The Mirrored Heavens er en spennende science fiction debut-roman som kommer i mai i år fra forfatter David J. Williams. Handlingen ser ut til å foregå i år 2110, etter en periode med opprustning og kald krig på hele kloden og i bane rundt Jorden.

Terroristgruppen Autumn Rains angrep og ødeleggelse av romheisen Phoenix utgjør det største terror-angrepet i verdensrommet noen sinne. Nå må man finne ut hvem Autumn Rain er – og deretter utslette dem! Et dagsaktuelt tema der altså.

På autumnrain2110.com finner du en masse bakgrunnsinformasjon til boken, så ta en titt, det er det absolutt verdt. Denne boken, samt oppfølgerne som er nødt til å komme, må jeg bare ha.

Forfatteren og boken fant jeg via Peter Watts blog – David (eller “Fucking Bastard” som han kaller ham) er faktisk en forfatterkompis av Watts. Les mer om det her.

Til slutt noen blurbs om boken:

“This is Tom Clancy interfacing Bruce Sterling. David Williams has hacked into the future.” -Stephen Baxter

“Explodes out of the gate like a sonic boom and never stops. Adrenaline bleeds from Williams’ fingers with every word he hammers into the keyboard.” -Peter Watts

Bestill boken allerede nå, og få den i posten når den er publisert.

The Dreaming Void, første del av en ny trilogi fra min favorittforfatter Peter F. Hamilton, er endelig publisert. Den danske SF bloggen Interstellar sysctl har en anmeldelse.

Sjanger: Space Opera, Star Wars spin-off
Rating:

Jeg ble hektet på Star Wars-filmene tidlig på 80-tallet; jeg hadde en drøss med actionfigurer og flere romskip på gutterommet, og jeg leste SW-tegneserien flittig. Ja, for Star Wars er mye mer enn bare filmene – det er et stort fantasiunivers (The Star Wars Expanded Universe) med mange historier knyttet sammen, strengt kontrollert av George Lucas.

Senere begynte jeg å samle på referansemateriale til filmene og til SW-rollespillet, og jeg leste noen av bøkene som forteller hva som skjer mellom filmene, både med kjente og med nye karakterer. Dark Lord – The Rise of Darth Vader er en av de siste av disse bøkene, og plukker opp tråden der filmen Star Wars Episode III: Revenge of the Sith sluttet.

I Dark Lord møter vi igjen blant andre Palpatine, Bail Organa, Chewbacca, Anakin Skywalker, nå som Lord Vader, og til og med C-3PO og R2-D2, samt flere jedier som unnslapp ordre 66 – Palpatines ordre til klonene om å drepe alle jedi-riddere. Vi får ta del i Vaders indre konflikt mellom det gode og det onde, og oppleve hvordan Keiseren manipulerer ham til å omfavne the dark side of the force.

Dette er en historie for seriøse Star Wars fans – perioden mellom episode III og episode IV er lang, og det er spennende å få dekket litt av dette hullet. Romanen bringer forsåvidt lite nytt, men for en SW-nerd som meg var det absolutt fornøyelig.

Jeg føler meg likevel forpliktet til å vurdere James Lucenos bok på samme måte som andre SF romaner, og kan derfor ikke gi den mer enn to stjerner; språket og historien er enkel men underholdende. Den inneholder litt for mange ting som åpenbart bare er der for å knytte historien inn i SW-universet, ting vi har sett i filmene går igjen og igjen.

Grei nok altså – synes du Dart Vader er den kuleste, maskerte bad-ass’en i galaksen så vil du nok lese den. Er du opptatt av SF du kan fordype deg i og få noe mer ut av, så synes du kanskje at Star Wars er noe stort tull og har sansynligvis ikke lest denne anmeldelsen i det hele tatt.

Relaterte artikler:

• Manamana song, Dart Vader synger
• Dart Vader er barnslig
• Star Wars sitater med en tvist

Sjanger: Military / Hard SF
Rating:

“I did two things on my seventy-fifth birthday. I visited my wife’s grave. Then I joined the army.”

Slik begynner John Scalzi‘s Old Man’s War – en hyllest til klassisk science fiction. Dette er Starship Troopers for pensjonister; ta en haug med 75-åringer, gi dem nye, supermodifiserte kropper og la dem kjempe mot en galakse full av fientlig instilte aliens.

Scalzi’s debut-roman fra 2005 er nesten som å lese en Heinlein-original, sies det. Mitt første forsøk på å lese Heinlein gikk – som de som har fulgt med på bloggen min jo vet – rett i dass. Old Man’s War er derimot en av de aller største leseopplevelser jeg har hatt. Scalzi fikk også John W. Campbell prisen for beste, nye forfatter i år, og romanen ble nominert til Hugo-prisen, så det er ikke bare jeg som synes den er bra.

For det første er humoren helt enorm – skikkelig gammelmannshumor! Det er som om Jerry Seinfeld har satt seg ned for å skrive nytt manus til Full Metal Jacket. Muntert, lett og fornøyelig.., en voksen guttedrøm, men likevel seriøs nok. Enkelte scener kunne også Tarrantino ha regisert, som f.eks. hovedpersonens møte med en vaskekte drill sergeant.

Dessuten er ideene helt enorme; akkurat slik som jeg vil ha dem. Jeg har i flere år gått og tenkt på at jeg har hatt lyst til å skrive science fiction selv. Nå trenger jeg ikke det lenger. For å lese de historiene jeg selv ville ha ønsket å skrive trenger jeg bare lese en Scalzi.

Old Man’s War er som antydet “military SF”, hvilket betyr at alle som liker action vil bli fornøyde. Men den legger også mye vekt på vitenskapelig korrekthet. I klassisk SF stil – det vil si fra gullalderen – inneholder den stort sett intelligente mennesker som diskuterer og funderer på verden rundt seg. Og dette blir ekstra bra fordi det er mennekser med mye livserfaring – altså 75-åringer – som nå har fått sjangsen til å bli unge igjen.

By now, you have received your new body from the Colonial Defense Forces. Congratulations! Your new body is the end result of decades of refinement by the scientists and engineers at Colonial Genetics, and is optimized for the rigorous demands of CDF service. This document will serve to give a brief introduction on the important features and functions of your new body, and provide answers to some of the most common questions recruits have about their new body.

Er det da ingenting galt med denne romanen?

For meg er Old Man’s War perfekt: Hard Science fiction med spennende “hva om..” spørsmål og ideer, action, humor, aliens, bra språk, tredimensjonale karakterer og til og med en fin kjerlighetshistorie – en soleklar toppkarakter fra meg. Ikke er den for lang heller. Den gav meg en skikkelig god-følelse, det var umulig å legge den fra seg, og når den var ferdig så ble jeg skikkelig trist for at det var over.

Jeg har likevel forsøkt å tenke hva andre kan mislike med boken.

For det første: Liker du ikke den tørr-vittige humoren til hovepersonen/Scalzi, så vil du nok hate boken.., den gjennomsyrer nemlig alt. For meg er det en innertier, men jeg kan se for meg at andre kan synes det blir litt for mye.

For det andre: Old Man’s War er som sagt en hyllest til klassisk science fiction. Den inneholder derfor ikke så alt for mange orginale ideer.., den kunne egentlig ha blitt skrevet på 60-tallet (i hvert fall nesten). For dem som foretrekker cyberpunk-sjangeren og vil at alt skal være high-tech, så blir dette kanskje litt for kjedelig. Men rekruttenes nye kropper, og måten soldatene kommuniserer på med integrerte BrainPal’s er mer enn nok high-tech for meg.

Vil du vite mer om John Scalzi bør du ta turen innom bloggen hans: Whatever! Det bør også nevnes at han har skrevet en oppfølger, The Ghost Brigades, som kan leses selv om man ikke har lest Old Man’s War, samt et par andre bøker som nok havner på ønskelisten min etter dette.

God bok!

I dag dunket det to nye science fiction bøker ned i postkassen: John C. Wright‘s The Golden Age og Chris Moriarty’s Spin State. Og det begynner for alvor å gå opp for meg at jeg nå har en god del bøker liggende som skal leses…

Jeg har bare lyst til å advare før du leser videre: dette kommer til å bli en typisk navlebeskuende “rant”, eller babbel-babbel om du vil. Det er sånt som jeg bare må få ut av og til. Ønsker du å skippe til neste innlegg allerede nå, så vær-så-god!
- Torbjørn

Egentlig holder jeg på med Mockymen av Ian Watson – men jeg måtte ta et lite opphold i den for å lese Towing Jehova, som er månedens bok på leseglede.net. Jeg har også en bok av Robert J. Sawyer som jeg er kjempespent på, og så har jeg lovet meg selv å forsøke en Phillip K. Dick roman til, så The Man in the High Castle ligger også og venter.

Og i fantasy sjangeren har jeg også en bok på nattbordet, nemlig Stardust av Neil Gaiman. Det er over et år siden jeg leste en bok av ham, så det begynner å bli på tide nå snart

Til sammen utgjør dette over 2000 sider; mye bra og tankevekkende underholdning er jeg sikker på at det er, men en forpliktelse like fullt. Jeg klarer ikke engang å bestemme meg for hvilken bok jeg skal begynne på neste gang.

Og det stopper ikke med det!

For det å lese serier forplikter jo også. Etter å ha kikket litt over bokhyllen ser jeg at:

• jeg må lese oppfølgeren til Ilium – Olympus – helst før jeg glemmer de viktige detaljene.
• jeg er bare halvveis i The Wheel of Time serien, hvilket betyr godt over fem tusen sider til.
• jeg har bare såvidt begynt på Dark Tower serien til Steven King, og det frister voldsomt å fortsette på den.

Og så har jeg bare 50 spennende bøker på ønskelisten! Jeg må jo være gal – men leser jeg like mye som nå så skal jeg faktisk kunne klare å komme gjennom alt dette på drøye tre år

Men: Tenk om det var sånn som dette når det gjaldt film også – at det fantes hundrevis av førsteklasses, moderne og stjernespekkede filmer i din favorittsjanger som DU IKKE HADDE SETT. Bare det at en film jo er over på knappe to timer, så du måtte hatt tusenvis for å oppleve det samme som jeg gjør med bøkene mine. Åh, jeg er glad jeg har oppdaget literaturen!

OK, det var godt å få ut.., det er en smule terapautisk å blogge. Nå må jeg logge av – Towing Jehova ligger og venter på meg borte ved sofaen.., snakkes!

Sjanger: Soft SF, thriller, posthuman space opera
Rating:

“This is the story of a man who went far away for a long time, just to play a game. The man is a game-player called ‘Gurgeh’. The story starts with a battle that is not a battle, and ends with a game that is not a game.”

Slik begynner historien om Gurgeh, en av de mest kjente “spillerne” i det utopiske samfunnet the Culture. Han har begynt å kjede seg over livet sitt. Han har ingen flere utfordringer – han mestrer alle spill han noen gang har prøvd seg på, og sliter med å finne utfordrende motstandere. Derfor aksepterer han et oppdrag fra the Culture; å reise til det brutale keiserdømmet Azad, en verden hvor et strategispill dominerer og definerer livet til alle som lever der.

Iain M. Banks er en skotsk forfatter som veksler mellom å skrive science fiction og mainstream literatur. The Player of Games er en av Banks’ culture romaner – det er ikke den første, men regnes likevel som den beste introduksjonen til serien. Og boken kan leses selvstendig, man forplikter seg ikke til en uendelig serie med science fiction bøker. Sjangsen er derimot stor for at man kommer til å få lyst til å lese flere.

Romanen er interessang på (minst) to plan; for det første er det meget spennende å følge Gorgeh på den reisen han legger ut på, og oppleve hvordan han håndterer de situasjonene han kommer ut for. For The Player of Games er ikke først og fremst en ide-roman med vitenskap og teknologi i fokus, slik veldig mange SF romaner er, men en historie som stiller det sentrale spørsmålet som kjennetegner all god litteratur; hva betyr det å være et menneske? Gorgeh er en bortskjemt mann i et overbeskyttende samfunn. Gjennom historien får han satt sin egen eksistens i et større perspektiv, og lærer mye om hvilke drivkrefter det er som former verden rundt oss.

Men denne boken handler også om noe annet, nemlig Keiserdømmet Azad. Azad skildres på en meget troværdig måte som et hierarkisk og brutalt samfunn, med strategispillet som en ny vri på demokrati. Men dette blir ekstra interessant når det går opp for deg at Azad faktisk ligner mye mer på vår egen verden enn hva Gorgeh’s the Culture gjør. The Player of Games er en samfunnskritisk skildring som stiller noen nokså ubehagelige spørsmål om oss selv og den verden vi lever i. Den blir aldri prekende eller belærende, men viser oss bare hvordan dette forferdelige keiserdømmet på flere nivåer ligner på oss.

For å si det som det er, Iain M. Banks imponerer meg. Han skriver med en litterær kvalitet som overgår de fleste andre SF forfattere. Stilen er enkel og flyter lett, men er samtidig pirrende og interessant. Man føler at han aldri undervurderer leseren; han lar det være litt igjen for leseren å finne ut av selv. Han skildrer sine karakterer på en måte som gjør at du føler du har kjent dem i mange år – etter å ha lest bare noen få sider om dem. Banks roman fokuserer først og fremst på karakterene, deretter på handlingen og til slutt på ideene, ikke omvendt.

Siste del av The Player of Games er noe av det sterkeste jeg har lest. Jeg ble like oppslukt i det keiserlige strategispillet som Gorgeh ble, og jeg ble like forferdet over Azad som han ble også. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å formidle hvordan denne følelsen var, eller nøyaktig hva det var som gjorde det – men jeg er ingen forfatter, og kan bare anbefale alle andre til å lese denne boken istedet.

Noen linker til videre lesing:

• The Culture og Iain M. Banks på Wikipedia
• A few notes on the Culture, av Iain M. Banks

Rating:

Fantasy.., eller Science Fantasy.., eller kan det være Science Fiction.., i alle fall Western og helt klart Horror. Trolig alternative world / parallel universes, og mest sansynlig post-apocalyptic.

The Gunslinger er første bok i den episke The Dark Tower serie – Stephen Kings magnum opus – som det har tatt ham 30 år å fullføre. Ifølge Kings forord i boken ble serien inspirert av The Lord of the Rings og filmen The Good, the Bad, and the Ugly. Hovedpersonen – Roland – er helt klart inspirert av Clint Eastwoods rollekarakter i sistnevnte. The Gunslinger ble først skrevet i 1982 – da utgitt som en serie med noveller – og ble revidert i 2003, etter at King var ferdig med bok 5 – for å sy starten bedre sammen med resten.

Jeg ble ferdig med denne første boken i går, men det er vanskelig å gi den en karakter – det føles bare som om jeg har lest første kapittel i en større bok, og jeg aner ikke hvor dette bærer hen. Det eneste jeg vet er at dette er bra – jeg er bitt av basillen. Jeg har faktisk ikke lest noe av Stephen King tidligere, og dette er heller ikke hans mest kjente bøker, men likevel kanskje hans beste. Jeg liker den tilsynelatende blandingen av sjangere han holder på med, stemningen er helt fantastisk, og spenningen til å ta og føle på. Jeg gleder meg til å ta fatt på neste bok..

PS: I mangel av absolutt presisjon har jeg plassert boken i fantasy-seksjonen i bokhyllen min.

Linker: The Dark Tower, The Gunslinger

Sjanger: Hard SF
Rating:

Jeg rakk akkurat å fullføre Ring siste kvelden før sommerferien var over, og her er hva jeg synes om den.
Ring er den konkluderende boken i Xeelee sekvensen, selv om det finnes historier som både er utgitt, og foregår, senere enn handlingen i denne. Historien bygger på hendelsene i Timelike Infinity, og bøkene Raft og Flux er også knyttet inn i historien, men er ikke nødvendig å lese på forhånd. Selv har jeg ikke lest Flux, men Raft var min introduksjon til Stephen Baxter, og er en genial bok etter min mening – glimrende fortalt. Raft er både Baxters debut roman og den første boken i Xeelee sekvensen.

Ring er en typisk Baxter-historie, men desverre langt fra hans beste. Det første kapittelet var bra, det minnet meg om det unike perspektive fra Raft, og var til syvende og sist det som fikk meg til å fullføre boken på 437 sider. Resten er derimot mer som en forelesning i teoretisk astrofysikk, kvante-strenger o.l., og blir kjedelig i lengden. Det er veldig tydelig at historien er skrevet for at Baxter skal gi oss en rundtur i Universet og dets muligheter, og handlingen og karakterene blir derfor lite troværdige. Jeg føler også jeg har vært gjennom det samme i andre Baxter historier (noveller og delvis i The Time Ships).
Det virker heller ikke som om Baxter har klart å legge seg på et riktig nivå når det gjelder hvor grundig ting skal forklares. Det virker ofte som om boken er skrevet for et yngre publikum, selv om fysikken er nokså avansert.

Boken tar seg litt opp på slutten, men selv om dette er konklusjonen på Xeelee sagaen så får vi skuffende nok ikke vite noe mer av betydning om Xeelee’ene heller.

Konklusjonen blir derfor: Dette er mer et foredrag i den fremste forskningen innen fysikk enn en god SF historie – samtidig som det hele blir kjedelig fordi Baxter må få historien til å henge sammen som en helhet. For dem som er uhyre interessert i kvante-strenger så kan dere jo lese denne boken, men for de fleset vil jeg i stedet anbefale en fagbok. Av Baxter’s bøker vil jeg anbefale å lese en novellesamling – novellen er nok et bedre medium for Baxter, hvor han kan få fritt utløp for det unike perspektivet sitt uten å kjede vettet av publikum. Phase Space har for eksempel noen flotte perler av interesse både for fysikk-nerds og generelle SF fans.

Og for all del, les Raft, en historie som var med på å legge fundamentet for min egen SF interesse.

Linker:
Stephen Baxter, Ring , Phase Space , Raft

Jeg fullførte akkurat bok fem i The Wheel of Time serien; The Fires of Heaven. Og jeg er ikke blitt lei ennå, for å si det sånn – klarer nesten ikke vente med å gå og skaffe meg de neste tusen sidene. Har du et snev av interesse for Fantasy (Ringenes Herre, trollmenn, magi, middelalder) og liker å lese, så er denne serien rett og slett et MUST!

Neste bok på tapetet er Going Postal av Terry Pratchett. Jeg gleder meg veldig til å oppdage hva humorens mester har kommet opp med denne gangen. For første gang på veldig lenge har han bl.a. gjort noe så uvanlig som å dele inn boken i kapitler. Og hvert kapitel starter med en oppsummering av hva som vil skje i kapitlet. Det første starter f.eks. slik:

Jeg gleder meg helt sinnsykt!!!