I gÃ¥r kom jeg over denne siden med mye bra, historisk info om rom-kolonisering. Her finner du billedgalleri, FAQ, Gerard O’Neills orginale Space Settlement paper og flere andre artikler, noveller og linker til relaterte sider.

Fra før er det kun USA, Russland og Japan som har vært der oppe, men nå melder India at de planlegger å sende en ubemannet sonde til månen i 2008 [1] [2].

Dette overrasker ikke; USA har begynt å henge bakpå i romkappløpet, og som John C. Wright sier - den første mannen som setter foten på Mars vil nok hete enten Mandeep, Arjuna eller Ram, om han da ikke heter Chang, Park eller Kinomoto. Neal, Bob og Bill er helt ut.

For dem som var interessert i min artikkel om Thorium, så må jeg også få si at jeg blir ikke overrasket om det er Inderne som kommer til å utvikle Thoriumkjernekraftverk først. Asiatene har nødvenig kunnskap og ikke minst vilje og pågangsmot til å gjøre de store gjennombruddene i tiden som kommer. Europa har lenge vært alt for tilfredse og konservative, og amerikanerne kommer nå etter.

For mange Ã¥r siden var jeg med pÃ¥ Ã¥ lete etter aliens. Nei, jeg reiste ikke mellom galaksene i fem gangers lysets hastighet med lys-sverd og robot-sidekick pÃ¥ spennende eventyr. Ved hjelp av SETI@home kunne jeg deimot bruke overflødig prosessorkraft pÃ¥ PC’en min til Ã¥ analysere data som var samlet inn fra stjernene. Ikke like kult, men kjekt Ã¥ kunne bidra Ã¥kkesom.

SETI står for Search for Extra-Terrestrial Intelligence, og er noe vi har drevet med lenge. Men hva hvis alle andre, utenomjordiske intelligenser er som oss, som bare lytter men ikke sier noe? Da er det ingen signaler å fange opp.

Derfor har man nå et forslag om å sette igang METI - Messaging to ETI. Hvis noen av oss sier noe så er sjangen for kontakt selvsagt langt større. Men er det egentlig så lurt å ringe i bjellene og fortelle alle og enhver som lytter at HER ER VI!!!

Jeg kom over et innlegg om SETI, METI og den store stillheten som du kan lese her.

NASA har nå meldt at de vil returnere til månen i år 2020. Og denne gangen har de tenkt å bli der. De skal nemlig etablere en permanent, internasjonal base på en av polene, og denne vil bli bemannet allerede i 2024.

Dette gjøres ikke for å plante flagg og fotavtrykk, forteller direktøren for the Space Policy Institute, dette er begynnelsen på en ekspansjon ut i solsystemet. Kjekt å høre - har ventet på dette. Når jeg er 44 år skal jeg sitte og følge med på TV, sånn som foreldrene våre kunne gjøre på sekstitallet.

I starten vil man frakte opp forsyninger som luft og vann med det nye Orion romskipet som er under bygging, men etterhvert håper man å kunne utnytte månens naturlige ressurser til å produsere bl.a. hydrogen og oksygen. Mulighetene for dette vil man da ha planlagt og forsket på i over seksti år, så man burde absolutt vite hvordan man skal gå frem for å få dette til.

Og rundt 2046 - 70 år gammel - emigrerer også jeg til månen, for å slippe unna de verste gikt-plagene.

Menneskeheten er sårbare for store katastrofer, og bør derfor spre seg (og rissikoen) for at vi skal kunne forvente at menneskerasen skal fortsette å eksistere. Det vil si: Vi må reise til andre solsystem! Dette sier Stephen Hawking, som er i ferd med å motta the Royal Society’s Copley Medal, Storbritanias høyeste utmerkelse innen vitenskap.

Og dette er jo noe som alle som leser Science Fiction er inneforstått med. Dette er hovedgrunnen til at SF er så viktig; sjangeren gjør oss mottagelige for ideer om, og får oss til å tenke på, hva som kan skje i fremtiden.

Samtidig ser den gemene hop på science fiction som nerde/barne-litteratur, og fnyser av romreiser som de villeste fantasier. De ser ikke realitetene med hvor utsatte vi er for katastrofer forårsaket av f.eks. meteorer eller supernovaer. De er opptatte av miljø-kampen, men tenker ikke på hva vi skal gjøre hvis klimaet lider et totalt sammenbrudd.

Jeg måtte bare få det ut!

Fysikkprofessor Egil Lillestøl reiser for tiden landet rundt og argumenterer for at Norge bør investere i å bygge den første prototypen på en Thoriumreaktor. Teknologien kan løse energikrisen i dag, og verdens energiproblemer i all overskuelig fremtid.

Thorium er ikke fissilt, hvilket vil si at reaktoren ikke kan løpe løpsk, og at det ikke kan benyttes til å lage våpen.

Lillestøl mener Norge bør investere de 550 millionene euro som er nødvenig for å utvikle prototypen. Dette er ikke så mye mer enn det Staten allerede skal spytte inn i CO2-renseanlegget på Mongstad. Norge bør gjøre dette fordi vi har verdens fjerde størtse forekomst av Thorium, en forekomst som ifølge Lillestø er verdt 1,5 billiarder kroner, 1000 ganger mer enn oljefondet.

Jeg mener at om vi bygger denne prototypen, kan det bli en av de viktigste beslutningene i norsk utenrikspolitikk noensinne. Som da vi bestemte oss for å bli herre i eget hus med oljeindustrien. Da hentet vi inn ekspertise utenfra, og jobbet målrettet med utdanning på området. På 10-15 år var vi verdensledende i oljeteknologi i Norge, sier Lillestøl.

Han mener Norge på samme vis kan bli verdensledende innen sikker kjernekraftteknologi.

Forskning.no har to artikler om temaet: Trygg kjernekraft kan snu energikrisen og Fakta om trygg kjernekraft.

Jeg har tidligere blogget om Peter Watts og hans nye bok Blindsight (her og her). Biology in Science Fiction skriver i dag mer om Peter Watts og hans biologiske tilnærming til Vampyrer.

Av spesiell interesse linker bloggen til en presentasjon Watts har laget som bakgrunnsmatriale for universet han har skapt. Dette er en humoristisk introduksjon til den vitenskapelig “virkelige” vampyren, presantert som en farmasøytisk selskaps oppdagelser om Homo Sapens Vampiris; om den biologiske og evolusjonære bakgrunnen. Man gÃ¥r i detalj om hva som er myte og hva som er virkelighet.., om realiteten bak vampyrenes svakhet for kors (the crucifix glitch) m.m.

Er du interessert i vampyrmyten foreslår jeg at du setter av tre kvarter til å se og høre denne presentasjonen.

Sjanger: Hard SF
Rating:

Calculating God (2000) beskrives av bokens omslag som en provoserende science fiction thriller, som en fast paced, moralsk og intelektuelt utfordrende historie som bare vokser seg større og større til et “kataklysmisk” klimaks verdig Arthur C. Clarke pÃ¥ sitt mest “cosmiske”.

Dette er en serdeles dårlig beskrivelse.

Calculating God er først og fremst en dialog mellom en kreftsyk, jordisk paleontolog og en utenomjordisk vitenskapsmann som forsøker å overbevise den førstnevnte om at Gud eksisterer. Og med Gud mener han ikke nødvendigvis en metafysisk Gud, men at det eksisterer et intelligent design bak universet.

Når jeg startet å lese boken, så tenkte jeg at den på flere måter minnet meg om The Hitch Hikers Guide to the Galaxy, bare skrevet fullstendig seriøst. Den minner meg også om Science of Discworld bøkene til Terry Pratchett. Dette er typisk Hard science fiction, folkens, og dermed ikke for hvem som helst. Jeg tror speiselt biologer vil sette stor pris på denne boken, men den inneholder også kvantefysikk, informatikk, filosofi/metafysikk, paleontologi og referanser til Star Trek - og vil appelere til alle realister med et åpent sinn.

Som de som har fulgt med på mine anmeldelser sikker skjønner, så har Calculating God mye til felles med Towing Jehovah; Gud eksisterer, og det må man på en eller annen måte forholde seg til. Historien er meget aktuell, og beskriver kampen mellom de som tror på skapelse og de som tror på evolusjon, en kamp som i aller høyeste grad pågår i alle fall i USA akkurat nå.

I bunn og grunn handler boken selvsagt også om hva det vil si å være et menneske, men hvilken bok gjør ikke det?!.

Calculating God har lite handling, og det er grunnen til at jeg ikke kan gi den en høyere karakter. Den fungerer veldig godt som det den er - en diskusjon mellom to vitenskapsmenn - men det er først helt på slutten at det faktisk skjer noe i boken. Jeg vil likevel anbefale den på det sterkeste til alle som noen gang har interessert seg for temaene evolusjon, Guds plass i en reduksjonistisk, ikke-metafysisk verden, og eksistensen av utenomgjordiske sivilisasjoner.

Peggy interesserer seg for science fiction, fantasy og biologi. Og siden hun har blitt fortalt at man bør blogge om det man interesserer seg for, så har hun startet bloggen Biology in Science Fiction.

Som en som nesten ble biolog på Universitetet så er dette midt i blinken for meg. Kvaliteten på artiklene virker sålangt veldig høy, så dette er lovende.

Peggy slår også et slag for biologien som en naturlig vitenskap i Hard SF litteraturen - noe jeg støtter hundre prosent. Ikke minst er sammensmeltingen av biologi og teknologi noe av det mest interessante man kan fremtidsfabulere om etter min mening.

En romsonde sendt ut for 30 år siden har blitt påvirket av en kraft som overrasker forskerne, og som kan føre til at vi må skrive om fysikkens lover. Flere romsonder er undersøkt, og alle viser det samme.

Jeg skal ikke gjengi hele artikkelen, les den heller her. Den foreløpige konklusjonen er at vi kanskje ikke vet så mye om gravitasjon som vi trodde - eller at vi her har oppdaget en naturkraft vi tidligere ikke har kjent til. Og hvis resultatene som foreligger er korrekte så vil dette kunne få stor betydning for vår forståelse av cosmos og for fremtidig romfart.

Når jeg leste denne artikkelen om ukjente krefter som dro romsondene tilbake mot solsystemet (ikke at de kommer til å stoppe opp og returnere, kraften er for liten til det), så tenkte jeg med en gang på novellesamlingen Phase Space, hvor Stephen Baxter utforsker Fermi Paradokset:

den tilsynelatende motsetningen mellom den store sansynligheten for at det eksisterer et stor antall utenomjordiske sivilisasjoner og det faktum at vi ikke har oppdaget noen bevis for dette.

I Phase Space (kjøp) er det spesielt én novelle som beskriver hvordan en bemannet sonde som sendes mot det ytre rom blir stoppet og trukket tilbake av en ukjent kraft. Stephen er ekstremt opptatt av NASA, og jeg vil tro han leser denne nyheten med et lite smil.

PS: artikkelen diskuteres også på rec.arts.sf.written på Google Groups.