Sjanger: Klassisk science fiction med aliens og et transhumanistisk tema
Rating:

Den britiske science fiction forfatteren og oppfinneren Arthur C. Clarke er aller mest kjent for sin roman 2001: A Space Odyssey, som han også lagde film av sammen med Stanley Kubrick. Han er dessuten den eneste gjenlevende av De Tre Store forfatterne fra sjangerens gullalder (de to andre var selvsagt Heinlein og Asimov).

Clarke er utdannet innen fysikk og matematikk, har vært medlem av en rekke, vitenskapelige organisasjoner, og under andre verdenskrig var han offiser i det britiske flyvåpenet, hvor han skal ha bidrag til utviklingen av radaren. Han har mottatt en lang rekke priser for sitt forfatterskap som bl.a. inkluderer over femti romaner, samt en Oscar for 2001 filmen. Og som om ikke det var nok var det han som i 1945 foreslo at geostasjonære satelitter ville være ideelle til komunikasjonsformål - den geostasjonære banen rundt Jorden kalles Clarke-beltet i hans ære.

Og så var det denne boken da..

For Ã¥ sette historien litt i perspektiv: Childhood’s End ble skrevet i 1952/53, fire Ã¥r før den første satelitten ble skutt opp (Clarke sier optimistene pÃ¥ den tiden ikke trodde det ville skje før Ã¥rhundreskiftet) og 16 Ã¥r før Armstrong og Aldrin landet pÃ¥ the Sea of Tranquillity og dermed avsluttet mÃ¥nekappløpet mellom USA og USSR.

Og Childhood’s End starter faktisk med dette kappløpet; bÃ¥de amerikanerne og russerne er kun mÃ¥neder fra Ã¥ sende avgÃ¥rde sine første romskip. Men sÃ¥ skjer det noe som vil endre menneskenes fremtid for alltid - jorden invaderes av utemomjordiske vesener. De er venneligsinnede men hemmelighetsfulle, de rydder opp i alle problemene vÃ¥re, avskaffer fattigdom og fientligheter, men de lar oss ikke lenger søke mot stjernene.

Til Ã¥ være sÃ¥pass gammel virker Childhood’s End overraskende moderne, den er intelligent og spennende, og kan leses som en slags alternativ historie. Dette er den førte, rene Clarke-romanen jeg har lest, og jeg mÃ¥ si jeg har fÃ¥tt et meget godt inntrykk av forfatteren. Stilen minner om Asimov, men er likevel mer litterær og leken. Det har blitt endel høye karakterer blant anmeldelsene i det siste, men det er kanskje bare naturlig nÃ¥r jeg er sÃ¥ kresen i forhold til hva jeg leser.

Hovedtemaet i historien er transhumanistisk - det neste steget i menneskenes utvikling. Og det steget er enorm. Childhood’s End beskriver et singularitets-event, 30 Ã¥r før Vernor Vinge gjorde det uttrykket populært. Men singulariteten er ikke teknologisk. Childhood’s End har nemlig ogsÃ¥ et annet tema, nemlig det paranormale. PÃ¥ femtitallet var argumentasjonen for overnaturlige elementer som tankeoverføring o.l. mye sterkere og virket mye mer overbevisende enn det gjør i dag. Den gangen var det naturlig for Clarke Ã¥ basere sin historie pÃ¥ disse tingene - i dag sier han at innholdet ikke uttrykker hans egne oppfatninger av hvordan verden fungerer, men at historien likevel bør kunne nytes for det den er.

Et ørlite fantasy-element der altså, men siden det kommer fra Clarke har det selvsagt en slags naturlig forklaring, og kan nytes av science fiction entusiaster med sans for gode klassikere. Dette er en perle!

Sjanger: Soft SF, udødelighet, historie
Rating:

For det første: Omslagsbildet på denne romanen er svært missvisende. Dette er ikke klassisk science fiction om stjerner, galakser, romskip eller aliens. Joda, den innholder også alle disse elementene, men kun i det siste kapittelet, og er ikke det som bør få deg til å lese denne boken.

Poul Andersens The Boat of A Million Years handler om udødelighet. Av og til blir det født mennesker som ikke blir gamle. De har stor motstandsdyktighet mot skader og sykdommer, men kan dø av sult, drukning eller skader som ellers også ville vært dødelige for vanlige mennesker. Tenk Highlander, men fjern alle åpenbart overnaturlige elementer.

The Boat of A Million Years fungerer som en slags Short Cuts eller Magnolia i bokform - altså mange små historier/snapshots som på forskjellige måter knyttes sammen til en interessant historie. Romanen starter 310 år før Kristus, og gjennom hopp på hundre år eller mer møter vi elleve svært ulike udødelige. Flere av kapitlene beskriver menneskenes oppdagelse av at de er anderledes, andre beskriver mer eller mindre tilfeldige møter mellom dem, og noen forteller rett og slett en god historie.

Felles for de fleste er at de må lære seg å skjule hva de er, og det er spennende å oppleve dette sammen med dem. Og udødeligheten får også en annen effekt: Ettersom disse personene kan leve for evig så blir livet på en måte ekstra sårbart - som leser blir du ekstra redd for at det skal gå galt for dem, at de skal bli utsatt for noe farlig eller at de skal bli oppdaget.

Ellers er det et spesielt fokus på de problemene de udødelige kvinnene møter i historiens kvinneundertrykkende samfunn. Det er ikke lett å skjule eller leve med din udødelighet som kvinne i et muslimsk land hvor du ikke får forlate huset, og hvor mannen din er din absolutte hersker.

“Del 2″ av historien…

I det nest siste kapittelet i denne omfattende boken samles de gjenværende udødelige - og vi har nÃ¥ nÃ¥dd moderne tid (70-tallet). De diskuterer nÃ¥ om de skal stÃ¥ frem som det de er. I det siste kapittelet, som foregÃ¥r i en fjernere fremtid, har menneskeheten og dens teknologiske utvikling løpt fra dem, og de “flykter” fra Jorden for Ã¥ skape sin egen fremtid blant stjernene.

Jeg likte denne boken, men den er lang, med mange ulike deler, og alt er ikke like bra. Man kan lære endel om historie, og forfatteren har gjort et grundig arbeide på det feltet. Ideen om udødelighet er godt gjennomtenkt.., problemstillingen rundt hva udødelige skal og kan gjøre med livet sitt er spennende. Delen som foregår i moderne tid inneholder også en god porsjon sammfunnskritikk. Den siste delen ble en aldri så liten skuffelse og er ikke så overbevisende eller orginal som alt det andre.

SÃ¥ for Ã¥ oppsummere…

Jeg likte The Boat of A Million Years, men kan ikke gi den bedre karakter enn noe midt på treet. Hvis du leser mye science fiction og liker å filosofere om udødelighet så er dette en klassiker i sjangeren man godt kan få med seg.

SF forfatteren Robert J. Sawyer har skrevet denne artikkelen, som du bare må lese om du interesserer deg for kunstig intelligens og science fiction.

Her går han gjennom historien til fenomenet kunstig intelligens i sjangeren, og du kan plukke opp endel gode tips om hva som kan være interessant å lese. Sawyer snakker om klassikeren The Day The Earth Stood Still, om Isaac Asimovs roboter, om R2-D2 og C-3PO, om Star Trek, og han forteller at han ser på Fredrik Pohls Gateway som den beste romanen SF sjangeren har produsert (selv gav jeg den 3,5 stjerner da jeg leste den i fjord).

Videre diskuterer han spørsmÃ¥let om AI’s vil kunne gjøre opprør mot menneskene - og kommer bl.a. innpÃ¥ filmer som The Terminator, The Matrix og 2001: A Space Odyssey. Han presenterer sin helt egne tolkning av den sistnevnte kultfilmen, og viser hvordan denne tolkningen passer inn med andre historier om kunstig intelligens.

Men det mest spennende er når han snakker om vårt syn på intelligens - hva det er og hva som er mulig - og om hva som vil skje med oss mennesker i fremtiden. Er kunstig intelligens en brikke i neste steg av vår utvikling?

Relaterte artikler:

• Podcast intervju med Robert J. Sawyer
• Anmeldelse av Calculating God

Sjanger: Filosoferende, transhumanistisk thriller
Rating:

I romjulen har jeg lest en helt fantastisk roman - John C. Wrights debutroman The Golden Age. Jeg vil være veldig forsiktig med å si at en bok er den beste jeg har lest, men denne er i alle fall den som har imponert meg mest. The Golden Age er et blikk inn i vår fjerne fremtid, og handler om de problemer og utfordringer vi som mennesker vil stå overfor etterhvert som vi og vår teknologi blir mer og mer avansert.

Forfatteren

Jeg kjøpte denne boken for flere mÃ¥neder siden pÃ¥ bakgrunn av en anbefaling pÃ¥ memetherapy (som jeg egentlig ikke leste sÃ¥ grundig), og fordi tittelen appelerte til meg (sÃ¥ fikk jeg innrømmet det ogsÃ¥). Før jeg begynte Ã¥ lese ville jeg undersøke litt mer rundt denne forfatteren. Jeg fant frem til John C. Wrights blogg, og det var grunnen til at det tok meg sÃ¥ lang tid Ã¥ faktisk starte pÃ¥ romanen…

På meg virker nemlig Wright som en ufordragelig, blærete besserwisser.., en bitter mann som ser på seg selv som logikkens høye vokter, og føler det er nødvendig å angripe alt han ser rundt seg - som ikke følger hans eget tankemønster - med lange, høytsvevende innlegg. I tillegg ble Wright frelst for fire år siden, og han går sterkt ut mot all ateisme i bloggen sin. The Golden Age ble skrevet før denne omvendelsen, men jeg må si jeg blir veldig skeptisk når en science fiction-forfatter og realist som aldri tidligere har vært religiøs plutselig ser lyset.

Heldigvis er det ikke slik at de som utad virker som duster ikke kan skrive gode historier… Denne forfatteren fortjener langt mer oppmerksomhet enn det han har fÃ¥tt til nÃ¥…

Settingen

Vi befinner oss i vårt eget solsystem omkring 10 tusen år frem i tid. Takket være enorme fremskritt innen biologi, genetikk, kunstig intelligens og nanoteknologi lever menneskene i et utopisk samfunn blottet for kriminalitet og død. Wright skildrer en mulig, transhumanistisk fremtid hvor menn har makt som guder, og han gjør det forbløffende bra og troverdig.

Historien har endel likhetstrekk med bl.a. Iain M. Banks Player of Games, som jeg leste i høst. Men jeg må desverre si at andre forfatteres forsøk på å sette oss inn i en futuristisk setting blekner i forhold til denne spennende, overraksende og sterke romanen. Den har lag på lag på lag med virkelighet - og skillet mellom ekte virkelighet og virtuell virkelighet er nesten helt bort:

“Thruth! There is no such thing. There are only signals in your brain.. Everything: sensation, memory, love, hate, abstract philosophy, gross physical lusts. It’s nothing. Strong signals and weak signals. Those signals can be reproduced, recorded, faked. Whatever condition of thought, or pleasure, or belief you wish to achieve by discovering this mystery, could be reproduced in your brain by a proper application of such signals, and there would be no way whatsoever you could discover the difference. Everything would seem as real to you now as all of this.”

Historien

I The Golden Age blir vi kjent med base neuroform Phaethon Prime of Rhadamanth, som oppdager at noen har tuklet med hukommelsen hans. Dessuten har han fått installert et filter som gjør at det er visse ting han rett og slett ikke ser. Vi følger Phaethon i det han forsøker å nøste opp i de få ledetråene han har; for å finne ut hvem han er, og hva for noe forferdelig det er han har gjort som han har blitt tvunget til å glemme.

Som du sikkert skjønner er dette et ypperlig utgangspunkt for en slags Memento/Total Recall-thriller - hvor hverken Phaethon eller vi kan være helt sikre på hva som skjer.

John C. Wright er utdannet advokat, og dette er ganske tydelig. Lovene og regelverket i det utopiske samfunnet står sentralt i historien; mest av alt handler den om hvilke valg et omni-potent samfunn må ta - og hvilke restriksjoner det må legge på seg selv - for å planlegge for fremtiden.

Vurderingen

The Golden Age er et avansert og spektakulært stykke litteratur. Jeg har nok ikke språk til å forklare hvor bra den er, selv om jeg har prøvd. Ingen bok har stimulert fantasien min så mye som denne har gjort, ingen forfatter har med så stø hånd guidet meg gjennom et så totalt fremmed landskap.

Du kan gjerne lese denne romanen hvis du vil ha et stykke, spennende, intelligent thriller, men først og fremst hvis du er glad i futuristisk filosofering rundt hva det vil si å være et menneske - for det er det The Golden Age i bunn og grunn handler om.

Og du bør også være klar over at dette bare er første bok i en føljetong; boken har en slags avslutning som tilfredstiller, men ingen endelig slutt. På tross av dette blir det absolutt toppkarakter til Wrights debutroman, som nok må sies å være skrevet for den avanserte leser.