En militær satelitt krasjlander i ørkenen, og før man får hentet den dør alle i den nærliggende byen av en dødelig epidemi. Slik starter The Andromeda Strain - en techno-triller skrevet av Michael Crichton (1969), siden filmatisert (1971), og nå kommer den som påkostet TV-serie.

Biology in Science Fiction har alle detaljene, inkludert en kul trailer/promotion video.

Så når kommer den til Norge? Kanskje vi får sett den på norsk TV snart hvis TV2 kjøper rettightene til TV4’s science fiction kanal.

The Mirrored Heavens er en spennende science fiction debut-roman som kommer i mai i år fra forfatter David J. Williams. Handlingen ser ut til å foregå i år 2110, etter en periode med opprustning og kald krig på hele kloden og i bane rundt Jorden.

Terroristgruppen Autumn Rains angrep og ødeleggelse av romheisen Phoenix utgjør det største terror-angrepet i verdensrommet noen sinne. Nå må man finne ut hvem Autumn Rain er - og deretter utslette dem! Et dagsaktuelt tema der altså.

På autumnrain2110.com finner du en masse bakgrunnsinformasjon til boken, så ta en titt, det er det absolutt verdt. Denne boken, samt oppfølgerne som er nødt til å komme, må jeg bare ha.

Forfatteren og boken fant jeg via Peter Watts blog - David (eller “Fucking Bastard” som han kaller ham) er faktisk en forfatterkompis av Watts. Les mer om det her.

Til slutt noen blurbs om boken:

“This is Tom Clancy interfacing Bruce Sterling. David Williams has hacked into the future.” -Stephen Baxter

“Explodes out of the gate like a sonic boom and never stops. Adrenaline bleeds from Williams’ fingers with every word he hammers into the keyboard.” -Peter Watts

Bestill boken allerede nå, og få den i posten når den er publisert.

Grey goo (fritt ovsersatt: grå gugge) er navnet på et hypotetisk dommedagsenarie hvor selvreplikerende nanoroboter ute av kontroll konsumerer all materie - evt. organisk materie - på Jorden - evt. i hele universet.

Uttrykket ble først brukt av nanoteknolog Eric Drexler. Her beskriver han eksponensiell vekst i sin bok Engines of Creation fra 1986:

Imagine such a replicator floating in a bottle of chemicals, making copies of itself….the first replicator assembles a copy in one thousand seconds, the two replicators then build two more in the next thousand seconds, the four build another four, and the eight build another eight.

At the end of ten hours, there are not thirty-six new replicators, but over 68 billion. In less than a day, they would weigh a ton; in less than two days, they would outweigh the Earth; in another four hours, they would exceed the mass of the Sun and all the planets combined - if the bottle of chemicals hadn’t run dry long before.

Som du sikkert skjønner er dette et populært tema i dystopisk science fiction. Av de mest kjente romanene som handler om dette kan jeg nevne Bloom av Wil McCarthy og Blood Music av Greg Bear. Alastair Reynolds Revelation Space serie inneholder også maskiner som har løpt løpsk og er i ferd med å omforme all materie i universet, og man kan møte ideen i diverse SciFi TV-serier, fremtidsspill etc.

Kilde: WikiPedia

~~~

I dagens ord artiklene vil jeg bruke uttrykk og begreper som ofte går igjen i science fiction som en måte å spre kunnskap om sjangeren og gi deg ideer til bøker du kan lese.

Rating:
Sjanger: Eksplosiv fremtidstriller

Richard Morgan er kanskje mest kjent for sin debutroman Altered Carbon fra 2002. Jeg hadde lenge gått rundt og tenkt på å lese den, men da jeg kom over Morgans siste roman, Black Man, skjønte jeg med en gang at dette var en bra bok jeg bare måtte få med meg, så ALtered Carbon får vente inntil videre.

Historien foregår 100 år frem i tid - i hovedsak i det tidligere USA, men vi får oss også en tur til Tyrkia og til Sør Amerika et sted. Det er en verden man kan kjenne seg igjen i, men det er også en nokså dyster fremtidsskildring. Black Man er en veldig spennende triller med karakterer man kan tro på, og den tar opp noen veldig interessante tema.

Fremst av alt skriver Morgan om mennesker. Han er opptatt av genetikk og evolusjonspsykologi, og i tillegg til å gi deg mye spenning får Black Man deg også til å tenke noe spennende tanker om hvorfor vi gjør, tenker og mener de tingene vi gjør, hvorfor vi organiserer sammfunnet som vi gjør.., hvilke alternativer som kanskje finnes.

Triksing og miksing med gener

Jeg vet ikke om dette er en myte, men jeg har i alle fall hørt at huskatter er villkatter som aldri blir voksne. Teorien sier at vi har avlet bort det siste steget i huskattenes utvikling, og dermet får et relativt medgjørlig dyr som legger vekt på de egenskapene som trengs for å overleve som en valp i en flokk, ikke som et selvstendig rovdyr.

Black Man presenterer noe av det samme; teorien her er at menneskene gjennom de siste 20 000 årene har fått “avlet bort” rovdyr/jeger/selvstendighets-egenskapene. Men i denne historien har man funnet en måte å trigge disse gamle egenskapene på, og skapt superkrigere uten frykt, skyldfølelse og andre sosialt bindene ferdigheter. Hovedpersonen i boken er en slik alfa-mann, og vi får oppleve vår verden gjennom hans unike øyne.

Vil du lese en spennende historie om vår evne til vold og vår evne til svik og korrupsjon, så er Black Man absolutt noe å satse på. Den er litt lang - lengre enn den behøver å være faktisk, tempoet daler litt på slutten - men det er det eneste negative jeg har å si. Black Man kan leses som ren underholdning, men den kan også stimulere deg til å se mennesket på en måte du kanskje aldri har gjort før. Og det er jo ubetalelig.

Mange tror at vi er alene i Universet, for hvis det var andre, intelligente vesener der ute, hvor er de? De mener vi burde se sporene av dem overalt, at de ville ha besøkt oss for lenge siden. The Forge of God hevder at disse menneskene bare har vært litt utolmodige, men at tiden nå er inne…

Sjanger: Hard SF, first contact, katastroferoman
Rating:

Dette var min første erfaring med Greg Bear (Blood Music, Moving Mars, Darwins Radio), og av en eller annen grunn ventet jeg meg kald og analytisk science fiction, interessante og store ideer, men sansynligvis med noen mangler på det litterære og menneskelige planet. Nok en gang har jeg fått erfare at man ikke skal bedømme boken utfra omslaget - jeg kunne ikke vært lengre fra sannheten.

For The Forge of God fra 1987 er hard, vitenskapsfokusert science fiction, men også med myke verdier. Greg Bear er uhyre flink til å beskrive mennesker; på noen få avsnitt får han deg til å føle at hovedpersonen er en gammel kjenning. Stilen minner faktisk litt om Neil Gaimen til tider, virkelighetsnært med nerve. Dette er en realistisk first contact roman, men hovedfokuset er hvordan menneskene reagerer på åpenbaringen om at vi ikke er alene i Universet. Alle karakterene av betydning er menn, og historien er tydelig skrevet fra et “vitenskapsmann”-perspektiv, men inneholder mer følelser enn SF romaner flest.

Å lese The Forge of God er som å se Contact, Independence Day og Deep Inpact for første gang.., smeltet sammen til en sekstimers lang episk blockbuster. Europa, en av Jupiters måner, forsvinner plutselig. Like etter finner man et mystisk, nytt fjell i Californias ørken - sansynligvis et kamuflert romskip. Ved siden av fjellet ligger et romvesen for døden, som sier: “Jeg beklager, men jeg har dårlige nyheter.”

Boken har et enorm momentum; jeg leste de 470 sidene på tre dager, jeg klarte rett og slett ikke legge den fra meg. Stort bedre enn dette blir det ikke - The Forge of God, som ble nominert til både Nebula (87) og Hugo (88), er en virkelig stor bok. Anbefales på det sterkeste for SF fans, spesielt de med sans for astronomi, aliens og menneskenes skjebne. The Forge of God er en armageddon-historie som er både gigantisk og nær på en gang.

Bear har også skrevet en oppfølger, Anvil of Stars, og i 2000 kjøpte Warner Bros filmrettighetene til begge bøkene. Men det spørs om noen kan klare å overføre denne historien til filmlærretet, den er etter min mening for stor og sansynligvis for trist og dramatisk for det. Det sies også at The Forge of God var en viktig inspirasjonskilde til Independence Day, og det tror jeg så gjerne på.

Sjanger: Krim / thriller / hard SF space opera
Rating:

Jeg må innrømme at jeg har blitt litt hekta på Alastair Reynolds, og etter å ha lest novellesamlingen Zima Blue følte jeg meg tvungen til å kjøpe hans siste roman. Det har jeg ikke angret på - denne boken var det ekstremt vanskelig å legge fra seg.

The Prefect (2007) er en kriminalhistorie satt langt inn i en space opera-fremtid, og minner i så måte mye om Peter F. Hamiltons bøker - men til forskjell fra Hamilton, som normalt har 10-15 paralelle “storylines” i romanene sine, klarer Al seg med to til tre. Stilen og ideene minner meg forøvrig mer om en annen, stor forfatter, nemlig Iain Banks, men Al er mer dyster. Begge er opptatt av vitenskapelig korrekthet.

The Prefect er den femte boken (inkludert en novellesamling) i universet Al skapte med romanen Revelation Space. Handlingen foregår før alle de andre historiene, og det er heller ingen problemer med å lese denne boken først.

Underveis i historien følte jeg av og til at Al hadde røpet for mye av plottet for raskt, men spenningen og farten i historien ble likevel opprettholdt hele veien. Dette var en glimende sommer-triller med et enormt bakteppe av en sivilisasjon bestående av ti tusen habitater forent i det perfekte demokrati.

Vi blir kjent med “baseline humans”, sånne som oss, og får innblikk i hvordan de i de ulike habitatene har dannet ulike samfunn. Vi møte mennesker som har utviklet og fjernet seg fra den naturlige menneskerasen - f.eks. the Conjoiners - transhumanister som kan kommunisere med datamaskiner som om det var en naturlig del av dem selv. Og vi møter mennesker som har tatt det endelige spranget til fullverdige maskinintelligenser, og som har blitt noe ganske annet enn vi noen gang kunne forestille oss.

Temaet under overflaten..

Under overflaten handler The Prefect om temaer som det fullkomne demokrati og personlig frihet, og om statsmakt og hva man kan tillate seg å gjøre for å beskytte folket. Når vil det være riktig å tilsidesette demokratiet for “the greater good”? Jeg får følelsen av at Al her på sin måte tar opp tema som er veldig aktuelle i dag.., om USA som verdenspoliti, og Bush som bruker sin makt til å gå mot folket og til å ta snarveier rundt menneskerettighetene (les: Guantanamo). Skal prinsippene våre alltid gjelde, eller finnes det filfeller hvor de må vike for andre hensyn?

Hva er ikke så bra da?

Jeg har ett problem med boken, som gjør at den ikke får mer enn tre og en halv stjerne, og det dreier seg litt om realismen i plottet. Alt det som skjer i historien er glimrende, men her og der mangler det noe. Kanskje er jeg for smart - eller et millitært geni - men jeg føler i alle fall det er strategier i kampen som utspinner seg i boken som absolutt burde vært vurdert men som ikke blir det. Jeg føler kanskje at Al har sett for seg en bestemt retning handlingen skal gå i, og dermed overser noen andre muligheter som i alle fall burde vært adressert av hoverpersonene.

Men først og fremst er The Prefect førsteklasses underholdning med konspirasjoner og kriser, romskip og høyteknologiske våpen. Al er en stormester innen moderne space opera, og skriver “widescreen” science fiction; The Prefect er en berg-og-dalbane ferd gjennom et mørkt og turbulent univers, og de få svakhetene i plottet er det relativt lett å overse.

Mine øvrike Reynolds-anmeldelser:
Pushing Ice
Zime Blue

Sjanger: Post-apokalyptisk fremtidsfabel, dystopi
Rating:

A Canticle for Leibowitz er en klassiker utgitt i 1959 - skrevet av Walter M. Miller, Jr. - som vant Hugo prisen for beste SF roman (i 1961). Den er både seriøs og morsom, og i følge mange utgjør den et litterært landemerke fra det 20. århundre.

En eller annen gang, sansynligvis et sted på 1960-tallet, skjer det værst tenkelige; verden går under i en global atomkrig. Kun et fåtall overlever i sivilisasjonens ruiner, og kaos rår. Man gir kunnskapen skylden for at det gikk som det gikk - man vil glemme alt det som var og begynne på nytt - og derfor brenner man alle bøker og ødelegger all informasjon om tiden før apokalypsen.

Bare én mann - Leibowitz - som etter det som skjedde har funnet religionen, og munkeordenen han har skapt, gir seg selv oppdraget å beskytte de få restene man har igjen av minner og kunnskap om det som en gang var.

Og når selv Leibowitz her blitt gammel historie og helgen, ja da begynner historien i denne boken.., om munke-aspiranten Francis som enten ved en tilfeldighet eller takket være hellig rettledning, finner et gammelt tilflyktsrom med verdifulle papirer og rester fra den kritiske tiden hvor nesten alt ble borte. Gjennom Francis øyne blir vi skildret en munkeorden som så godt de kan forsøker å bevare gammel kunnskap til verden en gang på ny er klar for å ta imot den.

Historien om Francis er veldig morsom.., jeg koste meg og lo høyt av førsteklasses, svart komikk - Francis minte meg om Rincewind i Discworld-bøkene, og jeg ble etterhvert svært glad i ham. Men på side 116 var han allerede død.

For historien måtte videre - jeg fikk nå følge Leibowitz-ordenen opp gjennom århundrene, mens samfunnet rundt etterhvert gjen-utviklet seg fra barbari til teknologi. Og med det så endret også tonen i boken seg.

A Canticle for Leibowitz er ingen typisk science fiction historie. Med det mener jeg at det er en historie mange vil kunne sette pris på, uten å være spesielt opptatt av teknologi, romfart e.l. Dessuten er den tidløs, og en historie som nok vil sitte i meg lenge.

Boken er som sagt komisk, men samtidig mørk og seriøs. Dens tema er tro, kunnskap og makt. Bokens setting er religiøs, men religionen står på ingen måte i veien. Måten boken skildrer karakterenes behandling av etiske spørsmål er svært intelligent. Hvordan en kristen vil oppfatte det vet jeg jo ikke, men jeg tror skildringen er god også for dem. I så fall, hvis dette er en bok som handler om religion som både ateister og kristne vil kunne sette stor pris på, så må vel det være et kunststykke?

Spørsmålet “lovsangen” til Leibowitz stiller er: Er kunnskap egentlig så lurt? Var det dette Gud mente da han sa til Eva at spiser du av den forbudte frukt så vil dine øyne åpnes, du vil forstå, få kunnskap som en Gud. Men du vil bli kastet ut av Edens hage, du og din slekt vil falle.

…som om dette ikke var en vilkårlig regel fra Gud, men at den forbudte frukt - det vil si kunnskap - er farlig i seg selv.

Og boken spør videre: Vil dette bare gjenta seg og gjenta seg; menneskene foredler sin kunskap og teknologi for så å bruke den til å utslette seg selv igjen og igjen? Er vi dømt til å misslykkes?

I dagens optimistiske samfunn virker kanskje ikke dette temaet så aktuelt - det er nok en bok som har blitt til av den andre verdenskrigen og våpenkappløpet som fulgte mellom supermaktene. Men det å stille kritiske spørsmål til teknologiske og også rent kunnskapsmessige nyvinninger og oppdagelser har kanskje aldri vært viktigere enn det er i dag, hvor utviklingen går så fort. Mye av det vi forsker på i dag vil kunne få katastrofale følger for kommende generasjoner.

Det spente forholdet mellom midt-østen og vesten gjør jo også dette aktuelt, og vi kan trekke paraleller til hvordan vi påvirker klimaet på jorden men ikke makter å gjøre noe nevneverdig med det. Spørsmålet er om vi mennesker er i stand til å bruke vår fornuft til å styre unna fallgruvene. Av og til virker det som om vi ikke har en sjangs.

Skal jeg si noe negativt om boken så må det bli at slutten kanskje ikke er helt tilfredstillende. Det er bl.a. noen tråder som ikke blir helt nøstet inn. Slutten kan også ha to tolkninger, en ateistisk og en religiøs - jeg synes den er grei, men om du er en av dem som må ha absolutte svar i slutten av en historie så skal du være klar over at det får du ikke her.

Var dette spennende?

Synes du dette jeg her har beskrevet er interessante problemstillinger så kan du kanskje også ta en titt på denne artikkelen fra forskning.no om troen på teknologi og mangelen på etisk debatt rundt teknologisk utvikling.

Ellers kan jeg tipse om noen andre, post-apokalytiske bøker man visstnok bør lese:

• Oryx and Crake (2003) av Margaret Atwood
• On the Beach (1957) av Nevil Shute
• Alas, Babylon! (1959) av Pat Frank
• Earth Abides (1949) av George R. Stewart

Sjanger: Dyster hard SF horror
Rating:

Det er så mye jeg har lyst å si om denne boken. Biolog og forfatter Peter Watts har skrevet en genial “first contact” roman som du vil elske hvis du er interessert i den vitenskapelige vinklingen på hvordan vi mennesker fungerer. Jeg hadde store forhåpninger til Blindsight (2006), og de ble alle innfridd.

For det første er den en spennende thriller/horror-historie i en klaustrofobisk setting.., den minner mye om Alien-filmene i så måte, og passet godt å lese nå i disse påsketider. Blindsight er underholdende, men det er ikke lett underholdning. Og det er absolutt ingen solskinnshistorie.

For det andre er det vitenskapen som inspirerer Watts til å skrive sine historier, og selv om mye av det man leser i hard SF kan virke ganske utrolig så er alt vel begrunnet og med basis i virkeligheten. Du vil sansynligvis lære endel av å lese Blindsight, og bakerst i boken har forfatteren skrevet litt om de bakenforliggende teoriene, inklusivt kildereferanser. Sånn skal det være!

For det tredje vil jeg påstå at romanen representerer høy litterær kvalitet. Den drives av veldefinerte og sterke karakterer, og har en spennende oppbygning - bl.a. mye bruk av flashbacks som jeg synes fungerer veldig bra. Boken er en tankevekker; den stiller ubehagelige spørsmål om hvem vi er og hva vi oppfatter som virkelig.

På tross av at jeg gir Blindsight toppkarakter så må jeg likevel komme med en advarsel: Er du ikke så vel bevandret innen sjangeren så vil du nok slite med at en god del ting blir tatt for gitt. Det brukes også endel uttrykk som man av og til må google for å forstå hva Watts snakker om - om man da ikke har hatt en fot innenfor biologi (slik som jeg har hatt). Hvis du er en av dem som mener evolusjonsteorien er noe stort tull så leser du nok også helt feil anmeldelse nå.., og hvis du hater alt som har med vampyrer å gjøre, da må du nok også holde deg unna…

…for Peter Watts har brakt vampyren inn i science fiction sjangeren og gitt myten en vitenskapelig forklaring. Er du interessert i dette, kan du se presentasjonen Taming Yesterday’s Nightmares for a Better Tomorrow online på Watts hjemmeside.

Om hjernen vår

Hvis noen skal gidde å lese dette så må jeg begrense meg, så fra nå av konsentrerer jeg meg om det vitenskapelige aspektet med Blindsight, og så får du bare stole på at når jeg sier at det andre også er bra så er det det.

Et lite sitat fra boken:

“Brains are survival engines, not truth detectors. If self-deception promotes fitness, the brain lies. Stops noticing - irrelevant things. Truth never matters. Only fitness. By now you don’t experience the world as it is at all. You experience a simulation built from assumptions. Shortcuts. Lies.”

Blindsight handler for meg først og fremst om hjernen vår, og om at den ikke fungerer helt slik som de fleste tror. Harde realiteter som innebærer ting du kanskje helst ikke vil tenke på. Det er f.eks. ganske enkelt å lure sansene våre; øynene våre ser såpass lite av omgivelsene våre at det bildet vi oppfatter egentlig er hjernens gjettning om hvordan de er. “Usannsynlige” stimuli lukes derfor somregel bort - vi ignorerer ting som ikke passer inn.

Videre sies det at magnetfelt brukt på hjernen kan fremprovosere alt fra religiøse opplevelser til overbevisning om at man har blitt bortført av aliens. Magnetisk stimulering kan i alle fall påvirke humør, skape midlertidig blindhet, påvirke talesenteret, og hukommelse og læring kan forbedres (eller begrenses).., bare for å nevne noe.

Jeg vil på det sterkeste anbefale novellen A Word for Heathens (du kan laste den ned her) - en grei smakebit på hva Peter Watts står for og litt av hva han mener om disse tingene.

Romanen handler også om forholdet mellom bevissthet og intelligens, forsøker å se på hva bevissthet er for noe og hvorfor i alle dager vi har det. Watts påpeker at underbevisstheten fungerer vel så bra uten bevisstheten, at det å tenke ofte er en ulempe som hindrer deg i det du gjør. Sentralt i handlingen står spørsmålet om bevissthet i det hele tatt er verdt det det koster, og om bevissthet og bevisste mennesker har noen fremtid.

Sometimes it seems as though my hole life’s been a struggle to reconnect, to regain whatever got lost when my parents killed their only child. Out in the Oort, I finally won that struggle. Thanks to a vampire and a boatload of freaks and an invading alien horde, I’m Human again. Maybe the last Human. By the time I get home, I could be the only sentient being in the universe.

If I’m even that much. Because I don’t know if there is such a thing as a reliable narrator. And Cunningham said zombies would be pretty good at faking it.

Til slutt bør du vite at…

Peter Watts har en innholdsrik side som heter rifters.com, hvor du bl.a. kan laste ned det meste av det han har skrevet i PDF format - f.eks. Blindsight. Så er du fortsatt i tvil så er det jo bare å laste den ned og gi den et forsøk. Lykke til!