Sjanger: Litterær og litt ubestemmelig space opera
Rating:

Light, skrevet av M. John Harrison og utgitt i 2002, skal liksom være en strålende roman. Boken vant James Tiptree, Jr. prisen, og hylles på omslaget av blant andre Iain M. Banks og Alastair Reynolds. For meg var den først og fremst irriterende.

M. John er en britisk forfatter som skriver science fiction (nå mest kjent for Nova Swing fra 2006), fantasy og såkalt mainstream litteratur. Light er en slik blanding av sjangre, og selv om det kan fungere så bidrar det i dette tilfellet ikke til at jeg liker boken.

Hovedproblemet er at forfatteren bruker JegVetMerEnnDeg-teknikken: Han unnlater å fortelle en hel del som gjør at du som leser hele tiden blir sittende å lure på hva det er som skjer. Du vet at det er endel ting som blir sagt som du rett og slett ikke skjønner, og må stole på at det hele vil gi mening til slutt. I en science fiction roman hvor det meste er ukjent blir dette veldig slitsomt. Flere ganger undeveis måtte jeg seriøst vurdere om jeg skulle orke å fortsette.

Misfortså meg rett; M. John Harrison kan absolutt skrive. Han skaper følelser og skildrer mentalt forkrøplede mennesker bedre enn de fleste. Men når jeg leser en science fiction roman så er jeg interessert i de store ideene, og i Light behandles de med en alt for lett hånd. M. John bruker en masse elementer fra Hard SF og filosoferende fysikk, men igjen er det ingenting som forklares, og man klarer ikke helt å skille fantasy/grøsser elementene fra de vitenskapelige.

Det virker som om han har begynt med en liten men forsåvidt spennende historie, for så å se hvor lang tid han kan bruke på å fortelle den, og sprer den dermed over 300 sider ispedd en masse uvesentligheter, mens viktig informasjon gjemmes til de siste ti sidene.

Føler du deg ikke avskrekket av det jeg har fortalt bør du absolutt ta en titt på boken og vurdere om det likevel kan være noe for din smak. Den tar seg faktisk litt opp mot slutten, selv om jeg mener den hadde vært mye bedre om slutten hadde blitt presentert i første eller andre kapittel.

Selv vil jeg holde meg borte fra denne forfatteren i fremtiden.

The Dreaming Void, første del av en ny trilogi fra min favorittforfatter Peter F. Hamilton, er endelig publisert. Den danske SF bloggen Interstellar sysctl har en anmeldelse.

Sjanger: Space Opera, Star Wars spin-off
Rating:

Jeg ble hektet pÃ¥ Star Wars-filmene tidlig pÃ¥ 80-tallet; jeg hadde en drøss med actionfigurer og flere romskip pÃ¥ gutterommet, og jeg leste SW-tegneserien flittig. Ja, for Star Wars er mye mer enn bare filmene – det er et stort fantasiunivers (The Star Wars Expanded Universe) med mange historier knyttet sammen, strengt kontrollert av George Lucas.

Senere begynte jeg Ã¥ samle pÃ¥ referansemateriale til filmene og til SW-rollespillet, og jeg leste noen av bøkene som forteller hva som skjer mellom filmene, bÃ¥de med kjente og med nye karakterer. Dark Lord – The Rise of Darth Vader er en av de siste av disse bøkene, og plukker opp trÃ¥den der filmen Star Wars Episode III: Revenge of the Sith sluttet.

I Dark Lord møter vi igjen blant andre Palpatine, Bail Organa, Chewbacca, Anakin Skywalker, nÃ¥ som Lord Vader, og til og med C-3PO og R2-D2, samt flere jedier som unnslapp ordre 66 – Palpatines ordre til klonene om Ã¥ drepe alle jedi-riddere. Vi fÃ¥r ta del i Vaders indre konflikt mellom det gode og det onde, og oppleve hvordan Keiseren manipulerer ham til Ã¥ omfavne the dark side of the force.

Dette er en historie for seriøse Star Wars fans – perioden mellom episode III og episode IV er lang, og det er spennende Ã¥ fÃ¥ dekket litt av dette hullet. Romanen bringer forsÃ¥vidt lite nytt, men for en SW-nerd som meg var det absolutt fornøyelig.

Jeg føler meg likevel forpliktet til å vurdere James Lucenos bok på samme måte som andre SF romaner, og kan derfor ikke gi den mer enn to stjerner; språket og historien er enkel men underholdende. Den inneholder litt for mange ting som åpenbart bare er der for å knytte historien inn i SW-universet, ting vi har sett i filmene går igjen og igjen.

Grei nok altsÃ¥ – synes du Dart Vader er den kuleste, maskerte bad-ass’en i galaksen sÃ¥ vil du nok lese den. Er du opptatt av SF du kan fordype deg i og fÃ¥ noe mer ut av, sÃ¥ synes du kanskje at Star Wars er noe stort tull og har sansynligvis ikke lest denne anmeldelsen i det hele tatt.

Relaterte artikler:

• Manamana song, Dart Vader synger
• Dart Vader er barnslig
• Star Wars sitater med en tvist

Sjanger: Krim / thriller / hard SF space opera
Rating:

Jeg mÃ¥ innrømme at jeg har blitt litt hekta pÃ¥ Alastair Reynolds, og etter Ã¥ ha lest novellesamlingen Zima Blue følte jeg meg tvungen til Ã¥ kjøpe hans siste roman. Det har jeg ikke angret pÃ¥ – denne boken var det ekstremt vanskelig Ã¥ legge fra seg.

The Prefect (2007) er en kriminalhistorie satt langt inn i en space opera-fremtid, og minner i sÃ¥ mÃ¥te mye om Peter F. Hamiltons bøker – men til forskjell fra Hamilton, som normalt har 10-15 paralelle “storylines” i romanene sine, klarer Al seg med to til tre. Stilen og ideene minner meg forøvrig mer om en annen, stor forfatter, nemlig Iain Banks, men Al er mer dyster. Begge er opptatt av vitenskapelig korrekthet.

The Prefect er den femte boken (inkludert en novellesamling) i universet Al skapte med romanen Revelation Space. Handlingen foregår før alle de andre historiene, og det er heller ingen problemer med å lese denne boken først.

Underveis i historien følte jeg av og til at Al hadde røpet for mye av plottet for raskt, men spenningen og farten i historien ble likevel opprettholdt hele veien. Dette var en glimende sommer-triller med et enormt bakteppe av en sivilisasjon bestående av ti tusen habitater forent i det perfekte demokrati.

Vi blir kjent med “baseline humans”, sÃ¥nne som oss, og fÃ¥r innblikk i hvordan de i de ulike habitatene har dannet ulike samfunn. Vi møte mennesker som har utviklet og fjernet seg fra den naturlige menneskerasen – f.eks. the Conjoiners – transhumanister som kan kommunisere med datamaskiner som om det var en naturlig del av dem selv. Og vi møter mennesker som har tatt det endelige spranget til fullverdige maskinintelligenser, og som har blitt noe ganske annet enn vi noen gang kunne forestille oss.

Temaet under overflaten..

Under overflaten handler The Prefect om temaer som det fullkomne demokrati og personlig frihet, og om statsmakt og hva man kan tillate seg Ã¥ gjøre for Ã¥ beskytte folket. NÃ¥r vil det være riktig Ã¥ tilsidesette demokratiet for “the greater good”? Jeg fÃ¥r følelsen av at Al her pÃ¥ sin mÃ¥te tar opp tema som er veldig aktuelle i dag.., om USA som verdenspoliti, og Bush som bruker sin makt til Ã¥ gÃ¥ mot folket og til Ã¥ ta snarveier rundt menneskerettighetene (les: Guantanamo). Skal prinsippene vÃ¥re alltid gjelde, eller finnes det filfeller hvor de mÃ¥ vike for andre hensyn?

Hva er ikke så bra da?

Jeg har ett problem med boken, som gjør at den ikke fÃ¥r mer enn tre og en halv stjerne, og det dreier seg litt om realismen i plottet. Alt det som skjer i historien er glimrende, men her og der mangler det noe. Kanskje er jeg for smart – eller et millitært geni – men jeg føler i alle fall det er strategier i kampen som utspinner seg i boken som absolutt burde vært vurdert men som ikke blir det. Jeg føler kanskje at Al har sett for seg en bestemt retning handlingen skal gÃ¥ i, og dermed overser noen andre muligheter som i alle fall burde vært adressert av hoverpersonene.

Men først og fremst er The Prefect førsteklasses underholdning med konspirasjoner og kriser, romskip og høyteknologiske vÃ¥pen. Al er en stormester innen moderne space opera, og skriver “widescreen” science fiction; The Prefect er en berg-og-dalbane ferd gjennom et mørkt og turbulent univers, og de fÃ¥ svakhetene i plottet er det relativt lett Ã¥ overse.

Mine øvrike Reynolds-anmeldelser:
Pushing Ice
Zime Blue

Sjanger: Hard SF / new space opera noveller
Rating:

Alastair Reynolds er en spennende forfatter fra Wales som skriver mørk science fiction. Han regnes for Ã¥ være en del av den nye space opera bevegelsen – forfattere som vokste opp og ble inspirert av space opera pÃ¥ (ca) 70-tallet. Han har en vitenskapelig bakgrunn innen fysikk og astronomi, og jobbet for European Space Agency før han ble fulltidsforfatter.

Dette er forfatteren for deg som vil ha intelligent, mind-expanding science fiction, men som også er glad i god action og tøffe karakterer som man kan bli følelsesmessig engasjert i. Det er sagt at Al skriver i Widescreen format, og man kan jo legge ulike ting i det begrepet, men for meg er det en god beskrivelse av hvor store og viktige konseptene hans er, og hvor realistiske han får sine noe dystre fremtidsvisjoner til å virke.

Zima Blue er Als første novellesamling, og inneholder historier fra hele hans 16-år lange forfatterskap. Mitt første møte med Al var romanen Absolution Gap, som var utrolig bra, men som jeg alt for sent oppdaget var siste bok i en serie (bummer!). Jeg har også lest romanen Pushing Ice (2005), og du kan lese min anmeldelse av den her.

Vi er mest vandt til at Al leverer oss historier fra den fjerne fremtiden, historier som gjerne spenner over lang tid og som viser hva tiden gjør med oss. Men Zima Blue gir oss ogsÃ¥ noen perler fra den nære fremtiden, og er derfor en samling med 10 svært ulike historier. Felles for dem er at de alle stiller viktige spørsmÃ¥l om hva det betyr Ã¥ være et menneske, og om hvor vi – menneskeheten altsÃ¥ – er pÃ¥ vei.

Jeg føler ikke for å trekke frem noen enkelthistorier i denne anmeldelsen, for dette var en serie med høydepunkt fra begynnelse til slutt. Alle fans bør lese denne samlingen, og for dem som enda ikke har blitt kjent med forfatteren så er Zima Blue en veldig fin introduksjon.

En morsom blogpost fra John C. Wright – forfatteren jeg elsker Ã¥ hate – om det Ã¥ være science fiction nerd. Her kan du vurdere hvor mye av en nerd du selv er.

Og der ble jeg ogsÃ¥ tipset om en bok som er et møst for slike som oss – nemlig Star Wars on Trial: Science Fiction and Fantasy Writers Debate the Most Popular Science Fiction Films of All Time.

Jeg mener det altså.., den boken MÅ jeg bare ha!

Sjanger: Mysterie / Oppdagelsesferd / Krig
Rating:

A Talent for War er et science fiction mysterie skrevet av den amerikanske forfatteren Jack McDevitt og utgitt i 1989. Hovedpersonen Alex Benedict forsøker Ã¥ finne ut hva det var for et mystisk prosjekt onkelen hans jobbet med like før han døde – og denne søken fører Alex, 200 Ã¥r bakover i historien, til den store krigen mellom menneskene og the Ashiyyur.

Romanen minnet meg raskt om en slags Treasure Island historie, eller en fremtidens Da Vinci koden (eller Sirklenes Ende, for dem som har lest den) Рalts̴ en oppdagelsesferd, hvor hovedpersonen РIndiana Jones om du vil Рm̴ samle sammen alle puslespillbrikkene for ̴ komme frem til den store sannheten. Universet McDevitt har skapt er veldig rikt, og det er faktisk interessant ̴ oppleve menneskenes store krig gjennom historisk dokumentasjon Рdet blir mer rom for ettertanke enn om handlingen var lagt til selve krigen.

Stilen er klassisk science fiction, satt 9.600 Ã¥r inn i fremtiden, hvor menneskene har spredd seg ut over en stor del av galaksens ene arm. Historien har etter min mening ikke tapt seg noe spesielt, kanskje først og fremst fordi den ikke legger sÃ¥ stor vekt pÃ¥ den teknologiske hverdagen. Dette er altsÃ¥ ikke noe cyberpunkaktig actioneventyr – som var sÃ¥ populært pÃ¥ slutten av 80-tallet – men minner mer om seriøs space opera fra 10-20 Ã¥r tidligere.

SÃ¥, hva handler denne historien egentlig om? Vel, den handler om historie, og om hvordan det som faktisk skjer nok ofte er svært ulikt det man kan lese om i historiebøkene i etterkant. Den handler ogsÃ¥ i stor grad om krig, om motivasjon for krig, og hvordan lysten pÃ¥ krig kan spre seg i en befolkning – og hvordan fornuften i svært liten grad klarer Ã¥ kjempe mot krigshisserne.

Historien handler også om møtet mellom to sivilisasjoner: Menneskene og Ashiyyurene. Ikke om første kontakt, men om hva som skjer etterpå, når de skal konkurrere om territorie. Og så handler det om menneskenes manglende evne til å forene seg, til å stå samlet mot sin felles fiende.

Grunnen til at jeg ikke gir denne boken fire stjerner, som historien egentlig fortjener, er at den midterste delen blir litt for lang. Den lange oppdagelsesferden krever en formidabel slutt, og det har den ogsÃ¥, men jeg skjønner hvis enkelte ikke klarer Ã¥ fullføre historien – fordi det innimellom kan virke som om man aldri kommer i mÃ¥l. Mengden med informasjon man mÃ¥ holde rede pÃ¥ er ogsÃ¥ ganske stor, og jeg tenker i ettertid at jeg nok burde ha ført notater underveis. Hvis dette er ting som fÃ¥r alle dine litterære alarmbjeller til Ã¥ ringe, sÃ¥ er det ikke sikkert dette er en bok for deg.

I 2004 og 2005 kom McDevitt ut med to nye Alex Benedict romaner: Polaris og Seeker. Begge ble nominert til Nebula prisen for beste roman i hvert sitt Ã¥r. Det sies at McDevitt har utviklet seg mye gjennom sin lange karriære, men vil du se hvor det hele startet sÃ¥ bør du fÃ¥ med deg A Talent for War – en fasinerende bok!

Sjanger: Humoristisk science fiction
Rating:

1976 var et bra år. I tillegg til at jeg ble født kan jeg f.eks. nevne at filmene Marathon Man, King Kong og The Omen gjorde det bra dette året. Richard Dawkins gir ut boken The Selfish Gene, og Cray-1, den første kommersielle supercomputeren, slippes på markedet. Steve Jobs og Steve Wozniak stifter Apple Computer Company, og det ukjente selskapet Microsoft registreres i staten New Mexico.

Og så skriver Terry Pratchett sin første science fiction bok, The Dark Side of the Sun!

Boken er en hyllest til Isaac Asimov, og den inneholder endel referanser til science fiction forfatterens ulike verk. For eksempel Probability math som brukes til Ã¥ forutsi fremtiden, og som er parallelt med Asimov’s psychohistory i Foundation serien. En av karakterene i historien, roboten Isaac, er ogsÃ¥ Ã¥penbart basert pÃ¥ Asimov’s velkjente, positroniske roboter.

Til forskjell fra de fleste Asimov historiene inneholder derimot The Dark Side ogs̴ en uhorvelig mengde aliens Р52 ulike raser i den kjente galaksen.

Men først og fremst er dette en passe spennende adventure-historie satt langt inn i fremtiden. Hovedpersonen Dom Sabalos leter etter verdenen til en mystisk, utdødd rase som har etterlatt seg en rekke, høyteknologiske og uforklarlige spor i galaksen – mens verdens mest heldige morder (en fetter Anton type) forsøker Ã¥ ta livet av ham. I starten ville jeg klassifisere boken som en science fantasy adventure-historie, men etterhvert skinner flere tanker fra hard science fiction gjennom, sÃ¥ til slutt er den faktisk ganske vanskelig Ã¥ klassifisere.

The Dark Side of the Sun er en veldig tidlig Pratchett bok – jeg finner faktisk bare en roman utgitt før denne, og det er The Carpet People fra 1971. Og boken er derfor veldig interessant lesning, fordi man fÃ¥r et innblikk i en tidlig, uslipt Pratchett som eksperimenterer med form og innhold. Det er ogsÃ¥ morsomt Ã¥ se ord og uttrykk som man har lest i Discworld serien, som “Soul Cake Friday”, “Small Gods” og “Hogswatchnight”.

The Dark Side of the Sun er en munter og lettlest bok, men den holder ikke samme kvalitet som mye av det andre han har skrevet. Har du derimot allerede lest endel Pratchett, og fått med deg Foundation og diverse robot-historier av Asimov, ja da vil jeg anbefale at du leser denne boken.

Sjanger: Soft SF, thriller, posthuman space opera
Rating:

“This is the story of a man who went far away for a long time, just to play a game. The man is a game-player called ‘Gurgeh’. The story starts with a battle that is not a battle, and ends with a game that is not a game.”

Slik begynner historien om Gurgeh, en av de mest kjente “spillerne” i det utopiske samfunnet the Culture. Han har begynt Ã¥ kjede seg over livet sitt. Han har ingen flere utfordringer – han mestrer alle spill han noen gang har prøvd seg pÃ¥, og sliter med Ã¥ finne utfordrende motstandere. Derfor aksepterer han et oppdrag fra the Culture; Ã¥ reise til det brutale keiserdømmet Azad, en verden hvor et strategispill dominerer og definerer livet til alle som lever der.

Iain M. Banks er en skotsk forfatter som veksler mellom Ã¥ skrive science fiction og mainstream literatur. The Player of Games er en av Banks’ culture romaner – det er ikke den første, men regnes likevel som den beste introduksjonen til serien. Og boken kan leses selvstendig, man forplikter seg ikke til en uendelig serie med science fiction bøker. Sjangsen er derimot stor for at man kommer til Ã¥ fÃ¥ lyst til Ã¥ lese flere.

Romanen er interessang på (minst) to plan; for det første er det meget spennende å følge Gorgeh på den reisen han legger ut på, og oppleve hvordan han håndterer de situasjonene han kommer ut for. For The Player of Games er ikke først og fremst en ide-roman med vitenskap og teknologi i fokus, slik veldig mange SF romaner er, men en historie som stiller det sentrale spørsmålet som kjennetegner all god litteratur; hva betyr det å være et menneske? Gorgeh er en bortskjemt mann i et overbeskyttende samfunn. Gjennom historien får han satt sin egen eksistens i et større perspektiv, og lærer mye om hvilke drivkrefter det er som former verden rundt oss.

Men denne boken handler ogsÃ¥ om noe annet, nemlig Keiserdømmet Azad. Azad skildres pÃ¥ en meget troværdig mÃ¥te som et hierarkisk og brutalt samfunn, med strategispillet som en ny vri pÃ¥ demokrati. Men dette blir ekstra interessant nÃ¥r det gÃ¥r opp for deg at Azad faktisk ligner mye mer pÃ¥ vÃ¥r egen verden enn hva Gorgeh’s the Culture gjør. The Player of Games er en samfunnskritisk skildring som stiller noen noksÃ¥ ubehagelige spørsmÃ¥l om oss selv og den verden vi lever i. Den blir aldri prekende eller belærende, men viser oss bare hvordan dette forferdelige keiserdømmet pÃ¥ flere nivÃ¥er ligner pÃ¥ oss.

For Ã¥ si det som det er, Iain M. Banks imponerer meg. Han skriver med en litterær kvalitet som overgÃ¥r de fleste andre SF forfattere. Stilen er enkel og flyter lett, men er samtidig pirrende og interessant. Man føler at han aldri undervurderer leseren; han lar det være litt igjen for leseren Ã¥ finne ut av selv. Han skildrer sine karakterer pÃ¥ en mÃ¥te som gjør at du føler du har kjent dem i mange Ã¥r – etter Ã¥ ha lest bare noen fÃ¥ sider om dem. Banks roman fokuserer først og fremst pÃ¥ karakterene, deretter pÃ¥ handlingen og til slutt pÃ¥ ideene, ikke omvendt.

Siste del av The Player of Games er noe av det sterkeste jeg har lest. Jeg ble like oppslukt i det keiserlige strategispillet som Gorgeh ble, og jeg ble like forferdet over Azad som han ble ogsÃ¥. Jeg skulle ønske jeg kunne klare Ã¥ formidle hvordan denne følelsen var, eller nøyaktig hva det var som gjorde det – men jeg er ingen forfatter, og kan bare anbefale alle andre til Ã¥ lese denne boken istedet.

Noen linker til videre lesing:

• The Culture og Iain M. Banks pÃ¥ Wikipedia
• A few notes on the Culture, av Iain M. Banks

Sjanger: Postcyberpunk, Hard SF og Space Opera
Rating:

Hvis du blander hypermoderne nanoteknologi, god, gammeldags space opera og venstredreid, politisk propaganda med en energisk og til tider satirisk skrivestil, og pakker det hele inn i en adventure historie Рja, hva f̴r du da? Jo, da f̴r du den Hugo-nominerte debutromanen Singularity Sky.

Jeg gledet meg veldig til Ã¥ lese min første bok av den meget omtalte Charles Stross. Baksiden av coveret var fullspekket med lovord fra andre forfattere, kritikere og magasiner. “A fast, fizzing firework of ideas,” sa forfatter Ken MacLeod, og han hadde rett i det. “Enough action to sink a battleship,” sa Dreamwatch. Joda, bokstavelig talt, det var det.

Derimot var det et par andre utsagn jeg ikke kan si meg enig i. Blant annet sier den kjente SF redaktøren Garner Dozois: “Where Charles Stross goes today, the rest of science fiction will follow tomorrow.” Jeg skjønner ikke helt hva Dozois tenker pÃ¥ her. La meg utdype…

I form minner ikke Singularity Sky mye om en hard SF roman; jeg tenker mere krim og adventure. Boken er en spennende thriller, og sÃ¥nn passe god war fiction. Den inneholder litt lite human interest (selv om det er inkludert en slags kjærlighetshistorie), og i stedet mere tekniske detaljer om f.eks. hvordan man manøvrerer et romskip. Men først og fremst er det ideene Stross formidler som er viktige, som sÃ¥ mange ganger før i denne sjangeren…

Singularity Sky handler om mange ting; teknologi som løper løpsk, og hvordan mennesker hÃ¥ndterer dette er nok et hovedtema – hvilke problemer man kan ha med Ã¥ tilpasse seg “høy” teknologi. Hovedidéen i boken er at intergalaktisk kommunikasjon er løst i form av automatiserte, semi-bevisste, selvreplikerende Von Neumann maskiner. Dette høres ut som noe Arthur C. Clarke og Douglas Adams kunne funnet pÃ¥ over et par (eller kanskje mange) halvlitere. Boken forteller hvilke følger denne teknologien fÃ¥r, i alle fall for én bestemt sivilisasjon.

Boken kan ogsÃ¥ ses pÃ¥ som en konflikt mellom ideologier. Det skildres en stat som undertrykker folket, og forbyr teknologi og effektiv informasjonsdeling. Jeg oppfatter dette som en kritikk av mange av dagens stater – f.eks. USA – og deres selvoppnevnte rolle som beskyttere. Stross kritiserer overbeskyttelse og sensur, og sier at man bør heller foretrekke litt terror i verden enn total overvÃ¥king.

Boken er som et fyrverkeri, med mange ideer – Stross har helt tydelig mye han skulle ha sagt, men nÃ¥r det kommer til stykke sÃ¥ blir det sÃ¥ mange ideer at han ikke fÃ¥r sagt sÃ¥ forferdelig mye om hver av dem likevel. Resultatet blir rett og slett litt overfladisk, til tross for at han skriver veldig bra. Innimellom, særlig mot slutten, kommer forfatteren med en rekke infodumps, og blir belærende og prekende. Infodumps kan være nødvendige av og til de, særlig i science fiction sjangeren, men i denne boken likte jeg det ikke. Selve slutten virker ogsÃ¥ litt tilfeldig og forvirret.

Totalt sett er jeg glad jeg leste boken, og i alle fall første halvdel var veldig spennende. Men jeg synes ikke den var noe spesielt revolusjonerende, og dermed ble jeg ganske skuffet – i forhold til hypen om boken og denne “kometforfatteren”. Jeg gir boken en midt pÃ¥ treet-karakter, 2,5 av 5 stjerner, og hÃ¥per at hans øvrige bøker er bedre enn denne.

Relatert artikkel: Ansible.