Sjanger: Litterær og litt ubestemmelig space opera
Rating:

Light, skrevet av M. John Harrison og utgitt i 2002, skal liksom være en strålende roman. Boken vant James Tiptree, Jr. prisen, og hylles på omslaget av blant andre Iain M. Banks og Alastair Reynolds. For meg var den først og fremst irriterende.

M. John er en britisk forfatter som skriver science fiction (nå mest kjent for Nova Swing fra 2006), fantasy og såkalt mainstream litteratur. Light er en slik blanding av sjangre, og selv om det kan fungere så bidrar det i dette tilfellet ikke til at jeg liker boken.

Hovedproblemet er at forfatteren bruker JegVetMerEnnDeg-teknikken: Han unnlater å fortelle en hel del som gjør at du som leser hele tiden blir sittende å lure på hva det er som skjer. Du vet at det er endel ting som blir sagt som du rett og slett ikke skjønner, og må stole på at det hele vil gi mening til slutt. I en science fiction roman hvor det meste er ukjent blir dette veldig slitsomt. Flere ganger undeveis måtte jeg seriøst vurdere om jeg skulle orke å fortsette.

Misfortså meg rett; M. John Harrison kan absolutt skrive. Han skaper følelser og skildrer mentalt forkrøplede mennesker bedre enn de fleste. Men når jeg leser en science fiction roman så er jeg interessert i de store ideene, og i Light behandles de med en alt for lett hånd. M. John bruker en masse elementer fra Hard SF og filosoferende fysikk, men igjen er det ingenting som forklares, og man klarer ikke helt å skille fantasy/grøsser elementene fra de vitenskapelige.

Det virker som om han har begynt med en liten men forsåvidt spennende historie, for så å se hvor lang tid han kan bruke på å fortelle den, og sprer den dermed over 300 sider ispedd en masse uvesentligheter, mens viktig informasjon gjemmes til de siste ti sidene.

Føler du deg ikke avskrekket av det jeg har fortalt bør du absolutt ta en titt på boken og vurdere om det likevel kan være noe for din smak. Den tar seg faktisk litt opp mot slutten, selv om jeg mener den hadde vært mye bedre om slutten hadde blitt presentert i første eller andre kapittel.

Selv vil jeg holde meg borte fra denne forfatteren i fremtiden.

I år blir det science fiction på andre juledag, for da har I Am Legend premiære. Will Smith er det eneste overlevende mennekset på Jorden. Hva skal han finne på?!

Filmen er basert på science fiction- /grøsser-romanen med samme navn fra 1954, skrevet av Richard Matheson. Og det finnes faktisk hele tre andre filmatiseringer: The Last Man on Earth fra 1964, The Omega Man fra 1971 med Charlton Heston, og I Am Omega som også kom i år, men går rett på DVD.

Ridley Scott hadde også planer om å filme I Am Legend i 1990, og det med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen. Det er tydeligvis noe bra med denne historien, og siden jeg ikke har fått med meg noen av de andre (eller lest boken), så antar jeg at jeg får se Will Smith-versjonen.

Verdenspremiæren er forøvrig 14. desember, så vi får anmeldelser i god tid før vi må kjøpe bilettene.

Linker: Offisiell side, Omtale på Filmweb, filmen på IMDB, om boken på WikiPedia.

Sjanger: spiontriller-scifi forkledd som grøsser (eller omvendt)
Rating:

The Atrocity Archives fra 2004 inneholder to historier (en kort roman og en enda kortere roman) skrevet av kometforfatter Charles Stross. Denne gangen har han skrevet science fiction i grøsser-format. Ideen er at hvis det finnes magi og onde krefter i verden så kan du være sikker på at det finnes et hemmelig, statlig byrå som har som oppgave å skjule denne skrekkelige sannheten for oss.

Dermed er senen satt for en slags X-files historie, hvor motstanderne er okkulte irakere og talibanere i ledtog med nazister - SS-etterlevninger fra krigen. En slags blanding av TV-serien 24 og Night of the Living Dead. Inspirert av spionromaner fra den kalde krigen har Stross mikset matematikk, cyberpunk og Lovecraft-horror, og konstruert en setting du raskt kjenner igjen om du har sett Hellboy filmen (eller lest tegneserien for den saks skyld).

Protagonisten Bob viser seg å være en blanding av James Bond og Dilbert, en MacGyver utstyrt med tryllestav som computer geeks kommer til å elske. Bob kastes ut i en, for ham, alt for spennende historie, hvor han må bruke sin nerde-kløkt for å bekjempe onde krefter som er ute etter å utslette menneskeheten og resten av universet.

Stross skriver i førsteperson presens, noe som gjør historien nær og intens. I tillegg har han munn-diare - eller snarere tastatur-diare - og teksten inneholder ekstremt mange pop-kultur-referanser. Jeg er usikker på om jeg egentlig liker stilen hvor forfatteren overøser handlingen med referanser og ideer.., språket blir nesten for fargerikt. Det krever endel av leseren, men for en såpass kort bok (300 sider inkluderer to historier, forord og etterord) fungere det.

En god del humor er også å finne.., selv om noe av latteren er noe nervøs, som seg hør og bør i en grøsser. Alt i alt er dette en god bok, og egner seg for dem som holder seg oppdatert med hva som skjer i den digitale verden. Du må ikke betegne deg selv som hacker eller geek for å like den, men det hjelper med en utdannelse innen programmering. Det at den er såpass smal er noe av grunnen til at jeg ikke gir den mer enn tre stjerner.

I fjor gav Stross forresten ut en oppfølger, The Jennifer Morgue, med to nye historier med agent Bob. 4,5 av 5 stjerner på Amazon antyder at også denne er noe å få med seg.

Til slutt: Jeg var ikke klar over det, men ifølge The Atrocity Archives vil the Great Old Ones returnere fra “bortenfor stjernene” i september i Ã¥r for Ã¥ spise hjernene vÃ¥re! Bare sÃ¥nn at ogsÃ¥ du er informert

Tidligere Stross-anmeldelser på kjempekjekt: Singularity Sky

Sjanger: Grøsser / science fiction klassiker
Rating:

Howard Phillips Lovecraft (1890-1937) var en amerikansk forfatter av fantasy, science fiction og horror som ikke var spesielt populær mens han levde. Men etterhvert har hans populæritet vokst til enorme proposjoner, og han anses nå for å ha hatt stor innflytelse og vært en av de aller viktigste grøsser-forfatterne i det 20. århundre.

H. P. Lovecraft er kanskje aller mest kjent for sitt sÃ¥kalte “Cthulhu Mythos”, en serie med løst knyttede historier med en mengde ikke-menneskelige vesener. At the Mountains of Madness er en lengre novelle forfatteren skrev i 1931, og representerer en av-mytifisering (er det et ord?) av Cthulhu universet. I motsetning til mye av grøsser-literaturen, som har mest til felles med fantasy, blir det her helt klart at Lovecrafts grøsser-verden holder seg innenfor science fiction’ens forholdsvis edruelige rammer.

Selv om jeg leser mest ren science fiction så tiltrekkes jeg av dem som mikser inn andre, gjerne okkulte elementer, og jeg så derfor frem til å lese litt Lovecraftian lore. Det var spennende å lese noe som var skrevet da det fortsatt fantes u-utforskede områder på jorden, slik at man kunne la fantasien løpe fritt om hva som fantes der - og ideene i Mountains er også veldig bra.., det jeg har problemer med er formen.

For historien er fortalt som et slags brev fra hovedpersonen, hvor han forteller om hendelsene han har vært gjennom, sikkert for å gi et inntrykk av kredibilitet til historien, noe jeg også har sett H. G. Wells gjøre. Stilen gjør derimot beretningen mere kjedelig enn den hadde trengt å være; den mangler for eksempel totalt dialog. Lovecraft driver også og haler ut historien, og formørker og skyver på det klimakset du hele tiden tror skal komme.

Jeg har også et problem med forfatterens språk - det blir til tider alt for tungt og infløkt, og jeg tok meg selv i stadig å måtte lese setninger og av og til hele avsnitt opp til flere ganger for å få med meg innholder. Han bruker innskutte leddsetninger som er så lange at når du når slutten så har du glemt hvordan det hele begynte. Ta for eksempel denne setningen:

As we threaded our dim way through the labyrinth with the aid of map and compass - traversing rooms and corridors in every stage of ruin or preservation, clambering down again, encountering choked doorways and piles of debris, hastening now and then along finely preserved and uncannely immaculate stretches, taking false leads and retracing our way (in such cases removing the blind paper trail we had left), and once in a while striking the bottom of an open shaft through which daylight poured or trickled down - we were repeatedly tantalized by the sculptured walls along the route.

Kan du skjønne at jeg etterhvert ble sliten når det meste var skrevet på den måten..?

Så alt i alt gir jeg novellen - som bl.a. er gitt ut i pocketboken At the Mountains of Madness and Other Tales of Terror, boken jeg har kjøpt, hvor det fortsatt gjenstår å lese de tre andre novellene, som godt kan vise seg å være bedre eller mer spennende enn den jeg har lest nå - to av fem stjerner; grei nok, men den har en del svakheter.

Ser du hva som har sjedd nå.., nå skriver jeg også sånne fæle setninger som Lovecraft

Sjanger: Dyster hard SF horror
Rating:

Det er sÃ¥ mye jeg har lyst Ã¥ si om denne boken. Biolog og forfatter Peter Watts har skrevet en genial “first contact” roman som du vil elske hvis du er interessert i den vitenskapelige vinklingen pÃ¥ hvordan vi mennesker fungerer. Jeg hadde store forhÃ¥pninger til Blindsight (2006), og de ble alle innfridd.

For det første er den en spennende thriller/horror-historie i en klaustrofobisk setting.., den minner mye om Alien-filmene i så måte, og passet godt å lese nå i disse påsketider. Blindsight er underholdende, men det er ikke lett underholdning. Og det er absolutt ingen solskinnshistorie.

For det andre er det vitenskapen som inspirerer Watts til å skrive sine historier, og selv om mye av det man leser i hard SF kan virke ganske utrolig så er alt vel begrunnet og med basis i virkeligheten. Du vil sansynligvis lære endel av å lese Blindsight, og bakerst i boken har forfatteren skrevet litt om de bakenforliggende teoriene, inklusivt kildereferanser. Sånn skal det være!

For det tredje vil jeg påstå at romanen representerer høy litterær kvalitet. Den drives av veldefinerte og sterke karakterer, og har en spennende oppbygning - bl.a. mye bruk av flashbacks som jeg synes fungerer veldig bra. Boken er en tankevekker; den stiller ubehagelige spørsmål om hvem vi er og hva vi oppfatter som virkelig.

PÃ¥ tross av at jeg gir Blindsight toppkarakter sÃ¥ mÃ¥ jeg likevel komme med en advarsel: Er du ikke sÃ¥ vel bevandret innen sjangeren sÃ¥ vil du nok slite med at en god del ting blir tatt for gitt. Det brukes ogsÃ¥ endel uttrykk som man av og til mÃ¥ google for Ã¥ forstÃ¥ hva Watts snakker om - om man da ikke har hatt en fot innenfor biologi (slik som jeg har hatt). Hvis du er en av dem som mener evolusjonsteorien er noe stort tull sÃ¥ leser du nok ogsÃ¥ helt feil anmeldelse nÃ¥.., og hvis du hater alt som har med vampyrer Ã¥ gjøre, da mÃ¥ du nok ogsÃ¥ holde deg unna…

…for Peter Watts har brakt vampyren inn i science fiction sjangeren og gitt myten en vitenskapelig forklaring. Er du interessert i dette, kan du se presentasjonen Taming Yesterday’s Nightmares for a Better Tomorrow online pÃ¥ Watts hjemmeside.

Om hjernen vår

Hvis noen skal gidde å lese dette så må jeg begrense meg, så fra nå av konsentrerer jeg meg om det vitenskapelige aspektet med Blindsight, og så får du bare stole på at når jeg sier at det andre også er bra så er det det.

Et lite sitat fra boken:

“Brains are survival engines, not truth detectors. If self-deception promotes fitness, the brain lies. Stops noticing - irrelevant things. Truth never matters. Only fitness. By now you don’t experience the world as it is at all. You experience a simulation built from assumptions. Shortcuts. Lies.”

Blindsight handler for meg først og fremst om hjernen vÃ¥r, og om at den ikke fungerer helt slik som de fleste tror. Harde realiteter som innebærer ting du kanskje helst ikke vil tenke pÃ¥. Det er f.eks. ganske enkelt Ã¥ lure sansene vÃ¥re; øynene vÃ¥re ser sÃ¥pass lite av omgivelsene vÃ¥re at det bildet vi oppfatter egentlig er hjernens gjettning om hvordan de er. “Usannsynlige” stimuli lukes derfor somregel bort - vi ignorerer ting som ikke passer inn.

Videre sies det at magnetfelt brukt på hjernen kan fremprovosere alt fra religiøse opplevelser til overbevisning om at man har blitt bortført av aliens. Magnetisk stimulering kan i alle fall påvirke humør, skape midlertidig blindhet, påvirke talesenteret, og hukommelse og læring kan forbedres (eller begrenses).., bare for å nevne noe.

Jeg vil på det sterkeste anbefale novellen A Word for Heathens (du kan laste den ned her) - en grei smakebit på hva Peter Watts står for og litt av hva han mener om disse tingene.

Romanen handler også om forholdet mellom bevissthet og intelligens, forsøker å se på hva bevissthet er for noe og hvorfor i alle dager vi har det. Watts påpeker at underbevisstheten fungerer vel så bra uten bevisstheten, at det å tenke ofte er en ulempe som hindrer deg i det du gjør. Sentralt i handlingen står spørsmålet om bevissthet i det hele tatt er verdt det det koster, og om bevissthet og bevisste mennesker har noen fremtid.

Sometimes it seems as though my hole life’s been a struggle to reconnect, to regain whatever got lost when my parents killed their only child. Out in the Oort, I finally won that struggle. Thanks to a vampire and a boatload of freaks and an invading alien horde, I’m Human again. Maybe the last Human. By the time I get home, I could be the only sentient being in the universe.

If I’m even that much. Because I don’t know if there is such a thing as a reliable narrator. And Cunningham said zombies would be pretty good at faking it.

Til slutt bør du vite at…

Peter Watts har en innholdsrik side som heter rifters.com, hvor du bl.a. kan laste ned det meste av det han har skrevet i PDF format - f.eks. Blindsight. Så er du fortsatt i tvil så er det jo bare å laste den ned og gi den et forsøk. Lykke til!

Jeg har tidligere blogget om Peter Watts og hans nye bok Blindsight (her og her). Biology in Science Fiction skriver i dag mer om Peter Watts og hans biologiske tilnærming til Vampyrer.

Av spesiell interesse linker bloggen til en presentasjon Watts har laget som bakgrunnsmatriale for universet han har skapt. Dette er en humoristisk introduksjon til den vitenskapelig “virkelige” vampyren, presantert som en farmasøytisk selskaps oppdagelser om Homo Sapens Vampiris; om den biologiske og evolusjonære bakgrunnen. Man gÃ¥r i detalj om hva som er myte og hva som er virkelighet.., om realiteten bak vampyrenes svakhet for kors (the crucifix glitch) m.m.

Er du interessert i vampyrmyten foreslår jeg at du setter av tre kvarter til å se og høre denne presentasjonen.

Sjanger: Science Fiction thriller
Rating:

Mockymen er - eller gir inntrykk av å være - en meget spesiell bok. Her møter vi blant annet budistisk reinkarnasjon, nazister fra andre verdenskrig, og aliens som sier de kommer i fred, men som kanskje har en skjult agenda. Men egentlig er det like mye en typisk hemmelig-agent-thriller, med en dash filosofi og ettertanke for smaks skyld.

Jeg kan gjerne sammenligne det med X-Files. Boken er omtrent som å se en hel sesong - hvor Dana Scully endelig må innse at utenomgjordiske vesener faktisk eksisterer.

Jeg ble først kjent med Ian Watson gjennom bøkene han har skrevet fra Warhammer 40.000 universet. Dette var på ingen måte høy litteratur, men jeg ante likevel noen kvaliteter, og fikk lyst å lese mer. Det var ikke enkelt å finne noe i bokhandlerne her i Norge, men for et par år siden kom jeg over et eksemplar av hans debutroman fra 1975, The Embedding.

Debutromanen har faktisk en god del ting til felles med Mockymen, som er Ian’s foreløpig siste roman, skrevet i 2003. Begge handler om menneskenes første møte med utenomgjordiske vesener, og om hva de vil med oss. Begge har ogsÃ¥ okulte elementer, og sist men ikke minst, begge er opptatt av sprÃ¥k - og av sprÃ¥kets betydning for bevisstheten.

Ian er generelt veldig opptatt av sprÃ¥k, og sprÃ¥ket og komposisjonen i Mockymen ligner ikke pÃ¥ noe jeg har sett tidligere. Av og til blir skrivestilen hans rett og slett for avansert for meg, og jeg mÃ¥ gÃ¥ tilbake Ã¥ lese en side pÃ¥ nytt. Men etterhver venner man seg til det; man fÃ¥r ikke lov til Ã¥ lese “pÃ¥ autopilot”, her mÃ¥ man virkelig følge med.

Ian har f.eks. infodumps så intrikate at de virker som handling, selv om de ikke er det. Andre ganger aner jeg ikke hva som skjer.., men jeg leser videre, for jeg vet at det er meningen, og at Ian vil vise meg hva som skjer når det passer ham.

Romanen er todelt; første del foregÃ¥r i 1995, og inkluderer bl.a. flere besøk til Vigelandsparken i Oslo. Handlingen er komprimert og spenningen er stor, og disse seks første kapitlene, som i seg selv er en god horror-historie, blir som et bakgrunnsteppe for det som kommer videre…

I den andre delen er vi i London i år 2015. Romvesenene har landet, og hjelper menneskene gjennom den sosiale krisen som startet i slutten av 0-årene. Det eneste de trenger til gjengjeld er å låne menneskekropper som de kan bruke. Mockymen har nemlig ingen kropper selv. Vi følger Anna, som jobber i det britiske hemmelige politiet. Hennes oppgave er å undertrykke all motstand mot gjestene fra verdensrommet, men samtidig må hun undersøke om mockymennene har rent mel i posen selv.

Den filosofiske delen av boka stiller spørsmÃ¥let hva er bevissthet? Hva er sjelen, og er den noe som kan separeres fra kroppen? Descartes er kjent for Ã¥ ha sagt: “Jeg tenker, derfor er jeg”. Ian tar dette til det ekstreme ytterpunktet, og mener (og dette kjenner jeg ogsÃ¥ igjen fra The Embedding) at sprÃ¥k er bevissthet. Det er ordene, sprÃ¥ket, som i seg selv skaper selvet i oss. Vi former ikke ordene etter hva vi tenker - det er ordene som former hva vi tenker. For dem som klarer Ã¥ vri tankene sine rundt denne idéen sÃ¥ bli dette en meget spennende del av Mockymen.

Mot slutten av boka begynte jeg å bli nervøs; det er jo bare 100 sider igjen, tenkte jeg, nå må du begynne å komme til poenget her, Ian. Og: nå er det bare 50 sider igjen, du kan umulig klare å få denne historien i mål på 50 sider. Osv., osv. Men Ian gir oss ikke en fullverdig slutt, og det er grunnen til at denne boken ikke får alle fem stjernene den ellers hadde fortjent. På slutte forteller han oss hva som skjer i stedet for at vi får være med å se det. Jeg bestemmer meg til slutt for at jeg godtar dette, hovedpersonen får jo heller ikke være med på det som skjer - men det virker kanskje litt som om forfatteren hadde nådd 300 sider og fikk beskjed om å pakke sammen. Synd for en ellers strålende bok.

Så jeg vil gjerne få anbefale denne boken til alle dem som er interessert i spennende og litt anderledes science fiction fra en forfatter som ikke er redd for å blande elementer fra ulike sjangere, og som gjør dette på en mesterlig måte. Ian Watson skriver kioskliteratur med høy litterær kvalitet (trodde du kanskje det var to motsetninger) som passer for dem som ikke er redde for det engelske språket.

Til slutt må jeg bare få nevne - som en kuriositet - at det som til slutt redder dagen for menneskeheten er muslimske selvmordsbombere. For å finne ut hvorfor må du lese Mockymen.

Rating:

Fantasy.., eller Science Fantasy.., eller kan det være Science Fiction.., i alle fall Western og helt klart Horror. Trolig alternative world / parallel universes, og mest sansynlig post-apocalyptic.

The Gunslinger er første bok i den episke The Dark Tower serie - Stephen Kings magnum opus - som det har tatt ham 30 år å fullføre. Ifølge Kings forord i boken ble serien inspirert av The Lord of the Rings og filmen The Good, the Bad, and the Ugly. Hovedpersonen - Roland - er helt klart inspirert av Clint Eastwoods rollekarakter i sistnevnte. The Gunslinger ble først skrevet i 1982 - da utgitt som en serie med noveller - og ble revidert i 2003, etter at King var ferdig med bok 5 - for å sy starten bedre sammen med resten.

Jeg ble ferdig med denne første boken i går, men det er vanskelig å gi den en karakter - det føles bare som om jeg har lest første kapittel i en større bok, og jeg aner ikke hvor dette bærer hen. Det eneste jeg vet er at dette er bra - jeg er bitt av basillen. Jeg har faktisk ikke lest noe av Stephen King tidligere, og dette er heller ikke hans mest kjente bøker, men likevel kanskje hans beste. Jeg liker den tilsynelatende blandingen av sjangere han holder på med, stemningen er helt fantastisk, og spenningen til å ta og føle på. Jeg gleder meg til å ta fatt på neste bok..

PS: I mangel av absolutt presisjon har jeg plassert boken i fantasy-seksjonen i bokhyllen min.

Linker: The Dark Tower, The Gunslinger