã¥ finne spor etter dem som bygget det.

Til å begynne med var romanen lettlest og sånn passe interessant. Men etterhvert ble den mer og mer spennende, og jeg oppdaget at Clarke hadde sugd meg inn i handlingen på en måte som kun en mesterforfatter kan klare.

Rendezvous with Rama er den dag i dag en aktuell “first contact” roman som ikke har mistet noe av betydning, selv om den er eldre enn meg. Rama har fortsatt potensialet til Ã¥ fÃ¥ oss til Ã¥ tenke nye tanker, og har du noen gang fantasert om at vi fÃ¥r besøk av fremmede vesener, sÃ¥ er nok dette en bok du vil sette pris pÃ¥.

Mer Rama..

En del år senere startet Arthur C Clarke et sammarbeid med forfatteren Gentry Lee om å lage flere oppfølgere. Rama II kom i 1989, etterfulgt av The Garden of Rama og Rama Revealed. Disse bøkene skiller seg klart fra orginalen, og ble ikke motatt med like stor hyllest.

Og nÃ¥ blir Rendezvous with Rama sansynligvis ogsÃ¥ film. Den skal produseres av skuespilleren Morgan Freeman’s selskap, og IMDB har anslÃ¥tt at filmen vil komme en gang i 2009. Den kommer jeg nok til Ã¥ se.

Jeg har lest mye humoristisk og satirisk science fiction, og noe av det jeg husker aller best er boken ELV, og oppfølgeren ELV II: Time’s Square, skrevet av Nick Nielsen. Det er noen Ã¥r siden jeg har lest dem nÃ¥, men tenkte likevel det var pÃ¥ sin plass med en liten anmeldelse.

Sjanger: Humor om tidsreiser
Rating:

“It was the year 95 SEGS and it was a time of plenty. The world was a peaceful place united under a world government which had only two real problems, the mice and the flies.”

ELV foregår i en fremtid hvor det meste er snudd på hodet, uten at vi skjønner hvorfor. Fluene er store som katedraler, London har to store elver i stedet for én, robot-mus er en pest og en plage, og høye mennesker blir mobbet og sett ned på (eller mente jeg opp?). Informasjon i menneskenes store kunnskapsdatabase er et puslespill som gir galt svar uansett hva man leter etter.

Hovedpersonen Trafalgar Hurlock blir vervet til the Evolution Limitation Volunteers (ELV) for Ã¥ reise tilbake i tiden. Oppdraget er Ã¥ fÃ¥ tak i DNA’et til husfluen før den ble stor som fjell. Men man bør aldri la en amatør kjøre en tidsmaskin – Trafalgar og gjengen hans bruker resten av boken pÃ¥ Ã¥ rote til hele menneskenes historie.

Og da er det bare naturlig at det må bli en oppfølger, hvor man er nødt til å reise tilbake og rydde opp alt sammen igjen.

Til sammen er disse to bøkene en uhyre morsom historie som tar for seg tidsmaskin-paradokser, historiske hendelser med en tvist, Elvis(!), og som samtidig avdekker en ufattelig komisk hendelse som har intruffet da menneskene skulle løse verdens sult- og ressursproblemer. Tenk forfattere som Douglas Adams og Terry Pratchett.., dette er minst like bra!!!

Jeg aner forøvrig ikke hvem denne Nick Nielsen er. Et søk pÃ¥ google sendte meg til Wikipedia’s side om forfatteren, men en titt pÃ¥ artikkelens historikk viser at informasjonen som stÃ¥r der faktisk ble skrevet av meg selv for fire Ã¥r siden. Ikke noe Ã¥ hente der altsÃ¥. Det er Ã¥penbart at N.N. er et pseudonym, og personen bak har aldri stÃ¥tt frem sÃ¥vidt jeg kan finne ut.

Virker dette interessant? En mer omfattende review av ELV finner du på SF Site om du vil lese mer.

Du kan få tak i disse bøkene brukt ved å gå til amazon.co.uk (her og her). Det finnes vistnok også en tredje bok, men den kan jeg ikke gå god for, da jeg ikke har lest den selv.

Neuromancer, William Gibsens debutroman fra 1984, er den aller mest kjente av de tidlige cyberpunk-romanene. Boken er en av fÃ¥ som har vunnet science fiction litteraturens “tre kroner”: Nebula-prisen, Hugo-prisen og Philip K. Dick-prisen. Time magazine har Neuromancer pÃ¥ sin liste over de 100 beste, engels-sprÃ¥klige romaner skrevet etter 1923. NÃ¥ har endelig ogsÃ¥ jeg lest den..

Sjanger: Cyberpunk
Rating:

Dette er boken som nærmest definerer cyberpunk – subsjangeren som omhandler ting som informasjonsteknologi og cybernetikk, koblet med sammenbrudd eller store omveltninger i samfunnet, og gjerne med en handling som foregÃ¥r i den kriminelle underverdenen.

I Neuromancer tar Gibson opp temaer som kunstig intelligens, virtuell virkelighet og genetisk manipulasjon – og selvfølgelig multinasjonale selskaper som er blitt mektigere enn nasjonalstatene. Gibson er faktisk ogsÃ¥ mannen bak ordet cyberspace, og det er etter sigende denne romanen som gjør uttrykket populært. Gibson forutsÃ¥ et globalt informasjons- og kommunikasjonsnettverk lenge før internett ble et faktum, og Ã¥ lese denne boken i 1984 mÃ¥ ha vært helt fantastisk.

Men selv om Neuromancer har blitt hyllet opp og i mente fra alle kanter, s̴ blir den ikke noe mer enn middelm̴dig for meg. Personene blir noe stereotype, og hovedpersonen Рhacker og narkotikamisbrukeren Case Рhar for liten innvirkning p̴ handlingen. Historien er i og for seg spennende, men vitenskapen kommer litt for mye i andre rekke, og det liker jeg heller ikke.

Saken er at verden generelt – og science fiction sjangeren spesielt – har utviklet seg mye siden 80-tallet. Neuromancer var en revolusjonerende roman, men i dag har den blitt forbigÃ¥tt. Jeg er likevel glad jeg leste den, og hvis du er spesielt glad i science fiction sjangeren, og liker Ã¥ lese bøker fra ulike epoker, sÃ¥ har jeg ingen problemer med Ã¥ anbefale Neuromancer.

Likte du filmen The Abyss? Hva sier du om vi bytter ut besetningen p̴ den klaustrofobiske dyptvannstasjonen med en gjeng dysfunksjonelle psykopater, voldtektsmenn, pedofile Рog deres ofre? Er ikke det en bra setting for en skremmende psyco-triller? Dette er min anmeldelse av romanen Starfish.

Sjanger: Dystopisk psyco-triller
Rating:

For et år siden leste jeg Blindsight, Peter Watts siste roman, og gav den fem av fem stjerner. Nå har jeg lest Peters første roman, fra 1999, og som du ser så føler jeg meg nødt til å gi denne samme karakter.

For Starfish er noe helt utenom det vanlige. Et orginalt stykke science fiction som på den ene siden er ultraspennende og på den andre siden er dyp og fasinerende. Peter har så mange ideer, og han klarer å smelte dem sammen til en historie som overrasker meg.

Livet og det psykologiske stresset ved å leve i en liten metallboks langt under havoverflaten i et livsfarlig miljø er så stort at man har måttet tenke nytt for å finne en løsning. Og løsningen er å finne mennesker som er forberedt på å leve med kronisk stress og i kronisk fare. Psykopater og deres ofre! Hvorfor tenkte vi ikke på det før?

Hovedpersonen er en kvinne – et incestoffer – som finner ut at dypt her nede i det mørke hav sÃ¥ kan hun finne seg en ny mÃ¥te Ã¥ leve pÃ¥. Hun kan ta kontroll over sin situasjon. Men det er en skjør kontroll. Og andre i besetningen er ikke sÃ¥ heldige.

SÃ¥ dette er altsÃ¥ det viktigste temaet i Starfish for meg; det er en dyp og spennende psykologisk triller om psykopater og deres ofre. Men det er ogsÃ¥ en vitenskapelig roman, og Peter skuffer ikke pÃ¥ det omrÃ¥det heller. Jeg vil bare ikke røpe for mye. Det bør være nok Ã¥ si at man er i ferd med Ã¥ oppdage noe som har forandret livet nær den vulkanske kløften nær undervannstasjonen, og som kan bety slutten for menneskene – ja, slutten for alt liv slik vi kjenner det faktisk.

For ordens skyld må jeg også nevne at Peter Watts har skrevet to oppfølgere til Starfish, som til sammen blir kalt Rifterstrilogien. Anmeldelser av disse kommer etterhvert (jeg er i alle fall godt igang med bok nummer to), men Starfish kan uansett utmerket godt leses som en selvstendig roman.

Denne romanen kan du faktisk lese online, sÃ¥ det er ingenting Ã¥ vente pÃ¥. Her er linken. Tilgjengelig som PDF, i HTML format eller som en liten java applikasjon du kan installere pÃ¥ mobilen (det var slik jeg leste den). Eller hvis du foretrekker en orntlig bok – du kan kjøpe den her. God bok!

PS: Link til forfatterens blog.

To vesener har vandret pÃ¥ jorden i millioner av Ã¥r. De har ingen kjennskap til hverandre. Den ene – the changeling – har overlevd gjennom tilpasning, gjennom Ã¥ ta formen til mange forskjellige organismer. Den andre – the chameleon – har overlevd ved Ã¥ ødelegge alt og alle som truer den.

Rating:
Sjanger: X-files-aktig hard SF thriller

Denne introduksjonen fikk meg hektet, og dermed ble Camouflage den første romanen jeg leste av Joe Haldeman. Joe er en stor forfatter, og har bl.a. vunnet fem Nebula-priser og fem Hugo-priser. Aller mest kjent er han for The Forever War fra 1976 (kjøp den her), men han holder seg godt, og Camouflage fra 2004 har vunnet både Nubula og James Tiptree, Jr-prisen.

Og den skuffet overhodet ikke. Science fiction trilleren er spennende med en enorm fremdrift, samtidig som den er intelligent. Det er som å få servert den komplette bakgrunnshistorien til en alien fra en X-files episode, samtidig som du vet at det kommer en spennende avsløring til slutt. Vi får se mennesket gjennom en fremmeds øyne, bedre enn jeg har sett noen andre gjøre det.

Men dette er klassisk science fiction, ikke et action-eventyr. Hvis du ikke har sansen for undring og vitenskap så kan nok til og med denne historien bli noe kjedelig. Hvis du har sensan for slike ting er Camouflage rett og slett fornøyelig.

Slutten er brå men tilfredstillende. Forfatteren klarte ikke å skjule det som kanskje skulle være et overraskelsesmoment, men det gjorde heller ingen ting. Denne boken anbefales på det varmeste.

Rating:
Sjanger: Hard SF first contact-roman

Learning the world er en usedvanlig skarp roman fra den skotske tekno-utopiske sosialisten Ken MacLeod. Den har vunnet Prometheus prisen og ble nominert til Hugo-prisen i 2006, og jeg kan ikke annet enn å følge opp med fem stjerner og full pott i min anmeldelse.

Dette er en first contact-roman, men i steden for at det er vi som blir oppsøkt av vesener fra verdensrommet er det vi – 10.000 Ã¥r fra nÃ¥ – som er de fremmede. Historien veksler mellom de flaggermuslignende skapningene pÃ¥ en Jord-lignende planet og menneskene som er pÃ¥ vei dit i et gigantisk generasjonsskip. Menneskene har kolonisert solsystem etter solsystem i tusenvis av Ã¥r, men aldri møtt andre, intelligente vesener. Flaggermusmennene pÃ¥ sin side aner fred og ingen fare i et samfunn som kan minne om menneskenes rundt Ã¥r 1900.

Og dette er det geniale РMacLeod klarer ̴ spinne en sofistikert historie hvor begge sider i dramaet virker like menneskelige, og forteller oss ulike ting om oss selv.

Menneskene som stammer fra Jorden lever i et tilsynelatende utopisk samfunn, mens flaggermennene er ganske primitive i sammenligning, med slaveri, religion og konflikter mellom stater. Men etterhvert som vi leser så lærer vi mer om verden, og samtidig mer om oss selv.

SÃ¥ hvis du noen gang har tenkt over hvordan vi ville ha reagert om vi hadde fÃ¥tt vite at en fremmed rase var pÃ¥ vei mot jorden, eller hva den fremmede rasen hadde tenkt om de trodde de var de eneste “menneskene” i universet, for sÃ¥ Ã¥ snuble over et solsystem med intelligent liv – ja da er Learning the world garantert noe for deg.

Min forrige erfaring med Ken McLeod var ikke sÃ¥ bra. Jeg leste Newton’s Wake for noen Ã¥r siden, og den mÃ¥ jeg si var sÃ¥nn midt pÃ¥ treet. Jeg kan nesten ikke tro at Learning the world er skrevet av samme forfatter. Stilen minner meg om forfattere som Robert J. Sawyer, Greg Bear, Isaac Asimov og Stephen Baxter (pÃ¥ en god dag). Dette er ingen transhumanistisk show-off roman, men et intelligent mesterstykke skrevet av en som Ã¥penbart har noe Ã¥ si om mennesker og samfunn.

Enkelte kan kanskje synes at slutten er lite tilfredstillende. Den slutter nemlig når menneskene og flaggermennene endelig møtes. Jeg synes den er genial. Og morsom. Slutten har en punchline som er mer vanlig å se i novelle-formen. Slutten forteller oss om en optimistisk verden som vil spinne videre inn i uendeligheten, og er absolutt i stil med resten av boken.

En morsom detalj jeg mÃ¥ nevne er at ca en tredjedel av romanen er skrevet som en blog. Det kan kanskje høres litt kjedelig ut, men fungerer faktisk usedvanlig bra nÃ¥r forfatteren skal fortelle oss hva som skjer i generasjonsskipet. Blogging – eller biologging som man kommer til Ã¥ kalle det – er sÃ¥ kult at man fortsatt kommer til Ã¥ gjøre det om ti tusen Ã¥r.

Rating:
Sjanger: First contact / X-files lignende triller

Det innebærer en viss rissiko å lese en bok man ikke vet noen ting om. Det er ikke så ofte jeg gjør det lengre, men av og til plukker jeg med meg en mer eller mindre tilfeldig bok fra bokhandleren. Denne gangen gjorde jeg en bommert.

Jeg kjenner til Frederik Pohl fra tidligere Рhans Gateway er str̴lende (les en kort omtale her) Рog jeg kunne derfor tenke meg ̴ lese mer av ham. Jeg falt for tittelen The Siege of Eternity, og referatet p̴ omslaget virket lovende:

The aliens aren’t coming. They’re here.

Government agent Dan Dannerman and astronomer Patrice Adcock were kidnapped by the aliens and have been returned in altered states, cloned and implanted with strange devices.

Og settingen er ganske spennende. Problemet er at man liksom har fått veldig dårlige kinoseter, og ikke får delta i den mest spennende handlingen. Historien skrider veldig sakte frem, og det er lett å begynne å kjede seg.

Jeg fortsatte likevel å lese, for med en så kul bakgrunnshistorie så måtte det jo bli bedre etterhvert. Trodde jeg. Da det var under femti sider igjen begynte jeg derimot å få bange anelser. Det vil da være umulig å konkludere denne historien på så få sider. Er dette bare starten på en serie?

Ã… neida, det var enda værre: Det viste seg da jeg var ferdig med historien at det var andre boken i en serie – uten at jeg hadde oppdaget dette underveis. The Siege of Eternity avsluttet ingen av historie-trÃ¥dene, og var rett og slett svært lite tilfredstillende. I etterkant leser jeg at den første boken i trilogien – The Other End of Time – skal være svært sÃ¥ god, og stÃ¥ bra pÃ¥ egne ben, mens oppfølgeren fÃ¥r relativt dÃ¥rlige kritikker de fleste steder.

Det er utrolig irriterende nÃ¥r det ikke fremgÃ¥r av bokomslaget at en roman er en del av en serie.., spesielt nÃ¥r det ikke er den første boken en gang. Det var en stor tabbe av meg Ã¥ lese denne boken – ikke gjør den samme feilen som meg!

Sjanger: Litterær og litt ubestemmelig space opera
Rating:

Light, skrevet av M. John Harrison og utgitt i 2002, skal liksom være en strålende roman. Boken vant James Tiptree, Jr. prisen, og hylles på omslaget av blant andre Iain M. Banks og Alastair Reynolds. For meg var den først og fremst irriterende.

M. John er en britisk forfatter som skriver science fiction (nå mest kjent for Nova Swing fra 2006), fantasy og såkalt mainstream litteratur. Light er en slik blanding av sjangre, og selv om det kan fungere så bidrar det i dette tilfellet ikke til at jeg liker boken.

Hovedproblemet er at forfatteren bruker JegVetMerEnnDeg-teknikken: Han unnlater å fortelle en hel del som gjør at du som leser hele tiden blir sittende å lure på hva det er som skjer. Du vet at det er endel ting som blir sagt som du rett og slett ikke skjønner, og må stole på at det hele vil gi mening til slutt. I en science fiction roman hvor det meste er ukjent blir dette veldig slitsomt. Flere ganger undeveis måtte jeg seriøst vurdere om jeg skulle orke å fortsette.

Misfortså meg rett; M. John Harrison kan absolutt skrive. Han skaper følelser og skildrer mentalt forkrøplede mennesker bedre enn de fleste. Men når jeg leser en science fiction roman så er jeg interessert i de store ideene, og i Light behandles de med en alt for lett hånd. M. John bruker en masse elementer fra Hard SF og filosoferende fysikk, men igjen er det ingenting som forklares, og man klarer ikke helt å skille fantasy/grøsser elementene fra de vitenskapelige.

Det virker som om han har begynt med en liten men forsåvidt spennende historie, for så å se hvor lang tid han kan bruke på å fortelle den, og sprer den dermed over 300 sider ispedd en masse uvesentligheter, mens viktig informasjon gjemmes til de siste ti sidene.

Føler du deg ikke avskrekket av det jeg har fortalt bør du absolutt ta en titt på boken og vurdere om det likevel kan være noe for din smak. Den tar seg faktisk litt opp mot slutten, selv om jeg mener den hadde vært mye bedre om slutten hadde blitt presentert i første eller andre kapittel.

Selv vil jeg holde meg borte fra denne forfatteren i fremtiden.