For første gang har jeg sluppet til en gjesteskribent på kjempekjekt.com. Velkommen til Halvard - en sjakkspillende kollega (og ex-karmøybu faktisk) som deler min fasinasjon for bøker. Han har lest Kafka on the Shore av Haruki Murakami, og han var ikke vanskelig å be da jeg spurte om han ville bidra med en liten anmeldelse.

SÃ¥ for en gangs skyld trekker jeg meg tilbake og gir ordet til Halvard:

Jeg vet ikke hvorfor jeg valgte å lese ei bok av en forfatter jeg aldri klarer å huske navnet på, men den var uansett veldig interessant. Det er noe fascinerende med japansk kultur og når man sper på med bisarre, surrealistiske, overnaturlige hendelser og en god historie med stort sett gode karakterer har man god underholdning i noen regnværsfylte timer (ja, jeg er blant dem som får dårlig samvittighet hvis jeg sitter inne når det er pent vær ute (men gjør det likevel)).

Det er umulig å fortelle noe særlig om historien uten å øedelegge for den som ønsker å lese boka. Det er flere veldig overraskende vendinger i boka, men å fortelle om dem ville være å ta bort den kanskje beste opplevelsen av å lese den. Selv er jeg en fan av svart humor (for eksempel The Restraint of Beasts og Omon Ra som sikkert ikke sier de fleste så mye), klassisk, filosofisk science fiction (eksempler er Gateway, Ender’s Game og Foundation-serien) og lange, kompliserte setninger. Jeg syntes denne boka endte opp som en god blanding av disse to sjangerne.

Historien går annet hvert kapittel med to forskjellige historier. Dette synes jeg er en smart måte å få fremdrift på. Hvis man går litt lei av den ene historien i en periode er antageligvis den andre mer interessant. Slik skiftet boka litt frem og tilbake. Selv likte jeg ikke så veldig den unge hovedpersonen i den ene historien, mens den andre historien bare gikk fra det ene høydepunktet til det andre med en kul hoverperson.

Skal jeg gi den stjerner i kjent Torbjørn-stil, tror jeg den ville endt på 3,5 av 5 stjerner. Da er jeg veldig streng og antar en normalfordeling hvor kanskje ikke mer enn 1-2 % av bøkene får 5 av 5. Min samboer av det svake (men mer intelligente) kjønn leste også boka og var enig i min bedømmelse. Vi leste begge boka i løpet av noen få dager, vanligvis et tegn på at ei bok er god.

Bokas sterke sider er bisarre hendelser, god fremdrift, flere overraskende vendinger og stort sett interessante karakterer. Blant de svake sidene vil jeg si at jeg ikke likte den ene hovedpersonen så veldig (en 15 år gammel gutt som er altfor voksen) og at boka bygget så veldig opp til en fantastisk finale som for min del ble et aldri så lite anti-klimaks. Men den var ikke verre enn at jeg kommer til å prøve meg på ei bok til av samme forfatter!

Sjanger: Post-apokalyptisk fremtidsfabel, dystopi
Rating:

A Canticle for Leibowitz er en klassiker utgitt i 1959 - skrevet av Walter M. Miller, Jr. - som vant Hugo prisen for beste SF roman (i 1961). Den er både seriøs og morsom, og i følge mange utgjør den et litterært landemerke fra det 20. århundre.

En eller annen gang, sansynligvis et sted på 1960-tallet, skjer det værst tenkelige; verden går under i en global atomkrig. Kun et fåtall overlever i sivilisasjonens ruiner, og kaos rår. Man gir kunnskapen skylden for at det gikk som det gikk - man vil glemme alt det som var og begynne på nytt - og derfor brenner man alle bøker og ødelegger all informasjon om tiden før apokalypsen.

Bare én mann - Leibowitz - som etter det som skjedde har funnet religionen, og munkeordenen han har skapt, gir seg selv oppdraget å beskytte de få restene man har igjen av minner og kunnskap om det som en gang var.

Og når selv Leibowitz her blitt gammel historie og helgen, ja da begynner historien i denne boken.., om munke-aspiranten Francis som enten ved en tilfeldighet eller takket være hellig rettledning, finner et gammelt tilflyktsrom med verdifulle papirer og rester fra den kritiske tiden hvor nesten alt ble borte. Gjennom Francis øyne blir vi skildret en munkeorden som så godt de kan forsøker å bevare gammel kunnskap til verden en gang på ny er klar for å ta imot den.

Historien om Francis er veldig morsom.., jeg koste meg og lo høyt av førsteklasses, svart komikk - Francis minte meg om Rincewind i Discworld-bøkene, og jeg ble etterhvert svært glad i ham. Men på side 116 var han allerede død.

For historien måtte videre - jeg fikk nå følge Leibowitz-ordenen opp gjennom århundrene, mens samfunnet rundt etterhvert gjen-utviklet seg fra barbari til teknologi. Og med det så endret også tonen i boken seg.

A Canticle for Leibowitz er ingen typisk science fiction historie. Med det mener jeg at det er en historie mange vil kunne sette pris på, uten å være spesielt opptatt av teknologi, romfart e.l. Dessuten er den tidløs, og en historie som nok vil sitte i meg lenge.

Boken er som sagt komisk, men samtidig mørk og seriøs. Dens tema er tro, kunnskap og makt. Bokens setting er religiøs, men religionen står på ingen måte i veien. Måten boken skildrer karakterenes behandling av etiske spørsmål er svært intelligent. Hvordan en kristen vil oppfatte det vet jeg jo ikke, men jeg tror skildringen er god også for dem. I så fall, hvis dette er en bok som handler om religion som både ateister og kristne vil kunne sette stor pris på, så må vel det være et kunststykke?

SpørsmÃ¥let “lovsangen” til Leibowitz stiller er: Er kunnskap egentlig sÃ¥ lurt? Var det dette Gud mente da han sa til Eva at spiser du av den forbudte frukt sÃ¥ vil dine øyne Ã¥pnes, du vil forstÃ¥, fÃ¥ kunnskap som en Gud. Men du vil bli kastet ut av Edens hage, du og din slekt vil falle.

…som om dette ikke var en vilkÃ¥rlig regel fra Gud, men at den forbudte frukt - det vil si kunnskap - er farlig i seg selv.

Og boken spør videre: Vil dette bare gjenta seg og gjenta seg; menneskene foredler sin kunskap og teknologi for så å bruke den til å utslette seg selv igjen og igjen? Er vi dømt til å misslykkes?

I dagens optimistiske samfunn virker kanskje ikke dette temaet så aktuelt - det er nok en bok som har blitt til av den andre verdenskrigen og våpenkappløpet som fulgte mellom supermaktene. Men det å stille kritiske spørsmål til teknologiske og også rent kunnskapsmessige nyvinninger og oppdagelser har kanskje aldri vært viktigere enn det er i dag, hvor utviklingen går så fort. Mye av det vi forsker på i dag vil kunne få katastrofale følger for kommende generasjoner.

Det spente forholdet mellom midt-østen og vesten gjør jo også dette aktuelt, og vi kan trekke paraleller til hvordan vi påvirker klimaet på jorden men ikke makter å gjøre noe nevneverdig med det. Spørsmålet er om vi mennesker er i stand til å bruke vår fornuft til å styre unna fallgruvene. Av og til virker det som om vi ikke har en sjangs.

Skal jeg si noe negativt om boken så må det bli at slutten kanskje ikke er helt tilfredstillende. Det er bl.a. noen tråder som ikke blir helt nøstet inn. Slutten kan også ha to tolkninger, en ateistisk og en religiøs - jeg synes den er grei, men om du er en av dem som må ha absolutte svar i slutten av en historie så skal du være klar over at det får du ikke her.

Var dette spennende?

Synes du dette jeg her har beskrevet er interessante problemstillinger så kan du kanskje også ta en titt på denne artikkelen fra forskning.no om troen på teknologi og mangelen på etisk debatt rundt teknologisk utvikling.

Ellers kan jeg tipse om noen andre, post-apokalytiske bøker man visstnok bør lese:

• Oryx and Crake (2003) av Margaret Atwood
• On the Beach (1957) av Nevil Shute
• Alas, Babylon! (1959) av Pat Frank
• Earth Abides (1949) av George R. Stewart

Sjanger: Dyster hard SF horror
Rating:

Det er sÃ¥ mye jeg har lyst Ã¥ si om denne boken. Biolog og forfatter Peter Watts har skrevet en genial “first contact” roman som du vil elske hvis du er interessert i den vitenskapelige vinklingen pÃ¥ hvordan vi mennesker fungerer. Jeg hadde store forhÃ¥pninger til Blindsight (2006), og de ble alle innfridd.

For det første er den en spennende thriller/horror-historie i en klaustrofobisk setting.., den minner mye om Alien-filmene i så måte, og passet godt å lese nå i disse påsketider. Blindsight er underholdende, men det er ikke lett underholdning. Og det er absolutt ingen solskinnshistorie.

For det andre er det vitenskapen som inspirerer Watts til å skrive sine historier, og selv om mye av det man leser i hard SF kan virke ganske utrolig så er alt vel begrunnet og med basis i virkeligheten. Du vil sansynligvis lære endel av å lese Blindsight, og bakerst i boken har forfatteren skrevet litt om de bakenforliggende teoriene, inklusivt kildereferanser. Sånn skal det være!

For det tredje vil jeg påstå at romanen representerer høy litterær kvalitet. Den drives av veldefinerte og sterke karakterer, og har en spennende oppbygning - bl.a. mye bruk av flashbacks som jeg synes fungerer veldig bra. Boken er en tankevekker; den stiller ubehagelige spørsmål om hvem vi er og hva vi oppfatter som virkelig.

PÃ¥ tross av at jeg gir Blindsight toppkarakter sÃ¥ mÃ¥ jeg likevel komme med en advarsel: Er du ikke sÃ¥ vel bevandret innen sjangeren sÃ¥ vil du nok slite med at en god del ting blir tatt for gitt. Det brukes ogsÃ¥ endel uttrykk som man av og til mÃ¥ google for Ã¥ forstÃ¥ hva Watts snakker om - om man da ikke har hatt en fot innenfor biologi (slik som jeg har hatt). Hvis du er en av dem som mener evolusjonsteorien er noe stort tull sÃ¥ leser du nok ogsÃ¥ helt feil anmeldelse nÃ¥.., og hvis du hater alt som har med vampyrer Ã¥ gjøre, da mÃ¥ du nok ogsÃ¥ holde deg unna…

…for Peter Watts har brakt vampyren inn i science fiction sjangeren og gitt myten en vitenskapelig forklaring. Er du interessert i dette, kan du se presentasjonen Taming Yesterday’s Nightmares for a Better Tomorrow online pÃ¥ Watts hjemmeside.

Om hjernen vår

Hvis noen skal gidde å lese dette så må jeg begrense meg, så fra nå av konsentrerer jeg meg om det vitenskapelige aspektet med Blindsight, og så får du bare stole på at når jeg sier at det andre også er bra så er det det.

Et lite sitat fra boken:

“Brains are survival engines, not truth detectors. If self-deception promotes fitness, the brain lies. Stops noticing - irrelevant things. Truth never matters. Only fitness. By now you don’t experience the world as it is at all. You experience a simulation built from assumptions. Shortcuts. Lies.”

Blindsight handler for meg først og fremst om hjernen vÃ¥r, og om at den ikke fungerer helt slik som de fleste tror. Harde realiteter som innebærer ting du kanskje helst ikke vil tenke pÃ¥. Det er f.eks. ganske enkelt Ã¥ lure sansene vÃ¥re; øynene vÃ¥re ser sÃ¥pass lite av omgivelsene vÃ¥re at det bildet vi oppfatter egentlig er hjernens gjettning om hvordan de er. “Usannsynlige” stimuli lukes derfor somregel bort - vi ignorerer ting som ikke passer inn.

Videre sies det at magnetfelt brukt på hjernen kan fremprovosere alt fra religiøse opplevelser til overbevisning om at man har blitt bortført av aliens. Magnetisk stimulering kan i alle fall påvirke humør, skape midlertidig blindhet, påvirke talesenteret, og hukommelse og læring kan forbedres (eller begrenses).., bare for å nevne noe.

Jeg vil på det sterkeste anbefale novellen A Word for Heathens (du kan laste den ned her) - en grei smakebit på hva Peter Watts står for og litt av hva han mener om disse tingene.

Romanen handler også om forholdet mellom bevissthet og intelligens, forsøker å se på hva bevissthet er for noe og hvorfor i alle dager vi har det. Watts påpeker at underbevisstheten fungerer vel så bra uten bevisstheten, at det å tenke ofte er en ulempe som hindrer deg i det du gjør. Sentralt i handlingen står spørsmålet om bevissthet i det hele tatt er verdt det det koster, og om bevissthet og bevisste mennesker har noen fremtid.

Sometimes it seems as though my hole life’s been a struggle to reconnect, to regain whatever got lost when my parents killed their only child. Out in the Oort, I finally won that struggle. Thanks to a vampire and a boatload of freaks and an invading alien horde, I’m Human again. Maybe the last Human. By the time I get home, I could be the only sentient being in the universe.

If I’m even that much. Because I don’t know if there is such a thing as a reliable narrator. And Cunningham said zombies would be pretty good at faking it.

Til slutt bør du vite at…

Peter Watts har en innholdsrik side som heter rifters.com, hvor du bl.a. kan laste ned det meste av det han har skrevet i PDF format - f.eks. Blindsight. Så er du fortsatt i tvil så er det jo bare å laste den ned og gi den et forsøk. Lykke til!

Sjanger: Mysterie / Oppdagelsesferd / Krig
Rating:

A Talent for War er et science fiction mysterie skrevet av den amerikanske forfatteren Jack McDevitt og utgitt i 1989. Hovedpersonen Alex Benedict forsøker å finne ut hva det var for et mystisk prosjekt onkelen hans jobbet med like før han døde - og denne søken fører Alex, 200 år bakover i historien, til den store krigen mellom menneskene og the Ashiyyur.

Romanen minnet meg raskt om en slags Treasure Island historie, eller en fremtidens Da Vinci koden (eller Sirklenes Ende, for dem som har lest den) - altså en oppdagelsesferd, hvor hovedpersonen - Indiana Jones om du vil - må samle sammen alle puslespillbrikkene for å komme frem til den store sannheten. Universet McDevitt har skapt er veldig rikt, og det er faktisk interessant å oppleve menneskenes store krig gjennom historisk dokumentasjon - det blir mer rom for ettertanke enn om handlingen var lagt til selve krigen.

Stilen er klassisk science fiction, satt 9.600 år inn i fremtiden, hvor menneskene har spredd seg ut over en stor del av galaksens ene arm. Historien har etter min mening ikke tapt seg noe spesielt, kanskje først og fremst fordi den ikke legger så stor vekt på den teknologiske hverdagen. Dette er altså ikke noe cyberpunkaktig actioneventyr - som var så populært på slutten av 80-tallet - men minner mer om seriøs space opera fra 10-20 år tidligere.

Så, hva handler denne historien egentlig om? Vel, den handler om historie, og om hvordan det som faktisk skjer nok ofte er svært ulikt det man kan lese om i historiebøkene i etterkant. Den handler også i stor grad om krig, om motivasjon for krig, og hvordan lysten på krig kan spre seg i en befolkning - og hvordan fornuften i svært liten grad klarer å kjempe mot krigshisserne.

Historien handler også om møtet mellom to sivilisasjoner: Menneskene og Ashiyyurene. Ikke om første kontakt, men om hva som skjer etterpå, når de skal konkurrere om territorie. Og så handler det om menneskenes manglende evne til å forene seg, til å stå samlet mot sin felles fiende.

Grunnen til at jeg ikke gir denne boken fire stjerner, som historien egentlig fortjener, er at den midterste delen blir litt for lang. Den lange oppdagelsesferden krever en formidabel slutt, og det har den også, men jeg skjønner hvis enkelte ikke klarer å fullføre historien - fordi det innimellom kan virke som om man aldri kommer i mål. Mengden med informasjon man må holde rede på er også ganske stor, og jeg tenker i ettertid at jeg nok burde ha ført notater underveis. Hvis dette er ting som får alle dine litterære alarmbjeller til å ringe, så er det ikke sikkert dette er en bok for deg.

I 2004 og 2005 kom McDevitt ut med to nye Alex Benedict romaner: Polaris og Seeker. Begge ble nominert til Nebula prisen for beste roman i hvert sitt år. Det sies at McDevitt har utviklet seg mye gjennom sin lange karriære, men vil du se hvor det hele startet så bør du få med deg A Talent for War - en fasinerende bok!

Sjanger: Tidsreiser, Hard SF
Rating:

I musikken har vi superstjerner som Michael Jackson, Madonna, Kiss og Elvis. Science fictions aller største superstjerne er Isaac Asimov. Aller størst suksess hadde han med med robot- og Foundationbøkene, men i skyggen av disse finner vi andre bøker av meget høy kvalitet. The End of Eternity er en av disse; den ultimate tidsreisehistorien.

Hovedpersonen Andrew Harlan er en Eternal - hans jobb er å overvåke historien, og å påvirke den her og der for gjøre tilværelsen bedre for alle mennesker:

“We work to plot out all the details of everywhen from the beginning of Eternity to where Earth is empty, and we try to plot out all the infinite possibilities of all the might-have-beens and pick out a might-have-been that is better than what is and decide where in Time we can make a tiny little change to twist the is to the might-be and we have a new is and look for a new might-be, forever, and forever..”

Som alle Asimov-historier er dette en meget intelligent historie, men skrevet i et enkelt språk - den er rask og spennende og fungerer bra som en slags thriller/mysterie-roman. I motsetning til moderne SF-mursteiner leser du denne på én helg. Den er også tidløs; ingen ting av fortellingen har tapt seg på de 51 årene det har gått siden den ble skrevet.

Romanen er heller ingen steril, vitenskapelig historie uten menneskelige følelser og konflikter. Uten å røpe for mye kan jeg fortelle at Harlan fortaper seg i en kvinne.., han blir tilsynelatende gal av sjalusi - og bryter alle regler han har levd etter for å kunne være med henne. Historien vekker absolutt leserens følelser og interesse for de involvertes skjebner.

The End of Eternity handler om tid, evighet og uendelighet, om virkelighet, og om dilemmaene man støter på når tid blir et relativt begrep. Men dette er ingen enkel mann-reiser-tilbake-i-tid-og-møter-seg-selv (evt. -dreper-sin-oldefar) historie.., det er ingen Back To The Future, og fortjener mer oppmerksomhet enn H. G. Wells The Time Machine, selv om det er den tidsreisehistorien alle har hørt om.

The End of Eternity handler om sensur. Den handler om hva som skjer om vi beskytter oss selv mot det som utfordrer oss. Den handler om å lære av våre feil, og hva som skjer om noen andre gjør alle våre erfaringer for oss. Dette er et fantasifult innblikk i menneskets psyke, og stiller spørsmål med hva som driver oss, om vår søken etter kunnskap - og hvor det kan føre hen.

For Ã¥ konkludere…

Denne boken er kort sagt genial. Noen, kanskje spesielt de som først og fremst kjenner science fiction fra film, vil lese denne historien og si at Asimov var før sin tid. Han var ikke det - over hundre år med glitrende spekulative litteratur viser oss det - men han var en av de smarteste forfatterne innen sjangeren, og skapte noen unike historier ut av ideene sine.

The Encyclopedia of Science Fiction sier enkelte mener The End of Eternity er hans beste bok - jeg har ikke lest alt han har skrevet enda, men inntil videre må jeg si meg enig.

Sjanger: Techno-fantasy
Rating:

Justina Robson har blitt beskrevet som en av de aller beste, nye, britiske science fiction forfatterne innen hard SF sjangeren, og bøkene hennes har blitt nominert (shortlisted) til flere av de største SF prisene. Da jeg kom over forfatteren egen beskrivelse av en av hennes siste bøker ble min interesse vekket:

Quantum Gravity is a multi part adventure of operatic proportions put together from all the things I like about Science Fiction and Fantasy. It is a shameless romp. It is fun from start to finish. If some serious themes have crept into it that was probably accidental and must have happened when I wasn’t looking (ahem). There’s a girl cyborg secret agent with a troubled past, an elf rock star, some cracks in the fabric of existence that are starting to stretch the wallpaper - and not forgetting necromantic possession, doomed love, hot sex and friends who would sooner eat you than help you if you get them wet…

…noe sÃ¥nt var jeg absolutt klar for! Alver og demoner, magi og teknologi! Jeg kjøpte boken og satte i gang. Og det tok faktisk ganske lang tid, minst halve boken, før jeg oppdaget at dette her var en ganske dÃ¥rlig bok. NÃ¥ nÃ¥r jeg endelig er ferdig skjønner jeg ikke hvorfor jeg orket Ã¥ lese hele greia.

Konseptet var det ikke noe i veien med - den useriøse blandingen av SF og fantasy er bare gøy. Men handlingen er usammenhengende og meningsløs, og hovedpersonen - spesialagent Lila Black - er frustrerende likegyldig, uintelligent og har ekstremt lite selvinnsikt. Det er ingenting ved henne som interesserer meg, og selv gjør hun ingenting som påvirker historien.., her lar Robson bare den ene hendelsen følge den andre uten å skape noen spenning om hva som vil skje.

Kanskje er jeg som mann ikke i stand til å fange opp alle de subtile referansene til følelser og dybde som enkelte anmeldelser antyder denne boken har.., jeg vet ikke, men det overrasker meg at en såpass akkreditert forfatter kan skrive en så uinteressant og håndtverksmessig dårlig historie.

Dette var altså en total bomtur for meg. Om du ikke er ekstremt opptatt av å lese om sex mellom en besatt cyborg og en alv som også er demon - hvilket er historiens tragiske høydepunkt - så er ikke dette noe for deg heller.

Du er herved advart!

Sjanger: Filosoferende, transhumanistisk thriller
Rating:

I romjulen har jeg lest en helt fantastisk roman - John C. Wrights debutroman The Golden Age. Jeg vil være veldig forsiktig med å si at en bok er den beste jeg har lest, men denne er i alle fall den som har imponert meg mest. The Golden Age er et blikk inn i vår fjerne fremtid, og handler om de problemer og utfordringer vi som mennesker vil stå overfor etterhvert som vi og vår teknologi blir mer og mer avansert.

Forfatteren

Jeg kjøpte denne boken for flere mÃ¥neder siden pÃ¥ bakgrunn av en anbefaling pÃ¥ memetherapy (som jeg egentlig ikke leste sÃ¥ grundig), og fordi tittelen appelerte til meg (sÃ¥ fikk jeg innrømmet det ogsÃ¥). Før jeg begynte Ã¥ lese ville jeg undersøke litt mer rundt denne forfatteren. Jeg fant frem til John C. Wrights blogg, og det var grunnen til at det tok meg sÃ¥ lang tid Ã¥ faktisk starte pÃ¥ romanen…

På meg virker nemlig Wright som en ufordragelig, blærete besserwisser.., en bitter mann som ser på seg selv som logikkens høye vokter, og føler det er nødvendig å angripe alt han ser rundt seg - som ikke følger hans eget tankemønster - med lange, høytsvevende innlegg. I tillegg ble Wright frelst for fire år siden, og han går sterkt ut mot all ateisme i bloggen sin. The Golden Age ble skrevet før denne omvendelsen, men jeg må si jeg blir veldig skeptisk når en science fiction-forfatter og realist som aldri tidligere har vært religiøs plutselig ser lyset.

Heldigvis er det ikke slik at de som utad virker som duster ikke kan skrive gode historier… Denne forfatteren fortjener langt mer oppmerksomhet enn det han har fÃ¥tt til nÃ¥…

Settingen

Vi befinner oss i vårt eget solsystem omkring 10 tusen år frem i tid. Takket være enorme fremskritt innen biologi, genetikk, kunstig intelligens og nanoteknologi lever menneskene i et utopisk samfunn blottet for kriminalitet og død. Wright skildrer en mulig, transhumanistisk fremtid hvor menn har makt som guder, og han gjør det forbløffende bra og troverdig.

Historien har endel likhetstrekk med bl.a. Iain M. Banks Player of Games, som jeg leste i høst. Men jeg må desverre si at andre forfatteres forsøk på å sette oss inn i en futuristisk setting blekner i forhold til denne spennende, overraksende og sterke romanen. Den har lag på lag på lag med virkelighet - og skillet mellom ekte virkelighet og virtuell virkelighet er nesten helt bort:

“Thruth! There is no such thing. There are only signals in your brain.. Everything: sensation, memory, love, hate, abstract philosophy, gross physical lusts. It’s nothing. Strong signals and weak signals. Those signals can be reproduced, recorded, faked. Whatever condition of thought, or pleasure, or belief you wish to achieve by discovering this mystery, could be reproduced in your brain by a proper application of such signals, and there would be no way whatsoever you could discover the difference. Everything would seem as real to you now as all of this.”

Historien

I The Golden Age blir vi kjent med base neuroform Phaethon Prime of Rhadamanth, som oppdager at noen har tuklet med hukommelsen hans. Dessuten har han fått installert et filter som gjør at det er visse ting han rett og slett ikke ser. Vi følger Phaethon i det han forsøker å nøste opp i de få ledetråene han har; for å finne ut hvem han er, og hva for noe forferdelig det er han har gjort som han har blitt tvunget til å glemme.

Som du sikkert skjønner er dette et ypperlig utgangspunkt for en slags Memento/Total Recall-thriller - hvor hverken Phaethon eller vi kan være helt sikre på hva som skjer.

John C. Wright er utdannet advokat, og dette er ganske tydelig. Lovene og regelverket i det utopiske samfunnet står sentralt i historien; mest av alt handler den om hvilke valg et omni-potent samfunn må ta - og hvilke restriksjoner det må legge på seg selv - for å planlegge for fremtiden.

Vurderingen

The Golden Age er et avansert og spektakulært stykke litteratur. Jeg har nok ikke språk til å forklare hvor bra den er, selv om jeg har prøvd. Ingen bok har stimulert fantasien min så mye som denne har gjort, ingen forfatter har med så stø hånd guidet meg gjennom et så totalt fremmed landskap.

Du kan gjerne lese denne romanen hvis du vil ha et stykke, spennende, intelligent thriller, men først og fremst hvis du er glad i futuristisk filosofering rundt hva det vil si å være et menneske - for det er det The Golden Age i bunn og grunn handler om.

Og du bør også være klar over at dette bare er første bok i en føljetong; boken har en slags avslutning som tilfredstiller, men ingen endelig slutt. På tross av dette blir det absolutt toppkarakter til Wrights debutroman, som nok må sies å være skrevet for den avanserte leser.

Sjanger: Military / Hard SF
Rating:

“I did two things on my seventy-fifth birthday. I visited my wife’s grave. Then I joined the army.”

Slik begynner John Scalzi’s Old Man’s War - en hyllest til klassisk science fiction. Dette er Starship Troopers for pensjonister; ta en haug med 75-Ã¥ringer, gi dem nye, supermodifiserte kropper og la dem kjempe mot en galakse full av fientlig instilte aliens.

Scalzi’s debut-roman fra 2005 er nesten som Ã¥ lese en Heinlein-original, sies det. Mitt første forsøk pÃ¥ Ã¥ lese Heinlein gikk - som de som har fulgt med pÃ¥ bloggen min jo vet - rett i dass. Old Man’s War er derimot en av de aller største leseopplevelser jeg har hatt. Scalzi fikk ogsÃ¥ John W. Campbell prisen for beste, nye forfatter i Ã¥r, og romanen ble nominert til Hugo-prisen, sÃ¥ det er ikke bare jeg som synes den er bra.

For det første er humoren helt enorm - skikkelig gammelmannshumor! Det er som om Jerry Seinfeld har satt seg ned for å skrive nytt manus til Full Metal Jacket. Muntert, lett og fornøyelig.., en voksen guttedrøm, men likevel seriøs nok. Enkelte scener kunne også Tarrantino ha regisert, som f.eks. hovedpersonens møte med en vaskekte drill sergeant.

Dessuten er ideene helt enorme; akkurat slik som jeg vil ha dem. Jeg har i flere år gått og tenkt på at jeg har hatt lyst til å skrive science fiction selv. Nå trenger jeg ikke det lenger. For å lese de historiene jeg selv ville ha ønsket å skrive trenger jeg bare lese en Scalzi.

Old Man’s War er som antydet “military SF”, hvilket betyr at alle som liker action vil bli fornøyde. Men den legger ogsÃ¥ mye vekt pÃ¥ vitenskapelig korrekthet. I klassisk SF stil - det vil si fra gullalderen - inneholder den stort sett intelligente mennesker som diskuterer og funderer pÃ¥ verden rundt seg. Og dette blir ekstra bra fordi det er mennekser med mye livserfaring - altsÃ¥ 75-Ã¥ringer - som nÃ¥ har fÃ¥tt sjangsen til Ã¥ bli unge igjen.

By now, you have received your new body from the Colonial Defense Forces. Congratulations! Your new body is the end result of decades of refinement by the scientists and engineers at Colonial Genetics, and is optimized for the rigorous demands of CDF service. This document will serve to give a brief introduction on the important features and functions of your new body, and provide answers to some of the most common questions recruits have about their new body.

Er det da ingenting galt med denne romanen?

For meg er Old Man’s War perfekt: Hard Science fiction med spennende “hva om..” spørsmÃ¥l og ideer, action, humor, aliens, bra sprÃ¥k, tredimensjonale karakterer og til og med en fin kjerlighetshistorie - en soleklar toppkarakter fra meg. Ikke er den for lang heller. Den gav meg en skikkelig god-følelse, det var umulig Ã¥ legge den fra seg, og nÃ¥r den var ferdig sÃ¥ ble jeg skikkelig trist for at det var over.

Jeg har likevel forsøkt å tenke hva andre kan mislike med boken.

For det første: Liker du ikke den tørr-vittige humoren til hovepersonen/Scalzi, så vil du nok hate boken.., den gjennomsyrer nemlig alt. For meg er det en innertier, men jeg kan se for meg at andre kan synes det blir litt for mye.

For det andre: Old Man’s War er som sagt en hyllest til klassisk science fiction. Den inneholder derfor ikke sÃ¥ alt for mange orginale ideer.., den kunne egentlig ha blitt skrevet pÃ¥ 60-tallet (i hvert fall nesten). For dem som foretrekker cyberpunk-sjangeren og vil at alt skal være high-tech, sÃ¥ blir dette kanskje litt for kjedelig. Men rekruttenes nye kropper, og mÃ¥ten soldatene kommuniserer pÃ¥ med integrerte BrainPal’s er mer enn nok high-tech for meg.

Vil du vite mer om John Scalzi bør du ta turen innom bloggen hans: Whatever! Det bør ogsÃ¥ nevnes at han har skrevet en oppfølger, The Ghost Brigades, som kan leses selv om man ikke har lest Old Man’s War, samt et par andre bøker som nok havner pÃ¥ ønskelisten min etter dette.

God bok!

Sjanger: Hard SF space opera
Rating:

Jeg har vært veldig i tvil om hvilken karater jeg skulle ende på i denne anmeldelsen. Pushing Ice er veldig bra, men har også en god del svakheter. Jeg ender på tre stjerner, og ber deg lese anmeldelser for selv å bedømme om dette kan være noe for deg.

Jeg hadde lenge gått og gledet meg til å lese en ny Alastair Reynolds roman. Mitt forrige møte med den walisiske forfatteren var boken Absolution Gap, en dystopiske, transhumanistisk space opera med enkeltscener som har brent seg inn i hjernebarken min.

Vi befinner oss ombord på industriromskipet Rockhopper i vårt eget solsystem femti år frem i tid. Menneskenen oppdager at de ikke er alene i universet når månen Janus plutselig begynner å bevege på seg, og Rockhopper er det eneste romskipet nært nok til å dra og undersøke.

Historien utvikler raskt en slags klaustrofobisk setting ala Alien, The Abyss eller Das Boot om du vil, og paranoiaen brer seg etterhvert som ting begynner å gå galt. Denne første delen av historien er veldig spennende, vi aner Reynolds store kvaliteter, men så dabber det desverre av. For meg blir denne boken desverre alt for lang (over fem hundre sider), og i store deler av romanen skjer det forholdsmesig veldig lite. Jeg har dessuten problemer med å identifisere meg med karakterene, og de overrasker meg alt for kjelden.

Reynolds bruker også mye tid på en slags Kane & Able konflikt som jeg finner lite troverdig. Jeg tror rett og slett ikke på at raskjonelle og svært intelligente mennesker kan oppføre seg slik som Bella og Svetlana gjør - er uvenner og rett og slett fiender i årtider pga. en liten, gal avgjørelse - slik er det etter min oppfattelse bare psykopater som gjør.

Mot slutten er det derimot akkurat som om boken får en ny regisør - forfatterens enorme fantasi, som jeg hele tiden vet er der, kommer igjen til sin rett, og jeg kan endelig puste lettet ut og være glad for at jeg ikke gav opp boken på halvveien. Boken kunne med fordel vært hundre til to hundre sider kortere, men historien viser seg å være bra.

Puching Ice er et hard science fiction mysterie med galaktiske proporsjoner. Den handler om menneskenes evne til Ã¥ overleve, om menneskehetens muligheter, og om kontakt med utenomjordiske sivilisasjoner. Den dystre og fremmede stemningen fra Absolution Gap finner jeg ikke igjen her.., derimot finner man en seriøs forfatter som beskriver fremtiden pÃ¥ en veldig virkelig og troverdig mÃ¥te. Jeg har sett boken sammelignet med Arthur C. Clark’s Rendezvous with Rama fra 1972, sÃ¥ hvis du vet noe om den sÃ¥ aner du kanskje ogsÃ¥ hvilken type historie dette er.

Hvis du ikke har problemer med lange bøker, selv når enkelte deler ikke inneholder særlig mye handling, men liker mysterier, vitenskapelige detaljer og har sans for beskrivelse av menneskelige konflikter.., så kan denne boken være noe for deg. Hvis du liker plott som spenner over mange tusen år, og ikke har noe i mot å være med på en reise mellom solsystem - selv om det å reise raskere enn lysets hastighet ikke er en mulighet i Raynolds univers, slik at dette tar laaaang tid - da vil jeg anbefale at du plukker opp og leser Pushing Ice.

Sjanger: Humoristisk science fiction
Rating:

1976 var et bra år. I tillegg til at jeg ble født kan jeg f.eks. nevne at filmene Marathon Man, King Kong og The Omen gjorde det bra dette året. Richard Dawkins gir ut boken The Selfish Gene, og Cray-1, den første kommersielle supercomputeren, slippes på markedet. Steve Jobs og Steve Wozniak stifter Apple Computer Company, og det ukjente selskapet Microsoft registreres i staten New Mexico.

Og så skriver Terry Pratchett sin første science fiction bok, The Dark Side of the Sun!

Boken er en hyllest til Isaac Asimov, og den inneholder endel referanser til science fiction forfatterens ulike verk. For eksempel Probability math som brukes til Ã¥ forutsi fremtiden, og som er parallelt med Asimov’s psychohistory i Foundation serien. En av karakterene i historien, roboten Isaac, er ogsÃ¥ Ã¥penbart basert pÃ¥ Asimov’s velkjente, positroniske roboter.

Til forskjell fra de fleste Asimov historiene inneholder derimot The Dark Side også en uhorvelig mengde aliens - 52 ulike raser i den kjente galaksen.

Men først og fremst er dette en passe spennende adventure-historie satt langt inn i fremtiden. Hovedpersonen Dom Sabalos leter etter verdenen til en mystisk, utdødd rase som har etterlatt seg en rekke, høyteknologiske og uforklarlige spor i galaksen - mens verdens mest heldige morder (en fetter Anton type) forsøker å ta livet av ham. I starten ville jeg klassifisere boken som en science fantasy adventure-historie, men etterhvert skinner flere tanker fra hard science fiction gjennom, så til slutt er den faktisk ganske vanskelig å klassifisere.

The Dark Side of the Sun er en veldig tidlig Pratchett bok - jeg finner faktisk bare en roman utgitt før denne, og det er The Carpet People fra 1971. Og boken er derfor veldig interessant lesning, fordi man fÃ¥r et innblikk i en tidlig, uslipt Pratchett som eksperimenterer med form og innhold. Det er ogsÃ¥ morsomt Ã¥ se ord og uttrykk som man har lest i Discworld serien, som “Soul Cake Friday”, “Small Gods” og “Hogswatchnight”.

The Dark Side of the Sun er en munter og lettlest bok, men den holder ikke samme kvalitet som mye av det andre han har skrevet. Har du derimot allerede lest endel Pratchett, og fått med deg Foundation og diverse robot-historier av Asimov, ja da vil jeg anbefale at du leser denne boken.