Rating:
Sjanger: Hard SF first contact-roman

Learning the world er en usedvanlig skarp roman fra den skotske tekno-utopiske sosialisten Ken MacLeod. Den har vunnet Prometheus prisen og ble nominert til Hugo-prisen i 2006, og jeg kan ikke annet enn å følge opp med fem stjerner og full pott i min anmeldelse.

Dette er en first contact-roman, men i steden for at det er vi som blir oppsøkt av vesener fra verdensrommet er det vi - 10.000 år fra nå - som er de fremmede. Historien veksler mellom de flaggermuslignende skapningene på en Jord-lignende planet og menneskene som er på vei dit i et gigantisk generasjonsskip. Menneskene har kolonisert solsystem etter solsystem i tusenvis av år, men aldri møtt andre, intelligente vesener. Flaggermusmennene på sin side aner fred og ingen fare i et samfunn som kan minne om menneskenes rundt år 1900.

Og dette er det geniale - MacLeod klarer å spinne en sofistikert historie hvor begge sider i dramaet virker like menneskelige, og forteller oss ulike ting om oss selv.

Menneskene som stammer fra Jorden lever i et tilsynelatende utopisk samfunn, mens flaggermennene er ganske primitive i sammenligning, med slaveri, religion og konflikter mellom stater. Men etterhvert som vi leser så lærer vi mer om verden, og samtidig mer om oss selv.

SÃ¥ hvis du noen gang har tenkt over hvordan vi ville ha reagert om vi hadde fÃ¥tt vite at en fremmed rase var pÃ¥ vei mot jorden, eller hva den fremmede rasen hadde tenkt om de trodde de var de eneste “menneskene” i universet, for sÃ¥ Ã¥ snuble over et solsystem med intelligent liv - ja da er Learning the world garantert noe for deg.

Min forrige erfaring med Ken McLeod var ikke sÃ¥ bra. Jeg leste Newton’s Wake for noen Ã¥r siden, og den mÃ¥ jeg si var sÃ¥nn midt pÃ¥ treet. Jeg kan nesten ikke tro at Learning the world er skrevet av samme forfatter. Stilen minner meg om forfattere som Robert J. Sawyer, Greg Bear, Isaac Asimov og Stephen Baxter (pÃ¥ en god dag). Dette er ingen transhumanistisk show-off roman, men et intelligent mesterstykke skrevet av en som Ã¥penbart har noe Ã¥ si om mennesker og samfunn.

Enkelte kan kanskje synes at slutten er lite tilfredstillende. Den slutter nemlig når menneskene og flaggermennene endelig møtes. Jeg synes den er genial. Og morsom. Slutten har en punchline som er mer vanlig å se i novelle-formen. Slutten forteller oss om en optimistisk verden som vil spinne videre inn i uendeligheten, og er absolutt i stil med resten av boken.

En morsom detalj jeg må nevne er at ca en tredjedel av romanen er skrevet som en blog. Det kan kanskje høres litt kjedelig ut, men fungerer faktisk usedvanlig bra når forfatteren skal fortelle oss hva som skjer i generasjonsskipet. Blogging - eller biologging som man kommer til å kalle det - er så kult at man fortsatt kommer til å gjøre det om ti tusen år.

Rating:
Sjanger: Eksplosiv fremtidstriller

Richard Morgan er kanskje mest kjent for sin debutroman Altered Carbon fra 2002. Jeg hadde lenge gått rundt og tenkt på å lese den, men da jeg kom over Morgans siste roman, Black Man, skjønte jeg med en gang at dette var en bra bok jeg bare måtte få med meg, så ALtered Carbon får vente inntil videre.

Historien foregår 100 år frem i tid - i hovedsak i det tidligere USA, men vi får oss også en tur til Tyrkia og til Sør Amerika et sted. Det er en verden man kan kjenne seg igjen i, men det er også en nokså dyster fremtidsskildring. Black Man er en veldig spennende triller med karakterer man kan tro på, og den tar opp noen veldig interessante tema.

Fremst av alt skriver Morgan om mennesker. Han er opptatt av genetikk og evolusjonspsykologi, og i tillegg til å gi deg mye spenning får Black Man deg også til å tenke noe spennende tanker om hvorfor vi gjør, tenker og mener de tingene vi gjør, hvorfor vi organiserer sammfunnet som vi gjør.., hvilke alternativer som kanskje finnes.

Triksing og miksing med gener

Jeg vet ikke om dette er en myte, men jeg har i alle fall hørt at huskatter er villkatter som aldri blir voksne. Teorien sier at vi har avlet bort det siste steget i huskattenes utvikling, og dermet får et relativt medgjørlig dyr som legger vekt på de egenskapene som trengs for å overleve som en valp i en flokk, ikke som et selvstendig rovdyr.

Black Man presenterer noe av det samme; teorien her er at menneskene gjennom de siste 20 000 Ã¥rene har fÃ¥tt “avlet bort” rovdyr/jeger/selvstendighets-egenskapene. Men i denne historien har man funnet en mÃ¥te Ã¥ trigge disse gamle egenskapene pÃ¥, og skapt superkrigere uten frykt, skyldfølelse og andre sosialt bindene ferdigheter. Hovedpersonen i boken er en slik alfa-mann, og vi fÃ¥r oppleve vÃ¥r verden gjennom hans unike øyne.

Vil du lese en spennende historie om vår evne til vold og vår evne til svik og korrupsjon, så er Black Man absolutt noe å satse på. Den er litt lang - lengre enn den behøver å være faktisk, tempoet daler litt på slutten - men det er det eneste negative jeg har å si. Black Man kan leses som ren underholdning, men den kan også stimulere deg til å se mennesket på en måte du kanskje aldri har gjort før. Og det er jo ubetalelig.

The Dreaming Void, første del av en ny trilogi fra min favorittforfatter Peter F. Hamilton, er endelig publisert. Den danske SF bloggen Interstellar sysctl har en anmeldelse.

Sjanger: Krim / thriller / hard SF space opera
Rating:

Jeg må innrømme at jeg har blitt litt hekta på Alastair Reynolds, og etter å ha lest novellesamlingen Zima Blue følte jeg meg tvungen til å kjøpe hans siste roman. Det har jeg ikke angret på - denne boken var det ekstremt vanskelig å legge fra seg.

The Prefect (2007) er en kriminalhistorie satt langt inn i en space opera-fremtid, og minner i sÃ¥ mÃ¥te mye om Peter F. Hamiltons bøker - men til forskjell fra Hamilton, som normalt har 10-15 paralelle “storylines” i romanene sine, klarer Al seg med to til tre. Stilen og ideene minner meg forøvrig mer om en annen, stor forfatter, nemlig Iain Banks, men Al er mer dyster. Begge er opptatt av vitenskapelig korrekthet.

The Prefect er den femte boken (inkludert en novellesamling) i universet Al skapte med romanen Revelation Space. Handlingen foregår før alle de andre historiene, og det er heller ingen problemer med å lese denne boken først.

Underveis i historien følte jeg av og til at Al hadde røpet for mye av plottet for raskt, men spenningen og farten i historien ble likevel opprettholdt hele veien. Dette var en glimende sommer-triller med et enormt bakteppe av en sivilisasjon bestående av ti tusen habitater forent i det perfekte demokrati.

Vi blir kjent med “baseline humans”, sÃ¥nne som oss, og fÃ¥r innblikk i hvordan de i de ulike habitatene har dannet ulike samfunn. Vi møte mennesker som har utviklet og fjernet seg fra den naturlige menneskerasen - f.eks. the Conjoiners - transhumanister som kan kommunisere med datamaskiner som om det var en naturlig del av dem selv. Og vi møter mennesker som har tatt det endelige spranget til fullverdige maskinintelligenser, og som har blitt noe ganske annet enn vi noen gang kunne forestille oss.

Temaet under overflaten..

Under overflaten handler The Prefect om temaer som det fullkomne demokrati og personlig frihet, og om statsmakt og hva man kan tillate seg Ã¥ gjøre for Ã¥ beskytte folket. NÃ¥r vil det være riktig Ã¥ tilsidesette demokratiet for “the greater good”? Jeg fÃ¥r følelsen av at Al her pÃ¥ sin mÃ¥te tar opp tema som er veldig aktuelle i dag.., om USA som verdenspoliti, og Bush som bruker sin makt til Ã¥ gÃ¥ mot folket og til Ã¥ ta snarveier rundt menneskerettighetene (les: Guantanamo). Skal prinsippene vÃ¥re alltid gjelde, eller finnes det filfeller hvor de mÃ¥ vike for andre hensyn?

Hva er ikke så bra da?

Jeg har ett problem med boken, som gjør at den ikke får mer enn tre og en halv stjerne, og det dreier seg litt om realismen i plottet. Alt det som skjer i historien er glimrende, men her og der mangler det noe. Kanskje er jeg for smart - eller et millitært geni - men jeg føler i alle fall det er strategier i kampen som utspinner seg i boken som absolutt burde vært vurdert men som ikke blir det. Jeg føler kanskje at Al har sett for seg en bestemt retning handlingen skal gå i, og dermed overser noen andre muligheter som i alle fall burde vært adressert av hoverpersonene.

Men først og fremst er The Prefect førsteklasses underholdning med konspirasjoner og kriser, romskip og høyteknologiske vÃ¥pen. Al er en stormester innen moderne space opera, og skriver “widescreen” science fiction; The Prefect er en berg-og-dalbane ferd gjennom et mørkt og turbulent univers, og de fÃ¥ svakhetene i plottet er det relativt lett Ã¥ overse.

Mine øvrike Reynolds-anmeldelser:
Pushing Ice
Zime Blue

Sjanger: (post-) cyberpunk, teck-noir thriller
Rating:

Det var litt tilfeldig at jeg kom over og valgte Ã¥ lese boken Spin State, skrevet av den for meg ukjente forfatteren Chris Moriarty. Men den hadde fÃ¥tt mye skryt - bl.a. fra andre forfatere jeg respekterer - og beskrivelser som “vivid, sexy, and sharply written…a nonstop, white-nuckle tour of quantum physics, artificial intelligence and the human hart” hørtes meget lovende ut.

Og det begynte veldig bra. Vi ble kastet in-medias-res og fikk glimt av et meget spennende, dystert og upersonlig space opera-univers ala Alistair Raynolds.

Den kvinnelige, tøffe hovedpersonen - Li - en sterkt genetisk og teknologisk modifisert krigsveteran, ble også kastet ut i en ukjent situasjon, og må bruke all sin list for å nøste opp i det sentrale mysteriet. Vi blir presentert for et mord, og regner med at resten av boken skal gå med til å finne morder og motiv, samtidig som vi aner at det ligger mer bak enn det noen er klar over.

Problem #1: Lengden

Etterhvert som boken skrider frem synker tempoet betraktelig. Li blir mer og mer apatisk; lar seg bare flyte med i en handling hun ikke selv pÃ¥virker. Som leser begynner jeg Ã¥ bli usikker pÃ¥ om det jeg trodde var selve mysteriet i thrilleren egentlig er sÃ¥ viktig, og ikke minst blir jeg usikker pÃ¥ om boken vil gidde Ã¥ gi meg svaret pÃ¥ gÃ¥ten, for det hele blir bare mer og mer vagt etterhvert som tiden gÃ¥r. Jeg føler Chris Moriarty viser liten respekt for meg som leser - at hun tenkter at “du har vel ikke noe bedre Ã¥ gjøre, la oss la dette vare sÃ¥ lenge som mulig”. Jeg tror med fordel boken kunne vært krympet til det halve, 300 sider i stedet for 600.

Problem #2: Detaljene

Spin State er full av AI’s, virtual reality, nanoteck og genetiske oppgraderinger og konstruksjoner.., alt er cutting-edge, alt er kult Ã¥ lese om. Men jeg føler ikke temaene behandles med nok respekt. For all del, Chris har satt seg inn i materialet, det viser i alle fall websiden og referanselisten bak i boken, men jeg forventer at Chris skal gi meg et bedre innblikk i hvordan ting fungerer. Det sies at Spin State er Hard Science Fiction, men det er jeg ikke enig i, for det tas for lett pÃ¥ den vitenskapelige delen av teknologien.

Nå kan man jo argumentere at Chris støtter seg på en etablert tradisjon innen cyberpunk og virtual reality som gjør at det ikke skal være nødvendig å forklare i detalj hvordan ting fungerer, men jeg blir i alle fall ikke tilfredstilt. Alt for mye blir overlatt til leserens egne tolkninger.., fra midten av boken og ut begynner dette å bli så utbredt at jeg faktisk blir veldig usikker på hva som egentlig skjer.

Selvfølgelig skal man normalt ikke vite eller forstÃ¥ alt som skjer, sa mister man spenningen, men som regel vet man mer enn hovedpersonen. Mens jeg leste Spin State sÃ¥ følte jeg at jeg var den som visste minst av alt, og at hverken hovedpersonen eller forfatteren gadd Ã¥ forklare meg hva som egentlig skjedde. Jeg tror jeg gikk glipp av endel som egentlig bare foregikk i Chris Moriarty’s hode, og som det hadde vært veldig spennende om hadde vært med i boken.

Problem #3: Hovedpersonen

Chris, forfatteren altså, er såvidt jeg kan skjønne (utfra boken og websiden) kvinne. Jeg antar også at hun er lesbisk; hun anbefaler også flere lesbiske forfattere her. Og dette gjør at jeg befinner meg på nokså ukjent grunn.

I starten trodde jeg at jeg forsto Li. På overflaten minner hun om etterforsker Paula Myo fra Peter F. Hamiltons Commonwealth saga. Men etterhvert utvikler hun seg til å bli en erketypsik kvinne som jeg ikke har sansen for; hun bruker så mye hint, ironi og ikke minst sarkasme at hun irriterer meg grønn. Hun sier det motsatte av hva hun mener og gjør det motsatte av hva hun har lyst til. Jeg mister til slutt all respekt for henne. Hun blir veldig uforutsigbar - men på en negativ måte - fordi jeg ikke føler at hun er satt sammen på en troverdig måte.

Kanskje er det bare jeg som ikke forstår kvinner?

NÃ¥r alt kommer til alt er boken like mye en veldig rar kjærlighetshistorie som noe annet, med mye lesbisk og “ikke-kjønnslig” seksualitet. Ikke rar fordi det bl.a. dreier seg om kjerlighet mellom et menneske (Li) og en kunstig intelligens, men fordi Li er en sÃ¥ hÃ¥pløs person som aldri kan la hverken fornuften eller følelsene styre.

Konklusjon

Jeg var kjempeoptimist i starten, men når det var hundre sider igjen så bare gledet jeg meg til å bli ferdig med denne boken som var alt for lang. Slutten var full av action og store ideer og vendinger, men jeg hadde ingen interesse igjen for hvor dette skulle ende.

Jeg tror nok Spin State kan være en bra bok for noen - det er jo som sagt mange som skryter av den - men for meg ble den for svak. Synes du derimot at det kan være greit med en cyberpunk-setting uten for mye forklaringer, og du synes det høres interessant ut med en kvinnelig hovedperson som ikke er helt sikker på seg selv og hvem hun er, så skal jeg ikke fraråde deg å lese den.

Etter først å ha lest litt av Foundation serien og en del robot noveller så hadde jeg en følelse av at jeg visste hva Isaac Asimov sto for, og var fornøyd med det. Men så, av en eller anne grunn, følte jeg at jeg måtte lese én bok til, og med The Gods Themselves skjønte jeg at jeg hadde undervurdert Asimov (selv om jeg hyllet ham som en av de beste).

Jeg kom nettopp over denne anmeldelsen av The End of Eternity, en slags time police roman Asimov skrev i 1955. Kanskje blir den den neste Asimov boken jeg leser.

Jeg kom ogsÃ¥ over en anmeldelse av en anne bok, Idolon, en bioteknologi-post-cyberpunk historie med et plott jeg nok tror vil appelere - i alle fall til meg selv. FÃ¥r intrykk av at den er litt Phillip K. Dick’ish, litt sÃ¥nn hva-er-virkelig setting. Hmm, ønskelisten begynner Ã¥ bli lang!

Sjanger: Postcyberpunk, Hard SF og Space Opera
Rating:

Hvis du blander hypermoderne nanoteknologi, god, gammeldags space opera og venstredreid, politisk propaganda med en energisk og til tider satirisk skrivestil, og pakker det hele inn i en adventure historie - ja, hva får du da? Jo, da får du den Hugo-nominerte debutromanen Singularity Sky.

Jeg gledet meg veldig til Ã¥ lese min første bok av den meget omtalte Charles Stross. Baksiden av coveret var fullspekket med lovord fra andre forfattere, kritikere og magasiner. “A fast, fizzing firework of ideas,” sa forfatter Ken MacLeod, og han hadde rett i det. “Enough action to sink a battleship,” sa Dreamwatch. Joda, bokstavelig talt, det var det.

Derimot var det et par andre utsagn jeg ikke kan si meg enig i. Blant annet sier den kjente SF redaktøren Garner Dozois: “Where Charles Stross goes today, the rest of science fiction will follow tomorrow.” Jeg skjønner ikke helt hva Dozois tenker pÃ¥ her. La meg utdype…

I form minner ikke Singularity Sky mye om en hard SF roman; jeg tenker mere krim og adventure. Boken er en spennende thriller, og sÃ¥nn passe god war fiction. Den inneholder litt lite human interest (selv om det er inkludert en slags kjærlighetshistorie), og i stedet mere tekniske detaljer om f.eks. hvordan man manøvrerer et romskip. Men først og fremst er det ideene Stross formidler som er viktige, som sÃ¥ mange ganger før i denne sjangeren…

Singularity Sky handler om mange ting; teknologi som løper løpsk, og hvordan mennesker hÃ¥ndterer dette er nok et hovedtema - hvilke problemer man kan ha med Ã¥ tilpasse seg “høy” teknologi. Hovedidéen i boken er at intergalaktisk kommunikasjon er løst i form av automatiserte, semi-bevisste, selvreplikerende Von Neumann maskiner. Dette høres ut som noe Arthur C. Clarke og Douglas Adams kunne funnet pÃ¥ over et par (eller kanskje mange) halvlitere. Boken forteller hvilke følger denne teknologien fÃ¥r, i alle fall for én bestemt sivilisasjon.

Boken kan også ses på som en konflikt mellom ideologier. Det skildres en stat som undertrykker folket, og forbyr teknologi og effektiv informasjonsdeling. Jeg oppfatter dette som en kritikk av mange av dagens stater - f.eks. USA - og deres selvoppnevnte rolle som beskyttere. Stross kritiserer overbeskyttelse og sensur, og sier at man bør heller foretrekke litt terror i verden enn total overvåking.

Boken er som et fyrverkeri, med mange ideer - Stross har helt tydelig mye han skulle ha sagt, men når det kommer til stykke så blir det så mange ideer at han ikke får sagt så forferdelig mye om hver av dem likevel. Resultatet blir rett og slett litt overfladisk, til tross for at han skriver veldig bra. Innimellom, særlig mot slutten, kommer forfatteren med en rekke infodumps, og blir belærende og prekende. Infodumps kan være nødvendige av og til de, særlig i science fiction sjangeren, men i denne boken likte jeg det ikke. Selve slutten virker også litt tilfeldig og forvirret.

Totalt sett er jeg glad jeg leste boken, og i alle fall første halvdel var veldig spennende. Men jeg synes ikke den var noe spesielt revolusjonerende, og dermed ble jeg ganske skuffet - i forhold til hypen om boken og denne “kometforfatteren”. Jeg gir boken en midt pÃ¥ treet-karakter, 2,5 av 5 stjerner, og hÃ¥per at hans øvrige bøker er bedre enn denne.

Relatert artikkel: Ansible.