Sjanger: Hard SF
Rating:

Calculating God (2000) beskrives av bokens omslag som en provoserende science fiction thriller, som en fast paced, moralsk og intelektuelt utfordrende historie som bare vokser seg større og større til et “kataklysmisk” klimaks verdig Arthur C. Clarke pÃ¥ sitt mest “cosmiske”.

Dette er en serdeles dårlig beskrivelse.

Calculating God er først og fremst en dialog mellom en kreftsyk, jordisk paleontolog og en utenomjordisk vitenskapsmann som forsøker å overbevise den førstnevnte om at Gud eksisterer. Og med Gud mener han ikke nødvendigvis en metafysisk Gud, men at det eksisterer et intelligent design bak universet.

NÃ¥r jeg startet Ã¥ lese boken, sÃ¥ tenkte jeg at den pÃ¥ flere mÃ¥ter minnet meg om The Hitch Hikers Guide to the Galaxy, bare skrevet fullstendig seriøst. Den minner meg ogsÃ¥ om Science of Discworld bøkene til Terry Pratchett. Dette er typisk Hard science fiction, folkens, og dermed ikke for hvem som helst. Jeg tror speiselt biologer vil sette stor pris pÃ¥ denne boken, men den inneholder ogsÃ¥ kvantefysikk, informatikk, filosofi/metafysikk, paleontologi og referanser til Star Trek – og vil appelere til alle realister med et Ã¥pent sinn.

Som de som har fulgt med på mine anmeldelser sikker skjønner, så har Calculating God mye til felles med Towing Jehovah; Gud eksisterer, og det må man på en eller annen måte forholde seg til. Historien er meget aktuell, og beskriver kampen mellom de som tror på skapelse og de som tror på evolusjon, en kamp som i aller høyeste grad pågår i alle fall i USA akkurat nå.

I bunn og grunn handler boken selvsagt også om hva det vil si å være et menneske, men hvilken bok gjør ikke det?!.

Calculating God har lite handling, og det er grunnen til at jeg ikke kan gi den en høyere karakter. Den fungerer veldig godt som det den er – en diskusjon mellom to vitenskapsmenn – men det er først helt pÃ¥ slutten at det faktisk skjer noe i boken. Jeg vil likevel anbefale den pÃ¥ det sterkeste til alle som noen gang har interessert seg for temaene evolusjon, Guds plass i en reduksjonistisk, ikke-metafysisk verden, og eksistensen av utenomgjordiske sivilisasjoner.

Sjanger: Edruelig science fantasy
Rating:

Towing Jehova er vanskelig å plassere i en sjanger. Handlingen utspiller seg i nåtid, den har form som en spekulerende science fiction roman, og inneholder fantastiske elementer. Det den i alle fall er er en veldig fin og spennende historie som jeg ikke har noe problem med å anbefale, både til dem som liker såkalt sjangerliteratur og til dem som foretrekker mainstream.

Jeg er ikke kristen – ikke religiøs i det hele tatt. Jeg synes derimot det er veldig spennende Ã¥ lese historier og spekulasjoner knyttet til religion. NÃ¥r det er sagt sÃ¥ handler ikke Towing Jehovah etter min mening om disse tingene, selv om bÃ¥de Gud, engler, Paven og diverse andre geistlige figurerer fra begynnelse til slutt.

Handlingen i boken er forholdsvis enkel, og er egentlig oppsummert bakpå boken. Gud er død, og ligger og vaker i Atlaterhavet. Anthony Van Horne får i oppdrag å slepe Gud til en hemmelig grav ved Kvitøya før kroppen begynner å råtne og blir spist opp av hai og andre åtseletere.

Vi følger besetningen til Van Horne, og alle de prøvelser de mÃ¥ igjennom. James Marrow har skrevet en lettlest bok med god flyt, og karakterene er tredimensjonale og interessante. Jeg mÃ¥ til og med innrømme at mot slutten mÃ¥tte jeg felle et par tÃ¥rer. At det skjedde i det besetningen sang “Comin’ for to carry me home” er ganske flaut.

— Advarsel: Spoiler —
— Ikke les videre hvis du har lyst Ã¥ lese denne boken selv —

Men hva handler denne boken egentlig om? Jeg sier at Towing Jehovah er skrevet som en science fiction roman, og det mener jeg fordi det sentrale i historien – som i all god SF – er spørsmÃ¥let hva om..? Hva om Gud virkelig fantes? Hva om man plutselig kunne bevise at Gud er død?

Towing Jehovah har flere rasjonelle mennesker på rollelisten som forsøker å håndtere dette enorme beviset de plutselig har fått på at Gud eksisterer, og at han nå er død. Og som forsøker å forholde seg til konsekvensene av dette. Vil det skape en global panikk.., vil all moral falle og det komplette anarki oppstå?

Men det aller viktigste spørsmålet er; hvorfor er Gud død? Hovedpersonene finner til slutt svaret, og for meg er det hele poenget (moralen om du vil) med boken:

Gud er vÃ¥r FAR! Foreldre mÃ¥ før eller siden gi slipp pÃ¥ barna sine – la dem fÃ¥ leve sine egne liv. Han har latt seg selv dø for at menneskene skal kunne vokse opp, ta ansvar for sine egne handlinger og komme seg videre. Jeg ser for meg neste steg i menneskenes utvikling – transhumanismen – en menneskerase som ser opp og ut, sprenger grenser, og utvikler seg til noe mere enn det vi er i dag.

Towing Jehovah viser oss derimot at dette har skjedd for tidlig.., menneskene er ikke klare for denne Ã¥penbaringen enda. Vi lar oss styre av helt andre ting enn fornuft. Man behøver fortsatt religionen (suttekluten), argumenterer romanen. Derfor begraver og gjemmer man Guds kropp – og punktum settes i det Anthony Van Horne lyver til sin egen sønn og forteller at joda, Gud eksisterer fortsatt, og passer pÃ¥ oss.

Jeg sitter igjen med en ide om at en dag vil menneskene klare å ta et steg videre. Vi vil kvitte oss med krig, fattigdom og uvitenhet, og utvikle oss selv til noe bedre. Men vi er ikke der ennå!

Sjanger: Soft SF
Rating:

Ilium – den siste boken jeg har lest – er et fyrverkeri av en science fiction roman. Som min store helt Peter F. Hamilton sier er dette en bok som setter standarden for moderne SF. Historien inneholder alt det jeg ønsker meg av en god fremtidshistorie, og er en av de aller beste bøkene jeg har lest.

Romanen minner meg om en annen bok jeg har lest, Robert Zelazny’s klassiker Lord of Light fra 1968. I Lord of Light, som flere ganger er kÃ¥ret til en av tidenes aller beste SF romaner, skaper avanserte fremtidsmennesker en ny verden hvor de plasserer seg selv som reinkarnasjonene av hinduistiske guder. I Ilium har vi akkurat det samme, men denne gangen er de greske gudene vi fÃ¥r oppleve. Forskjellen pÃ¥ disse bøkene – i mine øyne – er at mens Lord of Light nok var en grensesprengende bok i 1968, sÃ¥ holder den rett og slett ikke mÃ¥l i dag, den er langdryg og en-dimensjonal. Ilium, derimot, er et estetisk monster, med sÃ¥ mye dybde at jeg sikkert burde lest den igjen for Ã¥ fÃ¥ med meg i alle fall halvparten.

Link: Ilium på Wikipedia