Sjanger: Dyster hard SF horror
Rating:

Det er så mye jeg har lyst å si om denne boken. Biolog og forfatter Peter Watts har skrevet en genial “first contact” roman som du vil elske hvis du er interessert i den vitenskapelige vinklingen på hvordan vi mennesker fungerer. Jeg hadde store forhåpninger til Blindsight (2006), og de ble alle innfridd.

For det første er den en spennende thriller/horror-historie i en klaustrofobisk setting.., den minner mye om Alien-filmene i så måte, og passet godt å lese nå i disse påsketider. Blindsight er underholdende, men det er ikke lett underholdning. Og det er absolutt ingen solskinnshistorie.

For det andre er det vitenskapen som inspirerer Watts til å skrive sine historier, og selv om mye av det man leser i hard SF kan virke ganske utrolig så er alt vel begrunnet og med basis i virkeligheten. Du vil sansynligvis lære endel av å lese Blindsight, og bakerst i boken har forfatteren skrevet litt om de bakenforliggende teoriene, inklusivt kildereferanser. Sånn skal det være!

For det tredje vil jeg påstå at romanen representerer høy litterær kvalitet. Den drives av veldefinerte og sterke karakterer, og har en spennende oppbygning - bl.a. mye bruk av flashbacks som jeg synes fungerer veldig bra. Boken er en tankevekker; den stiller ubehagelige spørsmål om hvem vi er og hva vi oppfatter som virkelig.

På tross av at jeg gir Blindsight toppkarakter så må jeg likevel komme med en advarsel: Er du ikke så vel bevandret innen sjangeren så vil du nok slite med at en god del ting blir tatt for gitt. Det brukes også endel uttrykk som man av og til må google for å forstå hva Watts snakker om - om man da ikke har hatt en fot innenfor biologi (slik som jeg har hatt). Hvis du er en av dem som mener evolusjonsteorien er noe stort tull så leser du nok også helt feil anmeldelse nå.., og hvis du hater alt som har med vampyrer å gjøre, da må du nok også holde deg unna…

…for Peter Watts har brakt vampyren inn i science fiction sjangeren og gitt myten en vitenskapelig forklaring. Er du interessert i dette, kan du se presentasjonen Taming Yesterday’s Nightmares for a Better Tomorrow online på Watts hjemmeside.

Om hjernen vår

Hvis noen skal gidde å lese dette så må jeg begrense meg, så fra nå av konsentrerer jeg meg om det vitenskapelige aspektet med Blindsight, og så får du bare stole på at når jeg sier at det andre også er bra så er det det.

Et lite sitat fra boken:

“Brains are survival engines, not truth detectors. If self-deception promotes fitness, the brain lies. Stops noticing - irrelevant things. Truth never matters. Only fitness. By now you don’t experience the world as it is at all. You experience a simulation built from assumptions. Shortcuts. Lies.”

Blindsight handler for meg først og fremst om hjernen vår, og om at den ikke fungerer helt slik som de fleste tror. Harde realiteter som innebærer ting du kanskje helst ikke vil tenke på. Det er f.eks. ganske enkelt å lure sansene våre; øynene våre ser såpass lite av omgivelsene våre at det bildet vi oppfatter egentlig er hjernens gjettning om hvordan de er. “Usannsynlige” stimuli lukes derfor somregel bort - vi ignorerer ting som ikke passer inn.

Videre sies det at magnetfelt brukt på hjernen kan fremprovosere alt fra religiøse opplevelser til overbevisning om at man har blitt bortført av aliens. Magnetisk stimulering kan i alle fall påvirke humør, skape midlertidig blindhet, påvirke talesenteret, og hukommelse og læring kan forbedres (eller begrenses).., bare for å nevne noe.

Jeg vil på det sterkeste anbefale novellen A Word for Heathens (du kan laste den ned her) - en grei smakebit på hva Peter Watts står for og litt av hva han mener om disse tingene.

Romanen handler også om forholdet mellom bevissthet og intelligens, forsøker å se på hva bevissthet er for noe og hvorfor i alle dager vi har det. Watts påpeker at underbevisstheten fungerer vel så bra uten bevisstheten, at det å tenke ofte er en ulempe som hindrer deg i det du gjør. Sentralt i handlingen står spørsmålet om bevissthet i det hele tatt er verdt det det koster, og om bevissthet og bevisste mennesker har noen fremtid.

Sometimes it seems as though my hole life’s been a struggle to reconnect, to regain whatever got lost when my parents killed their only child. Out in the Oort, I finally won that struggle. Thanks to a vampire and a boatload of freaks and an invading alien horde, I’m Human again. Maybe the last Human. By the time I get home, I could be the only sentient being in the universe.

If I’m even that much. Because I don’t know if there is such a thing as a reliable narrator. And Cunningham said zombies would be pretty good at faking it.

Til slutt bør du vite at…

Peter Watts har en innholdsrik side som heter rifters.com, hvor du bl.a. kan laste ned det meste av det han har skrevet i PDF format - f.eks. Blindsight. Så er du fortsatt i tvil så er det jo bare å laste den ned og gi den et forsøk. Lykke til!

10 Zen Monkeys har intervjuet Rudy Rucker: SF Writer Rudy Rucker: Everything Is Computation. Jeg “sliter” meg jo for tiden gjennom hans 25 år gamle bok om uendelighet og menneskesinnet, og jeg gleder meg veldig til å lese noe av det den matematiske filosofen har skrevet innen science fiction sjangeren. Intervjuet er ganske bra, og han har bl.a. dette å si om det politiske innholdet i sine bøker:

“People often said cyberpunk was political, but I’ve really been putting more politics in my books in the last four years or so, because I feel that it’s such a dark time in American politics. We have this completely illegitimate government. Bush didn’t even really got elected. And it’s doing such harm every day.”

Ideene hans er ofte litt mer spesielle, litt mer ekstreme, enn de fleste andre SF forfatterne. Han har følgende å si om det å fabulere om fremtiden:

The thing is — I think of myself as a science fiction writer now. So I no longer feel that I have to be reputable or responsible in what I say. (Laughs) You know? A lot of times, when people are asked to speculate about the future, they’ll simply repeat the ideas that are in the air. It’s like sheep standing in their stable, and they’re urinating on the floor. And then they’re lapping up the urine. And they’re saying, “Gee, this sure tastes like piss, doesn’t it?”

For folk med sansen for realfagene - og som ikke er redde for å filosofere litt om universets realiteter, samtidig som du vil ha det litt gøy - så tror jeg nok at Rudy’s siste bok, Mathematicians in Love, vil være en sikker anbefaling - selv om jeg ikke har lest den enda selv.

Og nå leser du intervjuet!

Sjanger: Tidsreiser, Hard SF
Rating:

I musikken har vi superstjerner som Michael Jackson, Madonna, Kiss og Elvis. Science fictions aller største superstjerne er Isaac Asimov. Aller størst suksess hadde han med med robot- og Foundationbøkene, men i skyggen av disse finner vi andre bøker av meget høy kvalitet. The End of Eternity er en av disse; den ultimate tidsreisehistorien.

Hovedpersonen Andrew Harlan er en Eternal - hans jobb er å overvåke historien, og å påvirke den her og der for gjøre tilværelsen bedre for alle mennesker:

“We work to plot out all the details of everywhen from the beginning of Eternity to where Earth is empty, and we try to plot out all the infinite possibilities of all the might-have-beens and pick out a might-have-been that is better than what is and decide where in Time we can make a tiny little change to twist the is to the might-be and we have a new is and look for a new might-be, forever, and forever..”

Som alle Asimov-historier er dette en meget intelligent historie, men skrevet i et enkelt språk - den er rask og spennende og fungerer bra som en slags thriller/mysterie-roman. I motsetning til moderne SF-mursteiner leser du denne på én helg. Den er også tidløs; ingen ting av fortellingen har tapt seg på de 51 årene det har gått siden den ble skrevet.

Romanen er heller ingen steril, vitenskapelig historie uten menneskelige følelser og konflikter. Uten å røpe for mye kan jeg fortelle at Harlan fortaper seg i en kvinne.., han blir tilsynelatende gal av sjalusi - og bryter alle regler han har levd etter for å kunne være med henne. Historien vekker absolutt leserens følelser og interesse for de involvertes skjebner.

The End of Eternity handler om tid, evighet og uendelighet, om virkelighet, og om dilemmaene man støter på når tid blir et relativt begrep. Men dette er ingen enkel mann-reiser-tilbake-i-tid-og-møter-seg-selv (evt. -dreper-sin-oldefar) historie.., det er ingen Back To The Future, og fortjener mer oppmerksomhet enn H. G. Wells The Time Machine, selv om det er den tidsreisehistorien alle har hørt om.

The End of Eternity handler om sensur. Den handler om hva som skjer om vi beskytter oss selv mot det som utfordrer oss. Den handler om å lære av våre feil, og hva som skjer om noen andre gjør alle våre erfaringer for oss. Dette er et fantasifult innblikk i menneskets psyke, og stiller spørsmål med hva som driver oss, om vår søken etter kunnskap - og hvor det kan føre hen.

For å konkludere…

Denne boken er kort sagt genial. Noen, kanskje spesielt de som først og fremst kjenner science fiction fra film, vil lese denne historien og si at Asimov var før sin tid. Han var ikke det - over hundre år med glitrende spekulative litteratur viser oss det - men han var en av de smarteste forfatterne innen sjangeren, og skapte noen unike historier ut av ideene sine.

The Encyclopedia of Science Fiction sier enkelte mener The End of Eternity er hans beste bok - jeg har ikke lest alt han har skrevet enda, men inntil videre må jeg si meg enig.

Sjanger: Filosoferende, transhumanistisk thriller
Rating:

I romjulen har jeg lest en helt fantastisk roman - John C. Wrights debutroman The Golden Age. Jeg vil være veldig forsiktig med å si at en bok er den beste jeg har lest, men denne er i alle fall den som har imponert meg mest. The Golden Age er et blikk inn i vår fjerne fremtid, og handler om de problemer og utfordringer vi som mennesker vil stå overfor etterhvert som vi og vår teknologi blir mer og mer avansert.

Forfatteren

Jeg kjøpte denne boken for flere måneder siden på bakgrunn av en anbefaling på memetherapy (som jeg egentlig ikke leste så grundig), og fordi tittelen appelerte til meg (så fikk jeg innrømmet det også). Før jeg begynte å lese ville jeg undersøke litt mer rundt denne forfatteren. Jeg fant frem til John C. Wrights blogg, og det var grunnen til at det tok meg så lang tid å faktisk starte på romanen…

På meg virker nemlig Wright som en ufordragelig, blærete besserwisser.., en bitter mann som ser på seg selv som logikkens høye vokter, og føler det er nødvendig å angripe alt han ser rundt seg - som ikke følger hans eget tankemønster - med lange, høytsvevende innlegg. I tillegg ble Wright frelst for fire år siden, og han går sterkt ut mot all ateisme i bloggen sin. The Golden Age ble skrevet før denne omvendelsen, men jeg må si jeg blir veldig skeptisk når en science fiction-forfatter og realist som aldri tidligere har vært religiøs plutselig ser lyset.

Heldigvis er det ikke slik at de som utad virker som duster ikke kan skrive gode historier… Denne forfatteren fortjener langt mer oppmerksomhet enn det han har fått til nå…

Settingen

Vi befinner oss i vårt eget solsystem omkring 10 tusen år frem i tid. Takket være enorme fremskritt innen biologi, genetikk, kunstig intelligens og nanoteknologi lever menneskene i et utopisk samfunn blottet for kriminalitet og død. Wright skildrer en mulig, transhumanistisk fremtid hvor menn har makt som guder, og han gjør det forbløffende bra og troverdig.

Historien har endel likhetstrekk med bl.a. Iain M. Banks Player of Games, som jeg leste i høst. Men jeg må desverre si at andre forfatteres forsøk på å sette oss inn i en futuristisk setting blekner i forhold til denne spennende, overraksende og sterke romanen. Den har lag på lag på lag med virkelighet - og skillet mellom ekte virkelighet og virtuell virkelighet er nesten helt bort:

“Thruth! There is no such thing. There are only signals in your brain.. Everything: sensation, memory, love, hate, abstract philosophy, gross physical lusts. It’s nothing. Strong signals and weak signals. Those signals can be reproduced, recorded, faked. Whatever condition of thought, or pleasure, or belief you wish to achieve by discovering this mystery, could be reproduced in your brain by a proper application of such signals, and there would be no way whatsoever you could discover the difference. Everything would seem as real to you now as all of this.”

Historien

I The Golden Age blir vi kjent med base neuroform Phaethon Prime of Rhadamanth, som oppdager at noen har tuklet med hukommelsen hans. Dessuten har han fått installert et filter som gjør at det er visse ting han rett og slett ikke ser. Vi følger Phaethon i det han forsøker å nøste opp i de få ledetråene han har; for å finne ut hvem han er, og hva for noe forferdelig det er han har gjort som han har blitt tvunget til å glemme.

Som du sikkert skjønner er dette et ypperlig utgangspunkt for en slags Memento/Total Recall-thriller - hvor hverken Phaethon eller vi kan være helt sikre på hva som skjer.

John C. Wright er utdannet advokat, og dette er ganske tydelig. Lovene og regelverket i det utopiske samfunnet står sentralt i historien; mest av alt handler den om hvilke valg et omni-potent samfunn må ta - og hvilke restriksjoner det må legge på seg selv - for å planlegge for fremtiden.

Vurderingen

The Golden Age er et avansert og spektakulært stykke litteratur. Jeg har nok ikke språk til å forklare hvor bra den er, selv om jeg har prøvd. Ingen bok har stimulert fantasien min så mye som denne har gjort, ingen forfatter har med så stø hånd guidet meg gjennom et så totalt fremmed landskap.

Du kan gjerne lese denne romanen hvis du vil ha et stykke, spennende, intelligent thriller, men først og fremst hvis du er glad i futuristisk filosofering rundt hva det vil si å være et menneske - for det er det The Golden Age i bunn og grunn handler om.

Og du bør også være klar over at dette bare er første bok i en føljetong; boken har en slags avslutning som tilfredstiller, men ingen endelig slutt. På tross av dette blir det absolutt toppkarakter til Wrights debutroman, som nok må sies å være skrevet for den avanserte leser.

Sjanger: Military / Hard SF
Rating:

“I did two things on my seventy-fifth birthday. I visited my wife’s grave. Then I joined the army.”

Slik begynner John Scalzi’s Old Man’s War - en hyllest til klassisk science fiction. Dette er Starship Troopers for pensjonister; ta en haug med 75-åringer, gi dem nye, supermodifiserte kropper og la dem kjempe mot en galakse full av fientlig instilte aliens.

Scalzi’s debut-roman fra 2005 er nesten som å lese en Heinlein-original, sies det. Mitt første forsøk på å lese Heinlein gikk - som de som har fulgt med på bloggen min jo vet - rett i dass. Old Man’s War er derimot en av de aller største leseopplevelser jeg har hatt. Scalzi fikk også John W. Campbell prisen for beste, nye forfatter i år, og romanen ble nominert til Hugo-prisen, så det er ikke bare jeg som synes den er bra.

For det første er humoren helt enorm - skikkelig gammelmannshumor! Det er som om Jerry Seinfeld har satt seg ned for å skrive nytt manus til Full Metal Jacket. Muntert, lett og fornøyelig.., en voksen guttedrøm, men likevel seriøs nok. Enkelte scener kunne også Tarrantino ha regisert, som f.eks. hovedpersonens møte med en vaskekte drill sergeant.

Dessuten er ideene helt enorme; akkurat slik som jeg vil ha dem. Jeg har i flere år gått og tenkt på at jeg har hatt lyst til å skrive science fiction selv. Nå trenger jeg ikke det lenger. For å lese de historiene jeg selv ville ha ønsket å skrive trenger jeg bare lese en Scalzi.

Old Man’s War er som antydet “military SF”, hvilket betyr at alle som liker action vil bli fornøyde. Men den legger også mye vekt på vitenskapelig korrekthet. I klassisk SF stil - det vil si fra gullalderen - inneholder den stort sett intelligente mennesker som diskuterer og funderer på verden rundt seg. Og dette blir ekstra bra fordi det er mennekser med mye livserfaring - altså 75-åringer - som nå har fått sjangsen til å bli unge igjen.

By now, you have received your new body from the Colonial Defense Forces. Congratulations! Your new body is the end result of decades of refinement by the scientists and engineers at Colonial Genetics, and is optimized for the rigorous demands of CDF service. This document will serve to give a brief introduction on the important features and functions of your new body, and provide answers to some of the most common questions recruits have about their new body.

Er det da ingenting galt med denne romanen?

For meg er Old Man’s War perfekt: Hard Science fiction med spennende “hva om..” spørsmål og ideer, action, humor, aliens, bra språk, tredimensjonale karakterer og til og med en fin kjerlighetshistorie - en soleklar toppkarakter fra meg. Ikke er den for lang heller. Den gav meg en skikkelig god-følelse, det var umulig å legge den fra seg, og når den var ferdig så ble jeg skikkelig trist for at det var over.

Jeg har likevel forsøkt å tenke hva andre kan mislike med boken.

For det første: Liker du ikke den tørr-vittige humoren til hovepersonen/Scalzi, så vil du nok hate boken.., den gjennomsyrer nemlig alt. For meg er det en innertier, men jeg kan se for meg at andre kan synes det blir litt for mye.

For det andre: Old Man’s War er som sagt en hyllest til klassisk science fiction. Den inneholder derfor ikke så alt for mange orginale ideer.., den kunne egentlig ha blitt skrevet på 60-tallet (i hvert fall nesten). For dem som foretrekker cyberpunk-sjangeren og vil at alt skal være high-tech, så blir dette kanskje litt for kjedelig. Men rekruttenes nye kropper, og måten soldatene kommuniserer på med integrerte BrainPal’s er mer enn nok high-tech for meg.

Vil du vite mer om John Scalzi bør du ta turen innom bloggen hans: Whatever! Det bør også nevnes at han har skrevet en oppfølger, The Ghost Brigades, som kan leses selv om man ikke har lest Old Man’s War, samt et par andre bøker som nok havner på ønskelisten min etter dette.

God bok!

Sjanger: Hard SF space opera
Rating:

Jeg har vært veldig i tvil om hvilken karater jeg skulle ende på i denne anmeldelsen. Pushing Ice er veldig bra, men har også en god del svakheter. Jeg ender på tre stjerner, og ber deg lese anmeldelser for selv å bedømme om dette kan være noe for deg.

Jeg hadde lenge gått og gledet meg til å lese en ny Alastair Reynolds roman. Mitt forrige møte med den walisiske forfatteren var boken Absolution Gap, en dystopiske, transhumanistisk space opera med enkeltscener som har brent seg inn i hjernebarken min.

Vi befinner oss ombord på industriromskipet Rockhopper i vårt eget solsystem femti år frem i tid. Menneskenen oppdager at de ikke er alene i universet når månen Janus plutselig begynner å bevege på seg, og Rockhopper er det eneste romskipet nært nok til å dra og undersøke.

Historien utvikler raskt en slags klaustrofobisk setting ala Alien, The Abyss eller Das Boot om du vil, og paranoiaen brer seg etterhvert som ting begynner å gå galt. Denne første delen av historien er veldig spennende, vi aner Reynolds store kvaliteter, men så dabber det desverre av. For meg blir denne boken desverre alt for lang (over fem hundre sider), og i store deler av romanen skjer det forholdsmesig veldig lite. Jeg har dessuten problemer med å identifisere meg med karakterene, og de overrasker meg alt for kjelden.

Reynolds bruker også mye tid på en slags Kane & Able konflikt som jeg finner lite troverdig. Jeg tror rett og slett ikke på at raskjonelle og svært intelligente mennesker kan oppføre seg slik som Bella og Svetlana gjør - er uvenner og rett og slett fiender i årtider pga. en liten, gal avgjørelse - slik er det etter min oppfattelse bare psykopater som gjør.

Mot slutten er det derimot akkurat som om boken får en ny regisør - forfatterens enorme fantasi, som jeg hele tiden vet er der, kommer igjen til sin rett, og jeg kan endelig puste lettet ut og være glad for at jeg ikke gav opp boken på halvveien. Boken kunne med fordel vært hundre til to hundre sider kortere, men historien viser seg å være bra.

Puching Ice er et hard science fiction mysterie med galaktiske proporsjoner. Den handler om menneskenes evne til å overleve, om menneskehetens muligheter, og om kontakt med utenomjordiske sivilisasjoner. Den dystre og fremmede stemningen fra Absolution Gap finner jeg ikke igjen her.., derimot finner man en seriøs forfatter som beskriver fremtiden på en veldig virkelig og troverdig måte. Jeg har sett boken sammelignet med Arthur C. Clark’s Rendezvous with Rama fra 1972, så hvis du vet noe om den så aner du kanskje også hvilken type historie dette er.

Hvis du ikke har problemer med lange bøker, selv når enkelte deler ikke inneholder særlig mye handling, men liker mysterier, vitenskapelige detaljer og har sans for beskrivelse av menneskelige konflikter.., så kan denne boken være noe for deg. Hvis du liker plott som spenner over mange tusen år, og ikke har noe i mot å være med på en reise mellom solsystem - selv om det å reise raskere enn lysets hastighet ikke er en mulighet i Raynolds univers, slik at dette tar laaaang tid - da vil jeg anbefale at du plukker opp og leser Pushing Ice.

Novellen FRACTALS (or: Reagan Assured Gorbachev of Help Against Space Aliens) kombinerer fraktalteori, evolusjonslære, rasisme og sosiopati i en slags kortversjon/kombinasjon av Falling Down og American Psycho.

Denne korte historien fra 1995 traff meg midt i planeten. Biolog og Science Fiction forfatter Peter Watts kombinerer vitenskap og fiksjon, for på en ypperlig måte fortelle oss noe viktig om hvordan mennesker og samfunn fungerer.

Mer vil jeg ikke si.., denne bør du rett og slett lese selv. FRACTALS og andre noveller av Watts kan lastes ned i pdf-format fra forfatterens egen webside.

Jeg bruker uttrykket Hard SF ganske ofte, men jeg er ikke sikker på om alle vet hva det betyr - eller om alle forstår det på samme måte som meg. John C. Wright skrev i går et innlegg om hva han mener med Hard SF som du kan lese her. Han sammenligner en Hard SF historie med et parti sjakk; en situasjon med klart definerte regler hvor man skal løse en oppgave basert på disse reglene.

Mer generelt definerer han subsjangeren slik:

SF is “Hard” when the illusion of reality of the invented science in the work is bolstered by real science, or something in the spirit and approach of real science: and the science plays so crucial a role in the tale that the tale cannot be told without it.

Artikkelen om Hard SF på wikipedia kan også være av interesse. Her beskriver man ulike oppfatninger av hva subsjangeren er for noe.

For dem som syntes min anmeldelse av Calculating God var av interesse - her er en link til The Sci Phi Show Outcast #16, som er et halvtimes intervju med Robert J. Sawyer.

Her forteller kanadieren om sitt verdenssyn og sitt forfatterskap, hvor han får ideene sine fra og hva han liker å utforske. Han forteller bl.a. om bakgrunnen til bøkene Factoring Humanity, Calculating God og til The Neanderthal Parallax. Vel verdt å høre på for dem som vil få et litt bedre inntrykk av hvem denne forfatteren av hard SF er.

Sjanger: Hard SF
Rating:

Calculating God (2000) beskrives av bokens omslag som en provoserende science fiction thriller, som en fast paced, moralsk og intelektuelt utfordrende historie som bare vokser seg større og større til et “kataklysmisk” klimaks verdig Arthur C. Clarke på sitt mest “cosmiske”.

Dette er en serdeles dårlig beskrivelse.

Calculating God er først og fremst en dialog mellom en kreftsyk, jordisk paleontolog og en utenomjordisk vitenskapsmann som forsøker å overbevise den førstnevnte om at Gud eksisterer. Og med Gud mener han ikke nødvendigvis en metafysisk Gud, men at det eksisterer et intelligent design bak universet.

Når jeg startet å lese boken, så tenkte jeg at den på flere måter minnet meg om The Hitch Hikers Guide to the Galaxy, bare skrevet fullstendig seriøst. Den minner meg også om Science of Discworld bøkene til Terry Pratchett. Dette er typisk Hard science fiction, folkens, og dermed ikke for hvem som helst. Jeg tror speiselt biologer vil sette stor pris på denne boken, men den inneholder også kvantefysikk, informatikk, filosofi/metafysikk, paleontologi og referanser til Star Trek - og vil appelere til alle realister med et åpent sinn.

Som de som har fulgt med på mine anmeldelser sikker skjønner, så har Calculating God mye til felles med Towing Jehovah; Gud eksisterer, og det må man på en eller annen måte forholde seg til. Historien er meget aktuell, og beskriver kampen mellom de som tror på skapelse og de som tror på evolusjon, en kamp som i aller høyeste grad pågår i alle fall i USA akkurat nå.

I bunn og grunn handler boken selvsagt også om hva det vil si å være et menneske, men hvilken bok gjør ikke det?!.

Calculating God har lite handling, og det er grunnen til at jeg ikke kan gi den en høyere karakter. Den fungerer veldig godt som det den er - en diskusjon mellom to vitenskapsmenn - men det er først helt på slutten at det faktisk skjer noe i boken. Jeg vil likevel anbefale den på det sterkeste til alle som noen gang har interessert seg for temaene evolusjon, Guds plass i en reduksjonistisk, ikke-metafysisk verden, og eksistensen av utenomgjordiske sivilisasjoner.