Sir Arthur Charles Clarke, science fiction forfatter, oppfinner og futurist, var 90 år gammel da han døde i går.

Clarke har betydd utrolig mye for utviklingen av science fiction sjangeren, og vil alltid bli husket for 2001: A Space Odyssey - som ble film i sammarbeid med Stanley Kubrick. Takk for at du delte din fantastiske fantasi med oss!

Nyheten ble først lest på Hyperion.

Om Clarke på denne bloggen: Anmeldelse av Childhoods End.

Fakta om Clarke: WikiPedia.

SF forfatter John C. Wright lagde for noen dager siden en liste over bøker han elsker, på tross av tydelige svakheter - bøker han ikke klarte å legge fra seg, men som han egentlig burde være flau over å like. Se her for hele artikkelen. Listen er som følger:

• The Shadow (Maxwell grant), “..pulp, pure pulp!”
• Galactic Patrol (Doc EE Smith), “Space Opera at it’s best.”
• Foundation (Isaac Asimov), “For a book where nothing happens, this is a fascinating read.”
• A Princess of Mars (Eagar Rice Burroughs), “..he knew how to keep a reader hooked.”
• The World of NULL-A (A.E. van Vogt), “He is the master of pacing, of breathless prose.”
• Dinosaur Beach (Keith Laumer), “The best fight scenes in SF..”
• Stranger In a Strange Land (Robert Heinlein), “The plot wanders and veers like a drunken sailor on shore leave.”

The World of NULL-A har jeg faktisk liggende på nattbordet (gleder meg), og jeg likte godt det John hadde å si om den:

All science fiction boils down to one thing: the ability to make the reader feel he has just taken a perfectly logical step, and stepped into a land of wonder or horror. Science fiction, in its simplest essence, is that feeling of disorientation. In real life, when Einstein announced there was no Newtonian absolutes of time and space, the world felt like it stepped off the edge of an intellectual cliff. When the Manhattan Project split the atom, history felt like it stepped off the edge of a cliff.

A.E. van Vogt is simply the master of that off-the-cliff sensation. Practically every sentence requires a leap of the imagination on the part of the reader. Like a Chinese puzzle box whose puzzle changes when you move a single painted panel, one sentence in a Van Vogt story can change the whole structure of everything you thought you knew.

Så hvilke bøker er det jeg ikke har klart å legge fra meg?

For meg er det ikke noe poeng at jeg burde være flau over å like dem; dette er en liste med bøker som var intense å lese, og som nok gikk ut over både husarbeid og mitt sosiale liv. Ikke så mye pulp i min liste altså, men mye spenning i variert format.

• The End of Eternity (anmeldelse)
• The Forge of God (anmeldelse)
• The Atrocity Arhives (anmeldelse)
• The Golden Age (anmeldelse)
• Horus Rising (anmeldelse kommer)
• Night’s Dawn trilogien til Peter F. Hamilton
• Good Omens (Neil Gaiman og Terry Pratchett)

Sjanger: SF klassiker, mind-bender
Rating:

Jeg har et anbivalent forhold til Philip K. Dick. På den ene siden elsker jeg konseptet PKD; historiene hans har inspirert spennende filmer som Bladerunner, Minority Report, Total Recall, Paycheck og Next. Jeg har lest en haug med PKD noveller, og mange av dem inneholder helt unike ideer, eller i alle fall ideer som var unike da de ble skrevet. PKD er intellektuelt utfordrende, han utfordrer vår oppfattelse av hva som er virkelig, og det elsker jeg.

PÃ¥ den andre siden har jeg noen svært dÃ¥rlige erfaringer med PKD’s romaner. Lies, Inc. var usammenhengende og svært vanskelig Ã¥ fÃ¥ noe ut av. The Man in the High Castle sliter jeg med Ã¥ fullføre.., den har liksom ingen drivkraft, mangler spenning. Dette har fÃ¥tt meg til Ã¥ tro at PKD er best pÃ¥ novelle-formatet, og at han egentlig ikke hadde det som skulle til for Ã¥ skrive fulle romaner.

The Three Stigmata of Palmer Eldritch fra 1965 viste seg å være en absolutt forbedring i forhold til de to nevnte romanene. Her klarte han å opprettholde spenningen, og selv om jeg hadde hørt at denne boken skulle være ganske så uforståelig så hadde jeg ingen problemer med historien denne gangen.

Jeg synes det er litt mer problematisk Ã¥ skulle anmelde den. Det er sagt sÃ¥ mye om denne boken av andre - det aller meste positivt. Den er som en filosofisk drøm, som en “head trip”, den første boken hvor PKD behandler religiøse tema, og det er ikke alltid sÃ¥ tydelig hva som er virkelig og hva som kanskje er virkelig, men som ikke foregÃ¥r i den virkelige verden.

Jeg tror jeg fÃ¥r nøye meg med Ã¥ si at jeg likte boken. Den er anderledes enn det meste du noen gang har lest, og den er ikke sÃ¥ lang og helt grei Ã¥ komme gjennom etter min mening. Av det jeg har vært borti vil jeg anbefale denne som en god start for dem som ikke har lest noe av Dick tidligere. Det sies at dette er en av hans tre beste romaner - mulig det… Jeg føler alt i alt den befinner seg sÃ¥nn midt pÃ¥ treet et sted, og gir den to-og-en-halv stjerne.

For mer info og vurderinger, se Amazon.com (4,5 av 5 stjerner der) eller Wikipedia.

Sjanger: Klassisk science fiction med aliens og et transhumanistisk tema
Rating:

Den britiske science fiction forfatteren og oppfinneren Arthur C. Clarke er aller mest kjent for sin roman 2001: A Space Odyssey, som han også lagde film av sammen med Stanley Kubrick. Han er dessuten den eneste gjenlevende av De Tre Store forfatterne fra sjangerens gullalder (de to andre var selvsagt Heinlein og Asimov).

Clarke er utdannet innen fysikk og matematikk, har vært medlem av en rekke, vitenskapelige organisasjoner, og under andre verdenskrig var han offiser i det britiske flyvåpenet, hvor han skal ha bidrag til utviklingen av radaren. Han har mottatt en lang rekke priser for sitt forfatterskap som bl.a. inkluderer over femti romaner, samt en Oscar for 2001 filmen. Og som om ikke det var nok var det han som i 1945 foreslo at geostasjonære satelitter ville være ideelle til komunikasjonsformål - den geostasjonære banen rundt Jorden kalles Clarke-beltet i hans ære.

Og så var det denne boken da..

For Ã¥ sette historien litt i perspektiv: Childhood’s End ble skrevet i 1952/53, fire Ã¥r før den første satelitten ble skutt opp (Clarke sier optimistene pÃ¥ den tiden ikke trodde det ville skje før Ã¥rhundreskiftet) og 16 Ã¥r før Armstrong og Aldrin landet pÃ¥ the Sea of Tranquillity og dermed avsluttet mÃ¥nekappløpet mellom USA og USSR.

Og Childhood’s End starter faktisk med dette kappløpet; bÃ¥de amerikanerne og russerne er kun mÃ¥neder fra Ã¥ sende avgÃ¥rde sine første romskip. Men sÃ¥ skjer det noe som vil endre menneskenes fremtid for alltid - jorden invaderes av utemomjordiske vesener. De er venneligsinnede men hemmelighetsfulle, de rydder opp i alle problemene vÃ¥re, avskaffer fattigdom og fientligheter, men de lar oss ikke lenger søke mot stjernene.

Til Ã¥ være sÃ¥pass gammel virker Childhood’s End overraskende moderne, den er intelligent og spennende, og kan leses som en slags alternativ historie. Dette er den førte, rene Clarke-romanen jeg har lest, og jeg mÃ¥ si jeg har fÃ¥tt et meget godt inntrykk av forfatteren. Stilen minner om Asimov, men er likevel mer litterær og leken. Det har blitt endel høye karakterer blant anmeldelsene i det siste, men det er kanskje bare naturlig nÃ¥r jeg er sÃ¥ kresen i forhold til hva jeg leser.

Hovedtemaet i historien er transhumanistisk - det neste steget i menneskenes utvikling. Og det steget er enorm. Childhood’s End beskriver et singularitets-event, 30 Ã¥r før Vernor Vinge gjorde det uttrykket populært. Men singulariteten er ikke teknologisk. Childhood’s End har nemlig ogsÃ¥ et annet tema, nemlig det paranormale. PÃ¥ femtitallet var argumentasjonen for overnaturlige elementer som tankeoverføring o.l. mye sterkere og virket mye mer overbevisende enn det gjør i dag. Den gangen var det naturlig for Clarke Ã¥ basere sin historie pÃ¥ disse tingene - i dag sier han at innholdet ikke uttrykker hans egne oppfatninger av hvordan verden fungerer, men at historien likevel bør kunne nytes for det den er.

Et ørlite fantasy-element der altså, men siden det kommer fra Clarke har det selvsagt en slags naturlig forklaring, og kan nytes av science fiction entusiaster med sans for gode klassikere. Dette er en perle!

Sjanger: Grøsser / science fiction klassiker
Rating:

Howard Phillips Lovecraft (1890-1937) var en amerikansk forfatter av fantasy, science fiction og horror som ikke var spesielt populær mens han levde. Men etterhvert har hans populæritet vokst til enorme proposjoner, og han anses nå for å ha hatt stor innflytelse og vært en av de aller viktigste grøsser-forfatterne i det 20. århundre.

H. P. Lovecraft er kanskje aller mest kjent for sitt sÃ¥kalte “Cthulhu Mythos”, en serie med løst knyttede historier med en mengde ikke-menneskelige vesener. At the Mountains of Madness er en lengre novelle forfatteren skrev i 1931, og representerer en av-mytifisering (er det et ord?) av Cthulhu universet. I motsetning til mye av grøsser-literaturen, som har mest til felles med fantasy, blir det her helt klart at Lovecrafts grøsser-verden holder seg innenfor science fiction’ens forholdsvis edruelige rammer.

Selv om jeg leser mest ren science fiction så tiltrekkes jeg av dem som mikser inn andre, gjerne okkulte elementer, og jeg så derfor frem til å lese litt Lovecraftian lore. Det var spennende å lese noe som var skrevet da det fortsatt fantes u-utforskede områder på jorden, slik at man kunne la fantasien løpe fritt om hva som fantes der - og ideene i Mountains er også veldig bra.., det jeg har problemer med er formen.

For historien er fortalt som et slags brev fra hovedpersonen, hvor han forteller om hendelsene han har vært gjennom, sikkert for å gi et inntrykk av kredibilitet til historien, noe jeg også har sett H. G. Wells gjøre. Stilen gjør derimot beretningen mere kjedelig enn den hadde trengt å være; den mangler for eksempel totalt dialog. Lovecraft driver også og haler ut historien, og formørker og skyver på det klimakset du hele tiden tror skal komme.

Jeg har også et problem med forfatterens språk - det blir til tider alt for tungt og infløkt, og jeg tok meg selv i stadig å måtte lese setninger og av og til hele avsnitt opp til flere ganger for å få med meg innholder. Han bruker innskutte leddsetninger som er så lange at når du når slutten så har du glemt hvordan det hele begynte. Ta for eksempel denne setningen:

As we threaded our dim way through the labyrinth with the aid of map and compass - traversing rooms and corridors in every stage of ruin or preservation, clambering down again, encountering choked doorways and piles of debris, hastening now and then along finely preserved and uncannely immaculate stretches, taking false leads and retracing our way (in such cases removing the blind paper trail we had left), and once in a while striking the bottom of an open shaft through which daylight poured or trickled down - we were repeatedly tantalized by the sculptured walls along the route.

Kan du skjønne at jeg etterhvert ble sliten når det meste var skrevet på den måten..?

Så alt i alt gir jeg novellen - som bl.a. er gitt ut i pocketboken At the Mountains of Madness and Other Tales of Terror, boken jeg har kjøpt, hvor det fortsatt gjenstår å lese de tre andre novellene, som godt kan vise seg å være bedre eller mer spennende enn den jeg har lest nå - to av fem stjerner; grei nok, men den har en del svakheter.

Ser du hva som har sjedd nå.., nå skriver jeg også sånne fæle setninger som Lovecraft

Sjanger: Post-apokalyptisk fremtidsfabel, dystopi
Rating:

A Canticle for Leibowitz er en klassiker utgitt i 1959 - skrevet av Walter M. Miller, Jr. - som vant Hugo prisen for beste SF roman (i 1961). Den er både seriøs og morsom, og i følge mange utgjør den et litterært landemerke fra det 20. århundre.

En eller annen gang, sansynligvis et sted på 1960-tallet, skjer det værst tenkelige; verden går under i en global atomkrig. Kun et fåtall overlever i sivilisasjonens ruiner, og kaos rår. Man gir kunnskapen skylden for at det gikk som det gikk - man vil glemme alt det som var og begynne på nytt - og derfor brenner man alle bøker og ødelegger all informasjon om tiden før apokalypsen.

Bare én mann - Leibowitz - som etter det som skjedde har funnet religionen, og munkeordenen han har skapt, gir seg selv oppdraget å beskytte de få restene man har igjen av minner og kunnskap om det som en gang var.

Og når selv Leibowitz her blitt gammel historie og helgen, ja da begynner historien i denne boken.., om munke-aspiranten Francis som enten ved en tilfeldighet eller takket være hellig rettledning, finner et gammelt tilflyktsrom med verdifulle papirer og rester fra den kritiske tiden hvor nesten alt ble borte. Gjennom Francis øyne blir vi skildret en munkeorden som så godt de kan forsøker å bevare gammel kunnskap til verden en gang på ny er klar for å ta imot den.

Historien om Francis er veldig morsom.., jeg koste meg og lo høyt av førsteklasses, svart komikk - Francis minte meg om Rincewind i Discworld-bøkene, og jeg ble etterhvert svært glad i ham. Men på side 116 var han allerede død.

For historien måtte videre - jeg fikk nå følge Leibowitz-ordenen opp gjennom århundrene, mens samfunnet rundt etterhvert gjen-utviklet seg fra barbari til teknologi. Og med det så endret også tonen i boken seg.

A Canticle for Leibowitz er ingen typisk science fiction historie. Med det mener jeg at det er en historie mange vil kunne sette pris på, uten å være spesielt opptatt av teknologi, romfart e.l. Dessuten er den tidløs, og en historie som nok vil sitte i meg lenge.

Boken er som sagt komisk, men samtidig mørk og seriøs. Dens tema er tro, kunnskap og makt. Bokens setting er religiøs, men religionen står på ingen måte i veien. Måten boken skildrer karakterenes behandling av etiske spørsmål er svært intelligent. Hvordan en kristen vil oppfatte det vet jeg jo ikke, men jeg tror skildringen er god også for dem. I så fall, hvis dette er en bok som handler om religion som både ateister og kristne vil kunne sette stor pris på, så må vel det være et kunststykke?

SpørsmÃ¥let “lovsangen” til Leibowitz stiller er: Er kunnskap egentlig sÃ¥ lurt? Var det dette Gud mente da han sa til Eva at spiser du av den forbudte frukt sÃ¥ vil dine øyne Ã¥pnes, du vil forstÃ¥, fÃ¥ kunnskap som en Gud. Men du vil bli kastet ut av Edens hage, du og din slekt vil falle.

…som om dette ikke var en vilkÃ¥rlig regel fra Gud, men at den forbudte frukt - det vil si kunnskap - er farlig i seg selv.

Og boken spør videre: Vil dette bare gjenta seg og gjenta seg; menneskene foredler sin kunskap og teknologi for så å bruke den til å utslette seg selv igjen og igjen? Er vi dømt til å misslykkes?

I dagens optimistiske samfunn virker kanskje ikke dette temaet så aktuelt - det er nok en bok som har blitt til av den andre verdenskrigen og våpenkappløpet som fulgte mellom supermaktene. Men det å stille kritiske spørsmål til teknologiske og også rent kunnskapsmessige nyvinninger og oppdagelser har kanskje aldri vært viktigere enn det er i dag, hvor utviklingen går så fort. Mye av det vi forsker på i dag vil kunne få katastrofale følger for kommende generasjoner.

Det spente forholdet mellom midt-østen og vesten gjør jo også dette aktuelt, og vi kan trekke paraleller til hvordan vi påvirker klimaet på jorden men ikke makter å gjøre noe nevneverdig med det. Spørsmålet er om vi mennesker er i stand til å bruke vår fornuft til å styre unna fallgruvene. Av og til virker det som om vi ikke har en sjangs.

Skal jeg si noe negativt om boken så må det bli at slutten kanskje ikke er helt tilfredstillende. Det er bl.a. noen tråder som ikke blir helt nøstet inn. Slutten kan også ha to tolkninger, en ateistisk og en religiøs - jeg synes den er grei, men om du er en av dem som må ha absolutte svar i slutten av en historie så skal du være klar over at det får du ikke her.

Var dette spennende?

Synes du dette jeg her har beskrevet er interessante problemstillinger så kan du kanskje også ta en titt på denne artikkelen fra forskning.no om troen på teknologi og mangelen på etisk debatt rundt teknologisk utvikling.

Ellers kan jeg tipse om noen andre, post-apokalytiske bøker man visstnok bør lese:

• Oryx and Crake (2003) av Margaret Atwood
• On the Beach (1957) av Nevil Shute
• Alas, Babylon! (1959) av Pat Frank
• Earth Abides (1949) av George R. Stewart

Sjanger: Tidsreiser, Hard SF
Rating:

I musikken har vi superstjerner som Michael Jackson, Madonna, Kiss og Elvis. Science fictions aller største superstjerne er Isaac Asimov. Aller størst suksess hadde han med med robot- og Foundationbøkene, men i skyggen av disse finner vi andre bøker av meget høy kvalitet. The End of Eternity er en av disse; den ultimate tidsreisehistorien.

Hovedpersonen Andrew Harlan er en Eternal - hans jobb er å overvåke historien, og å påvirke den her og der for gjøre tilværelsen bedre for alle mennesker:

“We work to plot out all the details of everywhen from the beginning of Eternity to where Earth is empty, and we try to plot out all the infinite possibilities of all the might-have-beens and pick out a might-have-been that is better than what is and decide where in Time we can make a tiny little change to twist the is to the might-be and we have a new is and look for a new might-be, forever, and forever..”

Som alle Asimov-historier er dette en meget intelligent historie, men skrevet i et enkelt språk - den er rask og spennende og fungerer bra som en slags thriller/mysterie-roman. I motsetning til moderne SF-mursteiner leser du denne på én helg. Den er også tidløs; ingen ting av fortellingen har tapt seg på de 51 årene det har gått siden den ble skrevet.

Romanen er heller ingen steril, vitenskapelig historie uten menneskelige følelser og konflikter. Uten å røpe for mye kan jeg fortelle at Harlan fortaper seg i en kvinne.., han blir tilsynelatende gal av sjalusi - og bryter alle regler han har levd etter for å kunne være med henne. Historien vekker absolutt leserens følelser og interesse for de involvertes skjebner.

The End of Eternity handler om tid, evighet og uendelighet, om virkelighet, og om dilemmaene man støter på når tid blir et relativt begrep. Men dette er ingen enkel mann-reiser-tilbake-i-tid-og-møter-seg-selv (evt. -dreper-sin-oldefar) historie.., det er ingen Back To The Future, og fortjener mer oppmerksomhet enn H. G. Wells The Time Machine, selv om det er den tidsreisehistorien alle har hørt om.

The End of Eternity handler om sensur. Den handler om hva som skjer om vi beskytter oss selv mot det som utfordrer oss. Den handler om å lære av våre feil, og hva som skjer om noen andre gjør alle våre erfaringer for oss. Dette er et fantasifult innblikk i menneskets psyke, og stiller spørsmål med hva som driver oss, om vår søken etter kunnskap - og hvor det kan føre hen.

For Ã¥ konkludere…

Denne boken er kort sagt genial. Noen, kanskje spesielt de som først og fremst kjenner science fiction fra film, vil lese denne historien og si at Asimov var før sin tid. Han var ikke det - over hundre år med glitrende spekulative litteratur viser oss det - men han var en av de smarteste forfatterne innen sjangeren, og skapte noen unike historier ut av ideene sine.

The Encyclopedia of Science Fiction sier enkelte mener The End of Eternity er hans beste bok - jeg har ikke lest alt han har skrevet enda, men inntil videre må jeg si meg enig.

Det finnes utrolig mange science fiction og fantasy bøker, og alt for liten tid til å lese alt sammen. Heldigvis har Book-A-Minute SF/F løst problemet for meg. De har tatt en haug med sentrale bøker og ekstrahert alt det viktige, slik at du kan lese dem uten all den unødvendige stafasjen. Gjør deg klar for noen utvalgte, ultra-komprimerte romaner.

Seriøst: dette er mest morro hvis du allerede har lest bøkene.., hvis du har tenkt å lese fullversjonen så bør du være klar over att dette vil ødelegge det meste av spenningen.

The Foundation Trilogy
Isaac Asimov

Hari Seldon: I used Psychohistory and set up two Foundations. Now it’ll only be 1000 years between Galactic Empires instead of 30,000.

First Foundation: La la la, la la la, things are going pretty well.

The Mule: Ya-hah! I’ve ruined your plans!

First Foundation: Gasp!

(The Second Foundation fixes everything.)

THE END

Fahrenheit 451
Ray Bradbury

Montag: I burn books.

Clarisse: Read one.

Montag: Ok.

Captain: It’s illegal to read books.

Montag: Oh.

(Montag kills Captain, runs away, and joins strange BOOK people. The city is DESTROYED.)

THE END

Ender’s Game
Orson Scott Card

Ender: The government let my parents conceive me because they hope to mold me into the ultimate military commander.

Government: Ender, become the ultimate military commander and go defeat the buggers.

(He does.)

Ender: Horror. I’m only nine years old, and I have already eradicated an entire species. I thought it was a game, but it was for real. I will fret about this in the sequels.

THE END

2001: A Space Odyssey
Arthur C. Clarke

HAL: I’m evil. (kills astronauts)

Dave Bowman: I must shut you down now, HAL.

HAL: Daisy, Daisy…

Dave Bowman: Now I must finish this mission alone.

(STRANGE THINGS happen, and they MAKE SENSE.)

Reader: Wow. I understand the movie now.

Syntes du dette var gøy bør du også ta en titt på kjente filmer på 30 sekunder. Ellers kan du lese flere komprimerte bøker på Book-A-Minute.

Det er ikke noe gøy å være syk, men det er jeg i dag. Noen har heldt svovelsyre i magen min, hodet er festet i en skrustikke og termostaten min er helt ødelagt. Du ser jeg er grønn i trynet, ikke sant?!

I slike situasjoner er ikke konsentrasjonsevnen på topp, men jeg forsøker å underholde meg selv med å lese litt, og å se noen episoder Battlestar Galactica. Jeg har bl.a. lest et par noveller i dag, og bare må trekke frem The Angel of Violence av Adam Wisniewski-Snerg (1937-95).

Snerg var en polsk SF forfatter mest kjent for sin roman Robot - som ble kÃ¥ret av polske SF fans til etterkrigstidens beste SF roman i landet, noe som bør være en stor ære i Stanislaw Lem’s hjemland. Boken fra 1973 skal være en Matrix-historie snudd pÃ¥ hodet, og handler om tid, evolusjon, fri vilje og relativitetsteorien.

Det slÃ¥r meg at de som lagde en viss, populær film fra 1999 ogsÃ¥ mÃ¥ ha lest The Angel of Violence. Her ligger nemlig menneskeheten og flyter i “pods” - beskrevet akkurat som i filmen - og lever i en datasimulert verden (Matrix).

Ikke at jeg (lenger) trodde The Matrix inneholdt noen unike ideer. Mange Science Fiction forfattere har utforsket disse tingene - særlig kan vi trekke frem Phillip K. Dick, som f.eks. i I Hope We Will Arrive Soon beskriver en datagenerert virkelighet skapt for å holde menneskene underholdt. Men The Matrix var grensesprengende som film, det skal den i alle fall ha.

Tror kanskje ogsÃ¥ det var grønnfargen min som fikk meg til Ã¥ tenke sÃ¥ mye pÃ¥ Matrix. Mon tro om jeg skal gÃ¥ ned Ã¥ hente DVD’en - lenge siden jeg har sett den nÃ¥…

Forbidden planet er en science fiction film fra 1956 med en rekke spektakulære spesialeffekter (Oscar nominert for det) og grenseprengende bruk av et fullstendig elektronisk soundtrack.

Filmen regnes av enkelte som den beste SciFi filmen.., selv om Star Wars definerte sjangeren, og Alien og Bladerunner perfeksjonerte den, og den har da også oppnådd 7.7 stjerner på IMDB. Man finner mange likheter mellom Forbidden planet og senere science fiction TV serier og filmer; Star Trek, Babylon 5 og Serenity inneholder flere referanser til filmen.

Filmen er også kjent for veldig bra sets, props og matte paintings (som bl.a. gjorde Star Wars så bra for 30 år siden). Og for Robby the Robot, som siden dukket opp i andre filmer. Robby var den første roboten med personlighet på lerrete.

Og nå kan også du se denne filmen, for den ligger nemlig ute på Google video. Har du litt tid i kveld så ville jeg ha sett den hvis jeg var deg!