Meatspace er et ord for den fysiske verden som vi alle befinner oss i - som innenfor science fiction sjangeren, men ogsÃ¥ oftere og oftere i den virkelige verden, brukes i kontrast til cyberspace og virtuell/kunstig virkelighet. Det er selvfølgelig vi menneskene som er “meat” (kjøtt).

Uttrykket stammer fra cyberpunk sjangeren, men begynner å bli vanligere, om ikke endel av dagligtalen, til deler av befolkningen - som en betegnelse på ting som skjer der hvor man må være fysisk til stede, i motsetning til ting som skjer online/digitalt.

Et annet uttrykk som betyr det samme er “real life” (det virkelige livet) - som regel forkortet til RL - men mange foretrekker meatspace fordi det digitalet livet kan oppleves som like “virkelig” som det fysiske. Dette er ikke minst reelt innenfor science fiction, hvor man møter VR teknologi som gÃ¥r veldig mye lengre enn det man har i dag.

~~~

I dagens ord forsøker jeg i all venskapelighet å opplyse om ord og uttrykk som alle science fiction fans burde kjenne til.

En ansible er en maskin som muligjør øyeblikkelig kommunikasjon over store distanser, noe som i praksis betyr at man sender informasjon raskere enn lysets hastighet. I science fiction sjangeren, hvor menneskeheten ofte sprer seg til andre solsystemer, kan ansiblen være et viktig plot-element for historien. Uten denne teknologien ville det ta generasjoner å sende meldinger mellom systemene (om man da ikke har en måte å reise raskere enn lyset på da).

Det var Ursula K. Le Guin som fant pÃ¥ ordet ansible til sin roman Rocannon’s World i 1966, som en slags forkorelse av “answerable”. Siden har mange andre forfattere adoptert navnet, deriblant Orson Scott Card (et viktig element i Ender’s Game), Vernor Vinge, Elizabeth Moon og Dan Simmons. Lignende teknologi finner man ogsÃ¥ i bøkene til mange andre, f.eks. Frank Herbert og Philip Pullman. I Foundation serien kaldte Isaac Asimov det for hyper-wave relay.

Det førte som gav meg en teknisk forklaring på hvordan en ansible kan virke var Charles Stross i romanen Singularity Sky. Teorien baserer seg på quantum entanglement - to kvantepartikler som er koblet sammen, men siden tilstanden til den ene partikkelen er avhengig av den andre kan man ved å separere dem i rom sende informasjon øyeblikkelig over store avstander i det man endrer tilstanden til den ene.

Kvanteteknologi er vanskelig å forstå seg på. I utgangspunktet høres dette ut som om det passer med dagens teorier, men ifølge forskerne er det nok ikke helt sånn det fungerer. Det skal bl.a. ikke være mulig å skille to kvantepartikler som er koblet på den måten som foreslås. Dette er altså en viktig teknologi for plottet i enkelte science fiction historier, men er ikke mulig å få til med dagens vitenskapelige forståelse av verden.

Mer om dette på WikiPedia: Ansible, Quantum entanglement, Superluminal communication.

PS: Ansible er også navnet på den kjente websiden/nyhetsbrevet til forfatter David Langford, bare så det også er nevnt

Hyperspace er en idé man relativt ofte støter på i science fiction, typisk beskrevet som en alternativ region/dimensjon i tid/rom som eksisterer side om side med vårt eget univers. Ulike teknikker kan brukes for å passere bariæren mellom vårt space og hyperspace.

Årsaken til at så mange forfattere bruker ideen om hyperspace er at det er en etablert måte å reise raskere enn lysets hastighet (FTL - Faster-Than-Light) på. I vår verden kan man i følge dagens vitenskapelige teorier ikke bevege seg raskere enn lysets absolutte makshastighet, og da er teorien at i dette alternative rommet så kan man det.

Hyperspace ble gjort populært mellom 1930 og 1950-tallet av de store science fiction magasinene, og har siden vært et etablert plot device innen sjangeren. Folk flest kjenner det fra Star Wars filmene og TV-serier som Star Trek, Babylon 5 og Battlestar Galactica. Er du interessert i hvordan de ulike SciFi-universene forklarer og bruker hyperspace så anbefaler jeg å ta en titt på hva WikiPedia har å si.

Romskip som bruker hyperspace til å reise raskere enn lyset fra et sted til et annet sies å ha en hyperdrive. Når man starter hyperdriven så hopper skipet fra vår verden til hyperverden. Der reiser man til man når et punkt som tilsvarer destinasjonsstedet i vårt univers, hvor man skrur av hyperdriven og hopper dermet ut igjen. Det er derimot ofte både svært krevende og farlig - gjør man en liten feil kan man gå seg vill og aldri komme ut igjen.., eller hoppe ut i den virkelige verden i sentrum av en stjerne.

Forfatterne tilbyr som oftest detaljerte forklaringer på hvordan det hele fungerer. De inkorporerer elementer fra fysikken som relativitets- og streng-teori for å skape en illusjon av at hyperspace er en plausibel, vitenskapelig teori - men det er det altså ikke. Hyperspace - og FTL generelt - er skjelden et akseptert virkemiddel i Hard SF.

Posthuman (no: etter-menneske) refererer til et individ nedstammet fra menneske som er tilstrekkelig ulikt dagens menneske i form og egenskap til å bli kalt en ny rase. Uttrykket ble første gang brukt i science fiction litteraturen i Bruce Sterlings Schismatrix fra 1986 (leste den i fjor, enda ikke anmeldt, men kan anbefales):

“Lobsters were creatures of the vacuum, faceless posthumans, their eyes and ears wired to sensors woven through the suits. Pilot never ate. He never drank. The routines of his body were subsumed within the life-supporting rhythms of his suit.”

I litteraturen er posthumans ofte en symbiose av menneske og kunstig intelligens, eller et resultat av andre teknologiske forbedringer av mennesket, gjennom bruk av f.eks. avansert nanoteknologi, genmodifisering, livsforlengende terapi, teknologiske implantater av ulike slag etc.

Gjennom alle disse forbedringene postuleres det at man vil kunne bli så intelligente og teknologiske avanserte at deres adferd vil være uforståelig for dagens mennesker - og dermed har man post-mennesket! Tanken er at pga. rask teknologisk utvikling vil postmennesker og vanlige mennesker (i alle fall for en periode) leve side om side, i stedet for å etterfølge hverandre etter noen millioner år med naturlig utvikling.

Kilder: jesseswords.com, WikiPedia.

Wetware er et kult ord med flere betydninger. Det spiller på begrepene hardware og software, men dreier seg om biologiske systemer.

Rudy Rucker er en av mennene bak begrepet, og Wetware er navnet på en av bøkene i hans cyberpunk Ware tetralogi, som utforsker temaer som hurtig, teknologisk endring, generasjonsforskjeller og bruk av stoff. Ifølge Rudy betyr wetware den underliggende koden i en organisme - som i dens gener, biokjemi osv. Vil du vite mer om Rudys definisjon kan du lese hans blogpost What is Wetware?

En alternativ bruk av uttrykket finner man hos forfattere som William Gibson, Bruce Sterling, Peter F. Hamilton og Richard K. Morgan. De bruker det i betydningen “kobling mellom nervesystemet og elektronikk”, som en betegnelse pÃ¥ cybernetiske endringer hos mennesker. Gjennom wetware kan mennesker styre maskiner med tankens kraft, og datamaksiner kan styre mennesker. Selv har jeg sansen for Hamiltons neural nanonics.

Det er ogsÃ¥ verdt Ã¥ merke seg at wetware har funnet veien til Hollywood. I filmen I, Robot fra 2004 (løst basert pÃ¥ Isaac Asimovs novellesamling med samme navn) hevder Doktor Calvin at hun “specialize in hardware-to-wetware interfaces in an effort to advance USR’s robotic anthropomorphization program.”

Til slutt må det nevnes at wetware også brukes i internet/hacker-verden som en betegnelse på mennesket som bruker en PC, ofte i humoristiske sammenhenger som når man snakker om teknisk support: Det er et wetware-relatert problem betyr at det er en bruker-feil.

Kilde: WikiPedia

~~~

I dagens ord artiklene vil jeg bruke uttrykk og begreper som ofte går igjen i science fiction som en måte å spre kunnskap om sjangeren og gi deg ideer til bøker du kan lese.

Grey goo (fritt ovsersatt: grå gugge) er navnet på et hypotetisk dommedagsenarie hvor selvreplikerende nanoroboter ute av kontroll konsumerer all materie - evt. organisk materie - på Jorden - evt. i hele universet.

Uttrykket ble først brukt av nanoteknolog Eric Drexler. Her beskriver han eksponensiell vekst i sin bok Engines of Creation fra 1986:

Imagine such a replicator floating in a bottle of chemicals, making copies of itself….the first replicator assembles a copy in one thousand seconds, the two replicators then build two more in the next thousand seconds, the four build another four, and the eight build another eight.

At the end of ten hours, there are not thirty-six new replicators, but over 68 billion. In less than a day, they would weigh a ton; in less than two days, they would outweigh the Earth; in another four hours, they would exceed the mass of the Sun and all the planets combined - if the bottle of chemicals hadn’t run dry long before.

Som du sikkert skjønner er dette et populært tema i dystopisk science fiction. Av de mest kjente romanene som handler om dette kan jeg nevne Bloom av Wil McCarthy og Blood Music av Greg Bear. Alastair Reynolds Revelation Space serie inneholder også maskiner som har løpt løpsk og er i ferd med å omforme all materie i universet, og man kan møte ideen i diverse SciFi TV-serier, fremtidsspill etc.

Kilde: WikiPedia

~~~

I dagens ord artiklene vil jeg bruke uttrykk og begreper som ofte går igjen i science fiction som en måte å spre kunnskap om sjangeren og gi deg ideer til bøker du kan lese.