En romsonde sendt ut for 30 år siden har blitt påvirket av en kraft som overrasker forskerne, og som kan føre til at vi må skrive om fysikkens lover. Flere romsonder er undersøkt, og alle viser det samme.

Jeg skal ikke gjengi hele artikkelen, les den heller her. Den foreløpige konklusjonen er at vi kanskje ikke vet så mye om gravitasjon som vi trodde - eller at vi her har oppdaget en naturkraft vi tidligere ikke har kjent til. Og hvis resultatene som foreligger er korrekte så vil dette kunne få stor betydning for vår forståelse av cosmos og for fremtidig romfart.

Når jeg leste denne artikkelen om ukjente krefter som dro romsondene tilbake mot solsystemet (ikke at de kommer til å stoppe opp og returnere, kraften er for liten til det), så tenkte jeg med en gang på novellesamlingen Phase Space, hvor Stephen Baxter utforsker Fermi Paradokset:

den tilsynelatende motsetningen mellom den store sansynligheten for at det eksisterer et stor antall utenomjordiske sivilisasjoner og det faktum at vi ikke har oppdaget noen bevis for dette.

I Phase Space (kjøp) er det spesielt én novelle som beskriver hvordan en bemannet sonde som sendes mot det ytre rom blir stoppet og trukket tilbake av en ukjent kraft. Stephen er ekstremt opptatt av NASA, og jeg vil tro han leser denne nyheten med et lite smil.

PS: artikkelen diskuteres også på rec.arts.sf.written på Google Groups.

Sjanger: Postcyberpunk, Hard SF og Space Opera
Rating:

Hvis du blander hypermoderne nanoteknologi, god, gammeldags space opera og venstredreid, politisk propaganda med en energisk og til tider satirisk skrivestil, og pakker det hele inn i en adventure historie - ja, hva får du da? Jo, da får du den Hugo-nominerte debutromanen Singularity Sky.

Jeg gledet meg veldig til Ã¥ lese min første bok av den meget omtalte Charles Stross. Baksiden av coveret var fullspekket med lovord fra andre forfattere, kritikere og magasiner. “A fast, fizzing firework of ideas,” sa forfatter Ken MacLeod, og han hadde rett i det. “Enough action to sink a battleship,” sa Dreamwatch. Joda, bokstavelig talt, det var det.

Derimot var det et par andre utsagn jeg ikke kan si meg enig i. Blant annet sier den kjente SF redaktøren Garner Dozois: “Where Charles Stross goes today, the rest of science fiction will follow tomorrow.” Jeg skjønner ikke helt hva Dozois tenker pÃ¥ her. La meg utdype…

I form minner ikke Singularity Sky mye om en hard SF roman; jeg tenker mere krim og adventure. Boken er en spennende thriller, og sÃ¥nn passe god war fiction. Den inneholder litt lite human interest (selv om det er inkludert en slags kjærlighetshistorie), og i stedet mere tekniske detaljer om f.eks. hvordan man manøvrerer et romskip. Men først og fremst er det ideene Stross formidler som er viktige, som sÃ¥ mange ganger før i denne sjangeren…

Singularity Sky handler om mange ting; teknologi som løper løpsk, og hvordan mennesker hÃ¥ndterer dette er nok et hovedtema - hvilke problemer man kan ha med Ã¥ tilpasse seg “høy” teknologi. Hovedidéen i boken er at intergalaktisk kommunikasjon er løst i form av automatiserte, semi-bevisste, selvreplikerende Von Neumann maskiner. Dette høres ut som noe Arthur C. Clarke og Douglas Adams kunne funnet pÃ¥ over et par (eller kanskje mange) halvlitere. Boken forteller hvilke følger denne teknologien fÃ¥r, i alle fall for én bestemt sivilisasjon.

Boken kan også ses på som en konflikt mellom ideologier. Det skildres en stat som undertrykker folket, og forbyr teknologi og effektiv informasjonsdeling. Jeg oppfatter dette som en kritikk av mange av dagens stater - f.eks. USA - og deres selvoppnevnte rolle som beskyttere. Stross kritiserer overbeskyttelse og sensur, og sier at man bør heller foretrekke litt terror i verden enn total overvåking.

Boken er som et fyrverkeri, med mange ideer - Stross har helt tydelig mye han skulle ha sagt, men når det kommer til stykke så blir det så mange ideer at han ikke får sagt så forferdelig mye om hver av dem likevel. Resultatet blir rett og slett litt overfladisk, til tross for at han skriver veldig bra. Innimellom, særlig mot slutten, kommer forfatteren med en rekke infodumps, og blir belærende og prekende. Infodumps kan være nødvendige av og til de, særlig i science fiction sjangeren, men i denne boken likte jeg det ikke. Selve slutten virker også litt tilfeldig og forvirret.

Totalt sett er jeg glad jeg leste boken, og i alle fall første halvdel var veldig spennende. Men jeg synes ikke den var noe spesielt revolusjonerende, og dermed ble jeg ganske skuffet - i forhold til hypen om boken og denne “kometforfatteren”. Jeg gir boken en midt pÃ¥ treet-karakter, 2,5 av 5 stjerner, og hÃ¥per at hans øvrige bøker er bedre enn denne.

Relatert artikkel: Ansible.

Sjanger: Hard SF klassiker
Rating:

Jeg er akkurat ferdig med å lese The Gods Themselves av Isaac Asimov. Dette er en bok som har vunnet både Hugo og Nebula prisene for beste roman i 1972 (de to mest kjente science fiction prisene). For de som ikke vet hvem Asimov er, så regnes han som en av De Tre Store fra science fiction genrens gullalder, og er mest kjent for sine robot-historier (noveller og romaner) og Foundation serien. Les mer om Asimov på Wikipedia.

Boken er tredelt; et fenomen/problem introduseres, årsaken studeres, og en løsning skaffes til veie. Kan høres ut som en enkel oppskrift, men ingen ting er rett frem ved Asimovs historier.

Del 1: Against Stupidity…, var ganske bra - typisk eldre SF, og typisk Asimov. Det handler om vitenskapsmenn og intriger, og man merker tydelig at dette er skrevet av en meget intelligent mann (Asimov var medlem av Mensa, dog noe motvillig). Jeg er litt usikker pÃ¥ nÃ¥r handlingen finner sted, men jeg forestiller meg rundt 2070 (ikke at det har noen betydning). Komposisjonen er ogsÃ¥ spennende.

Del 2: …The Gods Themselves…, er helt anderledes: Her handler det om vesener i et paralellt univers hvor andre naturlover rÃ¥der. Vi fÃ¥r et godt innblikk i tre av disse vesenenes liv, tanker og følelser. Jeg er svak for denne typen historier, men jeg mener at jeg ogsÃ¥ er relativt objektiv nÃ¥r jeg sier at dette er noe av det beste jeg har lest - i alle fall av Asimov. Igjen er det en spennende og original komposisjon, og i tillegg har denne delen en noksÃ¥ overraskende og spennende slutt.

Del 3: …Contend in Vain? Her er vi tilbake i vÃ¥r verden. Jeg vil ikke røpe for mye, men det er her vi sammen med Asimov skal finne ut hva vi skal gjøre med problemene som har oppstÃ¥tt i del 1 og 2. En stund virker det som om luften har gÃ¥tt ut av ballongen, for tempoet er betraktelig lavere enn i den forrige delen, men etterhvert kommer historien tilbake i riktig spor, og slutten er fornøyelig.

Historien handler etter min mening om to ting: For det første er det et tenkt og interessant fenomen tilknyttet alternative univers som utforskes, og for det andre handler det om mennesker - kanskje først og fremt intellektuelle mennesker, og hvordan de kan oppføre seg idiotisk - eller ikke se fornuften - nÃ¥r det ikke gagner dem. SlÃ¥r du sammen titlene pÃ¥ de tre delene, sÃ¥ fÃ¥r du et sitat fra Friedrich Schiller (1759–1805): “Mit der Dummheit kämpfen Götter selbst vergebens.” Asimov har derimot plassert et spørsmÃ¥lstegn bak sitatet, sÃ¥ du mÃ¥ nok lese hele boken for Ã¥ finne ut hva som skjer

Og for det tredje får vi innblikk i noen svært fasinerende, alternative vesener, og dette var etter min mening verdt hele boken.

Asimovs historier har også en tendens til å overleve tidens tann ganske bra. Det eneste jeg følte manglet var Internet, og det det har ført med seg av endringer i vitenskapsmiljøene, men ellers kunne historien egentlig vært skrevet i dag. Totalt sett en meget god bok som jeg er glad jeg leste. Jeg gir karakter 4 av 5 til denne klassikeren.

Sjanger: Hard SF
Rating:

Jeg rakk akkurat å fullføre Ring siste kvelden før sommerferien var over, og her er hva jeg synes om den.
Ring er den konkluderende boken i Xeelee sekvensen, selv om det finnes historier som både er utgitt, og foregår, senere enn handlingen i denne. Historien bygger på hendelsene i Timelike Infinity, og bøkene Raft og Flux er også knyttet inn i historien, men er ikke nødvendig å lese på forhånd. Selv har jeg ikke lest Flux, men Raft var min introduksjon til Stephen Baxter, og er en genial bok etter min mening - glimrende fortalt. Raft er både Baxters debut roman og den første boken i Xeelee sekvensen.

Ring er en typisk Baxter-historie, men desverre langt fra hans beste. Det første kapittelet var bra, det minnet meg om det unike perspektive fra Raft, og var til syvende og sist det som fikk meg til å fullføre boken på 437 sider. Resten er derimot mer som en forelesning i teoretisk astrofysikk, kvante-strenger o.l., og blir kjedelig i lengden. Det er veldig tydelig at historien er skrevet for at Baxter skal gi oss en rundtur i Universet og dets muligheter, og handlingen og karakterene blir derfor lite troværdige. Jeg føler også jeg har vært gjennom det samme i andre Baxter historier (noveller og delvis i The Time Ships).
Det virker heller ikke som om Baxter har klart å legge seg på et riktig nivå når det gjelder hvor grundig ting skal forklares. Det virker ofte som om boken er skrevet for et yngre publikum, selv om fysikken er nokså avansert.

Boken tar seg litt opp pÃ¥ slutten, men selv om dette er konklusjonen pÃ¥ Xeelee sagaen sÃ¥ fÃ¥r vi skuffende nok ikke vite noe mer av betydning om Xeelee’ene heller.

Konklusjonen blir derfor: Dette er mer et foredrag i den fremste forskningen innen fysikk enn en god SF historie - samtidig som det hele blir kjedelig fordi Baxter mÃ¥ fÃ¥ historien til Ã¥ henge sammen som en helhet. For dem som er uhyre interessert i kvante-strenger sÃ¥ kan dere jo lese denne boken, men for de fleset vil jeg i stedet anbefale en fagbok. Av Baxter’s bøker vil jeg anbefale Ã¥ lese en novellesamling - novellen er nok et bedre medium for Baxter, hvor han kan fÃ¥ fritt utløp for det unike perspektivet sitt uten Ã¥ kjede vettet av publikum. Phase Space har for eksempel noen flotte perler av interesse bÃ¥de for fysikk-nerds og generelle SF fans.

Og for all del, les Raft, en historie som var med på å legge fundamentet for min egen SF interesse.

Linker:
Stephen Baxter, Ring , Phase Space , Raft