Sjanger: spiontriller-scifi forkledd som grøsser (eller omvendt)
Rating:

The Atrocity Archives fra 2004 inneholder to historier (en kort roman og en enda kortere roman) skrevet av kometforfatter Charles Stross. Denne gangen har han skrevet science fiction i grøsser-format. Ideen er at hvis det finnes magi og onde krefter i verden så kan du være sikker på at det finnes et hemmelig, statlig byrå som har som oppgave å skjule denne skrekkelige sannheten for oss.

Dermed er senen satt for en slags X-files historie, hvor motstanderne er okkulte irakere og talibanere i ledtog med nazister – SS-etterlevninger fra krigen. En slags blanding av TV-serien 24 og Night of the Living Dead. Inspirert av spionromaner fra den kalde krigen har Stross mikset matematikk, cyberpunk og Lovecraft-horror, og konstruert en setting du raskt kjenner igjen om du har sett Hellboy filmen (eller lest tegneserien for den saks skyld).

Protagonisten Bob viser seg å være en blanding av James Bond og Dilbert, en MacGyver utstyrt med tryllestav som computer geeks kommer til å elske. Bob kastes ut i en, for ham, alt for spennende historie, hvor han må bruke sin nerde-kløkt for å bekjempe onde krefter som er ute etter å utslette menneskeheten og resten av universet.

Stross skriver i førsteperson presens, noe som gjør historien nær og intens. I tillegg har han munn-diare – eller snarere tastatur-diare – og teksten inneholder ekstremt mange pop-kultur-referanser. Jeg er usikker på om jeg egentlig liker stilen hvor forfatteren overøser handlingen med referanser og ideer.., språket blir nesten for fargerikt. Det krever endel av leseren, men for en såpass kort bok (300 sider inkluderer to historier, forord og etterord) fungere det.

En god del humor er også å finne.., selv om noe av latteren er noe nervøs, som seg hør og bør i en grøsser. Alt i alt er dette en god bok, og egner seg for dem som holder seg oppdatert med hva som skjer i den digitale verden. Du må ikke betegne deg selv som hacker eller geek for å like den, men det hjelper med en utdannelse innen programmering. Det at den er såpass smal er noe av grunnen til at jeg ikke gir den mer enn tre stjerner.

I fjor gav Stross forresten ut en oppfølger, The Jennifer Morgue, med to nye historier med agent Bob. 4,5 av 5 stjerner på Amazon antyder at også denne er noe å få med seg.

Til slutt: Jeg var ikke klar over det, men ifølge The Atrocity Archives vil the Great Old Ones returnere fra “bortenfor stjernene” i september i år for å spise hjernene våre! Bare sånn at også du er informert

Tidligere Stross-anmeldelser på kjempekjekt: Singularity Sky

Sjanger: SF klassiker, mind-bender
Rating:

Jeg har et anbivalent forhold til Philip K. Dick. På den ene siden elsker jeg konseptet PKD; historiene hans har inspirert spennende filmer som Bladerunner, Minority Report, Total Recall, Paycheck og Next. Jeg har lest en haug med PKD noveller, og mange av dem inneholder helt unike ideer, eller i alle fall ideer som var unike da de ble skrevet. PKD er intellektuelt utfordrende, han utfordrer vår oppfattelse av hva som er virkelig, og det elsker jeg.

På den andre siden har jeg noen svært dårlige erfaringer med PKD’s romaner. Lies, Inc. var usammenhengende og svært vanskelig å få noe ut av. The Man in the High Castle sliter jeg med å fullføre.., den har liksom ingen drivkraft, mangler spenning. Dette har fått meg til å tro at PKD er best på novelle-formatet, og at han egentlig ikke hadde det som skulle til for å skrive fulle romaner.

The Three Stigmata of Palmer Eldritch fra 1965 viste seg å være en absolutt forbedring i forhold til de to nevnte romanene. Her klarte han å opprettholde spenningen, og selv om jeg hadde hørt at denne boken skulle være ganske så uforståelig så hadde jeg ingen problemer med historien denne gangen.

Jeg synes det er litt mer problematisk å skulle anmelde den. Det er sagt så mye om denne boken av andre – det aller meste positivt. Den er som en filosofisk drøm, som en “head trip”, den første boken hvor PKD behandler religiøse tema, og det er ikke alltid så tydelig hva som er virkelig og hva som kanskje er virkelig, men som ikke foregår i den virkelige verden.

Jeg tror jeg får nøye meg med å si at jeg likte boken. Den er anderledes enn det meste du noen gang har lest, og den er ikke så lang og helt grei å komme gjennom etter min mening. Av det jeg har vært borti vil jeg anbefale denne som en god start for dem som ikke har lest noe av Dick tidligere. Det sies at dette er en av hans tre beste romaner – mulig det… Jeg føler alt i alt den befinner seg sånn midt på treet et sted, og gir den to-og-en-halv stjerne.

For mer info og vurderinger, se Amazon.com (4,5 av 5 stjerner der) eller Wikipedia.

Sjanger: Hard SF / new space opera noveller
Rating:

Alastair Reynolds er en spennende forfatter fra Wales som skriver mørk science fiction. Han regnes for å være en del av den nye space opera bevegelsen – forfattere som vokste opp og ble inspirert av space opera på (ca) 70-tallet. Han har en vitenskapelig bakgrunn innen fysikk og astronomi, og jobbet for European Space Agency før han ble fulltidsforfatter.

Dette er forfatteren for deg som vil ha intelligent, mind-expanding science fiction, men som også er glad i god action og tøffe karakterer som man kan bli følelsesmessig engasjert i. Det er sagt at Al skriver i Widescreen format, og man kan jo legge ulike ting i det begrepet, men for meg er det en god beskrivelse av hvor store og viktige konseptene hans er, og hvor realistiske han får sine noe dystre fremtidsvisjoner til å virke.

Zima Blue er Als første novellesamling, og inneholder historier fra hele hans 16-år lange forfatterskap. Mitt første møte med Al var romanen Absolution Gap, som var utrolig bra, men som jeg alt for sent oppdaget var siste bok i en serie (bummer!). Jeg har også lest romanen Pushing Ice (2005), og du kan lese min anmeldelse av den her.

Vi er mest vandt til at Al leverer oss historier fra den fjerne fremtiden, historier som gjerne spenner over lang tid og som viser hva tiden gjør med oss. Men Zima Blue gir oss også noen perler fra den nære fremtiden, og er derfor en samling med 10 svært ulike historier. Felles for dem er at de alle stiller viktige spørsmål om hva det betyr å være et menneske, og om hvor vi – menneskeheten altså – er på vei.

Jeg føler ikke for å trekke frem noen enkelthistorier i denne anmeldelsen, for dette var en serie med høydepunkt fra begynnelse til slutt. Alle fans bør lese denne samlingen, og for dem som enda ikke har blitt kjent med forfatteren så er Zima Blue en veldig fin introduksjon.

10 Zen Monkeys har intervjuet Rudy Rucker: SF Writer Rudy Rucker: Everything Is Computation. Jeg “sliter” meg jo for tiden gjennom hans 25 år gamle bok om uendelighet og menneskesinnet, og jeg gleder meg veldig til å lese noe av det den matematiske filosofen har skrevet innen science fiction sjangeren. Intervjuet er ganske bra, og han har bl.a. dette å si om det politiske innholdet i sine bøker:

“People often said cyberpunk was political, but I’ve really been putting more politics in my books in the last four years or so, because I feel that it’s such a dark time in American politics. We have this completely illegitimate government. Bush didn’t even really got elected. And it’s doing such harm every day.”

Ideene hans er ofte litt mer spesielle, litt mer ekstreme, enn de fleste andre SF forfatterne. Han har følgende å si om det å fabulere om fremtiden:

The thing is — I think of myself as a science fiction writer now. So I no longer feel that I have to be reputable or responsible in what I say. (Laughs) You know? A lot of times, when people are asked to speculate about the future, they’ll simply repeat the ideas that are in the air. It’s like sheep standing in their stable, and they’re urinating on the floor. And then they’re lapping up the urine. And they’re saying, “Gee, this sure tastes like piss, doesn’t it?”

For folk med sansen for realfagene – og som ikke er redde for å filosofere litt om universets realiteter, samtidig som du vil ha det litt gøy – så tror jeg nok at Rudy’s siste bok, Mathematicians in Love, vil være en sikker anbefaling – selv om jeg ikke har lest den enda selv.

Og nå leser du intervjuet!

Cory Doctorow er en canadisk journalist, science fiction forfatter og med-redaktør av den populære bloggen Boing Boing. I 2000 ble han tildelt John W. Campbells pris for beste, nye forfatter. I 2003 vant Down and Out in the Magic Kingdom Locus prisen for beste debutroman, og i 2004 fikk han Sunburst prisen for sin novellesamling A Place so Foregin and Eight More.

Cory er en forkjemper for liberalisering av kopirettighetslovene, og via Project Gutenberg – et sted hvor du kan laste ned og lese “public domain” bøker – kan du få tak i har flere av historiene hans, som han har publisert under Creative Commons lisenser. I dag har jeg lastet ned og lest A Place so Foreign, og det var en veldig bra og gripende historie om en liten gutt som forsøker å finne sin plass i en verden som er litt mere komplisert enn de fleste er klar over.

Doctorow-historier kan du laste ned her.

Sjanger: Hard SF klassiker
Rating:

Jeg er akkurat ferdig med å lese The Gods Themselves av Isaac Asimov. Dette er en bok som har vunnet både Hugo og Nebula prisene for beste roman i 1972 (de to mest kjente science fiction prisene). For de som ikke vet hvem Asimov er, så regnes han som en av De Tre Store fra science fiction genrens gullalder, og er mest kjent for sine robot-historier (noveller og romaner) og Foundation serien. Les mer om Asimov på Wikipedia.

Boken er tredelt; et fenomen/problem introduseres, årsaken studeres, og en løsning skaffes til veie. Kan høres ut som en enkel oppskrift, men ingen ting er rett frem ved Asimovs historier.

Del 1: Against Stupidity…, var ganske bra – typisk eldre SF, og typisk Asimov. Det handler om vitenskapsmenn og intriger, og man merker tydelig at dette er skrevet av en meget intelligent mann (Asimov var medlem av Mensa, dog noe motvillig). Jeg er litt usikker på når handlingen finner sted, men jeg forestiller meg rundt 2070 (ikke at det har noen betydning). Komposisjonen er også spennende.

Del 2: …The Gods Themselves…, er helt anderledes: Her handler det om vesener i et paralellt univers hvor andre naturlover råder. Vi får et godt innblikk i tre av disse vesenenes liv, tanker og følelser. Jeg er svak for denne typen historier, men jeg mener at jeg også er relativt objektiv når jeg sier at dette er noe av det beste jeg har lest – i alle fall av Asimov. Igjen er det en spennende og original komposisjon, og i tillegg har denne delen en nokså overraskende og spennende slutt.

Del 3: …Contend in Vain? Her er vi tilbake i vår verden. Jeg vil ikke røpe for mye, men det er her vi sammen med Asimov skal finne ut hva vi skal gjøre med problemene som har oppstått i del 1 og 2. En stund virker det som om luften har gått ut av ballongen, for tempoet er betraktelig lavere enn i den forrige delen, men etterhvert kommer historien tilbake i riktig spor, og slutten er fornøyelig.

Historien handler etter min mening om to ting: For det første er det et tenkt og interessant fenomen tilknyttet alternative univers som utforskes, og for det andre handler det om mennesker – kanskje først og fremt intellektuelle mennesker, og hvordan de kan oppføre seg idiotisk – eller ikke se fornuften – når det ikke gagner dem. Slår du sammen titlene på de tre delene, så får du et sitat fra Friedrich Schiller (1759–1805): “Mit der Dummheit kämpfen Götter selbst vergebens.” Asimov har derimot plassert et spørsmålstegn bak sitatet, så du må nok lese hele boken for å finne ut hva som skjer

Og for det tredje får vi innblikk i noen svært fasinerende, alternative vesener, og dette var etter min mening verdt hele boken.

Asimovs historier har også en tendens til å overleve tidens tann ganske bra. Det eneste jeg følte manglet var Internet, og det det har ført med seg av endringer i vitenskapsmiljøene, men ellers kunne historien egentlig vært skrevet i dag. Totalt sett en meget god bok som jeg er glad jeg leste. Jeg gir karakter 4 av 5 til denne klassikeren.