Man bør lese minst en Arthur C. Clarke-roman i Ã¥ret. I fjor leste jeg Childhood’s End (1953), som var helt suveren. Denne gangen har jeg lest en bok som regnes som en hjørnesten i Clarkes forfatterskap, nemlig Rendezvous with Rama. Romanen vant bÃ¥re Hugo og Nebula-prisen i 1973/74.

Sjanger: Hard SF klassiker, first-contact
Rating:

Handlingen er satt til det 22. århundre. Et fremmed objekt som etterhvert viser seg å være et romskip fra et fjernt solsystem, oppdages da det er i ferd med å passere vårt eget nabolag. Historien fortelles gjennom mannskapet på Endeavour, som får i oppdrag å utforske skipet - som trolig bare vil være tilgjengelig i noen få uker før det passerer solen og forlater oss igjen.

Clarkes stil er slik som jeg forbinder med de fleste klassiske, vitenskapstro science fiction-fortellingene; to the point, med fokus på det fantastiske, mens den dveler mindre ved karakter-skildringer o.l. På grunn av dette har den rask fremdrift, og Clarke klarer å fullføre historien sin på 250 sider, mens dagens forfattere nok hadde produsert en murstein på minst det dobbelte.

Mye tid brukes pÃ¥ Ã¥ skildre Rama, romskipet som er konstruert som et O’Neill habitat. Oppdagerne forsøker Ã¥ finne ut hva formÃ¥let med skipet er, og Ã¥ finne spor etter dem som bygget det.

Til å begynne med var romanen lettlest og sånn passe interessant. Men etterhvert ble den mer og mer spennende, og jeg oppdaget at Clarke hadde sugd meg inn i handlingen på en måte som kun en mesterforfatter kan klare.

Rendezvous with Rama er den dag i dag en aktuell “first contact” roman som ikke har mistet noe av betydning, selv om den er eldre enn meg. Rama har fortsatt potensialet til Ã¥ fÃ¥ oss til Ã¥ tenke nye tanker, og har du noen gang fantasert om at vi fÃ¥r besøk av fremmede vesener, sÃ¥ er nok dette en bok du vil sette pris pÃ¥.

Mer Rama..

En del år senere startet Arthur C Clarke et sammarbeid med forfatteren Gentry Lee om å lage flere oppfølgere. Rama II kom i 1989, etterfulgt av The Garden of Rama og Rama Revealed. Disse bøkene skiller seg klart fra orginalen, og ble ikke motatt med like stor hyllest.

Og nÃ¥ blir Rendezvous with Rama sansynligvis ogsÃ¥ film. Den skal produseres av skuespilleren Morgan Freeman’s selskap, og IMDB har anslÃ¥tt at filmen vil komme en gang i 2009. Den kommer jeg nok til Ã¥ se.

Likte du filmen The Abyss? Hva sier du om vi bytter ut besetningen på den klaustrofobiske dyptvannstasjonen med en gjeng dysfunksjonelle psykopater, voldtektsmenn, pedofile - og deres ofre? Er ikke det en bra setting for en skremmende psyco-triller? Dette er min anmeldelse av romanen Starfish.

Sjanger: Dystopisk psyco-triller
Rating:

For et år siden leste jeg Blindsight, Peter Watts siste roman, og gav den fem av fem stjerner. Nå har jeg lest Peters første roman, fra 1999, og som du ser så føler jeg meg nødt til å gi denne samme karakter.

For Starfish er noe helt utenom det vanlige. Et orginalt stykke science fiction som på den ene siden er ultraspennende og på den andre siden er dyp og fasinerende. Peter har så mange ideer, og han klarer å smelte dem sammen til en historie som overrasker meg.

Livet og det psykologiske stresset ved å leve i en liten metallboks langt under havoverflaten i et livsfarlig miljø er så stort at man har måttet tenke nytt for å finne en løsning. Og løsningen er å finne mennesker som er forberedt på å leve med kronisk stress og i kronisk fare. Psykopater og deres ofre! Hvorfor tenkte vi ikke på det før?

Hovedpersonen er en kvinne - et incestoffer - som finner ut at dypt her nede i det mørke hav så kan hun finne seg en ny måte å leve på. Hun kan ta kontroll over sin situasjon. Men det er en skjør kontroll. Og andre i besetningen er ikke så heldige.

Så dette er altså det viktigste temaet i Starfish for meg; det er en dyp og spennende psykologisk triller om psykopater og deres ofre. Men det er også en vitenskapelig roman, og Peter skuffer ikke på det området heller. Jeg vil bare ikke røpe for mye. Det bør være nok å si at man er i ferd med å oppdage noe som har forandret livet nær den vulkanske kløften nær undervannstasjonen, og som kan bety slutten for menneskene - ja, slutten for alt liv slik vi kjenner det faktisk.

For ordens skyld må jeg også nevne at Peter Watts har skrevet to oppfølgere til Starfish, som til sammen blir kalt Rifterstrilogien. Anmeldelser av disse kommer etterhvert (jeg er i alle fall godt igang med bok nummer to), men Starfish kan uansett utmerket godt leses som en selvstendig roman.

Denne romanen kan du faktisk lese online, så det er ingenting å vente på. Her er linken. Tilgjengelig som PDF, i HTML format eller som en liten java applikasjon du kan installere på mobilen (det var slik jeg leste den). Eller hvis du foretrekker en orntlig bok - du kan kjøpe den her. God bok!

PS: Link til forfatterens blog.

To vesener har vandret på jorden i millioner av år. De har ingen kjennskap til hverandre. Den ene - the changeling - har overlevd gjennom tilpasning, gjennom å ta formen til mange forskjellige organismer. Den andre - the chameleon - har overlevd ved å ødelegge alt og alle som truer den.

Rating:
Sjanger: X-files-aktig hard SF thriller

Denne introduksjonen fikk meg hektet, og dermed ble Camouflage den første romanen jeg leste av Joe Haldeman. Joe er en stor forfatter, og har bl.a. vunnet fem Nebula-priser og fem Hugo-priser. Aller mest kjent er han for The Forever War fra 1976 (kjøp den her), men han holder seg godt, og Camouflage fra 2004 har vunnet både Nubula og James Tiptree, Jr-prisen.

Og den skuffet overhodet ikke. Science fiction trilleren er spennende med en enorm fremdrift, samtidig som den er intelligent. Det er som å få servert den komplette bakgrunnshistorien til en alien fra en X-files episode, samtidig som du vet at det kommer en spennende avsløring til slutt. Vi får se mennesket gjennom en fremmeds øyne, bedre enn jeg har sett noen andre gjøre det.

Men dette er klassisk science fiction, ikke et action-eventyr. Hvis du ikke har sansen for undring og vitenskap så kan nok til og med denne historien bli noe kjedelig. Hvis du har sensan for slike ting er Camouflage rett og slett fornøyelig.

Slutten er brå men tilfredstillende. Forfatteren klarte ikke å skjule det som kanskje skulle være et overraskelsesmoment, men det gjorde heller ingen ting. Denne boken anbefales på det varmeste.

Rating:
Sjanger: Hard SF first contact-roman

Learning the world er en usedvanlig skarp roman fra den skotske tekno-utopiske sosialisten Ken MacLeod. Den har vunnet Prometheus prisen og ble nominert til Hugo-prisen i 2006, og jeg kan ikke annet enn å følge opp med fem stjerner og full pott i min anmeldelse.

Dette er en first contact-roman, men i steden for at det er vi som blir oppsøkt av vesener fra verdensrommet er det vi - 10.000 år fra nå - som er de fremmede. Historien veksler mellom de flaggermuslignende skapningene på en Jord-lignende planet og menneskene som er på vei dit i et gigantisk generasjonsskip. Menneskene har kolonisert solsystem etter solsystem i tusenvis av år, men aldri møtt andre, intelligente vesener. Flaggermusmennene på sin side aner fred og ingen fare i et samfunn som kan minne om menneskenes rundt år 1900.

Og dette er det geniale - MacLeod klarer å spinne en sofistikert historie hvor begge sider i dramaet virker like menneskelige, og forteller oss ulike ting om oss selv.

Menneskene som stammer fra Jorden lever i et tilsynelatende utopisk samfunn, mens flaggermennene er ganske primitive i sammenligning, med slaveri, religion og konflikter mellom stater. Men etterhvert som vi leser så lærer vi mer om verden, og samtidig mer om oss selv.

SÃ¥ hvis du noen gang har tenkt over hvordan vi ville ha reagert om vi hadde fÃ¥tt vite at en fremmed rase var pÃ¥ vei mot jorden, eller hva den fremmede rasen hadde tenkt om de trodde de var de eneste “menneskene” i universet, for sÃ¥ Ã¥ snuble over et solsystem med intelligent liv - ja da er Learning the world garantert noe for deg.

Min forrige erfaring med Ken McLeod var ikke sÃ¥ bra. Jeg leste Newton’s Wake for noen Ã¥r siden, og den mÃ¥ jeg si var sÃ¥nn midt pÃ¥ treet. Jeg kan nesten ikke tro at Learning the world er skrevet av samme forfatter. Stilen minner meg om forfattere som Robert J. Sawyer, Greg Bear, Isaac Asimov og Stephen Baxter (pÃ¥ en god dag). Dette er ingen transhumanistisk show-off roman, men et intelligent mesterstykke skrevet av en som Ã¥penbart har noe Ã¥ si om mennesker og samfunn.

Enkelte kan kanskje synes at slutten er lite tilfredstillende. Den slutter nemlig når menneskene og flaggermennene endelig møtes. Jeg synes den er genial. Og morsom. Slutten har en punchline som er mer vanlig å se i novelle-formen. Slutten forteller oss om en optimistisk verden som vil spinne videre inn i uendeligheten, og er absolutt i stil med resten av boken.

En morsom detalj jeg må nevne er at ca en tredjedel av romanen er skrevet som en blog. Det kan kanskje høres litt kjedelig ut, men fungerer faktisk usedvanlig bra når forfatteren skal fortelle oss hva som skjer i generasjonsskipet. Blogging - eller biologging som man kommer til å kalle det - er så kult at man fortsatt kommer til å gjøre det om ti tusen år.

Som dere vet er den statistiske sansynligheten for at vi lever i en datasimulering ganske stor. I den forbindelse fikk jeg lyst til Ã¥ anbefale en aldri sÃ¥ liten novelle…

For jeg har en rekke Peter Watts-noveller liggende pÃ¥ PC’en, lastet ned fra forfatterens hjemmeside, og selv om jeg innser at det nok er mange som ikke vil like dem sÃ¥ synes jeg personlig at dette er noe av det beste som finnes i science fiction sjangeren. Peter har akkurat den samme materialistiske og kanskje kyniske innstillingen til livet og verden som jeg har, men bruker det til Ã¥ lage historier som rører i følelsene vÃ¥re.

(Oppklaring: jeg snakker om metafysisk materialisme.., eller naturalisme om du vil.., ikke om penger og materielle goder.)

Og i dag leste jeg The Second Coming of Jasmine Fitzgerald, første gang publisert i Devine Realms i 1998 (som Peter selv påpeker var dette lenge før The Matrix kom på kino :)). Så er du klar for et lite mord-mysterium ispedd en usunn dose kvantemekanikk og matematisk matefysikk, ja da laster du ned novellen her.

Flere poster om Peter Watts:

• Bokanmeldelse: Blindsight
• Reagen lovde Gorbachev hjelp mot rom-aliens
• Vampyrer: En vitenskapelig presentasjon
• Intervju med Peter Watts

Her kan du lese en liten novelle av Greg Egan. Den handler om bevissthet, fri vilje, tilfeldigheter, evolusjon og moral. Jeg har lett etter noen som har basert en historie på noen som var bevisst at de ikke hadde bevisst vilje, og her fant jeg den altså.

Mange tror at vi er alene i Universet, for hvis det var andre, intelligente vesener der ute, hvor er de? De mener vi burde se sporene av dem overalt, at de ville ha besøkt oss for lenge siden. The Forge of God hevder at disse menneskene bare har vært litt utolmodige, men at tiden nÃ¥ er inne…

Sjanger: Hard SF, first contact, katastroferoman
Rating:

Dette var min første erfaring med Greg Bear (Blood Music, Moving Mars, Darwins Radio), og av en eller annen grunn ventet jeg meg kald og analytisk science fiction, interessante og store ideer, men sansynligvis med noen mangler på det litterære og menneskelige planet. Nok en gang har jeg fått erfare at man ikke skal bedømme boken utfra omslaget - jeg kunne ikke vært lengre fra sannheten.

For The Forge of God fra 1987 er hard, vitenskapsfokusert science fiction, men ogsÃ¥ med myke verdier. Greg Bear er uhyre flink til Ã¥ beskrive mennesker; pÃ¥ noen fÃ¥ avsnitt fÃ¥r han deg til Ã¥ føle at hovedpersonen er en gammel kjenning. Stilen minner faktisk litt om Neil Gaimen til tider, virkelighetsnært med nerve. Dette er en realistisk first contact roman, men hovedfokuset er hvordan menneskene reagerer pÃ¥ Ã¥penbaringen om at vi ikke er alene i Universet. Alle karakterene av betydning er menn, og historien er tydelig skrevet fra et “vitenskapsmann”-perspektiv, men inneholder mer følelser enn SF romaner flest.

Ã… lese The Forge of God er som Ã¥ se Contact, Independence Day og Deep Inpact for første gang.., smeltet sammen til en sekstimers lang episk blockbuster. Europa, en av Jupiters mÃ¥ner, forsvinner plutselig. Like etter finner man et mystisk, nytt fjell i Californias ørken - sansynligvis et kamuflert romskip. Ved siden av fjellet ligger et romvesen for døden, som sier: “Jeg beklager, men jeg har dÃ¥rlige nyheter.”

Boken har et enorm momentum; jeg leste de 470 sidene på tre dager, jeg klarte rett og slett ikke legge den fra meg. Stort bedre enn dette blir det ikke - The Forge of God, som ble nominert til både Nebula (87) og Hugo (88), er en virkelig stor bok. Anbefales på det sterkeste for SF fans, spesielt de med sans for astronomi, aliens og menneskenes skjebne. The Forge of God er en armageddon-historie som er både gigantisk og nær på en gang.

Bear har også skrevet en oppfølger, Anvil of Stars, og i 2000 kjøpte Warner Bros filmrettighetene til begge bøkene. Men det spørs om noen kan klare å overføre denne historien til filmlærretet, den er etter min mening for stor og sansynligvis for trist og dramatisk for det. Det sies også at The Forge of God var en viktig inspirasjonskilde til Independence Day, og det tror jeg så gjerne på.

Sjanger: Krim / thriller / hard SF space opera
Rating:

Jeg må innrømme at jeg har blitt litt hekta på Alastair Reynolds, og etter å ha lest novellesamlingen Zima Blue følte jeg meg tvungen til å kjøpe hans siste roman. Det har jeg ikke angret på - denne boken var det ekstremt vanskelig å legge fra seg.

The Prefect (2007) er en kriminalhistorie satt langt inn i en space opera-fremtid, og minner i sÃ¥ mÃ¥te mye om Peter F. Hamiltons bøker - men til forskjell fra Hamilton, som normalt har 10-15 paralelle “storylines” i romanene sine, klarer Al seg med to til tre. Stilen og ideene minner meg forøvrig mer om en annen, stor forfatter, nemlig Iain Banks, men Al er mer dyster. Begge er opptatt av vitenskapelig korrekthet.

The Prefect er den femte boken (inkludert en novellesamling) i universet Al skapte med romanen Revelation Space. Handlingen foregår før alle de andre historiene, og det er heller ingen problemer med å lese denne boken først.

Underveis i historien følte jeg av og til at Al hadde røpet for mye av plottet for raskt, men spenningen og farten i historien ble likevel opprettholdt hele veien. Dette var en glimende sommer-triller med et enormt bakteppe av en sivilisasjon bestående av ti tusen habitater forent i det perfekte demokrati.

Vi blir kjent med “baseline humans”, sÃ¥nne som oss, og fÃ¥r innblikk i hvordan de i de ulike habitatene har dannet ulike samfunn. Vi møte mennesker som har utviklet og fjernet seg fra den naturlige menneskerasen - f.eks. the Conjoiners - transhumanister som kan kommunisere med datamaskiner som om det var en naturlig del av dem selv. Og vi møter mennesker som har tatt det endelige spranget til fullverdige maskinintelligenser, og som har blitt noe ganske annet enn vi noen gang kunne forestille oss.

Temaet under overflaten..

Under overflaten handler The Prefect om temaer som det fullkomne demokrati og personlig frihet, og om statsmakt og hva man kan tillate seg Ã¥ gjøre for Ã¥ beskytte folket. NÃ¥r vil det være riktig Ã¥ tilsidesette demokratiet for “the greater good”? Jeg fÃ¥r følelsen av at Al her pÃ¥ sin mÃ¥te tar opp tema som er veldig aktuelle i dag.., om USA som verdenspoliti, og Bush som bruker sin makt til Ã¥ gÃ¥ mot folket og til Ã¥ ta snarveier rundt menneskerettighetene (les: Guantanamo). Skal prinsippene vÃ¥re alltid gjelde, eller finnes det filfeller hvor de mÃ¥ vike for andre hensyn?

Hva er ikke så bra da?

Jeg har ett problem med boken, som gjør at den ikke får mer enn tre og en halv stjerne, og det dreier seg litt om realismen i plottet. Alt det som skjer i historien er glimrende, men her og der mangler det noe. Kanskje er jeg for smart - eller et millitært geni - men jeg føler i alle fall det er strategier i kampen som utspinner seg i boken som absolutt burde vært vurdert men som ikke blir det. Jeg føler kanskje at Al har sett for seg en bestemt retning handlingen skal gå i, og dermed overser noen andre muligheter som i alle fall burde vært adressert av hoverpersonene.

Men først og fremst er The Prefect førsteklasses underholdning med konspirasjoner og kriser, romskip og høyteknologiske vÃ¥pen. Al er en stormester innen moderne space opera, og skriver “widescreen” science fiction; The Prefect er en berg-og-dalbane ferd gjennom et mørkt og turbulent univers, og de fÃ¥ svakhetene i plottet er det relativt lett Ã¥ overse.

Mine øvrike Reynolds-anmeldelser:
Pushing Ice
Zime Blue

5. juli-utgaven av Nature hadde visstnok en flott artikkel om hvordan science fiction sjangeren bruker og har brukt biologi - artikkelen het The Biologists Strike Back, og inneholdt kommentarer fra forfatterne Ken MacLeod (som har en master i biomechanics), Joan Slonczewski (biologiprofessor), Paul McAuley (tidligere foreleser i botanikk) og Peter Watts (som har forsket på marinbiologi).

Du får ikke tak i selve artikkelen online (ikke uten å betale i alle fall), men du kan du laste ned en supplementary PDF; en rundebords-diskusjon med de fire forfatterne om hvordan biologien har inspirert dem i sin literatur.

Her er hva Peter sier om hvordan man går fra vitenskap til science fiction:

“…some of the most innovative stuff comes when you retain the respect for logic and the respect for consequence, but you leave behind that infestation of fact and dogma that you used in getting your degree.”

Jeg fikk ogsÃ¥ noen gode bok-tips ut av diskusjonen. Hvis du ønsker Ã¥ lese noen av dem vil jeg anbefale Ã¥ skippe den aller siste delen av PDF’en, for den inneholder spoilere:

• Blood Music av Greg Bear (Pauls biologiske favorittøyeblikk i SF)
• The Screwfly Solution, novelle av Alice Sheldon [aka James Tiptree, Jr.] (Peters biologiske favorittøyeblikk i SF)
• Galapagos av Kurt Vonnegut (Joans biologiske favorittøyeblikk i SF)
• Sunken Universe [aka Surface Tension] av James Blish (Kens biologiske favorittøyeblikk i SF)
• Brain Plague av Joan Slonczewski (obs obs, del av en serie)

SÃ¥ vil jeg bare avslutt med et sitat til fra Peter Watts fra PDF’en hvor de diskuterer forholdet mellom kunstig intelligens og biologi - et sitat som skal fÃ¥ deg til Ã¥ kjøpe Blindsight hvis du enda ikke har gjort det

“The creepy thing about self-awareness is that ‘the other’ may in fact have been inside of us all along, it may really be the one in control. The conscious decision to move your arm occurs half a secound after the motor nerves have started firing, the conscious event is an executive summary received after the fact. This little self-aware homonculus behind the eyes doesn’t seem responsible for nearly as much as it gives itself credit for; the heavy lifting seems to be done by something deeper, something we don’t have conscious access to.

I played with this idea in Blindsight, in which although there are aliens, there is no ‘other’; the things our heroes meet are hyperintelligent but utterly nonsentient. And maybe that thing inside us that we can’t feel, that makes the real decisions, that lets us think we’re in control - maybe that’s the same way.”

Sjanger: Hard SF / new space opera noveller
Rating:

Alastair Reynolds er en spennende forfatter fra Wales som skriver mørk science fiction. Han regnes for å være en del av den nye space opera bevegelsen - forfattere som vokste opp og ble inspirert av space opera på (ca) 70-tallet. Han har en vitenskapelig bakgrunn innen fysikk og astronomi, og jobbet for European Space Agency før han ble fulltidsforfatter.

Dette er forfatteren for deg som vil ha intelligent, mind-expanding science fiction, men som også er glad i god action og tøffe karakterer som man kan bli følelsesmessig engasjert i. Det er sagt at Al skriver i Widescreen format, og man kan jo legge ulike ting i det begrepet, men for meg er det en god beskrivelse av hvor store og viktige konseptene hans er, og hvor realistiske han får sine noe dystre fremtidsvisjoner til å virke.

Zima Blue er Als første novellesamling, og inneholder historier fra hele hans 16-år lange forfatterskap. Mitt første møte med Al var romanen Absolution Gap, som var utrolig bra, men som jeg alt for sent oppdaget var siste bok i en serie (bummer!). Jeg har også lest romanen Pushing Ice (2005), og du kan lese min anmeldelse av den her.

Vi er mest vandt til at Al leverer oss historier fra den fjerne fremtiden, historier som gjerne spenner over lang tid og som viser hva tiden gjør med oss. Men Zima Blue gir oss også noen perler fra den nære fremtiden, og er derfor en samling med 10 svært ulike historier. Felles for dem er at de alle stiller viktige spørsmål om hva det betyr å være et menneske, og om hvor vi - menneskeheten altså - er på vei.

Jeg føler ikke for å trekke frem noen enkelthistorier i denne anmeldelsen, for dette var en serie med høydepunkt fra begynnelse til slutt. Alle fans bør lese denne samlingen, og for dem som enda ikke har blitt kjent med forfatteren så er Zima Blue en veldig fin introduksjon.