Jeg har lest mye humoristisk og satirisk science fiction, og noe av det jeg husker aller best er boken ELV, og oppfølgeren ELV II: Time’s Square, skrevet av Nick Nielsen. Det er noen Ã¥r siden jeg har lest dem nÃ¥, men tenkte likevel det var pÃ¥ sin plass med en liten anmeldelse.

Sjanger: Humor om tidsreiser
Rating:

“It was the year 95 SEGS and it was a time of plenty. The world was a peaceful place united under a world government which had only two real problems, the mice and the flies.”

ELV foregår i en fremtid hvor det meste er snudd på hodet, uten at vi skjønner hvorfor. Fluene er store som katedraler, London har to store elver i stedet for én, robot-mus er en pest og en plage, og høye mennesker blir mobbet og sett ned på (eller mente jeg opp?). Informasjon i menneskenes store kunnskapsdatabase er et puslespill som gir galt svar uansett hva man leter etter.

Hovedpersonen Trafalgar Hurlock blir vervet til the Evolution Limitation Volunteers (ELV) for Ã¥ reise tilbake i tiden. Oppdraget er Ã¥ fÃ¥ tak i DNA’et til husfluen før den ble stor som fjell. Men man bør aldri la en amatør kjøre en tidsmaskin – Trafalgar og gjengen hans bruker resten av boken pÃ¥ Ã¥ rote til hele menneskenes historie.

Og da er det bare naturlig at det må bli en oppfølger, hvor man er nødt til å reise tilbake og rydde opp alt sammen igjen.

Til sammen er disse to bøkene en uhyre morsom historie som tar for seg tidsmaskin-paradokser, historiske hendelser med en tvist, Elvis(!), og som samtidig avdekker en ufattelig komisk hendelse som har intruffet da menneskene skulle løse verdens sult- og ressursproblemer. Tenk forfattere som Douglas Adams og Terry Pratchett.., dette er minst like bra!!!

Jeg aner forøvrig ikke hvem denne Nick Nielsen er. Et søk pÃ¥ google sendte meg til Wikipedia’s side om forfatteren, men en titt pÃ¥ artikkelens historikk viser at informasjonen som stÃ¥r der faktisk ble skrevet av meg selv for fire Ã¥r siden. Ikke noe Ã¥ hente der altsÃ¥. Det er Ã¥penbart at N.N. er et pseudonym, og personen bak har aldri stÃ¥tt frem sÃ¥vidt jeg kan finne ut.

Virker dette interessant? En mer omfattende review av ELV finner du på SF Site om du vil lese mer.

Du kan få tak i disse bøkene brukt ved å gå til amazon.co.uk (her og her). Det finnes vistnok også en tredje bok, men den kan jeg ikke gå god for, da jeg ikke har lest den selv.

Denne artikkelen fra San Fransisco Cronicle forteller om forskere som nå setter igang med vitenskapelige forsøk som skal bevise at man kan påvirke hendelser som allerede har skjedd. For de fleste høres dette ut som science fiction, men for filosofer og fysikere med kunnskap innen kvantefysikken er dette i alle fall en plausibel teori.

Researchers are on the verge of experiments that will finally hold retrocausality‘s feet to the fire by attempting to send a signal to the past. What’s more, they need not invoke black holes, wormholes, extra dimensions or other exotic implements of time travel. It should all be doable with the help of a state-of-the-art optics workbench and the bizarre yet familiar tricks of quantum particles.

Er du interessert i detaljene bør du ta en titt på artikkelen..

If retrocausality is confirmed — and that is a huge if — it would overturn our most cherished notions about the nature of cause and effect and how the universe works.

I følge Scott Adams (Dilbert bloggen) vil dette eksperimentet – hvis vellykket – bl.a. bevise at fri vilje ikke eksisterer og at det ligger intelligent design bak universet.., nemlig menneskets intelligente design. Hvorvidt kunnskapen kan benyttes til Ã¥ vinne i gÃ¥rsdagens lottotrekning er ennÃ¥ usikkert…

Sjanger: Tidsreiser, Hard SF
Rating:

I musikken har vi superstjerner som Michael Jackson, Madonna, Kiss og Elvis. Science fictions aller største superstjerne er Isaac Asimov. Aller størst suksess hadde han med med robot- og Foundationbøkene, men i skyggen av disse finner vi andre bøker av meget høy kvalitet. The End of Eternity er en av disse; den ultimate tidsreisehistorien.

Hovedpersonen Andrew Harlan er en Eternal – hans jobb er Ã¥ overvÃ¥ke historien, og Ã¥ pÃ¥virke den her og der for gjøre tilværelsen bedre for alle mennesker:

“We work to plot out all the details of everywhen from the beginning of Eternity to where Earth is empty, and we try to plot out all the infinite possibilities of all the might-have-beens and pick out a might-have-been that is better than what is and decide where in Time we can make a tiny little change to twist the is to the might-be and we have a new is and look for a new might-be, forever, and forever..”

Som alle Asimov-historier er dette en meget intelligent historie, men skrevet i et enkelt sprÃ¥k – den er rask og spennende og fungerer bra som en slags thriller/mysterie-roman. I motsetning til moderne SF-mursteiner leser du denne pÃ¥ én helg. Den er ogsÃ¥ tidløs; ingen ting av fortellingen har tapt seg pÃ¥ de 51 Ã¥rene det har gÃ¥tt siden den ble skrevet.

Romanen er heller ingen steril, vitenskapelig historie uten menneskelige følelser og konflikter. Uten Ã¥ røpe for mye kan jeg fortelle at Harlan fortaper seg i en kvinne.., han blir tilsynelatende gal av sjalusi – og bryter alle regler han har levd etter for Ã¥ kunne være med henne. Historien vekker absolutt leserens følelser og interesse for de involvertes skjebner.

The End of Eternity handler om tid, evighet og uendelighet, om virkelighet, og om dilemmaene man støter på når tid blir et relativt begrep. Men dette er ingen enkel mann-reiser-tilbake-i-tid-og-møter-seg-selv (evt. -dreper-sin-oldefar) historie.., det er ingen Back To The Future, og fortjener mer oppmerksomhet enn H. G. Wells The Time Machine, selv om det er den tidsreisehistorien alle har hørt om.

The End of Eternity handler om sensur. Den handler om hva som skjer om vi beskytter oss selv mot det som utfordrer oss. Den handler om Ã¥ lære av vÃ¥re feil, og hva som skjer om noen andre gjør alle vÃ¥re erfaringer for oss. Dette er et fantasifult innblikk i menneskets psyke, og stiller spørsmÃ¥l med hva som driver oss, om vÃ¥r søken etter kunnskap – og hvor det kan føre hen.

For Ã¥ konkludere…

Denne boken er kort sagt genial. Noen, kanskje spesielt de som først og fremst kjenner science fiction fra film, vil lese denne historien og si at Asimov var før sin tid. Han var ikke det – over hundre Ã¥r med glitrende spekulative litteratur viser oss det – men han var en av de smarteste forfatterne innen sjangeren, og skapte noen unike historier ut av ideene sine.

The Encyclopedia of Science Fiction sier enkelte mener The End of Eternity er hans beste bok Рjeg har ikke lest alt han har skrevet enda, men inntil videre m̴ jeg si meg enig.

Cory Doctorow er en canadisk journalist, science fiction forfatter og med-redaktør av den populære bloggen Boing Boing. I 2000 ble han tildelt John W. Campbells pris for beste, nye forfatter. I 2003 vant Down and Out in the Magic Kingdom Locus prisen for beste debutroman, og i 2004 fikk han Sunburst prisen for sin novellesamling A Place so Foregin and Eight More.

Cory er en forkjemper for liberalisering av kopirettighetslovene, og via Project Gutenberg – et sted hvor du kan laste ned og lese “public domain” bøker – kan du fÃ¥ tak i har flere av historiene hans, som han har publisert under Creative Commons lisenser. I dag har jeg lastet ned og lest A Place so Foreign, og det var en veldig bra og gripende historie om en liten gutt som forsøker Ã¥ finne sin plass i en verden som er litt mere komplisert enn de fleste er klar over.

Doctorow-historier kan du laste ned her.

I dag har vi vært og sett duoen Jerry Bruckheimer og Tony Scotts siste film, Déjà Vu. Filmen viste seg Ã¥ ha svært lite Ã¥ gjøre med fenomenet deja vu, men var et spennende stykke science fiction – Hollywood style!

Selve storyen minner mye om Twelve Monkeys; her handler det om å reise bakover i tid, og hvilke paradokser dette medfører. Teorien man har valgt for å gjøre tidsreisen mulig finner man for eksempel igjen i Arthur C. Clarke og Stephen Baxters roman The Light of Other Days.., jeg snakker om de populære ormehullene som krummer tid og rom.

Til tross for tittelen pÃ¥ denne artikkelen har Philip K. Dick ingen ting med filmen Ã¥ gjøre, men man kan trekke paralleller til Dick-filmatiseringen Minority Report, og settingen har en sÃ¥nn “hva er virkelig”-følelse som PKD er sÃ¥ kjent for. Men med Bruckheimer (Bad Boys, Pirates of the Caribbean, Con Air, The Rock, Top Gun) og Scott (Man On Fire, Spy Game, Enemy of The State, True Romance) bak kamera blir dette selvsagt en typisk Hollywood blockbuster som tar noksÃ¥ lett pÃ¥ de tekniske detaljene og passer pÃ¥ at de har alle i kinosalen med seg, men som ogsÃ¥ er fartsfull, spennende og teknsisk sett en nydelig film. Mange normenn kritiserer slike filmer som overfladiske og urealistiske, men underholdende det er de.

Denzel Washington gjør også sitt til at dette blir en tøff og estetisk actionthriller. Han har gjort mange bra filmer i det siste; rollene hans er ofte veldig like hverandre, men personlig går jeg aldri lei av denne skuespilleren. Synes du det samme bør du absolutt få med deg Deja Vu!

Etter først å ha lest litt av Foundation serien og en del robot noveller så hadde jeg en følelse av at jeg visste hva Isaac Asimov sto for, og var fornøyd med det. Men så, av en eller anne grunn, følte jeg at jeg måtte lese én bok til, og med The Gods Themselves skjønte jeg at jeg hadde undervurdert Asimov (selv om jeg hyllet ham som en av de beste).

Jeg kom nettopp over denne anmeldelsen av The End of Eternity, en slags time police roman Asimov skrev i 1955. Kanskje blir den den neste Asimov boken jeg leser.

Jeg kom ogsÃ¥ over en anmeldelse av en anne bok, Idolon, en bioteknologi-post-cyberpunk historie med et plott jeg nok tror vil appelere – i alle fall til meg selv. FÃ¥r intrykk av at den er litt Phillip K. Dick’ish, litt sÃ¥nn hva-er-virkelig setting. Hmm, ønskelisten begynner Ã¥ bli lang!