For ikke lenge siden blogget jeg om SIAI og linket til noen videointervjuer som presenterte noen av nøkkelpersonene bak instituttet for kunstig intelligens.

Jeg glemte én video som også var interessant, nemlig en med Dr. Aubrey de Grey. Aubrey tilhører The Methuselah Foundation, som driver med forskning for å reparere skadene ved aldring og potensielt snu aldringsprosessen (gerontologi). Han fungerer også som rådgiver for SIAI, og gir i intervjuet et litt mer balansert bilde av ideen om singularitet og kunstig intelligens.

Se videoen her!

Er du interessert i kunstig intelligens, og hva som skjer på det forskningsfeltet for tiden, så har jeg tre video-intervjuer du bør ta en titt på.

The Singularity Institute for Artificial Intelligence (SIAI) er et forskningssenter i Sillicon Valley stiftet i 2005. Målet er å samle noen smarte folk for å jobbe fulltid med research på hvordan vi skal nå et vellykket singularitets-event. I løpet av de kommende årtier vil vi mennesker sannsynligvis lage kraftige kunstige intelligenser (AI eller GAI - General Artificial Intelligence), og instituttet eksisterer for å møte denne utfordringen, og jobbe med både de store mulighetene og farene dette innebærer.

Kort og godt: SIAI skal sørge for at vi bygger en vennlig AI!

Eliezer Yudkowsky er AI-forsker og co-founder av SIAI. Eliezer sier han jobber med det aller viktigste spørsmålet i verden, fordi en intelligens-revolusjon vil ha større betydning for oss enn noe annet som har skjedd i menneskenes historie. I dette video-intervjuet snakker han om hva intelligens som er sterkere enn menneskets intelligens vil bety for vår fremtid.

Peter Thiel (entrepenør, filantropist og co-founder av PayPal) snakker i denne videoen ogsÃ¥ om samfunnsmessige betydninger av større datakraft i fremtiden, og sier at SIAI’s oppgave vil være Ã¥ informere verden. Han snakker om hvorfor dette er sÃ¥ vanskelig for folk Ã¥ akseptere, og hvorfor det er sÃ¥ fÃ¥ som tenker pÃ¥ det i dag.

Professor Ben Goertzel har jobbet med og forsket pÃ¥ intelligens i 20 Ã¥r, og jobber til daglig i den praktiske enden med Ã¥ konstruere kunstig intelligens. I dette video-intervjuet forteller han at han mener at innen 30 Ã¥r (eller før) vil man ha laget GAI’s som er bedre enn menneskets intelligens i en tilsvarende grad som menneskets intelligens er bedre enn en kakerlakks.

For Ã¥ gi SIAI enda mer troverdighet vil jeg nevne at Ray Kurzweil er en av direktørene. Ikke hørt om han? Forbes kalte ham “the ultimate thinking machine”, han har blitt ranket som nummer 8 av USA’s entrepenører, og kalles Thomas Edisons arving. Han sies Ã¥ være en av de viktigste oppfinnerne i USA’s historie. Han var for eksempel hovedoppfinner av verdens første tekst-til-tale maskin, og den første, kommersielle talegjennkjenningsløsningen.

SF forfatteren Robert J. Sawyer har skrevet denne artikkelen, som du bare må lese om du interesserer deg for kunstig intelligens og science fiction.

Her går han gjennom historien til fenomenet kunstig intelligens i sjangeren, og du kan plukke opp endel gode tips om hva som kan være interessant å lese. Sawyer snakker om klassikeren The Day The Earth Stood Still, om Isaac Asimovs roboter, om R2-D2 og C-3PO, om Star Trek, og han forteller at han ser på Fredrik Pohls Gateway som den beste romanen SF sjangeren har produsert (selv gav jeg den 3,5 stjerner da jeg leste den i fjord).

Videre diskuterer han spørsmÃ¥let om AI’s vil kunne gjøre opprør mot menneskene - og kommer bl.a. innpÃ¥ filmer som The Terminator, The Matrix og 2001: A Space Odyssey. Han presenterer sin helt egne tolkning av den sistnevnte kultfilmen, og viser hvordan denne tolkningen passer inn med andre historier om kunstig intelligens.

Men det mest spennende er når han snakker om vårt syn på intelligens - hva det er og hva som er mulig - og om hva som vil skje med oss mennesker i fremtiden. Er kunstig intelligens en brikke i neste steg av vår utvikling?

Relaterte artikler:

• Podcast intervju med Robert J. Sawyer
• Anmeldelse av Calculating God

Science Fiction Book Club har bestemt seg for at 2006 nå er over og bestemt seg for hva de mener er årets beste bok. Og vinneren ble Rainbows End - skrevet av Vernor Vinge, mannen som har utviklet og gitt oss forståelsen av begrepet teknologisk singularitet.

De som ikke nÃ¥dde helt opp var Charles Stross’ bok Glasshouse og Jo Waltons Farthing.

Sjanger: Postcyberpunk, Hard SF og Space Opera
Rating:

Hvis du blander hypermoderne nanoteknologi, god, gammeldags space opera og venstredreid, politisk propaganda med en energisk og til tider satirisk skrivestil, og pakker det hele inn i en adventure historie - ja, hva får du da? Jo, da får du den Hugo-nominerte debutromanen Singularity Sky.

Jeg gledet meg veldig til Ã¥ lese min første bok av den meget omtalte Charles Stross. Baksiden av coveret var fullspekket med lovord fra andre forfattere, kritikere og magasiner. “A fast, fizzing firework of ideas,” sa forfatter Ken MacLeod, og han hadde rett i det. “Enough action to sink a battleship,” sa Dreamwatch. Joda, bokstavelig talt, det var det.

Derimot var det et par andre utsagn jeg ikke kan si meg enig i. Blant annet sier den kjente SF redaktøren Garner Dozois: “Where Charles Stross goes today, the rest of science fiction will follow tomorrow.” Jeg skjønner ikke helt hva Dozois tenker pÃ¥ her. La meg utdype…

I form minner ikke Singularity Sky mye om en hard SF roman; jeg tenker mere krim og adventure. Boken er en spennende thriller, og sÃ¥nn passe god war fiction. Den inneholder litt lite human interest (selv om det er inkludert en slags kjærlighetshistorie), og i stedet mere tekniske detaljer om f.eks. hvordan man manøvrerer et romskip. Men først og fremst er det ideene Stross formidler som er viktige, som sÃ¥ mange ganger før i denne sjangeren…

Singularity Sky handler om mange ting; teknologi som løper løpsk, og hvordan mennesker hÃ¥ndterer dette er nok et hovedtema - hvilke problemer man kan ha med Ã¥ tilpasse seg “høy” teknologi. Hovedidéen i boken er at intergalaktisk kommunikasjon er løst i form av automatiserte, semi-bevisste, selvreplikerende Von Neumann maskiner. Dette høres ut som noe Arthur C. Clarke og Douglas Adams kunne funnet pÃ¥ over et par (eller kanskje mange) halvlitere. Boken forteller hvilke følger denne teknologien fÃ¥r, i alle fall for én bestemt sivilisasjon.

Boken kan også ses på som en konflikt mellom ideologier. Det skildres en stat som undertrykker folket, og forbyr teknologi og effektiv informasjonsdeling. Jeg oppfatter dette som en kritikk av mange av dagens stater - f.eks. USA - og deres selvoppnevnte rolle som beskyttere. Stross kritiserer overbeskyttelse og sensur, og sier at man bør heller foretrekke litt terror i verden enn total overvåking.

Boken er som et fyrverkeri, med mange ideer - Stross har helt tydelig mye han skulle ha sagt, men når det kommer til stykke så blir det så mange ideer at han ikke får sagt så forferdelig mye om hver av dem likevel. Resultatet blir rett og slett litt overfladisk, til tross for at han skriver veldig bra. Innimellom, særlig mot slutten, kommer forfatteren med en rekke infodumps, og blir belærende og prekende. Infodumps kan være nødvendige av og til de, særlig i science fiction sjangeren, men i denne boken likte jeg det ikke. Selve slutten virker også litt tilfeldig og forvirret.

Totalt sett er jeg glad jeg leste boken, og i alle fall første halvdel var veldig spennende. Men jeg synes ikke den var noe spesielt revolusjonerende, og dermed ble jeg ganske skuffet - i forhold til hypen om boken og denne “kometforfatteren”. Jeg gir boken en midt pÃ¥ treet-karakter, 2,5 av 5 stjerner, og hÃ¥per at hans øvrige bøker er bedre enn denne.

Relatert artikkel: Ansible.

Sjanger: Space Opera (med superhuman intelligences, troverdige aliens, space battles, kjærlighet, svik m.m.)
Rating:

I min søken etter den beste science fiction literaturen har jeg den siste måneden lest to bøker jeg på det sterkeste vil anbefale. Den ene av disse er A Fire Upon The Deep av Vernor Vinge. Den var absolutt så god som jeg forventet, og bør leses av alle som interesserer seg for SF.

Vernor Vinge vant Hugo prisen for beste SF roman med denne boken i 1991, og forfattere som Greg Bear, Poul Anderson m.fl. lovpriser den som et mesterverk, med energien til de beste space operaene fra gull-alderesn.., en STOR, langt-inn-i-fremtiden-saga, overbevisende aliens, en bok som blander hard SF, high drama og fantastisk fortellerevne.

Tre ting jeg likte ved denne boken:

1. Handlingen foregÃ¥r langt inn i fremtiden, og Vinge skildrer et univers som er svært fasinerende. Vinge deler inn galaksen vÃ¥r i soner (fra innerst til ytterst), og naturlovene oppfører seg forskjellig i de ulike sonene. Jo lengre man beveger seg fra galaksens sentrum, jo høyere teknologinivÃ¥ kan man oppnÃ¥. I The Beyond f.eks., hvor handlingen utspiller seg, kan man reise raskere enn lysets hastighet, og man kan skape teknologi mer intelligent enn mennesker. Raser migrerer naturlig fra de innerste sonene og utover, for til slutt Ã¥ ende opp som en “trancendent” singularitet (eller en gud om du vil) i den ytterste sonen.
2. Det er alltid spennende når intelligente SF forfattere legger mye arbeid ned i å skildre nye aliens. Handlingen i boken er todelt. I den mest spennende delen er vi i et før-teknologisk, nærmest middelaldersk samfunn på en planet som ligger og vaker mellom The Slow Zone og The Beyond. Den fasinerende rasen som lever på denne planeten består av individer/intelligenser som hver består av mellom fire og åtte hundelignende kropper. Disse komuniserer på en telepati-lignende måte med lyd. Boken skildrer på en intelligent måte fordeler, utfordringer og ulemper ved det å ha flere kropper som fungerer sammen.
3. Intriger, spioner, onde menn i forkledning, et kappløp mot tiden med opptil flere krigerske flåter i hælene. En ond, kvasi-power, The Blight, forsøker å legge under seg hele galaksen. Menneskenes totale utslettelse. Boken er kort sagt veldig spennede!

Dessuten er den - i sterk kontrast til The Number of The Beast, som jeg slet med for litt siden - svært så lettlest.

Trivia: Vinge forteller i forordet til A Fire at mye av romanen er inspirert av en tur til Norge. Dessuten har en hovedpersonene det sjarmerende navnet Johanna Olsndot, datter av Arne Olsndot.

Link: A Fire Upon the Deep på Wikipedia