Rating:
Sjanger: Eksplosiv fremtidstriller

Richard Morgan er kanskje mest kjent for sin debutroman Altered Carbon fra 2002. Jeg hadde lenge gått rundt og tenkt på å lese den, men da jeg kom over Morgans siste roman, Black Man, skjønte jeg med en gang at dette var en bra bok jeg bare måtte få med meg, så ALtered Carbon får vente inntil videre.

Historien foregår 100 år frem i tid - i hovedsak i det tidligere USA, men vi får oss også en tur til Tyrkia og til Sør Amerika et sted. Det er en verden man kan kjenne seg igjen i, men det er også en nokså dyster fremtidsskildring. Black Man er en veldig spennende triller med karakterer man kan tro på, og den tar opp noen veldig interessante tema.

Fremst av alt skriver Morgan om mennesker. Han er opptatt av genetikk og evolusjonspsykologi, og i tillegg til å gi deg mye spenning får Black Man deg også til å tenke noe spennende tanker om hvorfor vi gjør, tenker og mener de tingene vi gjør, hvorfor vi organiserer sammfunnet som vi gjør.., hvilke alternativer som kanskje finnes.

Triksing og miksing med gener

Jeg vet ikke om dette er en myte, men jeg har i alle fall hørt at huskatter er villkatter som aldri blir voksne. Teorien sier at vi har avlet bort det siste steget i huskattenes utvikling, og dermet får et relativt medgjørlig dyr som legger vekt på de egenskapene som trengs for å overleve som en valp i en flokk, ikke som et selvstendig rovdyr.

Black Man presenterer noe av det samme; teorien her er at menneskene gjennom de siste 20 000 Ã¥rene har fÃ¥tt “avlet bort” rovdyr/jeger/selvstendighets-egenskapene. Men i denne historien har man funnet en mÃ¥te Ã¥ trigge disse gamle egenskapene pÃ¥, og skapt superkrigere uten frykt, skyldfølelse og andre sosialt bindene ferdigheter. Hovedpersonen i boken er en slik alfa-mann, og vi fÃ¥r oppleve vÃ¥r verden gjennom hans unike øyne.

Vil du lese en spennende historie om vår evne til vold og vår evne til svik og korrupsjon, så er Black Man absolutt noe å satse på. Den er litt lang - lengre enn den behøver å være faktisk, tempoet daler litt på slutten - men det er det eneste negative jeg har å si. Black Man kan leses som ren underholdning, men den kan også stimulere deg til å se mennesket på en måte du kanskje aldri har gjort før. Og det er jo ubetalelig.

Sjanger: spiontriller-scifi forkledd som grøsser (eller omvendt)
Rating:

The Atrocity Archives fra 2004 inneholder to historier (en kort roman og en enda kortere roman) skrevet av kometforfatter Charles Stross. Denne gangen har han skrevet science fiction i grøsser-format. Ideen er at hvis det finnes magi og onde krefter i verden så kan du være sikker på at det finnes et hemmelig, statlig byrå som har som oppgave å skjule denne skrekkelige sannheten for oss.

Dermed er senen satt for en slags X-files historie, hvor motstanderne er okkulte irakere og talibanere i ledtog med nazister - SS-etterlevninger fra krigen. En slags blanding av TV-serien 24 og Night of the Living Dead. Inspirert av spionromaner fra den kalde krigen har Stross mikset matematikk, cyberpunk og Lovecraft-horror, og konstruert en setting du raskt kjenner igjen om du har sett Hellboy filmen (eller lest tegneserien for den saks skyld).

Protagonisten Bob viser seg å være en blanding av James Bond og Dilbert, en MacGyver utstyrt med tryllestav som computer geeks kommer til å elske. Bob kastes ut i en, for ham, alt for spennende historie, hvor han må bruke sin nerde-kløkt for å bekjempe onde krefter som er ute etter å utslette menneskeheten og resten av universet.

Stross skriver i førsteperson presens, noe som gjør historien nær og intens. I tillegg har han munn-diare - eller snarere tastatur-diare - og teksten inneholder ekstremt mange pop-kultur-referanser. Jeg er usikker på om jeg egentlig liker stilen hvor forfatteren overøser handlingen med referanser og ideer.., språket blir nesten for fargerikt. Det krever endel av leseren, men for en såpass kort bok (300 sider inkluderer to historier, forord og etterord) fungere det.

En god del humor er også å finne.., selv om noe av latteren er noe nervøs, som seg hør og bør i en grøsser. Alt i alt er dette en god bok, og egner seg for dem som holder seg oppdatert med hva som skjer i den digitale verden. Du må ikke betegne deg selv som hacker eller geek for å like den, men det hjelper med en utdannelse innen programmering. Det at den er såpass smal er noe av grunnen til at jeg ikke gir den mer enn tre stjerner.

I fjor gav Stross forresten ut en oppfølger, The Jennifer Morgue, med to nye historier med agent Bob. 4,5 av 5 stjerner på Amazon antyder at også denne er noe å få med seg.

Til slutt: Jeg var ikke klar over det, men ifølge The Atrocity Archives vil the Great Old Ones returnere fra “bortenfor stjernene” i september i Ã¥r for Ã¥ spise hjernene vÃ¥re! Bare sÃ¥nn at ogsÃ¥ du er informert

Tidligere Stross-anmeldelser på kjempekjekt: Singularity Sky

Sjanger: SF klassiker, mind-bender
Rating:

Jeg har et anbivalent forhold til Philip K. Dick. På den ene siden elsker jeg konseptet PKD; historiene hans har inspirert spennende filmer som Bladerunner, Minority Report, Total Recall, Paycheck og Next. Jeg har lest en haug med PKD noveller, og mange av dem inneholder helt unike ideer, eller i alle fall ideer som var unike da de ble skrevet. PKD er intellektuelt utfordrende, han utfordrer vår oppfattelse av hva som er virkelig, og det elsker jeg.

PÃ¥ den andre siden har jeg noen svært dÃ¥rlige erfaringer med PKD’s romaner. Lies, Inc. var usammenhengende og svært vanskelig Ã¥ fÃ¥ noe ut av. The Man in the High Castle sliter jeg med Ã¥ fullføre.., den har liksom ingen drivkraft, mangler spenning. Dette har fÃ¥tt meg til Ã¥ tro at PKD er best pÃ¥ novelle-formatet, og at han egentlig ikke hadde det som skulle til for Ã¥ skrive fulle romaner.

The Three Stigmata of Palmer Eldritch fra 1965 viste seg å være en absolutt forbedring i forhold til de to nevnte romanene. Her klarte han å opprettholde spenningen, og selv om jeg hadde hørt at denne boken skulle være ganske så uforståelig så hadde jeg ingen problemer med historien denne gangen.

Jeg synes det er litt mer problematisk Ã¥ skulle anmelde den. Det er sagt sÃ¥ mye om denne boken av andre - det aller meste positivt. Den er som en filosofisk drøm, som en “head trip”, den første boken hvor PKD behandler religiøse tema, og det er ikke alltid sÃ¥ tydelig hva som er virkelig og hva som kanskje er virkelig, men som ikke foregÃ¥r i den virkelige verden.

Jeg tror jeg fÃ¥r nøye meg med Ã¥ si at jeg likte boken. Den er anderledes enn det meste du noen gang har lest, og den er ikke sÃ¥ lang og helt grei Ã¥ komme gjennom etter min mening. Av det jeg har vært borti vil jeg anbefale denne som en god start for dem som ikke har lest noe av Dick tidligere. Det sies at dette er en av hans tre beste romaner - mulig det… Jeg føler alt i alt den befinner seg sÃ¥nn midt pÃ¥ treet et sted, og gir den to-og-en-halv stjerne.

For mer info og vurderinger, se Amazon.com (4,5 av 5 stjerner der) eller Wikipedia.

Sjanger: Space Opera, Star Wars spin-off
Rating:

Jeg ble hektet på Star Wars-filmene tidlig på 80-tallet; jeg hadde en drøss med actionfigurer og flere romskip på gutterommet, og jeg leste SW-tegneserien flittig. Ja, for Star Wars er mye mer enn bare filmene - det er et stort fantasiunivers (The Star Wars Expanded Universe) med mange historier knyttet sammen, strengt kontrollert av George Lucas.

Senere begynte jeg å samle på referansemateriale til filmene og til SW-rollespillet, og jeg leste noen av bøkene som forteller hva som skjer mellom filmene, både med kjente og med nye karakterer. Dark Lord - The Rise of Darth Vader er en av de siste av disse bøkene, og plukker opp tråden der filmen Star Wars Episode III: Revenge of the Sith sluttet.

I Dark Lord møter vi igjen blant andre Palpatine, Bail Organa, Chewbacca, Anakin Skywalker, nå som Lord Vader, og til og med C-3PO og R2-D2, samt flere jedier som unnslapp ordre 66 - Palpatines ordre til klonene om å drepe alle jedi-riddere. Vi får ta del i Vaders indre konflikt mellom det gode og det onde, og oppleve hvordan Keiseren manipulerer ham til å omfavne the dark side of the force.

Dette er en historie for seriøse Star Wars fans - perioden mellom episode III og episode IV er lang, og det er spennende å få dekket litt av dette hullet. Romanen bringer forsåvidt lite nytt, men for en SW-nerd som meg var det absolutt fornøyelig.

Jeg føler meg likevel forpliktet til å vurdere James Lucenos bok på samme måte som andre SF romaner, og kan derfor ikke gi den mer enn to stjerner; språket og historien er enkel men underholdende. Den inneholder litt for mange ting som åpenbart bare er der for å knytte historien inn i SW-universet, ting vi har sett i filmene går igjen og igjen.

Grei nok altsÃ¥ - synes du Dart Vader er den kuleste, maskerte bad-ass’en i galaksen sÃ¥ vil du nok lese den. Er du opptatt av SF du kan fordype deg i og fÃ¥ noe mer ut av, sÃ¥ synes du kanskje at Star Wars er noe stort tull og har sansynligvis ikke lest denne anmeldelsen i det hele tatt.

Relaterte artikler:

• Manamana song, Dart Vader synger
• Dart Vader er barnslig
• Star Wars sitater med en tvist

Mange tror at vi er alene i Universet, for hvis det var andre, intelligente vesener der ute, hvor er de? De mener vi burde se sporene av dem overalt, at de ville ha besøkt oss for lenge siden. The Forge of God hevder at disse menneskene bare har vært litt utolmodige, men at tiden nÃ¥ er inne…

Sjanger: Hard SF, first contact, katastroferoman
Rating:

Dette var min første erfaring med Greg Bear (Blood Music, Moving Mars, Darwins Radio), og av en eller annen grunn ventet jeg meg kald og analytisk science fiction, interessante og store ideer, men sansynligvis med noen mangler på det litterære og menneskelige planet. Nok en gang har jeg fått erfare at man ikke skal bedømme boken utfra omslaget - jeg kunne ikke vært lengre fra sannheten.

For The Forge of God fra 1987 er hard, vitenskapsfokusert science fiction, men ogsÃ¥ med myke verdier. Greg Bear er uhyre flink til Ã¥ beskrive mennesker; pÃ¥ noen fÃ¥ avsnitt fÃ¥r han deg til Ã¥ føle at hovedpersonen er en gammel kjenning. Stilen minner faktisk litt om Neil Gaimen til tider, virkelighetsnært med nerve. Dette er en realistisk first contact roman, men hovedfokuset er hvordan menneskene reagerer pÃ¥ Ã¥penbaringen om at vi ikke er alene i Universet. Alle karakterene av betydning er menn, og historien er tydelig skrevet fra et “vitenskapsmann”-perspektiv, men inneholder mer følelser enn SF romaner flest.

Ã… lese The Forge of God er som Ã¥ se Contact, Independence Day og Deep Inpact for første gang.., smeltet sammen til en sekstimers lang episk blockbuster. Europa, en av Jupiters mÃ¥ner, forsvinner plutselig. Like etter finner man et mystisk, nytt fjell i Californias ørken - sansynligvis et kamuflert romskip. Ved siden av fjellet ligger et romvesen for døden, som sier: “Jeg beklager, men jeg har dÃ¥rlige nyheter.”

Boken har et enorm momentum; jeg leste de 470 sidene på tre dager, jeg klarte rett og slett ikke legge den fra meg. Stort bedre enn dette blir det ikke - The Forge of God, som ble nominert til både Nebula (87) og Hugo (88), er en virkelig stor bok. Anbefales på det sterkeste for SF fans, spesielt de med sans for astronomi, aliens og menneskenes skjebne. The Forge of God er en armageddon-historie som er både gigantisk og nær på en gang.

Bear har også skrevet en oppfølger, Anvil of Stars, og i 2000 kjøpte Warner Bros filmrettighetene til begge bøkene. Men det spørs om noen kan klare å overføre denne historien til filmlærretet, den er etter min mening for stor og sansynligvis for trist og dramatisk for det. Det sies også at The Forge of God var en viktig inspirasjonskilde til Independence Day, og det tror jeg så gjerne på.

Sjanger: Krim / thriller / hard SF space opera
Rating:

Jeg må innrømme at jeg har blitt litt hekta på Alastair Reynolds, og etter å ha lest novellesamlingen Zima Blue følte jeg meg tvungen til å kjøpe hans siste roman. Det har jeg ikke angret på - denne boken var det ekstremt vanskelig å legge fra seg.

The Prefect (2007) er en kriminalhistorie satt langt inn i en space opera-fremtid, og minner i sÃ¥ mÃ¥te mye om Peter F. Hamiltons bøker - men til forskjell fra Hamilton, som normalt har 10-15 paralelle “storylines” i romanene sine, klarer Al seg med to til tre. Stilen og ideene minner meg forøvrig mer om en annen, stor forfatter, nemlig Iain Banks, men Al er mer dyster. Begge er opptatt av vitenskapelig korrekthet.

The Prefect er den femte boken (inkludert en novellesamling) i universet Al skapte med romanen Revelation Space. Handlingen foregår før alle de andre historiene, og det er heller ingen problemer med å lese denne boken først.

Underveis i historien følte jeg av og til at Al hadde røpet for mye av plottet for raskt, men spenningen og farten i historien ble likevel opprettholdt hele veien. Dette var en glimende sommer-triller med et enormt bakteppe av en sivilisasjon bestående av ti tusen habitater forent i det perfekte demokrati.

Vi blir kjent med “baseline humans”, sÃ¥nne som oss, og fÃ¥r innblikk i hvordan de i de ulike habitatene har dannet ulike samfunn. Vi møte mennesker som har utviklet og fjernet seg fra den naturlige menneskerasen - f.eks. the Conjoiners - transhumanister som kan kommunisere med datamaskiner som om det var en naturlig del av dem selv. Og vi møter mennesker som har tatt det endelige spranget til fullverdige maskinintelligenser, og som har blitt noe ganske annet enn vi noen gang kunne forestille oss.

Temaet under overflaten..

Under overflaten handler The Prefect om temaer som det fullkomne demokrati og personlig frihet, og om statsmakt og hva man kan tillate seg Ã¥ gjøre for Ã¥ beskytte folket. NÃ¥r vil det være riktig Ã¥ tilsidesette demokratiet for “the greater good”? Jeg fÃ¥r følelsen av at Al her pÃ¥ sin mÃ¥te tar opp tema som er veldig aktuelle i dag.., om USA som verdenspoliti, og Bush som bruker sin makt til Ã¥ gÃ¥ mot folket og til Ã¥ ta snarveier rundt menneskerettighetene (les: Guantanamo). Skal prinsippene vÃ¥re alltid gjelde, eller finnes det filfeller hvor de mÃ¥ vike for andre hensyn?

Hva er ikke så bra da?

Jeg har ett problem med boken, som gjør at den ikke får mer enn tre og en halv stjerne, og det dreier seg litt om realismen i plottet. Alt det som skjer i historien er glimrende, men her og der mangler det noe. Kanskje er jeg for smart - eller et millitært geni - men jeg føler i alle fall det er strategier i kampen som utspinner seg i boken som absolutt burde vært vurdert men som ikke blir det. Jeg føler kanskje at Al har sett for seg en bestemt retning handlingen skal gå i, og dermed overser noen andre muligheter som i alle fall burde vært adressert av hoverpersonene.

Men først og fremst er The Prefect førsteklasses underholdning med konspirasjoner og kriser, romskip og høyteknologiske vÃ¥pen. Al er en stormester innen moderne space opera, og skriver “widescreen” science fiction; The Prefect er en berg-og-dalbane ferd gjennom et mørkt og turbulent univers, og de fÃ¥ svakhetene i plottet er det relativt lett Ã¥ overse.

Mine øvrike Reynolds-anmeldelser:
Pushing Ice
Zime Blue

Sjanger: Hard SF / new space opera noveller
Rating:

Alastair Reynolds er en spennende forfatter fra Wales som skriver mørk science fiction. Han regnes for å være en del av den nye space opera bevegelsen - forfattere som vokste opp og ble inspirert av space opera på (ca) 70-tallet. Han har en vitenskapelig bakgrunn innen fysikk og astronomi, og jobbet for European Space Agency før han ble fulltidsforfatter.

Dette er forfatteren for deg som vil ha intelligent, mind-expanding science fiction, men som også er glad i god action og tøffe karakterer som man kan bli følelsesmessig engasjert i. Det er sagt at Al skriver i Widescreen format, og man kan jo legge ulike ting i det begrepet, men for meg er det en god beskrivelse av hvor store og viktige konseptene hans er, og hvor realistiske han får sine noe dystre fremtidsvisjoner til å virke.

Zima Blue er Als første novellesamling, og inneholder historier fra hele hans 16-år lange forfatterskap. Mitt første møte med Al var romanen Absolution Gap, som var utrolig bra, men som jeg alt for sent oppdaget var siste bok i en serie (bummer!). Jeg har også lest romanen Pushing Ice (2005), og du kan lese min anmeldelse av den her.

Vi er mest vandt til at Al leverer oss historier fra den fjerne fremtiden, historier som gjerne spenner over lang tid og som viser hva tiden gjør med oss. Men Zima Blue gir oss også noen perler fra den nære fremtiden, og er derfor en samling med 10 svært ulike historier. Felles for dem er at de alle stiller viktige spørsmål om hva det betyr å være et menneske, og om hvor vi - menneskeheten altså - er på vei.

Jeg føler ikke for å trekke frem noen enkelthistorier i denne anmeldelsen, for dette var en serie med høydepunkt fra begynnelse til slutt. Alle fans bør lese denne samlingen, og for dem som enda ikke har blitt kjent med forfatteren så er Zima Blue en veldig fin introduksjon.

Sjanger: Klassisk science fiction med aliens og et transhumanistisk tema
Rating:

Den britiske science fiction forfatteren og oppfinneren Arthur C. Clarke er aller mest kjent for sin roman 2001: A Space Odyssey, som han også lagde film av sammen med Stanley Kubrick. Han er dessuten den eneste gjenlevende av De Tre Store forfatterne fra sjangerens gullalder (de to andre var selvsagt Heinlein og Asimov).

Clarke er utdannet innen fysikk og matematikk, har vært medlem av en rekke, vitenskapelige organisasjoner, og under andre verdenskrig var han offiser i det britiske flyvåpenet, hvor han skal ha bidrag til utviklingen av radaren. Han har mottatt en lang rekke priser for sitt forfatterskap som bl.a. inkluderer over femti romaner, samt en Oscar for 2001 filmen. Og som om ikke det var nok var det han som i 1945 foreslo at geostasjonære satelitter ville være ideelle til komunikasjonsformål - den geostasjonære banen rundt Jorden kalles Clarke-beltet i hans ære.

Og så var det denne boken da..

For Ã¥ sette historien litt i perspektiv: Childhood’s End ble skrevet i 1952/53, fire Ã¥r før den første satelitten ble skutt opp (Clarke sier optimistene pÃ¥ den tiden ikke trodde det ville skje før Ã¥rhundreskiftet) og 16 Ã¥r før Armstrong og Aldrin landet pÃ¥ the Sea of Tranquillity og dermed avsluttet mÃ¥nekappløpet mellom USA og USSR.

Og Childhood’s End starter faktisk med dette kappløpet; bÃ¥de amerikanerne og russerne er kun mÃ¥neder fra Ã¥ sende avgÃ¥rde sine første romskip. Men sÃ¥ skjer det noe som vil endre menneskenes fremtid for alltid - jorden invaderes av utemomjordiske vesener. De er venneligsinnede men hemmelighetsfulle, de rydder opp i alle problemene vÃ¥re, avskaffer fattigdom og fientligheter, men de lar oss ikke lenger søke mot stjernene.

Til Ã¥ være sÃ¥pass gammel virker Childhood’s End overraskende moderne, den er intelligent og spennende, og kan leses som en slags alternativ historie. Dette er den førte, rene Clarke-romanen jeg har lest, og jeg mÃ¥ si jeg har fÃ¥tt et meget godt inntrykk av forfatteren. Stilen minner om Asimov, men er likevel mer litterær og leken. Det har blitt endel høye karakterer blant anmeldelsene i det siste, men det er kanskje bare naturlig nÃ¥r jeg er sÃ¥ kresen i forhold til hva jeg leser.

Hovedtemaet i historien er transhumanistisk - det neste steget i menneskenes utvikling. Og det steget er enorm. Childhood’s End beskriver et singularitets-event, 30 Ã¥r før Vernor Vinge gjorde det uttrykket populært. Men singulariteten er ikke teknologisk. Childhood’s End har nemlig ogsÃ¥ et annet tema, nemlig det paranormale. PÃ¥ femtitallet var argumentasjonen for overnaturlige elementer som tankeoverføring o.l. mye sterkere og virket mye mer overbevisende enn det gjør i dag. Den gangen var det naturlig for Clarke Ã¥ basere sin historie pÃ¥ disse tingene - i dag sier han at innholdet ikke uttrykker hans egne oppfatninger av hvordan verden fungerer, men at historien likevel bør kunne nytes for det den er.

Et ørlite fantasy-element der altså, men siden det kommer fra Clarke har det selvsagt en slags naturlig forklaring, og kan nytes av science fiction entusiaster med sans for gode klassikere. Dette er en perle!

Sjanger: Grøsser / science fiction klassiker
Rating:

Howard Phillips Lovecraft (1890-1937) var en amerikansk forfatter av fantasy, science fiction og horror som ikke var spesielt populær mens han levde. Men etterhvert har hans populæritet vokst til enorme proposjoner, og han anses nå for å ha hatt stor innflytelse og vært en av de aller viktigste grøsser-forfatterne i det 20. århundre.

H. P. Lovecraft er kanskje aller mest kjent for sitt sÃ¥kalte “Cthulhu Mythos”, en serie med løst knyttede historier med en mengde ikke-menneskelige vesener. At the Mountains of Madness er en lengre novelle forfatteren skrev i 1931, og representerer en av-mytifisering (er det et ord?) av Cthulhu universet. I motsetning til mye av grøsser-literaturen, som har mest til felles med fantasy, blir det her helt klart at Lovecrafts grøsser-verden holder seg innenfor science fiction’ens forholdsvis edruelige rammer.

Selv om jeg leser mest ren science fiction så tiltrekkes jeg av dem som mikser inn andre, gjerne okkulte elementer, og jeg så derfor frem til å lese litt Lovecraftian lore. Det var spennende å lese noe som var skrevet da det fortsatt fantes u-utforskede områder på jorden, slik at man kunne la fantasien løpe fritt om hva som fantes der - og ideene i Mountains er også veldig bra.., det jeg har problemer med er formen.

For historien er fortalt som et slags brev fra hovedpersonen, hvor han forteller om hendelsene han har vært gjennom, sikkert for å gi et inntrykk av kredibilitet til historien, noe jeg også har sett H. G. Wells gjøre. Stilen gjør derimot beretningen mere kjedelig enn den hadde trengt å være; den mangler for eksempel totalt dialog. Lovecraft driver også og haler ut historien, og formørker og skyver på det klimakset du hele tiden tror skal komme.

Jeg har også et problem med forfatterens språk - det blir til tider alt for tungt og infløkt, og jeg tok meg selv i stadig å måtte lese setninger og av og til hele avsnitt opp til flere ganger for å få med meg innholder. Han bruker innskutte leddsetninger som er så lange at når du når slutten så har du glemt hvordan det hele begynte. Ta for eksempel denne setningen:

As we threaded our dim way through the labyrinth with the aid of map and compass - traversing rooms and corridors in every stage of ruin or preservation, clambering down again, encountering choked doorways and piles of debris, hastening now and then along finely preserved and uncannely immaculate stretches, taking false leads and retracing our way (in such cases removing the blind paper trail we had left), and once in a while striking the bottom of an open shaft through which daylight poured or trickled down - we were repeatedly tantalized by the sculptured walls along the route.

Kan du skjønne at jeg etterhvert ble sliten når det meste var skrevet på den måten..?

Så alt i alt gir jeg novellen - som bl.a. er gitt ut i pocketboken At the Mountains of Madness and Other Tales of Terror, boken jeg har kjøpt, hvor det fortsatt gjenstår å lese de tre andre novellene, som godt kan vise seg å være bedre eller mer spennende enn den jeg har lest nå - to av fem stjerner; grei nok, men den har en del svakheter.

Ser du hva som har sjedd nå.., nå skriver jeg også sånne fæle setninger som Lovecraft

Sjanger: Soft SF, udødelighet, historie
Rating:

For det første: Omslagsbildet på denne romanen er svært missvisende. Dette er ikke klassisk science fiction om stjerner, galakser, romskip eller aliens. Joda, den innholder også alle disse elementene, men kun i det siste kapittelet, og er ikke det som bør få deg til å lese denne boken.

Poul Andersens The Boat of A Million Years handler om udødelighet. Av og til blir det født mennesker som ikke blir gamle. De har stor motstandsdyktighet mot skader og sykdommer, men kan dø av sult, drukning eller skader som ellers også ville vært dødelige for vanlige mennesker. Tenk Highlander, men fjern alle åpenbart overnaturlige elementer.

The Boat of A Million Years fungerer som en slags Short Cuts eller Magnolia i bokform - altså mange små historier/snapshots som på forskjellige måter knyttes sammen til en interessant historie. Romanen starter 310 år før Kristus, og gjennom hopp på hundre år eller mer møter vi elleve svært ulike udødelige. Flere av kapitlene beskriver menneskenes oppdagelse av at de er anderledes, andre beskriver mer eller mindre tilfeldige møter mellom dem, og noen forteller rett og slett en god historie.

Felles for de fleste er at de må lære seg å skjule hva de er, og det er spennende å oppleve dette sammen med dem. Og udødeligheten får også en annen effekt: Ettersom disse personene kan leve for evig så blir livet på en måte ekstra sårbart - som leser blir du ekstra redd for at det skal gå galt for dem, at de skal bli utsatt for noe farlig eller at de skal bli oppdaget.

Ellers er det et spesielt fokus på de problemene de udødelige kvinnene møter i historiens kvinneundertrykkende samfunn. Det er ikke lett å skjule eller leve med din udødelighet som kvinne i et muslimsk land hvor du ikke får forlate huset, og hvor mannen din er din absolutte hersker.

“Del 2″ av historien…

I det nest siste kapittelet i denne omfattende boken samles de gjenværende udødelige - og vi har nÃ¥ nÃ¥dd moderne tid (70-tallet). De diskuterer nÃ¥ om de skal stÃ¥ frem som det de er. I det siste kapittelet, som foregÃ¥r i en fjernere fremtid, har menneskeheten og dens teknologiske utvikling løpt fra dem, og de “flykter” fra Jorden for Ã¥ skape sin egen fremtid blant stjernene.

Jeg likte denne boken, men den er lang, med mange ulike deler, og alt er ikke like bra. Man kan lære endel om historie, og forfatteren har gjort et grundig arbeide på det feltet. Ideen om udødelighet er godt gjennomtenkt.., problemstillingen rundt hva udødelige skal og kan gjøre med livet sitt er spennende. Delen som foregår i moderne tid inneholder også en god porsjon sammfunnskritikk. Den siste delen ble en aldri så liten skuffelse og er ikke så overbevisende eller orginal som alt det andre.

SÃ¥ for Ã¥ oppsummere…

Jeg likte The Boat of A Million Years, men kan ikke gi den bedre karakter enn noe midt på treet. Hvis du leser mye science fiction og liker å filosofere om udødelighet så er dette en klassiker i sjangeren man godt kan få med seg.