Det er ikke noe gøy å være syk, men det er jeg i dag. Noen har heldt svovelsyre i magen min, hodet er festet i en skrustikke og termostaten min er helt ødelagt. Du ser jeg er grønn i trynet, ikke sant?!

I slike situasjoner er ikke konsentrasjonsevnen på topp, men jeg forsøker å underholde meg selv med å lese litt, og å se noen episoder Battlestar Galactica. Jeg har bl.a. lest et par noveller i dag, og bare må trekke frem The Angel of Violence av Adam Wisniewski-Snerg (1937-95).

Snerg var en polsk SF forfatter mest kjent for sin roman Robot - som ble kÃ¥ret av polske SF fans til etterkrigstidens beste SF roman i landet, noe som bør være en stor ære i Stanislaw Lem’s hjemland. Boken fra 1973 skal være en Matrix-historie snudd pÃ¥ hodet, og handler om tid, evolusjon, fri vilje og relativitetsteorien.

Det slÃ¥r meg at de som lagde en viss, populær film fra 1999 ogsÃ¥ mÃ¥ ha lest The Angel of Violence. Her ligger nemlig menneskeheten og flyter i “pods” - beskrevet akkurat som i filmen - og lever i en datasimulert verden (Matrix).

Ikke at jeg (lenger) trodde The Matrix inneholdt noen unike ideer. Mange Science Fiction forfattere har utforsket disse tingene - særlig kan vi trekke frem Phillip K. Dick, som f.eks. i I Hope We Will Arrive Soon beskriver en datagenerert virkelighet skapt for å holde menneskene underholdt. Men The Matrix var grensesprengende som film, det skal den i alle fall ha.

Tror kanskje ogsÃ¥ det var grønnfargen min som fikk meg til Ã¥ tenke sÃ¥ mye pÃ¥ Matrix. Mon tro om jeg skal gÃ¥ ned Ã¥ hente DVD’en - lenge siden jeg har sett den nÃ¥…

Forbidden planet er en science fiction film fra 1956 med en rekke spektakulære spesialeffekter (Oscar nominert for det) og grenseprengende bruk av et fullstendig elektronisk soundtrack.

Filmen regnes av enkelte som den beste SciFi filmen.., selv om Star Wars definerte sjangeren, og Alien og Bladerunner perfeksjonerte den, og den har da også oppnådd 7.7 stjerner på IMDB. Man finner mange likheter mellom Forbidden planet og senere science fiction TV serier og filmer; Star Trek, Babylon 5 og Serenity inneholder flere referanser til filmen.

Filmen er også kjent for veldig bra sets, props og matte paintings (som bl.a. gjorde Star Wars så bra for 30 år siden). Og for Robby the Robot, som siden dukket opp i andre filmer. Robby var den første roboten med personlighet på lerrete.

Og nå kan også du se denne filmen, for den ligger nemlig ute på Google video. Har du litt tid i kveld så ville jeg ha sett den hvis jeg var deg!

26. okotober viser Bergen filmklubb den norske sci-fi mini-TV-serien Blindpassasjer fra 1978. Jeg husker godt første gang jeg så den på NRK, og den gang var den utrolig bra. Som en fullgod, norsk Alien film.

Historien til denne veldig skumle kultklassikeren er selvsagt skrevet av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Serien handler om de fem besetningsmedlemmene på romskipet Marco Polo, som er på vei tilbake til stasjon Nexus etter et oppdrag på planeten Rossum. På denne nylig oppdagede planeten har de gjort en rekke observasjoner av befolkningen og deres levemåte.

Besetningsmedlemmene oppdager så at det må være en blindpassasjer blant dem, en såkalt biomat - en biologisk robot. Denne har drept en av mannskapet og tatt denne personens plass. En nervepirrende kamp begynner nå blant besetningen for å avsløre hvem av dem som er biomaten. De fem settes ytterligere under press da deres oppdragsgiver ser seg nødt til å sprenge Marco Polo dersom ikke biomaten elimineres innen de ankommer Nexus.

Sjanger: Hard SF klassiker
Rating:

Jeg er akkurat ferdig med å lese The Gods Themselves av Isaac Asimov. Dette er en bok som har vunnet både Hugo og Nebula prisene for beste roman i 1972 (de to mest kjente science fiction prisene). For de som ikke vet hvem Asimov er, så regnes han som en av De Tre Store fra science fiction genrens gullalder, og er mest kjent for sine robot-historier (noveller og romaner) og Foundation serien. Les mer om Asimov på Wikipedia.

Boken er tredelt; et fenomen/problem introduseres, årsaken studeres, og en løsning skaffes til veie. Kan høres ut som en enkel oppskrift, men ingen ting er rett frem ved Asimovs historier.

Del 1: Against Stupidity…, var ganske bra - typisk eldre SF, og typisk Asimov. Det handler om vitenskapsmenn og intriger, og man merker tydelig at dette er skrevet av en meget intelligent mann (Asimov var medlem av Mensa, dog noe motvillig). Jeg er litt usikker pÃ¥ nÃ¥r handlingen finner sted, men jeg forestiller meg rundt 2070 (ikke at det har noen betydning). Komposisjonen er ogsÃ¥ spennende.

Del 2: …The Gods Themselves…, er helt anderledes: Her handler det om vesener i et paralellt univers hvor andre naturlover rÃ¥der. Vi fÃ¥r et godt innblikk i tre av disse vesenenes liv, tanker og følelser. Jeg er svak for denne typen historier, men jeg mener at jeg ogsÃ¥ er relativt objektiv nÃ¥r jeg sier at dette er noe av det beste jeg har lest - i alle fall av Asimov. Igjen er det en spennende og original komposisjon, og i tillegg har denne delen en noksÃ¥ overraskende og spennende slutt.

Del 3: …Contend in Vain? Her er vi tilbake i vÃ¥r verden. Jeg vil ikke røpe for mye, men det er her vi sammen med Asimov skal finne ut hva vi skal gjøre med problemene som har oppstÃ¥tt i del 1 og 2. En stund virker det som om luften har gÃ¥tt ut av ballongen, for tempoet er betraktelig lavere enn i den forrige delen, men etterhvert kommer historien tilbake i riktig spor, og slutten er fornøyelig.

Historien handler etter min mening om to ting: For det første er det et tenkt og interessant fenomen tilknyttet alternative univers som utforskes, og for det andre handler det om mennesker - kanskje først og fremt intellektuelle mennesker, og hvordan de kan oppføre seg idiotisk - eller ikke se fornuften - nÃ¥r det ikke gagner dem. SlÃ¥r du sammen titlene pÃ¥ de tre delene, sÃ¥ fÃ¥r du et sitat fra Friedrich Schiller (1759–1805): “Mit der Dummheit kämpfen Götter selbst vergebens.” Asimov har derimot plassert et spørsmÃ¥lstegn bak sitatet, sÃ¥ du mÃ¥ nok lese hele boken for Ã¥ finne ut hva som skjer

Og for det tredje får vi innblikk i noen svært fasinerende, alternative vesener, og dette var etter min mening verdt hele boken.

Asimovs historier har også en tendens til å overleve tidens tann ganske bra. Det eneste jeg følte manglet var Internet, og det det har ført med seg av endringer i vitenskapsmiljøene, men ellers kunne historien egentlig vært skrevet i dag. Totalt sett en meget god bok som jeg er glad jeg leste. Jeg gir karakter 4 av 5 til denne klassikeren.