Likte du filmen The Abyss? Hva sier du om vi bytter ut besetningen på den klaustrofobiske dyptvannstasjonen med en gjeng dysfunksjonelle psykopater, voldtektsmenn, pedofile - og deres ofre? Er ikke det en bra setting for en skremmende psyco-triller? Dette er min anmeldelse av romanen Starfish.

Sjanger: Dystopisk psyco-triller
Rating:

For et år siden leste jeg Blindsight, Peter Watts siste roman, og gav den fem av fem stjerner. Nå har jeg lest Peters første roman, fra 1999, og som du ser så føler jeg meg nødt til å gi denne samme karakter.

For Starfish er noe helt utenom det vanlige. Et orginalt stykke science fiction som på den ene siden er ultraspennende og på den andre siden er dyp og fasinerende. Peter har så mange ideer, og han klarer å smelte dem sammen til en historie som overrasker meg.

Livet og det psykologiske stresset ved å leve i en liten metallboks langt under havoverflaten i et livsfarlig miljø er så stort at man har måttet tenke nytt for å finne en løsning. Og løsningen er å finne mennesker som er forberedt på å leve med kronisk stress og i kronisk fare. Psykopater og deres ofre! Hvorfor tenkte vi ikke på det før?

Hovedpersonen er en kvinne - et incestoffer - som finner ut at dypt her nede i det mørke hav så kan hun finne seg en ny måte å leve på. Hun kan ta kontroll over sin situasjon. Men det er en skjør kontroll. Og andre i besetningen er ikke så heldige.

Så dette er altså det viktigste temaet i Starfish for meg; det er en dyp og spennende psykologisk triller om psykopater og deres ofre. Men det er også en vitenskapelig roman, og Peter skuffer ikke på det området heller. Jeg vil bare ikke røpe for mye. Det bør være nok å si at man er i ferd med å oppdage noe som har forandret livet nær den vulkanske kløften nær undervannstasjonen, og som kan bety slutten for menneskene - ja, slutten for alt liv slik vi kjenner det faktisk.

For ordens skyld må jeg også nevne at Peter Watts har skrevet to oppfølgere til Starfish, som til sammen blir kalt Rifterstrilogien. Anmeldelser av disse kommer etterhvert (jeg er i alle fall godt igang med bok nummer to), men Starfish kan uansett utmerket godt leses som en selvstendig roman.

Denne romanen kan du faktisk lese online, så det er ingenting å vente på. Her er linken. Tilgjengelig som PDF, i HTML format eller som en liten java applikasjon du kan installere på mobilen (det var slik jeg leste den). Eller hvis du foretrekker en orntlig bok - du kan kjøpe den her. God bok!

PS: Link til forfatterens blog.

To vesener har vandret på jorden i millioner av år. De har ingen kjennskap til hverandre. Den ene - the changeling - har overlevd gjennom tilpasning, gjennom å ta formen til mange forskjellige organismer. Den andre - the chameleon - har overlevd ved å ødelegge alt og alle som truer den.

Rating:
Sjanger: X-files-aktig hard SF thriller

Denne introduksjonen fikk meg hektet, og dermed ble Camouflage den første romanen jeg leste av Joe Haldeman. Joe er en stor forfatter, og har bl.a. vunnet fem Nebula-priser og fem Hugo-priser. Aller mest kjent er han for The Forever War fra 1976 (kjøp den her), men han holder seg godt, og Camouflage fra 2004 har vunnet både Nubula og James Tiptree, Jr-prisen.

Og den skuffet overhodet ikke. Science fiction trilleren er spennende med en enorm fremdrift, samtidig som den er intelligent. Det er som å få servert den komplette bakgrunnshistorien til en alien fra en X-files episode, samtidig som du vet at det kommer en spennende avsløring til slutt. Vi får se mennesket gjennom en fremmeds øyne, bedre enn jeg har sett noen andre gjøre det.

Men dette er klassisk science fiction, ikke et action-eventyr. Hvis du ikke har sansen for undring og vitenskap så kan nok til og med denne historien bli noe kjedelig. Hvis du har sensan for slike ting er Camouflage rett og slett fornøyelig.

Slutten er brå men tilfredstillende. Forfatteren klarte ikke å skjule det som kanskje skulle være et overraskelsesmoment, men det gjorde heller ingen ting. Denne boken anbefales på det varmeste.

Rating:
Sjanger: First contact / X-files lignende triller

Det innebærer en viss rissiko å lese en bok man ikke vet noen ting om. Det er ikke så ofte jeg gjør det lengre, men av og til plukker jeg med meg en mer eller mindre tilfeldig bok fra bokhandleren. Denne gangen gjorde jeg en bommert.

Jeg kjenner til Frederik Pohl fra tidligere - hans Gateway er strålende (les en kort omtale her) - og jeg kunne derfor tenke meg å lese mer av ham. Jeg falt for tittelen The Siege of Eternity, og referatet på omslaget virket lovende:

The aliens aren’t coming. They’re here.

Government agent Dan Dannerman and astronomer Patrice Adcock were kidnapped by the aliens and have been returned in altered states, cloned and implanted with strange devices.

Og settingen er ganske spennende. Problemet er at man liksom har fått veldig dårlige kinoseter, og ikke får delta i den mest spennende handlingen. Historien skrider veldig sakte frem, og det er lett å begynne å kjede seg.

Jeg fortsatte likevel å lese, for med en så kul bakgrunnshistorie så måtte det jo bli bedre etterhvert. Trodde jeg. Da det var under femti sider igjen begynte jeg derimot å få bange anelser. Det vil da være umulig å konkludere denne historien på så få sider. Er dette bare starten på en serie?

Å neida, det var enda værre: Det viste seg da jeg var ferdig med historien at det var andre boken i en serie - uten at jeg hadde oppdaget dette underveis. The Siege of Eternity avsluttet ingen av historie-trådene, og var rett og slett svært lite tilfredstillende. I etterkant leser jeg at den første boken i trilogien - The Other End of Time - skal være svært så god, og stå bra på egne ben, mens oppfølgeren får relativt dårlige kritikker de fleste steder.

Det er utrolig irriterende når det ikke fremgår av bokomslaget at en roman er en del av en serie.., spesielt når det ikke er den første boken en gang. Det var en stor tabbe av meg å lese denne boken - ikke gjør den samme feilen som meg!

Rating:
Sjanger: Eksplosiv fremtidstriller

Richard Morgan er kanskje mest kjent for sin debutroman Altered Carbon fra 2002. Jeg hadde lenge gått rundt og tenkt på å lese den, men da jeg kom over Morgans siste roman, Black Man, skjønte jeg med en gang at dette var en bra bok jeg bare måtte få med meg, så ALtered Carbon får vente inntil videre.

Historien foregår 100 år frem i tid - i hovedsak i det tidligere USA, men vi får oss også en tur til Tyrkia og til Sør Amerika et sted. Det er en verden man kan kjenne seg igjen i, men det er også en nokså dyster fremtidsskildring. Black Man er en veldig spennende triller med karakterer man kan tro på, og den tar opp noen veldig interessante tema.

Fremst av alt skriver Morgan om mennesker. Han er opptatt av genetikk og evolusjonspsykologi, og i tillegg til å gi deg mye spenning får Black Man deg også til å tenke noe spennende tanker om hvorfor vi gjør, tenker og mener de tingene vi gjør, hvorfor vi organiserer sammfunnet som vi gjør.., hvilke alternativer som kanskje finnes.

Triksing og miksing med gener

Jeg vet ikke om dette er en myte, men jeg har i alle fall hørt at huskatter er villkatter som aldri blir voksne. Teorien sier at vi har avlet bort det siste steget i huskattenes utvikling, og dermet får et relativt medgjørlig dyr som legger vekt på de egenskapene som trengs for å overleve som en valp i en flokk, ikke som et selvstendig rovdyr.

Black Man presenterer noe av det samme; teorien her er at menneskene gjennom de siste 20 000 Ã¥rene har fÃ¥tt “avlet bort” rovdyr/jeger/selvstendighets-egenskapene. Men i denne historien har man funnet en mÃ¥te Ã¥ trigge disse gamle egenskapene pÃ¥, og skapt superkrigere uten frykt, skyldfølelse og andre sosialt bindene ferdigheter. Hovedpersonen i boken er en slik alfa-mann, og vi fÃ¥r oppleve vÃ¥r verden gjennom hans unike øyne.

Vil du lese en spennende historie om vår evne til vold og vår evne til svik og korrupsjon, så er Black Man absolutt noe å satse på. Den er litt lang - lengre enn den behøver å være faktisk, tempoet daler litt på slutten - men det er det eneste negative jeg har å si. Black Man kan leses som ren underholdning, men den kan også stimulere deg til å se mennesket på en måte du kanskje aldri har gjort før. Og det er jo ubetalelig.

Sjanger: Krim / thriller / hard SF space opera
Rating:

Jeg må innrømme at jeg har blitt litt hekta på Alastair Reynolds, og etter å ha lest novellesamlingen Zima Blue følte jeg meg tvungen til å kjøpe hans siste roman. Det har jeg ikke angret på - denne boken var det ekstremt vanskelig å legge fra seg.

The Prefect (2007) er en kriminalhistorie satt langt inn i en space opera-fremtid, og minner i sÃ¥ mÃ¥te mye om Peter F. Hamiltons bøker - men til forskjell fra Hamilton, som normalt har 10-15 paralelle “storylines” i romanene sine, klarer Al seg med to til tre. Stilen og ideene minner meg forøvrig mer om en annen, stor forfatter, nemlig Iain Banks, men Al er mer dyster. Begge er opptatt av vitenskapelig korrekthet.

The Prefect er den femte boken (inkludert en novellesamling) i universet Al skapte med romanen Revelation Space. Handlingen foregår før alle de andre historiene, og det er heller ingen problemer med å lese denne boken først.

Underveis i historien følte jeg av og til at Al hadde røpet for mye av plottet for raskt, men spenningen og farten i historien ble likevel opprettholdt hele veien. Dette var en glimende sommer-triller med et enormt bakteppe av en sivilisasjon bestående av ti tusen habitater forent i det perfekte demokrati.

Vi blir kjent med “baseline humans”, sÃ¥nne som oss, og fÃ¥r innblikk i hvordan de i de ulike habitatene har dannet ulike samfunn. Vi møte mennesker som har utviklet og fjernet seg fra den naturlige menneskerasen - f.eks. the Conjoiners - transhumanister som kan kommunisere med datamaskiner som om det var en naturlig del av dem selv. Og vi møter mennesker som har tatt det endelige spranget til fullverdige maskinintelligenser, og som har blitt noe ganske annet enn vi noen gang kunne forestille oss.

Temaet under overflaten..

Under overflaten handler The Prefect om temaer som det fullkomne demokrati og personlig frihet, og om statsmakt og hva man kan tillate seg Ã¥ gjøre for Ã¥ beskytte folket. NÃ¥r vil det være riktig Ã¥ tilsidesette demokratiet for “the greater good”? Jeg fÃ¥r følelsen av at Al her pÃ¥ sin mÃ¥te tar opp tema som er veldig aktuelle i dag.., om USA som verdenspoliti, og Bush som bruker sin makt til Ã¥ gÃ¥ mot folket og til Ã¥ ta snarveier rundt menneskerettighetene (les: Guantanamo). Skal prinsippene vÃ¥re alltid gjelde, eller finnes det filfeller hvor de mÃ¥ vike for andre hensyn?

Hva er ikke så bra da?

Jeg har ett problem med boken, som gjør at den ikke får mer enn tre og en halv stjerne, og det dreier seg litt om realismen i plottet. Alt det som skjer i historien er glimrende, men her og der mangler det noe. Kanskje er jeg for smart - eller et millitært geni - men jeg føler i alle fall det er strategier i kampen som utspinner seg i boken som absolutt burde vært vurdert men som ikke blir det. Jeg føler kanskje at Al har sett for seg en bestemt retning handlingen skal gå i, og dermed overser noen andre muligheter som i alle fall burde vært adressert av hoverpersonene.

Men først og fremst er The Prefect førsteklasses underholdning med konspirasjoner og kriser, romskip og høyteknologiske vÃ¥pen. Al er en stormester innen moderne space opera, og skriver “widescreen” science fiction; The Prefect er en berg-og-dalbane ferd gjennom et mørkt og turbulent univers, og de fÃ¥ svakhetene i plottet er det relativt lett Ã¥ overse.

Mine øvrike Reynolds-anmeldelser:
Pushing Ice
Zime Blue

Sjanger: (post-) cyberpunk, teck-noir thriller
Rating:

Det var litt tilfeldig at jeg kom over og valgte Ã¥ lese boken Spin State, skrevet av den for meg ukjente forfatteren Chris Moriarty. Men den hadde fÃ¥tt mye skryt - bl.a. fra andre forfatere jeg respekterer - og beskrivelser som “vivid, sexy, and sharply written…a nonstop, white-nuckle tour of quantum physics, artificial intelligence and the human hart” hørtes meget lovende ut.

Og det begynte veldig bra. Vi ble kastet in-medias-res og fikk glimt av et meget spennende, dystert og upersonlig space opera-univers ala Alistair Raynolds.

Den kvinnelige, tøffe hovedpersonen - Li - en sterkt genetisk og teknologisk modifisert krigsveteran, ble også kastet ut i en ukjent situasjon, og må bruke all sin list for å nøste opp i det sentrale mysteriet. Vi blir presentert for et mord, og regner med at resten av boken skal gå med til å finne morder og motiv, samtidig som vi aner at det ligger mer bak enn det noen er klar over.

Problem #1: Lengden

Etterhvert som boken skrider frem synker tempoet betraktelig. Li blir mer og mer apatisk; lar seg bare flyte med i en handling hun ikke selv pÃ¥virker. Som leser begynner jeg Ã¥ bli usikker pÃ¥ om det jeg trodde var selve mysteriet i thrilleren egentlig er sÃ¥ viktig, og ikke minst blir jeg usikker pÃ¥ om boken vil gidde Ã¥ gi meg svaret pÃ¥ gÃ¥ten, for det hele blir bare mer og mer vagt etterhvert som tiden gÃ¥r. Jeg føler Chris Moriarty viser liten respekt for meg som leser - at hun tenkter at “du har vel ikke noe bedre Ã¥ gjøre, la oss la dette vare sÃ¥ lenge som mulig”. Jeg tror med fordel boken kunne vært krympet til det halve, 300 sider i stedet for 600.

Problem #2: Detaljene

Spin State er full av AI’s, virtual reality, nanoteck og genetiske oppgraderinger og konstruksjoner.., alt er cutting-edge, alt er kult Ã¥ lese om. Men jeg føler ikke temaene behandles med nok respekt. For all del, Chris har satt seg inn i materialet, det viser i alle fall websiden og referanselisten bak i boken, men jeg forventer at Chris skal gi meg et bedre innblikk i hvordan ting fungerer. Det sies at Spin State er Hard Science Fiction, men det er jeg ikke enig i, for det tas for lett pÃ¥ den vitenskapelige delen av teknologien.

Nå kan man jo argumentere at Chris støtter seg på en etablert tradisjon innen cyberpunk og virtual reality som gjør at det ikke skal være nødvendig å forklare i detalj hvordan ting fungerer, men jeg blir i alle fall ikke tilfredstilt. Alt for mye blir overlatt til leserens egne tolkninger.., fra midten av boken og ut begynner dette å bli så utbredt at jeg faktisk blir veldig usikker på hva som egentlig skjer.

Selvfølgelig skal man normalt ikke vite eller forstÃ¥ alt som skjer, sa mister man spenningen, men som regel vet man mer enn hovedpersonen. Mens jeg leste Spin State sÃ¥ følte jeg at jeg var den som visste minst av alt, og at hverken hovedpersonen eller forfatteren gadd Ã¥ forklare meg hva som egentlig skjedde. Jeg tror jeg gikk glipp av endel som egentlig bare foregikk i Chris Moriarty’s hode, og som det hadde vært veldig spennende om hadde vært med i boken.

Problem #3: Hovedpersonen

Chris, forfatteren altså, er såvidt jeg kan skjønne (utfra boken og websiden) kvinne. Jeg antar også at hun er lesbisk; hun anbefaler også flere lesbiske forfattere her. Og dette gjør at jeg befinner meg på nokså ukjent grunn.

I starten trodde jeg at jeg forsto Li. På overflaten minner hun om etterforsker Paula Myo fra Peter F. Hamiltons Commonwealth saga. Men etterhvert utvikler hun seg til å bli en erketypsik kvinne som jeg ikke har sansen for; hun bruker så mye hint, ironi og ikke minst sarkasme at hun irriterer meg grønn. Hun sier det motsatte av hva hun mener og gjør det motsatte av hva hun har lyst til. Jeg mister til slutt all respekt for henne. Hun blir veldig uforutsigbar - men på en negativ måte - fordi jeg ikke føler at hun er satt sammen på en troverdig måte.

Kanskje er det bare jeg som ikke forstår kvinner?

NÃ¥r alt kommer til alt er boken like mye en veldig rar kjærlighetshistorie som noe annet, med mye lesbisk og “ikke-kjønnslig” seksualitet. Ikke rar fordi det bl.a. dreier seg om kjerlighet mellom et menneske (Li) og en kunstig intelligens, men fordi Li er en sÃ¥ hÃ¥pløs person som aldri kan la hverken fornuften eller følelsene styre.

Konklusjon

Jeg var kjempeoptimist i starten, men når det var hundre sider igjen så bare gledet jeg meg til å bli ferdig med denne boken som var alt for lang. Slutten var full av action og store ideer og vendinger, men jeg hadde ingen interesse igjen for hvor dette skulle ende.

Jeg tror nok Spin State kan være en bra bok for noen - det er jo som sagt mange som skryter av den - men for meg ble den for svak. Synes du derimot at det kan være greit med en cyberpunk-setting uten for mye forklaringer, og du synes det høres interessant ut med en kvinnelig hovedperson som ikke er helt sikker på seg selv og hvem hun er, så skal jeg ikke fraråde deg å lese den.