Sjanger: Litterær og litt ubestemmelig space opera
Rating:

Light, skrevet av M. John Harrison og utgitt i 2002, skal liksom være en strålende roman. Boken vant James Tiptree, Jr. prisen, og hylles på omslaget av blant andre Iain M. Banks og Alastair Reynolds. For meg var den først og fremst irriterende.

M. John er en britisk forfatter som skriver science fiction (nå mest kjent for Nova Swing fra 2006), fantasy og såkalt mainstream litteratur. Light er en slik blanding av sjangre, og selv om det kan fungere så bidrar det i dette tilfellet ikke til at jeg liker boken.

Hovedproblemet er at forfatteren bruker JegVetMerEnnDeg-teknikken: Han unnlater å fortelle en hel del som gjør at du som leser hele tiden blir sittende å lure på hva det er som skjer. Du vet at det er endel ting som blir sagt som du rett og slett ikke skjønner, og må stole på at det hele vil gi mening til slutt. I en science fiction roman hvor det meste er ukjent blir dette veldig slitsomt. Flere ganger undeveis måtte jeg seriøst vurdere om jeg skulle orke å fortsette.

Misfortså meg rett; M. John Harrison kan absolutt skrive. Han skaper følelser og skildrer mentalt forkrøplede mennesker bedre enn de fleste. Men når jeg leser en science fiction roman så er jeg interessert i de store ideene, og i Light behandles de med en alt for lett hånd. M. John bruker en masse elementer fra Hard SF og filosoferende fysikk, men igjen er det ingenting som forklares, og man klarer ikke helt å skille fantasy/grøsser elementene fra de vitenskapelige.

Det virker som om han har begynt med en liten men forsåvidt spennende historie, for så å se hvor lang tid han kan bruke på å fortelle den, og sprer den dermed over 300 sider ispedd en masse uvesentligheter, mens viktig informasjon gjemmes til de siste ti sidene.

Føler du deg ikke avskrekket av det jeg har fortalt bør du absolutt ta en titt på boken og vurdere om det likevel kan være noe for din smak. Den tar seg faktisk litt opp mot slutten, selv om jeg mener den hadde vært mye bedre om slutten hadde blitt presentert i første eller andre kapittel.

Selv vil jeg holde meg borte fra denne forfatteren i fremtiden.

Sjanger: Soft SF, udødelighet, historie
Rating:

For det første: Omslagsbildet på denne romanen er svært missvisende. Dette er ikke klassisk science fiction om stjerner, galakser, romskip eller aliens. Joda, den innholder også alle disse elementene, men kun i det siste kapittelet, og er ikke det som bør få deg til å lese denne boken.

Poul Andersens The Boat of A Million Years handler om udødelighet. Av og til blir det født mennesker som ikke blir gamle. De har stor motstandsdyktighet mot skader og sykdommer, men kan dø av sult, drukning eller skader som ellers også ville vært dødelige for vanlige mennesker. Tenk Highlander, men fjern alle åpenbart overnaturlige elementer.

The Boat of A Million Years fungerer som en slags Short Cuts eller Magnolia i bokform - altså mange små historier/snapshots som på forskjellige måter knyttes sammen til en interessant historie. Romanen starter 310 år før Kristus, og gjennom hopp på hundre år eller mer møter vi elleve svært ulike udødelige. Flere av kapitlene beskriver menneskenes oppdagelse av at de er anderledes, andre beskriver mer eller mindre tilfeldige møter mellom dem, og noen forteller rett og slett en god historie.

Felles for de fleste er at de må lære seg å skjule hva de er, og det er spennende å oppleve dette sammen med dem. Og udødeligheten får også en annen effekt: Ettersom disse personene kan leve for evig så blir livet på en måte ekstra sårbart - som leser blir du ekstra redd for at det skal gå galt for dem, at de skal bli utsatt for noe farlig eller at de skal bli oppdaget.

Ellers er det et spesielt fokus på de problemene de udødelige kvinnene møter i historiens kvinneundertrykkende samfunn. Det er ikke lett å skjule eller leve med din udødelighet som kvinne i et muslimsk land hvor du ikke får forlate huset, og hvor mannen din er din absolutte hersker.

“Del 2″ av historien…

I det nest siste kapittelet i denne omfattende boken samles de gjenværende udødelige - og vi har nÃ¥ nÃ¥dd moderne tid (70-tallet). De diskuterer nÃ¥ om de skal stÃ¥ frem som det de er. I det siste kapittelet, som foregÃ¥r i en fjernere fremtid, har menneskeheten og dens teknologiske utvikling løpt fra dem, og de “flykter” fra Jorden for Ã¥ skape sin egen fremtid blant stjernene.

Jeg likte denne boken, men den er lang, med mange ulike deler, og alt er ikke like bra. Man kan lære endel om historie, og forfatteren har gjort et grundig arbeide på det feltet. Ideen om udødelighet er godt gjennomtenkt.., problemstillingen rundt hva udødelige skal og kan gjøre med livet sitt er spennende. Delen som foregår i moderne tid inneholder også en god porsjon sammfunnskritikk. Den siste delen ble en aldri så liten skuffelse og er ikke så overbevisende eller orginal som alt det andre.

SÃ¥ for Ã¥ oppsummere…

Jeg likte The Boat of A Million Years, men kan ikke gi den bedre karakter enn noe midt på treet. Hvis du leser mye science fiction og liker å filosofere om udødelighet så er dette en klassiker i sjangeren man godt kan få med seg.

Sjanger: Post-apokalyptisk fremtidsfabel, dystopi
Rating:

A Canticle for Leibowitz er en klassiker utgitt i 1959 - skrevet av Walter M. Miller, Jr. - som vant Hugo prisen for beste SF roman (i 1961). Den er både seriøs og morsom, og i følge mange utgjør den et litterært landemerke fra det 20. århundre.

En eller annen gang, sansynligvis et sted på 1960-tallet, skjer det værst tenkelige; verden går under i en global atomkrig. Kun et fåtall overlever i sivilisasjonens ruiner, og kaos rår. Man gir kunnskapen skylden for at det gikk som det gikk - man vil glemme alt det som var og begynne på nytt - og derfor brenner man alle bøker og ødelegger all informasjon om tiden før apokalypsen.

Bare én mann - Leibowitz - som etter det som skjedde har funnet religionen, og munkeordenen han har skapt, gir seg selv oppdraget å beskytte de få restene man har igjen av minner og kunnskap om det som en gang var.

Og når selv Leibowitz her blitt gammel historie og helgen, ja da begynner historien i denne boken.., om munke-aspiranten Francis som enten ved en tilfeldighet eller takket være hellig rettledning, finner et gammelt tilflyktsrom med verdifulle papirer og rester fra den kritiske tiden hvor nesten alt ble borte. Gjennom Francis øyne blir vi skildret en munkeorden som så godt de kan forsøker å bevare gammel kunnskap til verden en gang på ny er klar for å ta imot den.

Historien om Francis er veldig morsom.., jeg koste meg og lo høyt av førsteklasses, svart komikk - Francis minte meg om Rincewind i Discworld-bøkene, og jeg ble etterhvert svært glad i ham. Men på side 116 var han allerede død.

For historien måtte videre - jeg fikk nå følge Leibowitz-ordenen opp gjennom århundrene, mens samfunnet rundt etterhvert gjen-utviklet seg fra barbari til teknologi. Og med det så endret også tonen i boken seg.

A Canticle for Leibowitz er ingen typisk science fiction historie. Med det mener jeg at det er en historie mange vil kunne sette pris på, uten å være spesielt opptatt av teknologi, romfart e.l. Dessuten er den tidløs, og en historie som nok vil sitte i meg lenge.

Boken er som sagt komisk, men samtidig mørk og seriøs. Dens tema er tro, kunnskap og makt. Bokens setting er religiøs, men religionen står på ingen måte i veien. Måten boken skildrer karakterenes behandling av etiske spørsmål er svært intelligent. Hvordan en kristen vil oppfatte det vet jeg jo ikke, men jeg tror skildringen er god også for dem. I så fall, hvis dette er en bok som handler om religion som både ateister og kristne vil kunne sette stor pris på, så må vel det være et kunststykke?

SpørsmÃ¥let “lovsangen” til Leibowitz stiller er: Er kunnskap egentlig sÃ¥ lurt? Var det dette Gud mente da han sa til Eva at spiser du av den forbudte frukt sÃ¥ vil dine øyne Ã¥pnes, du vil forstÃ¥, fÃ¥ kunnskap som en Gud. Men du vil bli kastet ut av Edens hage, du og din slekt vil falle.

…som om dette ikke var en vilkÃ¥rlig regel fra Gud, men at den forbudte frukt - det vil si kunnskap - er farlig i seg selv.

Og boken spør videre: Vil dette bare gjenta seg og gjenta seg; menneskene foredler sin kunskap og teknologi for så å bruke den til å utslette seg selv igjen og igjen? Er vi dømt til å misslykkes?

I dagens optimistiske samfunn virker kanskje ikke dette temaet så aktuelt - det er nok en bok som har blitt til av den andre verdenskrigen og våpenkappløpet som fulgte mellom supermaktene. Men det å stille kritiske spørsmål til teknologiske og også rent kunnskapsmessige nyvinninger og oppdagelser har kanskje aldri vært viktigere enn det er i dag, hvor utviklingen går så fort. Mye av det vi forsker på i dag vil kunne få katastrofale følger for kommende generasjoner.

Det spente forholdet mellom midt-østen og vesten gjør jo også dette aktuelt, og vi kan trekke paraleller til hvordan vi påvirker klimaet på jorden men ikke makter å gjøre noe nevneverdig med det. Spørsmålet er om vi mennesker er i stand til å bruke vår fornuft til å styre unna fallgruvene. Av og til virker det som om vi ikke har en sjangs.

Skal jeg si noe negativt om boken så må det bli at slutten kanskje ikke er helt tilfredstillende. Det er bl.a. noen tråder som ikke blir helt nøstet inn. Slutten kan også ha to tolkninger, en ateistisk og en religiøs - jeg synes den er grei, men om du er en av dem som må ha absolutte svar i slutten av en historie så skal du være klar over at det får du ikke her.

Var dette spennende?

Synes du dette jeg her har beskrevet er interessante problemstillinger så kan du kanskje også ta en titt på denne artikkelen fra forskning.no om troen på teknologi og mangelen på etisk debatt rundt teknologisk utvikling.

Ellers kan jeg tipse om noen andre, post-apokalytiske bøker man visstnok bør lese:

• Oryx and Crake (2003) av Margaret Atwood
• On the Beach (1957) av Nevil Shute
• Alas, Babylon! (1959) av Pat Frank
• Earth Abides (1949) av George R. Stewart

Sjanger: Techno-fantasy
Rating:

Justina Robson har blitt beskrevet som en av de aller beste, nye, britiske science fiction forfatterne innen hard SF sjangeren, og bøkene hennes har blitt nominert (shortlisted) til flere av de største SF prisene. Da jeg kom over forfatteren egen beskrivelse av en av hennes siste bøker ble min interesse vekket:

Quantum Gravity is a multi part adventure of operatic proportions put together from all the things I like about Science Fiction and Fantasy. It is a shameless romp. It is fun from start to finish. If some serious themes have crept into it that was probably accidental and must have happened when I wasn’t looking (ahem). There’s a girl cyborg secret agent with a troubled past, an elf rock star, some cracks in the fabric of existence that are starting to stretch the wallpaper - and not forgetting necromantic possession, doomed love, hot sex and friends who would sooner eat you than help you if you get them wet…

…noe sÃ¥nt var jeg absolutt klar for! Alver og demoner, magi og teknologi! Jeg kjøpte boken og satte i gang. Og det tok faktisk ganske lang tid, minst halve boken, før jeg oppdaget at dette her var en ganske dÃ¥rlig bok. NÃ¥ nÃ¥r jeg endelig er ferdig skjønner jeg ikke hvorfor jeg orket Ã¥ lese hele greia.

Konseptet var det ikke noe i veien med - den useriøse blandingen av SF og fantasy er bare gøy. Men handlingen er usammenhengende og meningsløs, og hovedpersonen - spesialagent Lila Black - er frustrerende likegyldig, uintelligent og har ekstremt lite selvinnsikt. Det er ingenting ved henne som interesserer meg, og selv gjør hun ingenting som påvirker historien.., her lar Robson bare den ene hendelsen følge den andre uten å skape noen spenning om hva som vil skje.

Kanskje er jeg som mann ikke i stand til å fange opp alle de subtile referansene til følelser og dybde som enkelte anmeldelser antyder denne boken har.., jeg vet ikke, men det overrasker meg at en såpass akkreditert forfatter kan skrive en så uinteressant og håndtverksmessig dårlig historie.

Dette var altså en total bomtur for meg. Om du ikke er ekstremt opptatt av å lese om sex mellom en besatt cyborg og en alv som også er demon - hvilket er historiens tragiske høydepunkt - så er ikke dette noe for deg heller.

Du er herved advart!

Cory Doctorow er en canadisk journalist, science fiction forfatter og med-redaktør av den populære bloggen Boing Boing. I 2000 ble han tildelt John W. Campbells pris for beste, nye forfatter. I 2003 vant Down and Out in the Magic Kingdom Locus prisen for beste debutroman, og i 2004 fikk han Sunburst prisen for sin novellesamling A Place so Foregin and Eight More.

Cory er en forkjemper for liberalisering av kopirettighetslovene, og via Project Gutenberg - et sted hvor du kan laste ned og lese “public domain” bøker - kan du fÃ¥ tak i har flere av historiene hans, som han har publisert under Creative Commons lisenser. I dag har jeg lastet ned og lest A Place so Foreign, og det var en veldig bra og gripende historie om en liten gutt som forsøker Ã¥ finne sin plass i en verden som er litt mere komplisert enn de fleste er klar over.

Doctorow-historier kan du laste ned her.

Sjanger: Science Fiction thriller
Rating:

Mockymen er - eller gir inntrykk av å være - en meget spesiell bok. Her møter vi blant annet budistisk reinkarnasjon, nazister fra andre verdenskrig, og aliens som sier de kommer i fred, men som kanskje har en skjult agenda. Men egentlig er det like mye en typisk hemmelig-agent-thriller, med en dash filosofi og ettertanke for smaks skyld.

Jeg kan gjerne sammenligne det med X-Files. Boken er omtrent som å se en hel sesong - hvor Dana Scully endelig må innse at utenomgjordiske vesener faktisk eksisterer.

Jeg ble først kjent med Ian Watson gjennom bøkene han har skrevet fra Warhammer 40.000 universet. Dette var på ingen måte høy litteratur, men jeg ante likevel noen kvaliteter, og fikk lyst å lese mer. Det var ikke enkelt å finne noe i bokhandlerne her i Norge, men for et par år siden kom jeg over et eksemplar av hans debutroman fra 1975, The Embedding.

Debutromanen har faktisk en god del ting til felles med Mockymen, som er Ian’s foreløpig siste roman, skrevet i 2003. Begge handler om menneskenes første møte med utenomgjordiske vesener, og om hva de vil med oss. Begge har ogsÃ¥ okulte elementer, og sist men ikke minst, begge er opptatt av sprÃ¥k - og av sprÃ¥kets betydning for bevisstheten.

Ian er generelt veldig opptatt av sprÃ¥k, og sprÃ¥ket og komposisjonen i Mockymen ligner ikke pÃ¥ noe jeg har sett tidligere. Av og til blir skrivestilen hans rett og slett for avansert for meg, og jeg mÃ¥ gÃ¥ tilbake Ã¥ lese en side pÃ¥ nytt. Men etterhver venner man seg til det; man fÃ¥r ikke lov til Ã¥ lese “pÃ¥ autopilot”, her mÃ¥ man virkelig følge med.

Ian har f.eks. infodumps så intrikate at de virker som handling, selv om de ikke er det. Andre ganger aner jeg ikke hva som skjer.., men jeg leser videre, for jeg vet at det er meningen, og at Ian vil vise meg hva som skjer når det passer ham.

Romanen er todelt; første del foregÃ¥r i 1995, og inkluderer bl.a. flere besøk til Vigelandsparken i Oslo. Handlingen er komprimert og spenningen er stor, og disse seks første kapitlene, som i seg selv er en god horror-historie, blir som et bakgrunnsteppe for det som kommer videre…

I den andre delen er vi i London i år 2015. Romvesenene har landet, og hjelper menneskene gjennom den sosiale krisen som startet i slutten av 0-årene. Det eneste de trenger til gjengjeld er å låne menneskekropper som de kan bruke. Mockymen har nemlig ingen kropper selv. Vi følger Anna, som jobber i det britiske hemmelige politiet. Hennes oppgave er å undertrykke all motstand mot gjestene fra verdensrommet, men samtidig må hun undersøke om mockymennene har rent mel i posen selv.

Den filosofiske delen av boka stiller spørsmÃ¥let hva er bevissthet? Hva er sjelen, og er den noe som kan separeres fra kroppen? Descartes er kjent for Ã¥ ha sagt: “Jeg tenker, derfor er jeg”. Ian tar dette til det ekstreme ytterpunktet, og mener (og dette kjenner jeg ogsÃ¥ igjen fra The Embedding) at sprÃ¥k er bevissthet. Det er ordene, sprÃ¥ket, som i seg selv skaper selvet i oss. Vi former ikke ordene etter hva vi tenker - det er ordene som former hva vi tenker. For dem som klarer Ã¥ vri tankene sine rundt denne idéen sÃ¥ bli dette en meget spennende del av Mockymen.

Mot slutten av boka begynte jeg å bli nervøs; det er jo bare 100 sider igjen, tenkte jeg, nå må du begynne å komme til poenget her, Ian. Og: nå er det bare 50 sider igjen, du kan umulig klare å få denne historien i mål på 50 sider. Osv., osv. Men Ian gir oss ikke en fullverdig slutt, og det er grunnen til at denne boken ikke får alle fem stjernene den ellers hadde fortjent. På slutte forteller han oss hva som skjer i stedet for at vi får være med å se det. Jeg bestemmer meg til slutt for at jeg godtar dette, hovedpersonen får jo heller ikke være med på det som skjer - men det virker kanskje litt som om forfatteren hadde nådd 300 sider og fikk beskjed om å pakke sammen. Synd for en ellers strålende bok.

Så jeg vil gjerne få anbefale denne boken til alle dem som er interessert i spennende og litt anderledes science fiction fra en forfatter som ikke er redd for å blande elementer fra ulike sjangere, og som gjør dette på en mesterlig måte. Ian Watson skriver kioskliteratur med høy litterær kvalitet (trodde du kanskje det var to motsetninger) som passer for dem som ikke er redde for det engelske språket.

Til slutt må jeg bare få nevne - som en kuriositet - at det som til slutt redder dagen for menneskeheten er muslimske selvmordsbombere. For å finne ut hvorfor må du lese Mockymen.

Sjanger: Soft SF, thriller, posthuman space opera
Rating:

“This is the story of a man who went far away for a long time, just to play a game. The man is a game-player called ‘Gurgeh’. The story starts with a battle that is not a battle, and ends with a game that is not a game.”

Slik begynner historien om Gurgeh, en av de mest kjente “spillerne” i det utopiske samfunnet the Culture. Han har begynt Ã¥ kjede seg over livet sitt. Han har ingen flere utfordringer - han mestrer alle spill han noen gang har prøvd seg pÃ¥, og sliter med Ã¥ finne utfordrende motstandere. Derfor aksepterer han et oppdrag fra the Culture; Ã¥ reise til det brutale keiserdømmet Azad, en verden hvor et strategispill dominerer og definerer livet til alle som lever der.

Iain M. Banks er en skotsk forfatter som veksler mellom Ã¥ skrive science fiction og mainstream literatur. The Player of Games er en av Banks’ culture romaner - det er ikke den første, men regnes likevel som den beste introduksjonen til serien. Og boken kan leses selvstendig, man forplikter seg ikke til en uendelig serie med science fiction bøker. Sjangsen er derimot stor for at man kommer til Ã¥ fÃ¥ lyst til Ã¥ lese flere.

Romanen er interessang på (minst) to plan; for det første er det meget spennende å følge Gorgeh på den reisen han legger ut på, og oppleve hvordan han håndterer de situasjonene han kommer ut for. For The Player of Games er ikke først og fremst en ide-roman med vitenskap og teknologi i fokus, slik veldig mange SF romaner er, men en historie som stiller det sentrale spørsmålet som kjennetegner all god litteratur; hva betyr det å være et menneske? Gorgeh er en bortskjemt mann i et overbeskyttende samfunn. Gjennom historien får han satt sin egen eksistens i et større perspektiv, og lærer mye om hvilke drivkrefter det er som former verden rundt oss.

Men denne boken handler ogsÃ¥ om noe annet, nemlig Keiserdømmet Azad. Azad skildres pÃ¥ en meget troværdig mÃ¥te som et hierarkisk og brutalt samfunn, med strategispillet som en ny vri pÃ¥ demokrati. Men dette blir ekstra interessant nÃ¥r det gÃ¥r opp for deg at Azad faktisk ligner mye mer pÃ¥ vÃ¥r egen verden enn hva Gorgeh’s the Culture gjør. The Player of Games er en samfunnskritisk skildring som stiller noen noksÃ¥ ubehagelige spørsmÃ¥l om oss selv og den verden vi lever i. Den blir aldri prekende eller belærende, men viser oss bare hvordan dette forferdelige keiserdømmet pÃ¥ flere nivÃ¥er ligner pÃ¥ oss.

For å si det som det er, Iain M. Banks imponerer meg. Han skriver med en litterær kvalitet som overgår de fleste andre SF forfattere. Stilen er enkel og flyter lett, men er samtidig pirrende og interessant. Man føler at han aldri undervurderer leseren; han lar det være litt igjen for leseren å finne ut av selv. Han skildrer sine karakterer på en måte som gjør at du føler du har kjent dem i mange år - etter å ha lest bare noen få sider om dem. Banks roman fokuserer først og fremst på karakterene, deretter på handlingen og til slutt på ideene, ikke omvendt.

Siste del av The Player of Games er noe av det sterkeste jeg har lest. Jeg ble like oppslukt i det keiserlige strategispillet som Gorgeh ble, og jeg ble like forferdet over Azad som han ble også. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å formidle hvordan denne følelsen var, eller nøyaktig hva det var som gjorde det - men jeg er ingen forfatter, og kan bare anbefale alle andre til å lese denne boken istedet.

Noen linker til videre lesing:

• The Culture og Iain M. Banks pÃ¥ Wikipedia
• A few notes on the Culture, av Iain M. Banks

Sjanger: Soft SF
Rating:

Ilium - den siste boken jeg har lest - er et fyrverkeri av en science fiction roman. Som min store helt Peter F. Hamilton sier er dette en bok som setter standarden for moderne SF. Historien inneholder alt det jeg ønsker meg av en god fremtidshistorie, og er en av de aller beste bøkene jeg har lest.

Romanen minner meg om en annen bok jeg har lest, Robert Zelazny’s klassiker Lord of Light fra 1968. I Lord of Light, som flere ganger er kÃ¥ret til en av tidenes aller beste SF romaner, skaper avanserte fremtidsmennesker en ny verden hvor de plasserer seg selv som reinkarnasjonene av hinduistiske guder. I Ilium har vi akkurat det samme, men denne gangen er de greske gudene vi fÃ¥r oppleve. Forskjellen pÃ¥ disse bøkene - i mine øyne - er at mens Lord of Light nok var en grensesprengende bok i 1968, sÃ¥ holder den rett og slett ikke mÃ¥l i dag, den er langdryg og en-dimensjonal. Ilium, derimot, er et estetisk monster, med sÃ¥ mye dybde at jeg sikkert burde lest den igjen for Ã¥ fÃ¥ med meg i alle fall halvparten.

Link: Ilium på Wikipedia

Sjanger: Tja, Soft SF får en vel si.., fokus på etikk, moral, psykologi og gruppe-dynamikk.
Rating:

Den andre boken jeg har lest denne mÃ¥neden er Orson Scott Card’s mest kjente bok: Ender’s Game. Jeg har ikke lyst til Ã¥ røpe for mye, for denne boken mÃ¥ du bare lese. Jorden trues av utryddelse av aliens man kaller “Buggers”. Menneskene starter et program for Ã¥ finne og trene opp militære genier som kan kommandere flÃ¥ten i den endelige kampen mot fienden. Den intelligente boken fra 1985, som har vunnet bÃ¥de Hugo og Nebula award for beste roman, følger treningen av Ender fra han er seks Ã¥r til han er klar til Ã¥ kommandere flÃ¥ten som 15-Ã¥ring.

Det er ogsÃ¥ planer om en filmatisering av Ender’s Game, men foreløpig har man ikke klart Ã¥ bli enige om et script. Card skal nÃ¥ selv forsøke Ã¥ skrive et nytt manus. Tror ikke man vil klare Ã¥ fange det som er sÃ¥ ufattelig bra med denne boken pÃ¥ noen filmrull, sÃ¥ løp i stedet og kjøp boken!