Vernor Vinge, pensjonert professor innen matematikk og informatikk, er i enkelte kretser mest kjent for et essay han skrev i 1993 som han kalte “The Coming Technological Singularity”. Her argumenterte han for at eksponensiell, teknologisk utvikling vil nÃ¥ et punkt hvor vi ikke lenger kan forutse eller en gang spekulere om konsekvensene. Et lite sitat forteller hva Vinge i all oppriktighet mener vil skje i vÃ¥r nære fremtid:

“Within thirty years, we will have the technological means to create superhuman intelligence. Shortly after, the human era will be ended.”
- V. Vinge, 1993

Som science fiction forfatter har Vinge utforsket disse temaene – kunstig intelligens og det vi kaller teknologisk singularitet. Han har vunnet flere Hugo-priser for romanene sine, ogsÃ¥ for hans foreløpig siste bok, Rainbows End, fra 2006.

Sjanger: familievennlig cyberpunk
Rating:

Handlingen i Rainbows End foregÃ¥r i en nær fremtid, hvor vi følger en gammel mann som takket være medisinske nyvinninger er i ferd med Ã¥ “vÃ¥kne til igjen”, etter flere Ã¥r med Alzheimers. Han mÃ¥ tilpasse seg til et samfunn hvor den teknologiske utviklingen har løpt fra ham – internett har utviklet seg til en alt-omfattende, teknologisk hverdag.

Wikipedia har en ganske grei oppsummering av handlingen og temaene, så ta gjerne en titt der for mer info. Jeg nøyer meg med en kortere konklusjon:

Rainbows End gir en virkelighetsnær skildring av en fremtid som kanskje ikke er så langt unna; det er en positiv historie, og den er sånn passe tilfredstillende. Jeg må faktisk, som Jeppe Larsen, undre meg over hva Vinge egentlig hadde i tankene da han skrev romanen: Er det en techno-triller om verdensomspennende konspirasjoner, et psykologisk drama om en mann som må gjenfinne seg selv i en ny tid, en visjon om fremtidens cyberspace, eller et skoledrama om frykt for eksamen?!

2,5 stjerner er jo midt på treet, og der hører desverre denne Hugo-vinneren hjemme.

Tidligere Vinge-anmeldelser:

• A Fire Upon the Deep – 4 av 5 stjerner til denne Hugo-vinneren.

Tidligere i Ã¥r leste jeg en ganske bra SF triller av Richard Morgan, Black Man. Den gav mersmak, sÃ¥ nÃ¥ har jeg gÃ¥tt tilbake til “begynnelsen” og lest Morgans debutroman og vinner av Philip K. Dick prisen i 2003: Altered Carbon.

Sjanger: Hardboiled science fiction cyberpunk
Rating:

Handlingen foregår omtrent fem hundre år inn i fremtiden. Hovedpersonen Takeshi Kovacs blir leid inn av en av Jordens rikeste menn for å oppklare et dødsfall. Politiet mener det var selvmord, men Mr. Bankroft mener selv han ble murdet.

Hvaforno? Jo, I denne fremtiden kan man nemlig bytte kropper – dvs. overføre bevisstheten sin fra en kropp til en annen. Rike menn som Bankroft har alltid flere kloner av seg selv tilgjengelig, samt en fersk backup av personligheten sin pÃ¥ et sikkert sted, sÃ¥ Ã¥ overleve et mord er ikke noe problem.

Denne muligheten til ̴ bytte kropper er det sentrale science fiction-elementet i denne romanen, og Morgan utforsker hvordan dette p̴virker samfunnet. Men Altered Carbon er skrevet mer for ̴ underholde enn for ̴ f̴ deg til ̴ filosofere, og det har resultert i en actionfullt krim-noir triller Рtypisk cyberpunk.

Takeshi Kovacs er en kul fyr; mer maskulin og dødelig enn Rambo, og like sjarmerende som Bruce Willis i Die Hard. Som tidligere Envoy for de fødererte planetene er han en mann med meget spesielle talenter:

“When they make an Envoy, do you want to know what they do? They burn out every evolved violence limitation instinct in the human psyche. Submission signal recognition, pecking-order dynamics, pack loyalties. It all goes, tuned out a neuron at a time; and they replace it with a conscious will to harm.”

Jeg er nødt til Ã¥ sammenligne Altered Carbon med Black Man. De har faktisk overraskende mange fellestrekk. Begge er svært maskuline skildringer – de handler om menn, og til en viss grad hvordan evolusjonen har formet oss menn til det vi er i dag. Begge romanene handler om en slags super-kriger som blir løslatt fra fengsel for Ã¥ hjelpe til med Ã¥ oppklare en sak som er for vanskelig for politiet. Og i begge oppstÃ¥r det et komplisert kjærlighetsforhold til den kvinnelige etterforskeren.

Men som forventet var Black Man en mer moden roman, og Altered Carbon får dermed en noe lavere karakter. Plottet er spennende, men virker litt for konstruert, og blir ikke helt troverdig. Kovacs-karakteren er lett å like, og et samfunn hvor man kan bytte kropp nesten like enkelt som man i dag bytter klær er en fasinerende tanke. Men denne krim-romanen skuffer likevel litt totalt sett.

Debut-romanen ble etterfulgt av Broken Angels i 2003 og Woken Furies i 2005, som alle handler om Takeshi Kovacs. Det ryktes også at det kommer en filmatisering.

Neuromancer, William Gibsens debutroman fra 1984, er den aller mest kjente av de tidlige cyberpunk-romanene. Boken er en av fÃ¥ som har vunnet science fiction litteraturens “tre kroner”: Nebula-prisen, Hugo-prisen og Philip K. Dick-prisen. Time magazine har Neuromancer pÃ¥ sin liste over de 100 beste, engels-sprÃ¥klige romaner skrevet etter 1923. NÃ¥ har endelig ogsÃ¥ jeg lest den..

Sjanger: Cyberpunk
Rating:

Dette er boken som nærmest definerer cyberpunk – subsjangeren som omhandler ting som informasjonsteknologi og cybernetikk, koblet med sammenbrudd eller store omveltninger i samfunnet, og gjerne med en handling som foregÃ¥r i den kriminelle underverdenen.

I Neuromancer tar Gibson opp temaer som kunstig intelligens, virtuell virkelighet og genetisk manipulasjon – og selvfølgelig multinasjonale selskaper som er blitt mektigere enn nasjonalstatene. Gibson er faktisk ogsÃ¥ mannen bak ordet cyberspace, og det er etter sigende denne romanen som gjør uttrykket populært. Gibson forutsÃ¥ et globalt informasjons- og kommunikasjonsnettverk lenge før internett ble et faktum, og Ã¥ lese denne boken i 1984 mÃ¥ ha vært helt fantastisk.

Men selv om Neuromancer har blitt hyllet opp og i mente fra alle kanter, s̴ blir den ikke noe mer enn middelm̴dig for meg. Personene blir noe stereotype, og hovedpersonen Рhacker og narkotikamisbrukeren Case Рhar for liten innvirkning p̴ handlingen. Historien er i og for seg spennende, men vitenskapen kommer litt for mye i andre rekke, og det liker jeg heller ikke.

Saken er at verden generelt – og science fiction sjangeren spesielt – har utviklet seg mye siden 80-tallet. Neuromancer var en revolusjonerende roman, men i dag har den blitt forbigÃ¥tt. Jeg er likevel glad jeg leste den, og hvis du er spesielt glad i science fiction sjangeren, og liker Ã¥ lese bøker fra ulike epoker, sÃ¥ har jeg ingen problemer med Ã¥ anbefale Neuromancer.

Meatspace er et ord for den fysiske verden som vi alle befinner oss i – som innenfor science fiction sjangeren, men ogsÃ¥ oftere og oftere i den virkelige verden, brukes i kontrast til cyberspace og virtuell/kunstig virkelighet. Det er selvfølgelig vi menneskene som er “meat” (kjøtt).

Uttrykket stammer fra cyberpunk sjangeren, men begynner Ã¥ bli vanligere, om ikke endel av dagligtalen, til deler av befolkningen – som en betegnelse pÃ¥ ting som skjer der hvor man mÃ¥ være fysisk til stede, i motsetning til ting som skjer online/digitalt.

Et annet uttrykk som betyr det samme er “real life” (det virkelige livet) – som regel forkortet til RL – men mange foretrekker meatspace fordi det digitalet livet kan oppleves som like “virkelig” som det fysiske. Dette er ikke minst reelt innenfor science fiction, hvor man møter VR teknologi som gÃ¥r veldig mye lengre enn det man har i dag.

~~~

I dagens ord forsøker jeg i all venskapelighet å opplyse om ord og uttrykk som alle science fiction fans burde kjenne til.

Wetware er et kult ord med flere betydninger. Det spiller på begrepene hardware og software, men dreier seg om biologiske systemer.

Rudy Rucker er en av mennene bak begrepet, og Wetware er navnet pÃ¥ en av bøkene i hans cyberpunk Ware tetralogi, som utforsker temaer som hurtig, teknologisk endring, generasjonsforskjeller og bruk av stoff. Ifølge Rudy betyr wetware den underliggende koden i en organisme – som i dens gener, biokjemi osv. Vil du vite mer om Rudys definisjon kan du lese hans blogpost What is Wetware?

En alternativ bruk av uttrykket finner man hos forfattere som William Gibson, Bruce Sterling, Peter F. Hamilton og Richard K. Morgan. De bruker det i betydningen “kobling mellom nervesystemet og elektronikk”, som en betegnelse pÃ¥ cybernetiske endringer hos mennesker. Gjennom wetware kan mennesker styre maskiner med tankens kraft, og datamaksiner kan styre mennesker. Selv har jeg sansen for Hamiltons neural nanonics.

Det er ogsÃ¥ verdt Ã¥ merke seg at wetware har funnet veien til Hollywood. I filmen I, Robot fra 2004 (løst basert pÃ¥ Isaac Asimovs novellesamling med samme navn) hevder Doktor Calvin at hun “specialize in hardware-to-wetware interfaces in an effort to advance USR’s robotic anthropomorphization program.”

Til slutt må det nevnes at wetware også brukes i internet/hacker-verden som en betegnelse på mennesket som bruker en PC, ofte i humoristiske sammenhenger som når man snakker om teknisk support: Det er et wetware-relatert problem betyr at det er en bruker-feil.

Kilde: WikiPedia

~~~

I dagens ord artiklene vil jeg bruke uttrykk og begreper som ofte går igjen i science fiction som en måte å spre kunnskap om sjangeren og gi deg ideer til bøker du kan lese.

Har dere forresten hørt at det kommer en oppfølger til TRON? Klassikeren med Jeff Bridges fra 1982 er en milepæl i filmhistorien; i tillegg til å være en god science fiction historie og til å ha gitt oss ideer om tidligere uante muligheter i datamaskinens verden, så var det også en film som revolusjonerte bruken av dataanimasjon på film.

Tron satte varige spor i meg og mange i min generasjon. Tron gjorde datamaskinen kul, gjorde dataspill kult. Motorsykkelspillet ala “snake” er uforglemmelig, og fantasien om virtual reality tok av for fullt etter denne filmen.

Det var tidligere snakk om å gjøre en re-make, noe som ble dårlig mottatt av gamle fans. Men nå er altså Disney i gang med planene for en oppfølger i stedet, og det kan bli gøy.

Er du interessert i Tron eller nyheter om oppfølgeren så kan du ta turen innom TronSector, nettets største site dedikert til dette universet.

Sjanger: spiontriller-scifi forkledd som grøsser (eller omvendt)
Rating:

The Atrocity Archives fra 2004 inneholder to historier (en kort roman og en enda kortere roman) skrevet av kometforfatter Charles Stross. Denne gangen har han skrevet science fiction i grøsser-format. Ideen er at hvis det finnes magi og onde krefter i verden så kan du være sikker på at det finnes et hemmelig, statlig byrå som har som oppgave å skjule denne skrekkelige sannheten for oss.

Dermed er senen satt for en slags X-files historie, hvor motstanderne er okkulte irakere og talibanere i ledtog med nazister – SS-etterlevninger fra krigen. En slags blanding av TV-serien 24 og Night of the Living Dead. Inspirert av spionromaner fra den kalde krigen har Stross mikset matematikk, cyberpunk og Lovecraft-horror, og konstruert en setting du raskt kjenner igjen om du har sett Hellboy filmen (eller lest tegneserien for den saks skyld).

Protagonisten Bob viser seg å være en blanding av James Bond og Dilbert, en MacGyver utstyrt med tryllestav som computer geeks kommer til å elske. Bob kastes ut i en, for ham, alt for spennende historie, hvor han må bruke sin nerde-kløkt for å bekjempe onde krefter som er ute etter å utslette menneskeheten og resten av universet.

Stross skriver i førsteperson presens, noe som gjør historien nær og intens. I tillegg har han munn-diare – eller snarere tastatur-diare – og teksten inneholder ekstremt mange pop-kultur-referanser. Jeg er usikker pÃ¥ om jeg egentlig liker stilen hvor forfatteren overøser handlingen med referanser og ideer.., sprÃ¥ket blir nesten for fargerikt. Det krever endel av leseren, men for en sÃ¥pass kort bok (300 sider inkluderer to historier, forord og etterord) fungere det.

En god del humor er også å finne.., selv om noe av latteren er noe nervøs, som seg hør og bør i en grøsser. Alt i alt er dette en god bok, og egner seg for dem som holder seg oppdatert med hva som skjer i den digitale verden. Du må ikke betegne deg selv som hacker eller geek for å like den, men det hjelper med en utdannelse innen programmering. Det at den er såpass smal er noe av grunnen til at jeg ikke gir den mer enn tre stjerner.

I fjor gav Stross forresten ut en oppfølger, The Jennifer Morgue, med to nye historier med agent Bob. 4,5 av 5 stjerner på Amazon antyder at også denne er noe å få med seg.

Til slutt: Jeg var ikke klar over det, men ifølge The Atrocity Archives vil the Great Old Ones returnere fra “bortenfor stjernene” i september i Ã¥r for Ã¥ spise hjernene vÃ¥re! Bare sÃ¥nn at ogsÃ¥ du er informert

Tidligere Stross-anmeldelser på kjempekjekt: Singularity Sky