Tidligere i år leste jeg en ganske bra SF triller av Richard Morgan, Black Man. Den gav mersmak, så nå har jeg gått tilbake til “begynnelsen” og lest Morgans debutroman og vinner av Philip K. Dick prisen i 2003: Altered Carbon.

Sjanger: Hardboiled science fiction cyberpunk
Rating:

Handlingen foregår omtrent fem hundre år inn i fremtiden. Hovedpersonen Takeshi Kovacs blir leid inn av en av Jordens rikeste menn for å oppklare et dødsfall. Politiet mener det var selvmord, men Mr. Bankroft mener selv han ble murdet.

Hvaforno? Jo, I denne fremtiden kan man nemlig bytte kropper – dvs. overføre bevisstheten sin fra en kropp til en annen. Rike menn som Bankroft har alltid flere kloner av seg selv tilgjengelig, samt en fersk backup av personligheten sin på et sikkert sted, så å overleve et mord er ikke noe problem.

Denne muligheten til å bytte kropper er det sentrale science fiction-elementet i denne romanen, og Morgan utforsker hvordan dette påvirker samfunnet. Men Altered Carbon er skrevet mer for å underholde enn for å få deg til å filosofere, og det har resultert i en actionfullt krim-noir triller – typisk cyberpunk.

Takeshi Kovacs er en kul fyr; mer maskulin og dødelig enn Rambo, og like sjarmerende som Bruce Willis i Die Hard. Som tidligere Envoy for de fødererte planetene er han en mann med meget spesielle talenter:

“When they make an Envoy, do you want to know what they do? They burn out every evolved violence limitation instinct in the human psyche. Submission signal recognition, pecking-order dynamics, pack loyalties. It all goes, tuned out a neuron at a time; and they replace it with a conscious will to harm.”

Jeg er nødt til å sammenligne Altered Carbon med Black Man. De har faktisk overraskende mange fellestrekk. Begge er svært maskuline skildringer – de handler om menn, og til en viss grad hvordan evolusjonen har formet oss menn til det vi er i dag. Begge romanene handler om en slags super-kriger som blir løslatt fra fengsel for å hjelpe til med å oppklare en sak som er for vanskelig for politiet. Og i begge oppstår det et komplisert kjærlighetsforhold til den kvinnelige etterforskeren.

Men som forventet var Black Man en mer moden roman, og Altered Carbon får dermed en noe lavere karakter. Plottet er spennende, men virker litt for konstruert, og blir ikke helt troverdig. Kovacs-karakteren er lett å like, og et samfunn hvor man kan bytte kropp nesten like enkelt som man i dag bytter klær er en fasinerende tanke. Men denne krim-romanen skuffer likevel litt totalt sett.

Debut-romanen ble etterfulgt av Broken Angels i 2003 og Woken Furies i 2005, som alle handler om Takeshi Kovacs. Det ryktes også at det kommer en filmatisering.

Bioniske øyne har nå blitt implantert i britiske pasienter, og gir håp for blinde som nå kan få synet tilbake. Kirurgen kommenterte at dette er som tatt rett ut av science fiction:

“We have been fascinated with the idea of combining electronics and the human body since the Bionic Man in the 1970s. This shows it can and is being done.”

Et kamera plassert på pasientens brille sender bilder tråløst til en prosessor plassert i beltet. Prosessoren omformer informasjonen til signaler som kan sendes til en mottager som igjen manifisteres på et elektrodepanel plassert i bakre del av øyet. Elektrodene stimulerer netthinnen, og pasienten ser.

Pasientens netthinne må altså være intakt, så denne teknologien kan ikke brukes av alle blinde. Og synet man får er ikke like bra som det friske mennesker ser – vi snakker om mønstre av lysprikker som lar den blinde gjennkjenne objekter i rommet – men dette er teknologi som vil bli forbedret over tid.

En morsom bieffekt jeg ser for meg er at man kan legge brillene fra seg på et strategisk sted som ikke er for langt unna for den trådløse overføringen, og dermed kunne overvåke folk uten at de er klar over det. Man bør også kunne koble teknologien til andre ting enn kameraet på brillene – forestill deg hvordan det er å se film med denne teknologien hvis man kobler netthinnen direkte til DVD-spilleren.

Når de bioniske øynene blir gode nok ser jeg (og mange science fiction forfattere før meg) for meg at også friske vil ønske dette implantatet. Det vil åpne mange, nye interaksjonsmuligheter med informasjons- og kommunikasjons-teknologi.

Kilde: Telegraph.co.uk.

Posthuman (no: etter-menneske) refererer til et individ nedstammet fra menneske som er tilstrekkelig ulikt dagens menneske i form og egenskap til å bli kalt en ny rase. Uttrykket ble første gang brukt i science fiction litteraturen i Bruce Sterlings Schismatrix fra 1986 (leste den i fjor, enda ikke anmeldt, men kan anbefales):

“Lobsters were creatures of the vacuum, faceless posthumans, their eyes and ears wired to sensors woven through the suits. Pilot never ate. He never drank. The routines of his body were subsumed within the life-supporting rhythms of his suit.”

I litteraturen er posthumans ofte en symbiose av menneske og kunstig intelligens, eller et resultat av andre teknologiske forbedringer av mennesket, gjennom bruk av f.eks. avansert nanoteknologi, genmodifisering, livsforlengende terapi, teknologiske implantater av ulike slag etc.

Gjennom alle disse forbedringene postuleres det at man vil kunne bli så intelligente og teknologiske avanserte at deres adferd vil være uforståelig for dagens mennesker – og dermed har man post-mennesket! Tanken er at pga. rask teknologisk utvikling vil postmennesker og vanlige mennesker (i alle fall for en periode) leve side om side, i stedet for å etterfølge hverandre etter noen millioner år med naturlig utvikling.

Kilder: jesseswords.com, WikiPedia.

Wetware er et kult ord med flere betydninger. Det spiller på begrepene hardware og software, men dreier seg om biologiske systemer.

Rudy Rucker er en av mennene bak begrepet, og Wetware er navnet på en av bøkene i hans cyberpunk Ware tetralogi, som utforsker temaer som hurtig, teknologisk endring, generasjonsforskjeller og bruk av stoff. Ifølge Rudy betyr wetware den underliggende koden i en organisme – som i dens gener, biokjemi osv. Vil du vite mer om Rudys definisjon kan du lese hans blogpost What is Wetware?

En alternativ bruk av uttrykket finner man hos forfattere som William Gibson, Bruce Sterling, Peter F. Hamilton og Richard K. Morgan. De bruker det i betydningen “kobling mellom nervesystemet og elektronikk”, som en betegnelse på cybernetiske endringer hos mennesker. Gjennom wetware kan mennesker styre maskiner med tankens kraft, og datamaksiner kan styre mennesker. Selv har jeg sansen for Hamiltons neural nanonics.

Det er også verdt å merke seg at wetware har funnet veien til Hollywood. I filmen I, Robot fra 2004 (løst basert på Isaac Asimovs novellesamling med samme navn) hevder Doktor Calvin at hun “specialize in hardware-to-wetware interfaces in an effort to advance USR’s robotic anthropomorphization program.”

Til slutt må det nevnes at wetware også brukes i internet/hacker-verden som en betegnelse på mennesket som bruker en PC, ofte i humoristiske sammenhenger som når man snakker om teknisk support: Det er et wetware-relatert problem betyr at det er en bruker-feil.

Kilde: WikiPedia

~~~

I dagens ord artiklene vil jeg bruke uttrykk og begreper som ofte går igjen i science fiction som en måte å spre kunnskap om sjangeren og gi deg ideer til bøker du kan lese.

The New York Times presenterer her en ikke ny men likevel fasinerende teori som sier at den statistiske sjangsen for at vi lever i en datasimulering er ganske stor. Scott Adams ser også ut til å være en tilhenger av denne fantasien.

For ikke lenge siden blogget jeg om SIAI og linket til noen videointervjuer som presenterte noen av nøkkelpersonene bak instituttet for kunstig intelligens.

Jeg glemte én video som også var interessant, nemlig en med Dr. Aubrey de Grey. Aubrey tilhører The Methuselah Foundation, som driver med forskning for å reparere skadene ved aldring og potensielt snu aldringsprosessen (gerontologi). Han fungerer også som rådgiver for SIAI, og gir i intervjuet et litt mer balansert bilde av ideen om singularitet og kunstig intelligens.

Se videoen her!

Er du interessert i kunstig intelligens, og hva som skjer på det forskningsfeltet for tiden, så har jeg tre video-intervjuer du bør ta en titt på.

The Singularity Institute for Artificial Intelligence (SIAI) er et forskningssenter i Sillicon Valley stiftet i 2005. Målet er å samle noen smarte folk for å jobbe fulltid med research på hvordan vi skal nå et vellykket singularitets-event. I løpet av de kommende årtier vil vi mennesker sannsynligvis lage kraftige kunstige intelligenser (AI eller GAI – General Artificial Intelligence), og instituttet eksisterer for å møte denne utfordringen, og jobbe med både de store mulighetene og farene dette innebærer.

Kort og godt: SIAI skal sørge for at vi bygger en vennlig AI!

Eliezer Yudkowsky er AI-forsker og co-founder av SIAI. Eliezer sier han jobber med det aller viktigste spørsmålet i verden, fordi en intelligens-revolusjon vil ha større betydning for oss enn noe annet som har skjedd i menneskenes historie. I dette video-intervjuet snakker han om hva intelligens som er sterkere enn menneskets intelligens vil bety for vår fremtid.

Peter Thiel (entrepenør, filantropist og co-founder av PayPal) snakker i denne videoen også om samfunnsmessige betydninger av større datakraft i fremtiden, og sier at SIAI’s oppgave vil være å informere verden. Han snakker om hvorfor dette er så vanskelig for folk å akseptere, og hvorfor det er så få som tenker på det i dag.

Professor Ben Goertzel har jobbet med og forsket på intelligens i 20 år, og jobber til daglig i den praktiske enden med å konstruere kunstig intelligens. I dette video-intervjuet forteller han at han mener at innen 30 år (eller før) vil man ha laget GAI’s som er bedre enn menneskets intelligens i en tilsvarende grad som menneskets intelligens er bedre enn en kakerlakks.

For å gi SIAI enda mer troverdighet vil jeg nevne at Ray Kurzweil er en av direktørene. Ikke hørt om han? Forbes kalte ham “the ultimate thinking machine”, han har blitt ranket som nummer 8 av USA’s entrepenører, og kalles Thomas Edisons arving. Han sies å være en av de viktigste oppfinnerne i USA’s historie. Han var for eksempel hovedoppfinner av verdens første tekst-til-tale maskin, og den første, kommersielle talegjennkjenningsløsningen.

“Computers in the future may weigh no more than 1.5 tons.”
- Popular Mechanics, forecasting the relentless march of science, 1949

Det er utrolig hvor enorme fremskritt vi mennesker har gjort de siste hundre årene. Accelerating Future har her en liste med sitater som er kritiske til den vitenskapelige utviklingen – og som har vist seg å slå feil. Det kan nesten virke som om alt man nekter for er mulig faktisk er like rundt hjørnet. Eller for å sitere Clarks første lov:

When a distinguished but elderly scientist states that something is possible, he is almost certainly right. When he states that something is impossible, he is very probably wrong.

Charles Stross skriver i dagboken sin i Unpacking the Zeitgeist om hvordan han ville forklart en nyhetsartikkel om Gull-farmere i World of Warcarft til en person som levde for tredve år siden. Eller tenk på den morsomme reklamen til Telenor hvor jenta fra “gamledager” snakker om hvordan telefonen vil være i fremtiden. Utviklingen som har skjedd i løpet av mitt liv er enorm, og ser ut til å akselerere. Jeg synes derfor det er skremmende at det virker som om så mange fortsatt er skeptiske til det jeg kaller “troen på utvikling”. Hvis du går rundt og tror at ting kommer til å være stort sett som de er i dag så går du i praksis rundt med en søppelsekk over hodet.

Og det er derfor jeg synes det er så synd at det eksisterer en sosial fordom mot science fiction, eller la oss kalle det spekulerende idé-fiksjon. Man kan ikke snakke om fremtiden, for den har ikke skjedd enda, ikke sant? Gjør du det er du barnslig og går med hodet i skyene. Slike holdninger kan vi ikke akseptere; futurisme er et viktig verktøy når vi skal ta våre viktigste avgjørelser, og fiksjonen er en del av futurismen.

La meg sitere Clarks andre lov også:

The only way of discovering the limits of the possible is to venture a little way past them into the impossible.

Som er akkurat hva science fiction gjør. God science fiction forbereder oss på fremtiden, diskuterer hva som kan være mulig, og hvordan vi bør forholde oss til det. For eksempel begynner debatten som knytter sammen menneskers verdi, abort, gen- og stamcelleforskning og sorteringssamfunnet nå å ta form i folks bevissthet, men er gammel i SF-kretser. Likeledes har man utforsket miljøspørsmål og ulike energiskilder til fylle i spekulative fora i mange år, og først i år virker det som om samfunnet har kommet orntlig på banen.

I et forsøk på å bringe science fiction til folket ønsker jeg å påpeke viktigheten av å se at vi ikke lever i en statisk verden, men i et landskap som stadig forandrer seg med økt hastighet. Når du fnyser av ideer som kunstig intelligens, menneskelignende roboter, rom-kolonier bygget av replikerende nanomaskiner eller annen teknologisk utvikling og sier at det er umulig, så bør du være klar over at du er i dårlig selskap (ref. sitatene fra Accelerated Future).

Jeg anbefaler en dose hard (dvs. vitenskapstro) science fiction for å få et mer balansert bilde av fremtiden vi står ovenfor. Generelt virker det som om science fiction er mellom 20 og 40 år forran mainstream bevissthet (selv om dette gapet også er noe som vil tettes etterhvert som utviklingen akselererer).

Jeg sier ikke at science fiction skildrer fremtiden slik den kommer til å bli, men den kildrer mange av mulighetene.., og de kommer raskere enn de fleste av oss forventer. Selv har jeg en transhumanistisk drøm (lånt og oversatt fra Michael Anissimov):

Jeg har sett en verden hvor død og sykdom har blitt nedkjempet av vitenskapen…
hvor mat, klær og husly produseres raskt og uten sløsing…
hvor gjennomsiktelighet gjør voldskriminalitet umulig, og hvor autoritetene må stå til ansvar…
hvor mennesker går på andre planeter og i utallige, virtuelle verdener…
hvor intelligens og empati er økt langt over dagens nivå…
hvor mangfoldet av bevisste vesener har ekspandert til ufattelige proporsjoner…
hvor rissikoen for utryddelsen av menneskeheten er redusert til nesten null.

Den menneskelige natur og menneskenes uvitenhet står delvis i veien for denne drømmen, men som transhumanistene sier er dette mulig og et mål vi bør jobbe mot. Fremtiden er uansett viktig – om du deler dette synet eller ei – det bør interessere deg hvor vi er om ett, fem, femten eller femti år, for det angår deg!

Til slutt, litt mer futuristisk lesestoff fra Accelerated Future:

• Brilliant Minds Forecast the Next 50 Years
• A Nuclear Reactor in Every Home (et innlegg i Thorium debatten, hvor Norge kan spille en viktig rolle)

Sjanger: Krim / thriller / hard SF space opera
Rating:

Jeg må innrømme at jeg har blitt litt hekta på Alastair Reynolds, og etter å ha lest novellesamlingen Zima Blue følte jeg meg tvungen til å kjøpe hans siste roman. Det har jeg ikke angret på – denne boken var det ekstremt vanskelig å legge fra seg.

The Prefect (2007) er en kriminalhistorie satt langt inn i en space opera-fremtid, og minner i så måte mye om Peter F. Hamiltons bøker – men til forskjell fra Hamilton, som normalt har 10-15 paralelle “storylines” i romanene sine, klarer Al seg med to til tre. Stilen og ideene minner meg forøvrig mer om en annen, stor forfatter, nemlig Iain Banks, men Al er mer dyster. Begge er opptatt av vitenskapelig korrekthet.

The Prefect er den femte boken (inkludert en novellesamling) i universet Al skapte med romanen Revelation Space. Handlingen foregår før alle de andre historiene, og det er heller ingen problemer med å lese denne boken først.

Underveis i historien følte jeg av og til at Al hadde røpet for mye av plottet for raskt, men spenningen og farten i historien ble likevel opprettholdt hele veien. Dette var en glimende sommer-triller med et enormt bakteppe av en sivilisasjon bestående av ti tusen habitater forent i det perfekte demokrati.

Vi blir kjent med “baseline humans”, sånne som oss, og får innblikk i hvordan de i de ulike habitatene har dannet ulike samfunn. Vi møte mennesker som har utviklet og fjernet seg fra den naturlige menneskerasen – f.eks. the Conjoiners – transhumanister som kan kommunisere med datamaskiner som om det var en naturlig del av dem selv. Og vi møter mennesker som har tatt det endelige spranget til fullverdige maskinintelligenser, og som har blitt noe ganske annet enn vi noen gang kunne forestille oss.

Temaet under overflaten..

Under overflaten handler The Prefect om temaer som det fullkomne demokrati og personlig frihet, og om statsmakt og hva man kan tillate seg å gjøre for å beskytte folket. Når vil det være riktig å tilsidesette demokratiet for “the greater good”? Jeg får følelsen av at Al her på sin måte tar opp tema som er veldig aktuelle i dag.., om USA som verdenspoliti, og Bush som bruker sin makt til å gå mot folket og til å ta snarveier rundt menneskerettighetene (les: Guantanamo). Skal prinsippene våre alltid gjelde, eller finnes det filfeller hvor de må vike for andre hensyn?

Hva er ikke så bra da?

Jeg har ett problem med boken, som gjør at den ikke får mer enn tre og en halv stjerne, og det dreier seg litt om realismen i plottet. Alt det som skjer i historien er glimrende, men her og der mangler det noe. Kanskje er jeg for smart – eller et millitært geni – men jeg føler i alle fall det er strategier i kampen som utspinner seg i boken som absolutt burde vært vurdert men som ikke blir det. Jeg føler kanskje at Al har sett for seg en bestemt retning handlingen skal gå i, og dermed overser noen andre muligheter som i alle fall burde vært adressert av hoverpersonene.

Men først og fremst er The Prefect førsteklasses underholdning med konspirasjoner og kriser, romskip og høyteknologiske våpen. Al er en stormester innen moderne space opera, og skriver “widescreen” science fiction; The Prefect er en berg-og-dalbane ferd gjennom et mørkt og turbulent univers, og de få svakhetene i plottet er det relativt lett å overse.

Mine øvrike Reynolds-anmeldelser:
Pushing Ice
Zime Blue

Sjanger: Hard SF / new space opera noveller
Rating:

Alastair Reynolds er en spennende forfatter fra Wales som skriver mørk science fiction. Han regnes for å være en del av den nye space opera bevegelsen – forfattere som vokste opp og ble inspirert av space opera på (ca) 70-tallet. Han har en vitenskapelig bakgrunn innen fysikk og astronomi, og jobbet for European Space Agency før han ble fulltidsforfatter.

Dette er forfatteren for deg som vil ha intelligent, mind-expanding science fiction, men som også er glad i god action og tøffe karakterer som man kan bli følelsesmessig engasjert i. Det er sagt at Al skriver i Widescreen format, og man kan jo legge ulike ting i det begrepet, men for meg er det en god beskrivelse av hvor store og viktige konseptene hans er, og hvor realistiske han får sine noe dystre fremtidsvisjoner til å virke.

Zima Blue er Als første novellesamling, og inneholder historier fra hele hans 16-år lange forfatterskap. Mitt første møte med Al var romanen Absolution Gap, som var utrolig bra, men som jeg alt for sent oppdaget var siste bok i en serie (bummer!). Jeg har også lest romanen Pushing Ice (2005), og du kan lese min anmeldelse av den her.

Vi er mest vandt til at Al leverer oss historier fra den fjerne fremtiden, historier som gjerne spenner over lang tid og som viser hva tiden gjør med oss. Men Zima Blue gir oss også noen perler fra den nære fremtiden, og er derfor en samling med 10 svært ulike historier. Felles for dem er at de alle stiller viktige spørsmål om hva det betyr å være et menneske, og om hvor vi – menneskeheten altså – er på vei.

Jeg føler ikke for å trekke frem noen enkelthistorier i denne anmeldelsen, for dette var en serie med høydepunkt fra begynnelse til slutt. Alle fans bør lese denne samlingen, og for dem som enda ikke har blitt kjent med forfatteren så er Zima Blue en veldig fin introduksjon.