Sjanger: (post-) cyberpunk, teck-noir thriller
Rating:

Det var litt tilfeldig at jeg kom over og valgte Ã¥ lese boken Spin State, skrevet av den for meg ukjente forfatteren Chris Moriarty. Men den hadde fÃ¥tt mye skryt – bl.a. fra andre forfatere jeg respekterer – og beskrivelser som “vivid, sexy, and sharply written…a nonstop, white-nuckle tour of quantum physics, artificial intelligence and the human hart” hørtes meget lovende ut.

Og det begynte veldig bra. Vi ble kastet in-medias-res og fikk glimt av et meget spennende, dystert og upersonlig space opera-univers ala Alistair Raynolds.

Den kvinnelige, tøffe hovedpersonen – Li – en sterkt genetisk og teknologisk modifisert krigsveteran, ble ogsÃ¥ kastet ut i en ukjent situasjon, og mÃ¥ bruke all sin list for Ã¥ nøste opp i det sentrale mysteriet. Vi blir presentert for et mord, og regner med at resten av boken skal gÃ¥ med til Ã¥ finne morder og motiv, samtidig som vi aner at det ligger mer bak enn det noen er klar over.

Problem #1: Lengden

Etterhvert som boken skrider frem synker tempoet betraktelig. Li blir mer og mer apatisk; lar seg bare flyte med i en handling hun ikke selv pÃ¥virker. Som leser begynner jeg Ã¥ bli usikker pÃ¥ om det jeg trodde var selve mysteriet i thrilleren egentlig er sÃ¥ viktig, og ikke minst blir jeg usikker pÃ¥ om boken vil gidde Ã¥ gi meg svaret pÃ¥ gÃ¥ten, for det hele blir bare mer og mer vagt etterhvert som tiden gÃ¥r. Jeg føler Chris Moriarty viser liten respekt for meg som leser – at hun tenkter at “du har vel ikke noe bedre Ã¥ gjøre, la oss la dette vare sÃ¥ lenge som mulig”. Jeg tror med fordel boken kunne vært krympet til det halve, 300 sider i stedet for 600.

Problem #2: Detaljene

Spin State er full av AI’s, virtual reality, nanoteck og genetiske oppgraderinger og konstruksjoner.., alt er cutting-edge, alt er kult Ã¥ lese om. Men jeg føler ikke temaene behandles med nok respekt. For all del, Chris har satt seg inn i materialet, det viser i alle fall websiden og referanselisten bak i boken, men jeg forventer at Chris skal gi meg et bedre innblikk i hvordan ting fungerer. Det sies at Spin State er Hard Science Fiction, men det er jeg ikke enig i, for det tas for lett pÃ¥ den vitenskapelige delen av teknologien.

Nå kan man jo argumentere at Chris støtter seg på en etablert tradisjon innen cyberpunk og virtual reality som gjør at det ikke skal være nødvendig å forklare i detalj hvordan ting fungerer, men jeg blir i alle fall ikke tilfredstilt. Alt for mye blir overlatt til leserens egne tolkninger.., fra midten av boken og ut begynner dette å bli så utbredt at jeg faktisk blir veldig usikker på hva som egentlig skjer.

Selvfølgelig skal man normalt ikke vite eller forstÃ¥ alt som skjer, sa mister man spenningen, men som regel vet man mer enn hovedpersonen. Mens jeg leste Spin State sÃ¥ følte jeg at jeg var den som visste minst av alt, og at hverken hovedpersonen eller forfatteren gadd Ã¥ forklare meg hva som egentlig skjedde. Jeg tror jeg gikk glipp av endel som egentlig bare foregikk i Chris Moriarty’s hode, og som det hadde vært veldig spennende om hadde vært med i boken.

Problem #3: Hovedpersonen

Chris, forfatteren altså, er såvidt jeg kan skjønne (utfra boken og websiden) kvinne. Jeg antar også at hun er lesbisk; hun anbefaler også flere lesbiske forfattere her. Og dette gjør at jeg befinner meg på nokså ukjent grunn.

I starten trodde jeg at jeg forsto Li. PÃ¥ overflaten minner hun om etterforsker Paula Myo fra Peter F. Hamiltons Commonwealth saga. Men etterhvert utvikler hun seg til Ã¥ bli en erketypsik kvinne som jeg ikke har sansen for; hun bruker sÃ¥ mye hint, ironi og ikke minst sarkasme at hun irriterer meg grønn. Hun sier det motsatte av hva hun mener og gjør det motsatte av hva hun har lyst til. Jeg mister til slutt all respekt for henne. Hun blir veldig uforutsigbar – men pÃ¥ en negativ mÃ¥te – fordi jeg ikke føler at hun er satt sammen pÃ¥ en troverdig mÃ¥te.

Kanskje er det bare jeg som ikke forstår kvinner?

NÃ¥r alt kommer til alt er boken like mye en veldig rar kjærlighetshistorie som noe annet, med mye lesbisk og “ikke-kjønnslig” seksualitet. Ikke rar fordi det bl.a. dreier seg om kjerlighet mellom et menneske (Li) og en kunstig intelligens, men fordi Li er en sÃ¥ hÃ¥pløs person som aldri kan la hverken fornuften eller følelsene styre.

Konklusjon

Jeg var kjempeoptimist i starten, men når det var hundre sider igjen så bare gledet jeg meg til å bli ferdig med denne boken som var alt for lang. Slutten var full av action og store ideer og vendinger, men jeg hadde ingen interesse igjen for hvor dette skulle ende.

Jeg tror nok Spin State kan være en bra bok for noen – det er jo som sagt mange som skryter av den – men for meg ble den for svak. Synes du derimot at det kan være greit med en cyberpunk-setting uten for mye forklaringer, og du synes det høres interessant ut med en kvinnelig hovedperson som ikke er helt sikker pÃ¥ seg selv og hvem hun er, sÃ¥ skal jeg ikke frarÃ¥de deg Ã¥ lese den.

For noen dager siden fortalte jeg om filmen Children of Men. I dag har SF Signal en lovprisende anmeldelse av boken filmen er basert pÃ¥. Fem av fem stjerner gjør at det blir et vanskelig valg om man skal lese boka eller se filmen først…

Anmeldelsen konkludere slik:

In short, there are elements here that will please readers from different genres. Come to the book for the pre-apocalyptic sf or thriller story line, but stay for the dark mood.

Sjanger: Fantasy
Rating:

Mange har hørt om Neil Gaiman først og fremst som skaperen av spennende tegneserier som f.eks. The Sandman. Selv ble jeg kjent med ham da jeg leste Good Omens, en slags parodi på filmen Omen og hele apokalypse-sjangeren, som han skrev i sammarbeid med Terry Pratchett. Den boken vil alltid stå som en av mine aller største leseopplevelser, og er en av de få bøkene jeg kan lese igjen og igjen.

I fjord fikk jeg lyst til å lese mer av Neil Gaiman, og skaffet meg da den moderne fantasyboken American Gods. Dette var en veldig anderledes bok (hvis det da er en gyldig beskrivelse av noe som helst). Den var bra (ca. 4 stjerner på min personlige skala), gav mersmak, og fikk meg altså nå til å lese fantasy-romanen Stardust.

Stardust er eventyr! Eventyr i tradisjonell forstand. Den inneholder alver, hekser, snakkende trær, gode hjelpere og alt man kan forvente seg i en slik setting. Og helten vinner bÃ¥de “prinsessen” og HELE kongeriket.

Boken er lettlest, ikke så lang, og Gaimans språk er lekende og av høy kvalitet. Jeg gir den tre stjerner, hvilket betyr at dette er en bra bok, men ikke noe spektakulært. Det var en fin historie jeg kunne kose meg med en ukes tid, men den gav meg ikke noe å tenke eller gruble på utover dette.

Og sÃ¥ leser jeg at Stardust skal bli film. IMDB kan fortelle at blant andre Robert De Niro og Michelle Pfeiffer har roller, og at filmen regiseres av Matthew Vaughn, som har produsert filmer som Lock, Stock and Two Smoking Barrels og Snatch. Jeg ser ikke helt for meg hvordan dette vil bli.., kan ikke huske Ã¥ ha sett noen slike eventyrfilmer som har blitt noen stor suksess. For dette er ikke noen Ringenes Herre fantasy – mer en Espen Askeladd. Men for all del, lykke til, jeg har blitt overrasket før, sÃ¥ ogsÃ¥ dette kan bli bra.

www.stardustmovie.com

Sjanger: Hard SF
Rating:

Calculating God (2000) beskrives av bokens omslag som en provoserende science fiction thriller, som en fast paced, moralsk og intelektuelt utfordrende historie som bare vokser seg større og større til et “kataklysmisk” klimaks verdig Arthur C. Clarke pÃ¥ sitt mest “cosmiske”.

Dette er en serdeles dårlig beskrivelse.

Calculating God er først og fremst en dialog mellom en kreftsyk, jordisk paleontolog og en utenomjordisk vitenskapsmann som forsøker å overbevise den førstnevnte om at Gud eksisterer. Og med Gud mener han ikke nødvendigvis en metafysisk Gud, men at det eksisterer et intelligent design bak universet.

NÃ¥r jeg startet Ã¥ lese boken, sÃ¥ tenkte jeg at den pÃ¥ flere mÃ¥ter minnet meg om The Hitch Hikers Guide to the Galaxy, bare skrevet fullstendig seriøst. Den minner meg ogsÃ¥ om Science of Discworld bøkene til Terry Pratchett. Dette er typisk Hard science fiction, folkens, og dermed ikke for hvem som helst. Jeg tror speiselt biologer vil sette stor pris pÃ¥ denne boken, men den inneholder ogsÃ¥ kvantefysikk, informatikk, filosofi/metafysikk, paleontologi og referanser til Star Trek – og vil appelere til alle realister med et Ã¥pent sinn.

Som de som har fulgt med på mine anmeldelser sikker skjønner, så har Calculating God mye til felles med Towing Jehovah; Gud eksisterer, og det må man på en eller annen måte forholde seg til. Historien er meget aktuell, og beskriver kampen mellom de som tror på skapelse og de som tror på evolusjon, en kamp som i aller høyeste grad pågår i alle fall i USA akkurat nå.

I bunn og grunn handler boken selvsagt også om hva det vil si å være et menneske, men hvilken bok gjør ikke det?!.

Calculating God har lite handling, og det er grunnen til at jeg ikke kan gi den en høyere karakter. Den fungerer veldig godt som det den er – en diskusjon mellom to vitenskapsmenn – men det er først helt pÃ¥ slutten at det faktisk skjer noe i boken. Jeg vil likevel anbefale den pÃ¥ det sterkeste til alle som noen gang har interessert seg for temaene evolusjon, Guds plass i en reduksjonistisk, ikke-metafysisk verden, og eksistensen av utenomgjordiske sivilisasjoner.

Sjanger: Science Fiction thriller
Rating:

Mockymen er – eller gir inntrykk av Ã¥ være – en meget spesiell bok. Her møter vi blant annet budistisk reinkarnasjon, nazister fra andre verdenskrig, og aliens som sier de kommer i fred, men som kanskje har en skjult agenda. Men egentlig er det like mye en typisk hemmelig-agent-thriller, med en dash filosofi og ettertanke for smaks skyld.

Jeg kan gjerne sammenligne det med X-Files. Boken er omtrent som ̴ se en hel sesong Рhvor Dana Scully endelig m̴ innse at utenomgjordiske vesener faktisk eksisterer.

Jeg ble først kjent med Ian Watson gjennom bøkene han har skrevet fra Warhammer 40.000 universet. Dette var på ingen måte høy litteratur, men jeg ante likevel noen kvaliteter, og fikk lyst å lese mer. Det var ikke enkelt å finne noe i bokhandlerne her i Norge, men for et par år siden kom jeg over et eksemplar av hans debutroman fra 1975, The Embedding.

Debutromanen har faktisk en god del ting til felles med Mockymen, som er Ian’s foreløpig siste roman, skrevet i 2003. Begge handler om menneskenes første møte med utenomgjordiske vesener, og om hva de vil med oss. Begge har ogsÃ¥ okulte elementer, og sist men ikke minst, begge er opptatt av sprÃ¥k – og av sprÃ¥kets betydning for bevisstheten.

Ian er generelt veldig opptatt av sprÃ¥k, og sprÃ¥ket og komposisjonen i Mockymen ligner ikke pÃ¥ noe jeg har sett tidligere. Av og til blir skrivestilen hans rett og slett for avansert for meg, og jeg mÃ¥ gÃ¥ tilbake Ã¥ lese en side pÃ¥ nytt. Men etterhver venner man seg til det; man fÃ¥r ikke lov til Ã¥ lese “pÃ¥ autopilot”, her mÃ¥ man virkelig følge med.

Ian har f.eks. infodumps så intrikate at de virker som handling, selv om de ikke er det. Andre ganger aner jeg ikke hva som skjer.., men jeg leser videre, for jeg vet at det er meningen, og at Ian vil vise meg hva som skjer når det passer ham.

Romanen er todelt; første del foregÃ¥r i 1995, og inkluderer bl.a. flere besøk til Vigelandsparken i Oslo. Handlingen er komprimert og spenningen er stor, og disse seks første kapitlene, som i seg selv er en god horror-historie, blir som et bakgrunnsteppe for det som kommer videre…

I den andre delen er vi i London i år 2015. Romvesenene har landet, og hjelper menneskene gjennom den sosiale krisen som startet i slutten av 0-årene. Det eneste de trenger til gjengjeld er å låne menneskekropper som de kan bruke. Mockymen har nemlig ingen kropper selv. Vi følger Anna, som jobber i det britiske hemmelige politiet. Hennes oppgave er å undertrykke all motstand mot gjestene fra verdensrommet, men samtidig må hun undersøke om mockymennene har rent mel i posen selv.

Den filosofiske delen av boka stiller spørsmÃ¥let hva er bevissthet? Hva er sjelen, og er den noe som kan separeres fra kroppen? Descartes er kjent for Ã¥ ha sagt: “Jeg tenker, derfor er jeg”. Ian tar dette til det ekstreme ytterpunktet, og mener (og dette kjenner jeg ogsÃ¥ igjen fra The Embedding) at sprÃ¥k er bevissthet. Det er ordene, sprÃ¥ket, som i seg selv skaper selvet i oss. Vi former ikke ordene etter hva vi tenker – det er ordene som former hva vi tenker. For dem som klarer Ã¥ vri tankene sine rundt denne idéen sÃ¥ bli dette en meget spennende del av Mockymen.

Mot slutten av boka begynte jeg Ã¥ bli nervøs; det er jo bare 100 sider igjen, tenkte jeg, nÃ¥ mÃ¥ du begynne Ã¥ komme til poenget her, Ian. Og: nÃ¥ er det bare 50 sider igjen, du kan umulig klare Ã¥ fÃ¥ denne historien i mÃ¥l pÃ¥ 50 sider. Osv., osv. Men Ian gir oss ikke en fullverdig slutt, og det er grunnen til at denne boken ikke fÃ¥r alle fem stjernene den ellers hadde fortjent. PÃ¥ slutte forteller han oss hva som skjer i stedet for at vi fÃ¥r være med Ã¥ se det. Jeg bestemmer meg til slutt for at jeg godtar dette, hovedpersonen fÃ¥r jo heller ikke være med pÃ¥ det som skjer – men det virker kanskje litt som om forfatteren hadde nÃ¥dd 300 sider og fikk beskjed om Ã¥ pakke sammen. Synd for en ellers strÃ¥lende bok.

Så jeg vil gjerne få anbefale denne boken til alle dem som er interessert i spennende og litt anderledes science fiction fra en forfatter som ikke er redd for å blande elementer fra ulike sjangere, og som gjør dette på en mesterlig måte. Ian Watson skriver kioskliteratur med høy litterær kvalitet (trodde du kanskje det var to motsetninger) som passer for dem som ikke er redde for det engelske språket.

Til slutt m̴ jeg bare f̴ nevne Рsom en kuriositet Рat det som til slutt redder dagen for menneskeheten er muslimske selvmordsbombere. For ̴ finne ut hvorfor m̴ du lese Mockymen.

Sjanger: Edruelig science fantasy
Rating:

Towing Jehova er vanskelig å plassere i en sjanger. Handlingen utspiller seg i nåtid, den har form som en spekulerende science fiction roman, og inneholder fantastiske elementer. Det den i alle fall er er en veldig fin og spennende historie som jeg ikke har noe problem med å anbefale, både til dem som liker såkalt sjangerliteratur og til dem som foretrekker mainstream.

Jeg er ikke kristen – ikke religiøs i det hele tatt. Jeg synes derimot det er veldig spennende Ã¥ lese historier og spekulasjoner knyttet til religion. NÃ¥r det er sagt sÃ¥ handler ikke Towing Jehovah etter min mening om disse tingene, selv om bÃ¥de Gud, engler, Paven og diverse andre geistlige figurerer fra begynnelse til slutt.

Handlingen i boken er forholdsvis enkel, og er egentlig oppsummert bakpå boken. Gud er død, og ligger og vaker i Atlaterhavet. Anthony Van Horne får i oppdrag å slepe Gud til en hemmelig grav ved Kvitøya før kroppen begynner å råtne og blir spist opp av hai og andre åtseletere.

Vi følger besetningen til Van Horne, og alle de prøvelser de mÃ¥ igjennom. James Marrow har skrevet en lettlest bok med god flyt, og karakterene er tredimensjonale og interessante. Jeg mÃ¥ til og med innrømme at mot slutten mÃ¥tte jeg felle et par tÃ¥rer. At det skjedde i det besetningen sang “Comin’ for to carry me home” er ganske flaut.

— Advarsel: Spoiler —
— Ikke les videre hvis du har lyst Ã¥ lese denne boken selv —

Men hva handler denne boken egentlig om? Jeg sier at Towing Jehovah er skrevet som en science fiction roman, og det mener jeg fordi det sentrale i historien – som i all god SF – er spørsmÃ¥let hva om..? Hva om Gud virkelig fantes? Hva om man plutselig kunne bevise at Gud er død?

Towing Jehovah har flere rasjonelle mennesker på rollelisten som forsøker å håndtere dette enorme beviset de plutselig har fått på at Gud eksisterer, og at han nå er død. Og som forsøker å forholde seg til konsekvensene av dette. Vil det skape en global panikk.., vil all moral falle og det komplette anarki oppstå?

Men det aller viktigste spørsmålet er; hvorfor er Gud død? Hovedpersonene finner til slutt svaret, og for meg er det hele poenget (moralen om du vil) med boken:

Gud er vÃ¥r FAR! Foreldre mÃ¥ før eller siden gi slipp pÃ¥ barna sine – la dem fÃ¥ leve sine egne liv. Han har latt seg selv dø for at menneskene skal kunne vokse opp, ta ansvar for sine egne handlinger og komme seg videre. Jeg ser for meg neste steg i menneskenes utvikling – transhumanismen – en menneskerase som ser opp og ut, sprenger grenser, og utvikler seg til noe mere enn det vi er i dag.

Towing Jehovah viser oss derimot at dette har skjedd for tidlig.., menneskene er ikke klare for denne Ã¥penbaringen enda. Vi lar oss styre av helt andre ting enn fornuft. Man behøver fortsatt religionen (suttekluten), argumenterer romanen. Derfor begraver og gjemmer man Guds kropp – og punktum settes i det Anthony Van Horne lyver til sin egen sønn og forteller at joda, Gud eksisterer fortsatt, og passer pÃ¥ oss.

Jeg sitter igjen med en ide om at en dag vil menneskene klare å ta et steg videre. Vi vil kvitte oss med krig, fattigdom og uvitenhet, og utvikle oss selv til noe bedre. Men vi er ikke der ennå!

Sjanger: Soft SF, thriller, posthuman space opera
Rating:

“This is the story of a man who went far away for a long time, just to play a game. The man is a game-player called ‘Gurgeh’. The story starts with a battle that is not a battle, and ends with a game that is not a game.”

Slik begynner historien om Gurgeh, en av de mest kjente “spillerne” i det utopiske samfunnet the Culture. Han har begynt Ã¥ kjede seg over livet sitt. Han har ingen flere utfordringer – han mestrer alle spill han noen gang har prøvd seg pÃ¥, og sliter med Ã¥ finne utfordrende motstandere. Derfor aksepterer han et oppdrag fra the Culture; Ã¥ reise til det brutale keiserdømmet Azad, en verden hvor et strategispill dominerer og definerer livet til alle som lever der.

Iain M. Banks er en skotsk forfatter som veksler mellom Ã¥ skrive science fiction og mainstream literatur. The Player of Games er en av Banks’ culture romaner – det er ikke den første, men regnes likevel som den beste introduksjonen til serien. Og boken kan leses selvstendig, man forplikter seg ikke til en uendelig serie med science fiction bøker. Sjangsen er derimot stor for at man kommer til Ã¥ fÃ¥ lyst til Ã¥ lese flere.

Romanen er interessang på (minst) to plan; for det første er det meget spennende å følge Gorgeh på den reisen han legger ut på, og oppleve hvordan han håndterer de situasjonene han kommer ut for. For The Player of Games er ikke først og fremst en ide-roman med vitenskap og teknologi i fokus, slik veldig mange SF romaner er, men en historie som stiller det sentrale spørsmålet som kjennetegner all god litteratur; hva betyr det å være et menneske? Gorgeh er en bortskjemt mann i et overbeskyttende samfunn. Gjennom historien får han satt sin egen eksistens i et større perspektiv, og lærer mye om hvilke drivkrefter det er som former verden rundt oss.

Men denne boken handler ogsÃ¥ om noe annet, nemlig Keiserdømmet Azad. Azad skildres pÃ¥ en meget troværdig mÃ¥te som et hierarkisk og brutalt samfunn, med strategispillet som en ny vri pÃ¥ demokrati. Men dette blir ekstra interessant nÃ¥r det gÃ¥r opp for deg at Azad faktisk ligner mye mer pÃ¥ vÃ¥r egen verden enn hva Gorgeh’s the Culture gjør. The Player of Games er en samfunnskritisk skildring som stiller noen noksÃ¥ ubehagelige spørsmÃ¥l om oss selv og den verden vi lever i. Den blir aldri prekende eller belærende, men viser oss bare hvordan dette forferdelige keiserdømmet pÃ¥ flere nivÃ¥er ligner pÃ¥ oss.

For Ã¥ si det som det er, Iain M. Banks imponerer meg. Han skriver med en litterær kvalitet som overgÃ¥r de fleste andre SF forfattere. Stilen er enkel og flyter lett, men er samtidig pirrende og interessant. Man føler at han aldri undervurderer leseren; han lar det være litt igjen for leseren Ã¥ finne ut av selv. Han skildrer sine karakterer pÃ¥ en mÃ¥te som gjør at du føler du har kjent dem i mange Ã¥r – etter Ã¥ ha lest bare noen fÃ¥ sider om dem. Banks roman fokuserer først og fremst pÃ¥ karakterene, deretter pÃ¥ handlingen og til slutt pÃ¥ ideene, ikke omvendt.

Siste del av The Player of Games er noe av det sterkeste jeg har lest. Jeg ble like oppslukt i det keiserlige strategispillet som Gorgeh ble, og jeg ble like forferdet over Azad som han ble ogsÃ¥. Jeg skulle ønske jeg kunne klare Ã¥ formidle hvordan denne følelsen var, eller nøyaktig hva det var som gjorde det – men jeg er ingen forfatter, og kan bare anbefale alle andre til Ã¥ lese denne boken istedet.

Noen linker til videre lesing:

• The Culture og Iain M. Banks pÃ¥ Wikipedia
• A few notes on the Culture, av Iain M. Banks

Etter først å ha lest litt av Foundation serien og en del robot noveller så hadde jeg en følelse av at jeg visste hva Isaac Asimov sto for, og var fornøyd med det. Men så, av en eller anne grunn, følte jeg at jeg måtte lese én bok til, og med The Gods Themselves skjønte jeg at jeg hadde undervurdert Asimov (selv om jeg hyllet ham som en av de beste).

Jeg kom nettopp over denne anmeldelsen av The End of Eternity, en slags time police roman Asimov skrev i 1955. Kanskje blir den den neste Asimov boken jeg leser.

Jeg kom ogsÃ¥ over en anmeldelse av en anne bok, Idolon, en bioteknologi-post-cyberpunk historie med et plott jeg nok tror vil appelere – i alle fall til meg selv. FÃ¥r intrykk av at den er litt Phillip K. Dick’ish, litt sÃ¥nn hva-er-virkelig setting. Hmm, ønskelisten begynner Ã¥ bli lang!

Sjanger: Postcyberpunk, Hard SF og Space Opera
Rating:

Hvis du blander hypermoderne nanoteknologi, god, gammeldags space opera og venstredreid, politisk propaganda med en energisk og til tider satirisk skrivestil, og pakker det hele inn i en adventure historie Рja, hva f̴r du da? Jo, da f̴r du den Hugo-nominerte debutromanen Singularity Sky.

Jeg gledet meg veldig til Ã¥ lese min første bok av den meget omtalte Charles Stross. Baksiden av coveret var fullspekket med lovord fra andre forfattere, kritikere og magasiner. “A fast, fizzing firework of ideas,” sa forfatter Ken MacLeod, og han hadde rett i det. “Enough action to sink a battleship,” sa Dreamwatch. Joda, bokstavelig talt, det var det.

Derimot var det et par andre utsagn jeg ikke kan si meg enig i. Blant annet sier den kjente SF redaktøren Garner Dozois: “Where Charles Stross goes today, the rest of science fiction will follow tomorrow.” Jeg skjønner ikke helt hva Dozois tenker pÃ¥ her. La meg utdype…

I form minner ikke Singularity Sky mye om en hard SF roman; jeg tenker mere krim og adventure. Boken er en spennende thriller, og sÃ¥nn passe god war fiction. Den inneholder litt lite human interest (selv om det er inkludert en slags kjærlighetshistorie), og i stedet mere tekniske detaljer om f.eks. hvordan man manøvrerer et romskip. Men først og fremst er det ideene Stross formidler som er viktige, som sÃ¥ mange ganger før i denne sjangeren…

Singularity Sky handler om mange ting; teknologi som løper løpsk, og hvordan mennesker hÃ¥ndterer dette er nok et hovedtema – hvilke problemer man kan ha med Ã¥ tilpasse seg “høy” teknologi. Hovedidéen i boken er at intergalaktisk kommunikasjon er løst i form av automatiserte, semi-bevisste, selvreplikerende Von Neumann maskiner. Dette høres ut som noe Arthur C. Clarke og Douglas Adams kunne funnet pÃ¥ over et par (eller kanskje mange) halvlitere. Boken forteller hvilke følger denne teknologien fÃ¥r, i alle fall for én bestemt sivilisasjon.

Boken kan ogsÃ¥ ses pÃ¥ som en konflikt mellom ideologier. Det skildres en stat som undertrykker folket, og forbyr teknologi og effektiv informasjonsdeling. Jeg oppfatter dette som en kritikk av mange av dagens stater – f.eks. USA – og deres selvoppnevnte rolle som beskyttere. Stross kritiserer overbeskyttelse og sensur, og sier at man bør heller foretrekke litt terror i verden enn total overvÃ¥king.

Boken er som et fyrverkeri, med mange ideer – Stross har helt tydelig mye han skulle ha sagt, men nÃ¥r det kommer til stykke sÃ¥ blir det sÃ¥ mange ideer at han ikke fÃ¥r sagt sÃ¥ forferdelig mye om hver av dem likevel. Resultatet blir rett og slett litt overfladisk, til tross for at han skriver veldig bra. Innimellom, særlig mot slutten, kommer forfatteren med en rekke infodumps, og blir belærende og prekende. Infodumps kan være nødvendige av og til de, særlig i science fiction sjangeren, men i denne boken likte jeg det ikke. Selve slutten virker ogsÃ¥ litt tilfeldig og forvirret.

Totalt sett er jeg glad jeg leste boken, og i alle fall første halvdel var veldig spennende. Men jeg synes ikke den var noe spesielt revolusjonerende, og dermed ble jeg ganske skuffet – i forhold til hypen om boken og denne “kometforfatteren”. Jeg gir boken en midt pÃ¥ treet-karakter, 2,5 av 5 stjerner, og hÃ¥per at hans øvrige bøker er bedre enn denne.

Relatert artikkel: Ansible.

Sjanger: Hard SF klassiker
Rating:

Jeg er akkurat ferdig med å lese The Gods Themselves av Isaac Asimov. Dette er en bok som har vunnet både Hugo og Nebula prisene for beste roman i 1972 (de to mest kjente science fiction prisene). For de som ikke vet hvem Asimov er, så regnes han som en av De Tre Store fra science fiction genrens gullalder, og er mest kjent for sine robot-historier (noveller og romaner) og Foundation serien. Les mer om Asimov på Wikipedia.

Boken er tredelt; et fenomen/problem introduseres, årsaken studeres, og en løsning skaffes til veie. Kan høres ut som en enkel oppskrift, men ingen ting er rett frem ved Asimovs historier.

Del 1: Against Stupidity…, var ganske bra – typisk eldre SF, og typisk Asimov. Det handler om vitenskapsmenn og intriger, og man merker tydelig at dette er skrevet av en meget intelligent mann (Asimov var medlem av Mensa, dog noe motvillig). Jeg er litt usikker pÃ¥ nÃ¥r handlingen finner sted, men jeg forestiller meg rundt 2070 (ikke at det har noen betydning). Komposisjonen er ogsÃ¥ spennende.

Del 2: …The Gods Themselves…, er helt anderledes: Her handler det om vesener i et paralellt univers hvor andre naturlover rÃ¥der. Vi fÃ¥r et godt innblikk i tre av disse vesenenes liv, tanker og følelser. Jeg er svak for denne typen historier, men jeg mener at jeg ogsÃ¥ er relativt objektiv nÃ¥r jeg sier at dette er noe av det beste jeg har lest – i alle fall av Asimov. Igjen er det en spennende og original komposisjon, og i tillegg har denne delen en noksÃ¥ overraskende og spennende slutt.

Del 3: …Contend in Vain? Her er vi tilbake i vÃ¥r verden. Jeg vil ikke røpe for mye, men det er her vi sammen med Asimov skal finne ut hva vi skal gjøre med problemene som har oppstÃ¥tt i del 1 og 2. En stund virker det som om luften har gÃ¥tt ut av ballongen, for tempoet er betraktelig lavere enn i den forrige delen, men etterhvert kommer historien tilbake i riktig spor, og slutten er fornøyelig.

Historien handler etter min mening om to ting: For det første er det et tenkt og interessant fenomen tilknyttet alternative univers som utforskes, og for det andre handler det om mennesker – kanskje først og fremt intellektuelle mennesker, og hvordan de kan oppføre seg idiotisk – eller ikke se fornuften – nÃ¥r det ikke gagner dem. SlÃ¥r du sammen titlene pÃ¥ de tre delene, sÃ¥ fÃ¥r du et sitat fra Friedrich Schiller (1759–1805): “Mit der Dummheit kämpfen Götter selbst vergebens.” Asimov har derimot plassert et spørsmÃ¥lstegn bak sitatet, sÃ¥ du mÃ¥ nok lese hele boken for Ã¥ finne ut hva som skjer

Og for det tredje får vi innblikk i noen svært fasinerende, alternative vesener, og dette var etter min mening verdt hele boken.

Asimovs historier har også en tendens til å overleve tidens tann ganske bra. Det eneste jeg følte manglet var Internet, og det det har ført med seg av endringer i vitenskapsmiljøene, men ellers kunne historien egentlig vært skrevet i dag. Totalt sett en meget god bok som jeg er glad jeg leste. Jeg gir karakter 4 av 5 til denne klassikeren.