Rating:

Fantasy.., eller Science Fantasy.., eller kan det være Science Fiction.., i alle fall Western og helt klart Horror. Trolig alternative world / parallel universes, og mest sansynlig post-apocalyptic.

The Gunslinger er første bok i den episke The Dark Tower serie – Stephen Kings magnum opus – som det har tatt ham 30 Ã¥r Ã¥ fullføre. Ifølge Kings forord i boken ble serien inspirert av The Lord of the Rings og filmen The Good, the Bad, and the Ugly. Hovedpersonen – Roland – er helt klart inspirert av Clint Eastwoods rollekarakter i sistnevnte. The Gunslinger ble først skrevet i 1982 – da utgitt som en serie med noveller – og ble revidert i 2003, etter at King var ferdig med bok 5 – for Ã¥ sy starten bedre sammen med resten.

Jeg ble ferdig med denne første boken i gÃ¥r, men det er vanskelig Ã¥ gi den en karakter – det føles bare som om jeg har lest første kapittel i en større bok, og jeg aner ikke hvor dette bærer hen. Det eneste jeg vet er at dette er bra – jeg er bitt av basillen. Jeg har faktisk ikke lest noe av Stephen King tidligere, og dette er heller ikke hans mest kjente bøker, men likevel kanskje hans beste. Jeg liker den tilsynelatende blandingen av sjangere han holder pÃ¥ med, stemningen er helt fantastisk, og spenningen til Ã¥ ta og føle pÃ¥. Jeg gleder meg til Ã¥ ta fatt pÃ¥ neste bok..

PS: I mangel av absolutt presisjon har jeg plassert boken i fantasy-seksjonen i bokhyllen min.

Linker: The Dark Tower, The Gunslinger

Sjanger: Hard SF
Rating:

Jeg rakk akkurat å fullføre Ring siste kvelden før sommerferien var over, og her er hva jeg synes om den.
Ring er den konkluderende boken i Xeelee sekvensen, selv om det finnes historier som bÃ¥de er utgitt, og foregÃ¥r, senere enn handlingen i denne. Historien bygger pÃ¥ hendelsene i Timelike Infinity, og bøkene Raft og Flux er ogsÃ¥ knyttet inn i historien, men er ikke nødvendig Ã¥ lese pÃ¥ forhÃ¥nd. Selv har jeg ikke lest Flux, men Raft var min introduksjon til Stephen Baxter, og er en genial bok etter min mening – glimrende fortalt. Raft er bÃ¥de Baxters debut roman og den første boken i Xeelee sekvensen.

Ring er en typisk Baxter-historie, men desverre langt fra hans beste. Det første kapittelet var bra, det minnet meg om det unike perspektive fra Raft, og var til syvende og sist det som fikk meg til å fullføre boken på 437 sider. Resten er derimot mer som en forelesning i teoretisk astrofysikk, kvante-strenger o.l., og blir kjedelig i lengden. Det er veldig tydelig at historien er skrevet for at Baxter skal gi oss en rundtur i Universet og dets muligheter, og handlingen og karakterene blir derfor lite troværdige. Jeg føler også jeg har vært gjennom det samme i andre Baxter historier (noveller og delvis i The Time Ships).
Det virker heller ikke som om Baxter har klart å legge seg på et riktig nivå når det gjelder hvor grundig ting skal forklares. Det virker ofte som om boken er skrevet for et yngre publikum, selv om fysikken er nokså avansert.

Boken tar seg litt opp pÃ¥ slutten, men selv om dette er konklusjonen pÃ¥ Xeelee sagaen sÃ¥ fÃ¥r vi skuffende nok ikke vite noe mer av betydning om Xeelee’ene heller.

Konklusjonen blir derfor: Dette er mer et foredrag i den fremste forskningen innen fysikk enn en god SF historie – samtidig som det hele blir kjedelig fordi Baxter mÃ¥ fÃ¥ historien til Ã¥ henge sammen som en helhet. For dem som er uhyre interessert i kvante-strenger sÃ¥ kan dere jo lese denne boken, men for de fleset vil jeg i stedet anbefale en fagbok. Av Baxter’s bøker vil jeg anbefale Ã¥ lese en novellesamling – novellen er nok et bedre medium for Baxter, hvor han kan fÃ¥ fritt utløp for det unike perspektivet sitt uten Ã¥ kjede vettet av publikum. Phase Space har for eksempel noen flotte perler av interesse bÃ¥de for fysikk-nerds og generelle SF fans.

Og for all del, les Raft, en historie som var med på å legge fundamentet for min egen SF interesse.

Linker:
Stephen Baxter, Ring , Phase Space , Raft

Sjanger: Soft SF
Rating:

Ilium – den siste boken jeg har lest – er et fyrverkeri av en science fiction roman. Som min store helt Peter F. Hamilton sier er dette en bok som setter standarden for moderne SF. Historien inneholder alt det jeg ønsker meg av en god fremtidshistorie, og er en av de aller beste bøkene jeg har lest.

Romanen minner meg om en annen bok jeg har lest, Robert Zelazny’s klassiker Lord of Light fra 1968. I Lord of Light, som flere ganger er kÃ¥ret til en av tidenes aller beste SF romaner, skaper avanserte fremtidsmennesker en ny verden hvor de plasserer seg selv som reinkarnasjonene av hinduistiske guder. I Ilium har vi akkurat det samme, men denne gangen er de greske gudene vi fÃ¥r oppleve. Forskjellen pÃ¥ disse bøkene – i mine øyne – er at mens Lord of Light nok var en grensesprengende bok i 1968, sÃ¥ holder den rett og slett ikke mÃ¥l i dag, den er langdryg og en-dimensjonal. Ilium, derimot, er et estetisk monster, med sÃ¥ mye dybde at jeg sikkert burde lest den igjen for Ã¥ fÃ¥ med meg i alle fall halvparten.

Link: Ilium på Wikipedia

Sjanger: Tja, Soft SF får en vel si.., fokus på etikk, moral, psykologi og gruppe-dynamikk.
Rating:

Den andre boken jeg har lest denne mÃ¥neden er Orson Scott Card’s mest kjente bok: Ender’s Game. Jeg har ikke lyst til Ã¥ røpe for mye, for denne boken mÃ¥ du bare lese. Jorden trues av utryddelse av aliens man kaller “Buggers”. Menneskene starter et program for Ã¥ finne og trene opp militære genier som kan kommandere flÃ¥ten i den endelige kampen mot fienden. Den intelligente boken fra 1985, som har vunnet bÃ¥de Hugo og Nebula award for beste roman, følger treningen av Ender fra han er seks Ã¥r til han er klar til Ã¥ kommandere flÃ¥ten som 15-Ã¥ring.

Det er ogsÃ¥ planer om en filmatisering av Ender’s Game, men foreløpig har man ikke klart Ã¥ bli enige om et script. Card skal nÃ¥ selv forsøke Ã¥ skrive et nytt manus. Tror ikke man vil klare Ã¥ fange det som er sÃ¥ ufattelig bra med denne boken pÃ¥ noen filmrull, sÃ¥ løp i stedet og kjøp boken!

Sjanger: Space Opera (med superhuman intelligences, troverdige aliens, space battles, kjærlighet, svik m.m.)
Rating:

I min søken etter den beste science fiction literaturen har jeg den siste måneden lest to bøker jeg på det sterkeste vil anbefale. Den ene av disse er A Fire Upon The Deep av Vernor Vinge. Den var absolutt så god som jeg forventet, og bør leses av alle som interesserer seg for SF.

Vernor Vinge vant Hugo prisen for beste SF roman med denne boken i 1991, og forfattere som Greg Bear, Poul Anderson m.fl. lovpriser den som et mesterverk, med energien til de beste space operaene fra gull-alderesn.., en STOR, langt-inn-i-fremtiden-saga, overbevisende aliens, en bok som blander hard SF, high drama og fantastisk fortellerevne.

Tre ting jeg likte ved denne boken:

1. Handlingen foregÃ¥r langt inn i fremtiden, og Vinge skildrer et univers som er svært fasinerende. Vinge deler inn galaksen vÃ¥r i soner (fra innerst til ytterst), og naturlovene oppfører seg forskjellig i de ulike sonene. Jo lengre man beveger seg fra galaksens sentrum, jo høyere teknologinivÃ¥ kan man oppnÃ¥. I The Beyond f.eks., hvor handlingen utspiller seg, kan man reise raskere enn lysets hastighet, og man kan skape teknologi mer intelligent enn mennesker. Raser migrerer naturlig fra de innerste sonene og utover, for til slutt Ã¥ ende opp som en “trancendent” singularitet (eller en gud om du vil) i den ytterste sonen.
2. Det er alltid spennende når intelligente SF forfattere legger mye arbeid ned i å skildre nye aliens. Handlingen i boken er todelt. I den mest spennende delen er vi i et før-teknologisk, nærmest middelaldersk samfunn på en planet som ligger og vaker mellom The Slow Zone og The Beyond. Den fasinerende rasen som lever på denne planeten består av individer/intelligenser som hver består av mellom fire og åtte hundelignende kropper. Disse komuniserer på en telepati-lignende måte med lyd. Boken skildrer på en intelligent måte fordeler, utfordringer og ulemper ved det å ha flere kropper som fungerer sammen.
3. Intriger, spioner, onde menn i forkledning, et kappløp mot tiden med opptil flere krigerske flåter i hælene. En ond, kvasi-power, The Blight, forsøker å legge under seg hele galaksen. Menneskenes totale utslettelse. Boken er kort sagt veldig spennede!

Dessuten er den – i sterk kontrast til The Number of The Beast, som jeg slet med for litt siden – svært sÃ¥ lettlest.

Trivia: Vinge forteller i forordet til A Fire at mye av romanen er inspirert av en tur til Norge. Dessuten har en hovedpersonene det sjarmerende navnet Johanna Olsndot, datter av Arne Olsndot.

Link: A Fire Upon the Deep på Wikipedia

Har fullført et par bøker de siste par ukene. Først var det Peter F. Hamiltons Judas Unchained – som jeg har nevnt tidligere. Hamilton er absolutt Ã¥ anbefale for dem som er interessert i moderne space opera – andre del av the commonwealth saga var over hodet ingen skuffelse.

Gateway

Etter Ã¥ ha lest en sÃ¥pass omfattende bok, trengte jeg noe “lettere”, og leste da den gammle SF klassikeren Gateway av Frederik Pohl, som i 1977 vant Nebula Award for beste roman, og i 78 bÃ¥de Hugo Award og John W. Campbell Award. Boken har en meget fasinerende og original setting; den er todelt, og den ene delen handler om Gateway, som er en romstasjon bygget av en fremmed rase som for lengst er utdødd. Gateway har mange romskip man kan reise med, men man kan ikke kontrollere hvor man havner. Sjangsen for Ã¥ tjene en formue pÃ¥ reisen er stor, sjangsen for Ã¥ aldri komme tilbake er større.

Den andre, paralelle delen av handlingen foreg̴r hos en psykolog, hvor Bob Broadhead m̴ gjenoppleve hva som skjedde p̴ Gateway 10 ̴r tidligere. En noks̴ forstyrret mann Рog en noks̴ creepy historie!

The Number of the Beast

Boken jeg har tatt fatt pÃ¥ nÃ¥ er Robert A. Heinleins The Number of The Beast. Heinlein skal være en av de viktigste stormesterne innen SF – Heinleinn, Isaac Asimov og Arthur C. Clarke er kjent som the Big Three innen Science Fiction – og ettersom jeg enda ikke har lest noen av bøkene hans sÃ¥ tenkte jeg at ..det var jammen pÃ¥ tide!

Men denne boken byr pÃ¥ utfordringer. SÃ¥langt er den faktisk utrolig irriterende. Se for deg de overnaturlig pratesyke jentene fra Gilmore Girls. Bytt dem ut med like pratesyke universitets-professorer pÃ¥ speed, og du nærmere deg hvordan det er Ã¥ følge handlingen i The Beast. Boken er 99% dialog, alle fire hovedpersonnene deltar i dialogen hele tiden, og hvis man hopper over en setning sÃ¥ er det rett og slett umulig Ã¥ skjønne hvordan Heinlein kom fra setningen før til setningen etterpÃ¥. Dessuten er boken skrevet i førsteperson, men synsvinkelen bytter mellom de ulike personene fra kapittel til kapittel…, det er INGEN FASTE HOLDEPUNKT HER. JEG TROR JEG BLIR GAAAAL!!!

Jeg skal gi boken én eneste, liten sjangse til, men hvis jeg er anpusten etter neste leseøkt så setter jeg den nok tilbake i bokhyllen for godt.

Serie: Discworld
Sjanger: Humor (Fantasy humor)
Rating:

I helgen ble jeg ferdig med Going Postal av Terry Pratchett. Det viste seg å være en bok om politikk, con men, forretningspraksis, corporate crime og monopoler, men også om postvesenet, internett (i overført betydning), hacking og frimerkesamling. En meget morsom bok som det var lett å komme seg gjennom. Totalt vil jeg (i forhold til andre Discworld bøker) gi den karakter 4 av 5. Merk at det selvsagt er endel femmere i serien.

Og sÃ¥ skulle jeg begynne pÃ¥ Peter F. Hamilton’s Judas Unchained, bok to i The Commonwealth Saga. Jeg har ventet i spenning pÃ¥ denne boken i iallfall halvannet Ã¥r, men nÃ¥r jeg skulle begynne sÃ¥ merket jeg ganske raskt at det var litt for lenge Ã¥ vente. Som mange av Hamiltons historier har denne duologien en lang rolleliste, et hav av planeter og verdener og alt for mange plots Ã¥ huske. Dermed mÃ¥tte jeg grave frem den første boken, og sitter nÃ¥ og leser den i revers inntil jeg føler at jeg har fÃ¥tt litt av hukommelsen min tilbake. Hamilton skriver noen helt fantastiske bøker, men det er sinnsykt masse informasjon man mÃ¥ holde i hodet pÃ¥ en gang. Jeg har et svakt hÃ¥p om Ã¥ fÃ¥ startet pÃ¥ den nye boken en gang i løpet av uken…