Rating:
Sjanger: Hard SF first contact-roman

Learning the world er en usedvanlig skarp roman fra den skotske tekno-utopiske sosialisten Ken MacLeod. Den har vunnet Prometheus prisen og ble nominert til Hugo-prisen i 2006, og jeg kan ikke annet enn å følge opp med fem stjerner og full pott i min anmeldelse.

Dette er en first contact-roman, men i steden for at det er vi som blir oppsøkt av vesener fra verdensrommet er det vi – 10.000 Ã¥r fra nÃ¥ – som er de fremmede. Historien veksler mellom de flaggermuslignende skapningene pÃ¥ en Jord-lignende planet og menneskene som er pÃ¥ vei dit i et gigantisk generasjonsskip. Menneskene har kolonisert solsystem etter solsystem i tusenvis av Ã¥r, men aldri møtt andre, intelligente vesener. Flaggermusmennene pÃ¥ sin side aner fred og ingen fare i et samfunn som kan minne om menneskenes rundt Ã¥r 1900.

Og dette er det geniale РMacLeod klarer ̴ spinne en sofistikert historie hvor begge sider i dramaet virker like menneskelige, og forteller oss ulike ting om oss selv.

Menneskene som stammer fra Jorden lever i et tilsynelatende utopisk samfunn, mens flaggermennene er ganske primitive i sammenligning, med slaveri, religion og konflikter mellom stater. Men etterhvert som vi leser så lærer vi mer om verden, og samtidig mer om oss selv.

SÃ¥ hvis du noen gang har tenkt over hvordan vi ville ha reagert om vi hadde fÃ¥tt vite at en fremmed rase var pÃ¥ vei mot jorden, eller hva den fremmede rasen hadde tenkt om de trodde de var de eneste “menneskene” i universet, for sÃ¥ Ã¥ snuble over et solsystem med intelligent liv – ja da er Learning the world garantert noe for deg.

Min forrige erfaring med Ken McLeod var ikke sÃ¥ bra. Jeg leste Newton’s Wake for noen Ã¥r siden, og den mÃ¥ jeg si var sÃ¥nn midt pÃ¥ treet. Jeg kan nesten ikke tro at Learning the world er skrevet av samme forfatter. Stilen minner meg om forfattere som Robert J. Sawyer, Greg Bear, Isaac Asimov og Stephen Baxter (pÃ¥ en god dag). Dette er ingen transhumanistisk show-off roman, men et intelligent mesterstykke skrevet av en som Ã¥penbart har noe Ã¥ si om mennesker og samfunn.

Enkelte kan kanskje synes at slutten er lite tilfredstillende. Den slutter nemlig når menneskene og flaggermennene endelig møtes. Jeg synes den er genial. Og morsom. Slutten har en punchline som er mer vanlig å se i novelle-formen. Slutten forteller oss om en optimistisk verden som vil spinne videre inn i uendeligheten, og er absolutt i stil med resten av boken.

En morsom detalj jeg mÃ¥ nevne er at ca en tredjedel av romanen er skrevet som en blog. Det kan kanskje høres litt kjedelig ut, men fungerer faktisk usedvanlig bra nÃ¥r forfatteren skal fortelle oss hva som skjer i generasjonsskipet. Blogging – eller biologging som man kommer til Ã¥ kalle det – er sÃ¥ kult at man fortsatt kommer til Ã¥ gjøre det om ti tusen Ã¥r.

Hyperspace er en idé man relativt ofte støter på i science fiction, typisk beskrevet som en alternativ region/dimensjon i tid/rom som eksisterer side om side med vårt eget univers. Ulike teknikker kan brukes for å passere bariæren mellom vårt space og hyperspace.

Ã…rsaken til at sÃ¥ mange forfattere bruker ideen om hyperspace er at det er en etablert mÃ¥te Ã¥ reise raskere enn lysets hastighet (FTL – Faster-Than-Light) pÃ¥. I vÃ¥r verden kan man i følge dagens vitenskapelige teorier ikke bevege seg raskere enn lysets absolutte makshastighet, og da er teorien at i dette alternative rommet sÃ¥ kan man det.

Hyperspace ble gjort populært mellom 1930 og 1950-tallet av de store science fiction magasinene, og har siden vært et etablert plot device innen sjangeren. Folk flest kjenner det fra Star Wars filmene og TV-serier som Star Trek, Babylon 5 og Battlestar Galactica. Er du interessert i hvordan de ulike SciFi-universene forklarer og bruker hyperspace så anbefaler jeg å ta en titt på hva WikiPedia har å si.

Romskip som bruker hyperspace til Ã¥ reise raskere enn lyset fra et sted til et annet sies Ã¥ ha en hyperdrive. NÃ¥r man starter hyperdriven sÃ¥ hopper skipet fra vÃ¥r verden til hyperverden. Der reiser man til man nÃ¥r et punkt som tilsvarer destinasjonsstedet i vÃ¥rt univers, hvor man skrur av hyperdriven og hopper dermet ut igjen. Det er derimot ofte bÃ¥de svært krevende og farlig – gjør man en liten feil kan man gÃ¥ seg vill og aldri komme ut igjen.., eller hoppe ut i den virkelige verden i sentrum av en stjerne.

Forfatterne tilbyr som oftest detaljerte forklaringer p̴ hvordan det hele fungerer. De inkorporerer elementer fra fysikken som relativitets- og streng-teori for ̴ skape en illusjon av at hyperspace er en plausibel, vitenskapelig teori Рmen det er det alts̴ ikke. Hyperspace Рog FTL generelt Рer skjelden et akseptert virkemiddel i Hard SF.

Tro det eller ei, ifølge space.com åpner verdens første rom-hotell dørene i 2012.

Sjanger: Soft SF, udødelighet, historie
Rating:

For det første: Omslagsbildet på denne romanen er svært missvisende. Dette er ikke klassisk science fiction om stjerner, galakser, romskip eller aliens. Joda, den innholder også alle disse elementene, men kun i det siste kapittelet, og er ikke det som bør få deg til å lese denne boken.

Poul Andersens The Boat of A Million Years handler om udødelighet. Av og til blir det født mennesker som ikke blir gamle. De har stor motstandsdyktighet mot skader og sykdommer, men kan dø av sult, drukning eller skader som ellers også ville vært dødelige for vanlige mennesker. Tenk Highlander, men fjern alle åpenbart overnaturlige elementer.

The Boat of A Million Years fungerer som en slags Short Cuts eller Magnolia i bokform – altsÃ¥ mange smÃ¥ historier/snapshots som pÃ¥ forskjellige mÃ¥ter knyttes sammen til en interessant historie. Romanen starter 310 Ã¥r før Kristus, og gjennom hopp pÃ¥ hundre Ã¥r eller mer møter vi elleve svært ulike udødelige. Flere av kapitlene beskriver menneskenes oppdagelse av at de er anderledes, andre beskriver mer eller mindre tilfeldige møter mellom dem, og noen forteller rett og slett en god historie.

Felles for de fleste er at de mÃ¥ lære seg Ã¥ skjule hva de er, og det er spennende Ã¥ oppleve dette sammen med dem. Og udødeligheten fÃ¥r ogsÃ¥ en annen effekt: Ettersom disse personene kan leve for evig sÃ¥ blir livet pÃ¥ en mÃ¥te ekstra sÃ¥rbart – som leser blir du ekstra redd for at det skal gÃ¥ galt for dem, at de skal bli utsatt for noe farlig eller at de skal bli oppdaget.

Ellers er det et spesielt fokus på de problemene de udødelige kvinnene møter i historiens kvinneundertrykkende samfunn. Det er ikke lett å skjule eller leve med din udødelighet som kvinne i et muslimsk land hvor du ikke får forlate huset, og hvor mannen din er din absolutte hersker.

“Del 2″ av historien…

I det nest siste kapittelet i denne omfattende boken samles de gjenværende udødelige – og vi har nÃ¥ nÃ¥dd moderne tid (70-tallet). De diskuterer nÃ¥ om de skal stÃ¥ frem som det de er. I det siste kapittelet, som foregÃ¥r i en fjernere fremtid, har menneskeheten og dens teknologiske utvikling løpt fra dem, og de “flykter” fra Jorden for Ã¥ skape sin egen fremtid blant stjernene.

Jeg likte denne boken, men den er lang, med mange ulike deler, og alt er ikke like bra. Man kan lære endel om historie, og forfatteren har gjort et grundig arbeide på det feltet. Ideen om udødelighet er godt gjennomtenkt.., problemstillingen rundt hva udødelige skal og kan gjøre med livet sitt er spennende. Delen som foregår i moderne tid inneholder også en god porsjon sammfunnskritikk. Den siste delen ble en aldri så liten skuffelse og er ikke så overbevisende eller orginal som alt det andre.

SÃ¥ for Ã¥ oppsummere…

Jeg likte The Boat of A Million Years, men kan ikke gi den bedre karakter enn noe midt på treet. Hvis du leser mye science fiction og liker å filosofere om udødelighet så er dette en klassiker i sjangeren man godt kan få med seg.

Det tok pilotene 50 år å gå fra skjerf og runde flybriller til at de satte de første fotavtrykk på Månen; og det vil ha tatt oss et nytt, halvt århundre når vi returnerer i ca 2020.

The Constellation Program er NASA’s plan for Ã¥ returnere til MÃ¥nen og Ã¥ etablere en permanent, bemannet base der. Jeg har snakket om dette tidligere her! Planen er Ã¥ legge grunnmuren for videre utforskning av solsystemet gjennom dette programmet.

Dingsen som i første omgang skal brukes til Ã¥ frakte folk og forsyninger til MÃ¥nen heter Orion. NASA har bestemt seg for Ã¥ stole pÃ¥ gammel og velprøvd teknologi – Orion, som skal bygges av Lockkheed Martin, kalles allerede en “Apollo on steroids”. Dette er altsÃ¥ ikke noe nytt romskip, men en romkapsel pÃ¥ toppen av en rakett.., akkurat som i gode, gamle dager.

Designet skyldes først og fremt begrensede økonomiske ressurser

Vil du vite litt mer om planene for Orion, fÃ¥r du mye mer informasjon i PopularMechanics’ reportasje: Misson to the Moon: How We’ll Go Back – and Stay This Time.

Fra før er det kun USA, Russland og Japan som har vært der oppe, men nå melder India at de planlegger å sende en ubemannet sonde til månen i 2008 [1] [2].

Dette overrasker ikke; USA har begynt Ã¥ henge bakpÃ¥ i romkappløpet, og som John C. Wright sier – den første mannen som setter foten pÃ¥ Mars vil nok hete enten Mandeep, Arjuna eller Ram, om han da ikke heter Chang, Park eller Kinomoto. Neal, Bob og Bill er helt ut.

For dem som var interessert i min artikkel om Thorium, så må jeg også få si at jeg blir ikke overrasket om det er Inderne som kommer til å utvikle Thoriumkjernekraftverk først. Asiatene har nødvenig kunnskap og ikke minst vilje og pågangsmot til å gjøre de store gjennombruddene i tiden som kommer. Europa har lenge vært alt for tilfredse og konservative, og amerikanerne kommer nå etter.

Sjanger: Hard SF space opera
Rating:

Jeg har vært veldig i tvil om hvilken karater jeg skulle ende på i denne anmeldelsen. Pushing Ice er veldig bra, men har også en god del svakheter. Jeg ender på tre stjerner, og ber deg lese anmeldelser for selv å bedømme om dette kan være noe for deg.

Jeg hadde lenge gått og gledet meg til å lese en ny Alastair Reynolds roman. Mitt forrige møte med den walisiske forfatteren var boken Absolution Gap, en dystopiske, transhumanistisk space opera med enkeltscener som har brent seg inn i hjernebarken min.

Vi befinner oss ombord på industriromskipet Rockhopper i vårt eget solsystem femti år frem i tid. Menneskenen oppdager at de ikke er alene i universet når månen Janus plutselig begynner å bevege på seg, og Rockhopper er det eneste romskipet nært nok til å dra og undersøke.

Historien utvikler raskt en slags klaustrofobisk setting ala Alien, The Abyss eller Das Boot om du vil, og paranoiaen brer seg etterhvert som ting begynner å gå galt. Denne første delen av historien er veldig spennende, vi aner Reynolds store kvaliteter, men så dabber det desverre av. For meg blir denne boken desverre alt for lang (over fem hundre sider), og i store deler av romanen skjer det forholdsmesig veldig lite. Jeg har dessuten problemer med å identifisere meg med karakterene, og de overrasker meg alt for kjelden.

Reynolds bruker ogsÃ¥ mye tid pÃ¥ en slags Kane & Able konflikt som jeg finner lite troverdig. Jeg tror rett og slett ikke pÃ¥ at raskjonelle og svært intelligente mennesker kan oppføre seg slik som Bella og Svetlana gjør – er uvenner og rett og slett fiender i Ã¥rtider pga. en liten, gal avgjørelse – slik er det etter min oppfattelse bare psykopater som gjør.

Mot slutten er det derimot akkurat som om boken fÃ¥r en ny regisør – forfatterens enorme fantasi, som jeg hele tiden vet er der, kommer igjen til sin rett, og jeg kan endelig puste lettet ut og være glad for at jeg ikke gav opp boken pÃ¥ halvveien. Boken kunne med fordel vært hundre til to hundre sider kortere, men historien viser seg Ã¥ være bra.

Puching Ice er et hard science fiction mysterie med galaktiske proporsjoner. Den handler om menneskenes evne til Ã¥ overleve, om menneskehetens muligheter, og om kontakt med utenomjordiske sivilisasjoner. Den dystre og fremmede stemningen fra Absolution Gap finner jeg ikke igjen her.., derimot finner man en seriøs forfatter som beskriver fremtiden pÃ¥ en veldig virkelig og troverdig mÃ¥te. Jeg har sett boken sammelignet med Arthur C. Clark’s Rendezvous with Rama fra 1972, sÃ¥ hvis du vet noe om den sÃ¥ aner du kanskje ogsÃ¥ hvilken type historie dette er.

Hvis du ikke har problemer med lange bøker, selv nÃ¥r enkelte deler ikke inneholder særlig mye handling, men liker mysterier, vitenskapelige detaljer og har sans for beskrivelse av menneskelige konflikter.., sÃ¥ kan denne boken være noe for deg. Hvis du liker plott som spenner over mange tusen Ã¥r, og ikke har noe i mot Ã¥ være med pÃ¥ en reise mellom solsystem – selv om det Ã¥ reise raskere enn lysets hastighet ikke er en mulighet i Raynolds univers, slik at dette tar laaaang tid – da vil jeg anbefale at du plukker opp og leser Pushing Ice.

Menneskeheten er sårbare for store katastrofer, og bør derfor spre seg (og rissikoen) for at vi skal kunne forvente at menneskerasen skal fortsette å eksistere. Det vil si: Vi må reise til andre solsystem! Dette sier Stephen Hawking, som er i ferd med å motta the Royal Society’s Copley Medal, Storbritanias høyeste utmerkelse innen vitenskap.

Og dette er jo noe som alle som leser Science Fiction er inneforstått med. Dette er hovedgrunnen til at SF er så viktig; sjangeren gjør oss mottagelige for ideer om, og får oss til å tenke på, hva som kan skje i fremtiden.

Samtidig ser den gemene hop på science fiction som nerde/barne-litteratur, og fnyser av romreiser som de villeste fantasier. De ser ikke realitetene med hvor utsatte vi er for katastrofer forårsaket av f.eks. meteorer eller supernovaer. De er opptatte av miljø-kampen, men tenker ikke på hva vi skal gjøre hvis klimaet lider et totalt sammenbrudd.

Jeg måtte bare få det ut!