The Mirrored Heavens er en spennende science fiction debut-roman som kommer i mai i år fra forfatter David J. Williams. Handlingen ser ut til å foregå i år 2110, etter en periode med opprustning og kald krig på hele kloden og i bane rundt Jorden.

Terroristgruppen Autumn Rains angrep og ødeleggelse av romheisen Phoenix utgjør det største terror-angrepet i verdensrommet noen sinne. Nå må man finne ut hvem Autumn Rain er - og deretter utslette dem! Et dagsaktuelt tema der altså.

På autumnrain2110.com finner du en masse bakgrunnsinformasjon til boken, så ta en titt, det er det absolutt verdt. Denne boken, samt oppfølgerne som er nødt til å komme, må jeg bare ha.

Forfatteren og boken fant jeg via Peter Watts blog - David (eller “Fucking Bastard” som han kaller ham) er faktisk en forfatterkompis av Watts. Les mer om det her.

Til slutt noen blurbs om boken:

“This is Tom Clancy interfacing Bruce Sterling. David Williams has hacked into the future.” -Stephen Baxter

“Explodes out of the gate like a sonic boom and never stops. Adrenaline bleeds from Williams’ fingers with every word he hammers into the keyboard.” -Peter Watts

Bestill boken allerede nå, og få den i posten når den er publisert.

Sjanger: Space Opera, Star Wars spin-off
Rating:

Jeg ble hektet på Star Wars-filmene tidlig på 80-tallet; jeg hadde en drøss med actionfigurer og flere romskip på gutterommet, og jeg leste SW-tegneserien flittig. Ja, for Star Wars er mye mer enn bare filmene - det er et stort fantasiunivers (The Star Wars Expanded Universe) med mange historier knyttet sammen, strengt kontrollert av George Lucas.

Senere begynte jeg å samle på referansemateriale til filmene og til SW-rollespillet, og jeg leste noen av bøkene som forteller hva som skjer mellom filmene, både med kjente og med nye karakterer. Dark Lord - The Rise of Darth Vader er en av de siste av disse bøkene, og plukker opp tråden der filmen Star Wars Episode III: Revenge of the Sith sluttet.

I Dark Lord møter vi igjen blant andre Palpatine, Bail Organa, Chewbacca, Anakin Skywalker, nå som Lord Vader, og til og med C-3PO og R2-D2, samt flere jedier som unnslapp ordre 66 - Palpatines ordre til klonene om å drepe alle jedi-riddere. Vi får ta del i Vaders indre konflikt mellom det gode og det onde, og oppleve hvordan Keiseren manipulerer ham til å omfavne the dark side of the force.

Dette er en historie for seriøse Star Wars fans - perioden mellom episode III og episode IV er lang, og det er spennende å få dekket litt av dette hullet. Romanen bringer forsåvidt lite nytt, men for en SW-nerd som meg var det absolutt fornøyelig.

Jeg føler meg likevel forpliktet til å vurdere James Lucenos bok på samme måte som andre SF romaner, og kan derfor ikke gi den mer enn to stjerner; språket og historien er enkel men underholdende. Den inneholder litt for mange ting som åpenbart bare er der for å knytte historien inn i SW-universet, ting vi har sett i filmene går igjen og igjen.

Grei nok altså - synes du Dart Vader er den kuleste, maskerte bad-ass’en i galaksen så vil du nok lese den. Er du opptatt av SF du kan fordype deg i og få noe mer ut av, så synes du kanskje at Star Wars er noe stort tull og har sansynligvis ikke lest denne anmeldelsen i det hele tatt.

Relaterte artikler:

• Manamana song, Dart Vader synger
• Dart Vader er barnslig
• Star Wars sitater med en tvist

Sjanger: Krim / thriller / hard SF space opera
Rating:

Jeg må innrømme at jeg har blitt litt hekta på Alastair Reynolds, og etter å ha lest novellesamlingen Zima Blue følte jeg meg tvungen til å kjøpe hans siste roman. Det har jeg ikke angret på - denne boken var det ekstremt vanskelig å legge fra seg.

The Prefect (2007) er en kriminalhistorie satt langt inn i en space opera-fremtid, og minner i så måte mye om Peter F. Hamiltons bøker - men til forskjell fra Hamilton, som normalt har 10-15 paralelle “storylines” i romanene sine, klarer Al seg med to til tre. Stilen og ideene minner meg forøvrig mer om en annen, stor forfatter, nemlig Iain Banks, men Al er mer dyster. Begge er opptatt av vitenskapelig korrekthet.

The Prefect er den femte boken (inkludert en novellesamling) i universet Al skapte med romanen Revelation Space. Handlingen foregår før alle de andre historiene, og det er heller ingen problemer med å lese denne boken først.

Underveis i historien følte jeg av og til at Al hadde røpet for mye av plottet for raskt, men spenningen og farten i historien ble likevel opprettholdt hele veien. Dette var en glimende sommer-triller med et enormt bakteppe av en sivilisasjon bestående av ti tusen habitater forent i det perfekte demokrati.

Vi blir kjent med “baseline humans”, sånne som oss, og får innblikk i hvordan de i de ulike habitatene har dannet ulike samfunn. Vi møte mennesker som har utviklet og fjernet seg fra den naturlige menneskerasen - f.eks. the Conjoiners - transhumanister som kan kommunisere med datamaskiner som om det var en naturlig del av dem selv. Og vi møter mennesker som har tatt det endelige spranget til fullverdige maskinintelligenser, og som har blitt noe ganske annet enn vi noen gang kunne forestille oss.

Temaet under overflaten..

Under overflaten handler The Prefect om temaer som det fullkomne demokrati og personlig frihet, og om statsmakt og hva man kan tillate seg å gjøre for å beskytte folket. Når vil det være riktig å tilsidesette demokratiet for “the greater good”? Jeg får følelsen av at Al her på sin måte tar opp tema som er veldig aktuelle i dag.., om USA som verdenspoliti, og Bush som bruker sin makt til å gå mot folket og til å ta snarveier rundt menneskerettighetene (les: Guantanamo). Skal prinsippene våre alltid gjelde, eller finnes det filfeller hvor de må vike for andre hensyn?

Hva er ikke så bra da?

Jeg har ett problem med boken, som gjør at den ikke får mer enn tre og en halv stjerne, og det dreier seg litt om realismen i plottet. Alt det som skjer i historien er glimrende, men her og der mangler det noe. Kanskje er jeg for smart - eller et millitært geni - men jeg føler i alle fall det er strategier i kampen som utspinner seg i boken som absolutt burde vært vurdert men som ikke blir det. Jeg føler kanskje at Al har sett for seg en bestemt retning handlingen skal gå i, og dermed overser noen andre muligheter som i alle fall burde vært adressert av hoverpersonene.

Men først og fremst er The Prefect førsteklasses underholdning med konspirasjoner og kriser, romskip og høyteknologiske våpen. Al er en stormester innen moderne space opera, og skriver “widescreen” science fiction; The Prefect er en berg-og-dalbane ferd gjennom et mørkt og turbulent univers, og de få svakhetene i plottet er det relativt lett å overse.

Mine øvrike Reynolds-anmeldelser:
Pushing Ice
Zime Blue

Meget kul film (eller spill-trailer for å være helt nøyaktig) med en diger andre-verdenskrig-nazirobot som angriper England. Fornøyelig 3D grafikk og animasjon.

Legg forøvrig merke til den karakteristiske musikken til Hans Zimmer. Når rulleteksten kjører etter filmen føles det nesten som om jeg akkurat har sett The Rock, Gladiator eller Pirates of the Caribbean. Musikken hans er cool, men han fornyer seg ikke voldsomt

Sjanger: Mysterie / Oppdagelsesferd / Krig
Rating:

A Talent for War er et science fiction mysterie skrevet av den amerikanske forfatteren Jack McDevitt og utgitt i 1989. Hovedpersonen Alex Benedict forsøker å finne ut hva det var for et mystisk prosjekt onkelen hans jobbet med like før han døde - og denne søken fører Alex, 200 år bakover i historien, til den store krigen mellom menneskene og the Ashiyyur.

Romanen minnet meg raskt om en slags Treasure Island historie, eller en fremtidens Da Vinci koden (eller Sirklenes Ende, for dem som har lest den) - altså en oppdagelsesferd, hvor hovedpersonen - Indiana Jones om du vil - må samle sammen alle puslespillbrikkene for å komme frem til den store sannheten. Universet McDevitt har skapt er veldig rikt, og det er faktisk interessant å oppleve menneskenes store krig gjennom historisk dokumentasjon - det blir mer rom for ettertanke enn om handlingen var lagt til selve krigen.

Stilen er klassisk science fiction, satt 9.600 år inn i fremtiden, hvor menneskene har spredd seg ut over en stor del av galaksens ene arm. Historien har etter min mening ikke tapt seg noe spesielt, kanskje først og fremst fordi den ikke legger så stor vekt på den teknologiske hverdagen. Dette er altså ikke noe cyberpunkaktig actioneventyr - som var så populært på slutten av 80-tallet - men minner mer om seriøs space opera fra 10-20 år tidligere.

Så, hva handler denne historien egentlig om? Vel, den handler om historie, og om hvordan det som faktisk skjer nok ofte er svært ulikt det man kan lese om i historiebøkene i etterkant. Den handler også i stor grad om krig, om motivasjon for krig, og hvordan lysten på krig kan spre seg i en befolkning - og hvordan fornuften i svært liten grad klarer å kjempe mot krigshisserne.

Historien handler også om møtet mellom to sivilisasjoner: Menneskene og Ashiyyurene. Ikke om første kontakt, men om hva som skjer etterpå, når de skal konkurrere om territorie. Og så handler det om menneskenes manglende evne til å forene seg, til å stå samlet mot sin felles fiende.

Grunnen til at jeg ikke gir denne boken fire stjerner, som historien egentlig fortjener, er at den midterste delen blir litt for lang. Den lange oppdagelsesferden krever en formidabel slutt, og det har den også, men jeg skjønner hvis enkelte ikke klarer å fullføre historien - fordi det innimellom kan virke som om man aldri kommer i mål. Mengden med informasjon man må holde rede på er også ganske stor, og jeg tenker i ettertid at jeg nok burde ha ført notater underveis. Hvis dette er ting som får alle dine litterære alarmbjeller til å ringe, så er det ikke sikkert dette er en bok for deg.

I 2004 og 2005 kom McDevitt ut med to nye Alex Benedict romaner: Polaris og Seeker. Begge ble nominert til Nebula prisen for beste roman i hvert sitt år. Det sies at McDevitt har utviklet seg mye gjennom sin lange karriære, men vil du se hvor det hele startet så bør du få med deg A Talent for War - en fasinerende bok!

Sjanger: Military / Hard SF
Rating:

“I did two things on my seventy-fifth birthday. I visited my wife’s grave. Then I joined the army.”

Slik begynner John Scalzi’s Old Man’s War - en hyllest til klassisk science fiction. Dette er Starship Troopers for pensjonister; ta en haug med 75-åringer, gi dem nye, supermodifiserte kropper og la dem kjempe mot en galakse full av fientlig instilte aliens.

Scalzi’s debut-roman fra 2005 er nesten som å lese en Heinlein-original, sies det. Mitt første forsøk på å lese Heinlein gikk - som de som har fulgt med på bloggen min jo vet - rett i dass. Old Man’s War er derimot en av de aller største leseopplevelser jeg har hatt. Scalzi fikk også John W. Campbell prisen for beste, nye forfatter i år, og romanen ble nominert til Hugo-prisen, så det er ikke bare jeg som synes den er bra.

For det første er humoren helt enorm - skikkelig gammelmannshumor! Det er som om Jerry Seinfeld har satt seg ned for å skrive nytt manus til Full Metal Jacket. Muntert, lett og fornøyelig.., en voksen guttedrøm, men likevel seriøs nok. Enkelte scener kunne også Tarrantino ha regisert, som f.eks. hovedpersonens møte med en vaskekte drill sergeant.

Dessuten er ideene helt enorme; akkurat slik som jeg vil ha dem. Jeg har i flere år gått og tenkt på at jeg har hatt lyst til å skrive science fiction selv. Nå trenger jeg ikke det lenger. For å lese de historiene jeg selv ville ha ønsket å skrive trenger jeg bare lese en Scalzi.

Old Man’s War er som antydet “military SF”, hvilket betyr at alle som liker action vil bli fornøyde. Men den legger også mye vekt på vitenskapelig korrekthet. I klassisk SF stil - det vil si fra gullalderen - inneholder den stort sett intelligente mennesker som diskuterer og funderer på verden rundt seg. Og dette blir ekstra bra fordi det er mennekser med mye livserfaring - altså 75-åringer - som nå har fått sjangsen til å bli unge igjen.

By now, you have received your new body from the Colonial Defense Forces. Congratulations! Your new body is the end result of decades of refinement by the scientists and engineers at Colonial Genetics, and is optimized for the rigorous demands of CDF service. This document will serve to give a brief introduction on the important features and functions of your new body, and provide answers to some of the most common questions recruits have about their new body.

Er det da ingenting galt med denne romanen?

For meg er Old Man’s War perfekt: Hard Science fiction med spennende “hva om..” spørsmål og ideer, action, humor, aliens, bra språk, tredimensjonale karakterer og til og med en fin kjerlighetshistorie - en soleklar toppkarakter fra meg. Ikke er den for lang heller. Den gav meg en skikkelig god-følelse, det var umulig å legge den fra seg, og når den var ferdig så ble jeg skikkelig trist for at det var over.

Jeg har likevel forsøkt å tenke hva andre kan mislike med boken.

For det første: Liker du ikke den tørr-vittige humoren til hovepersonen/Scalzi, så vil du nok hate boken.., den gjennomsyrer nemlig alt. For meg er det en innertier, men jeg kan se for meg at andre kan synes det blir litt for mye.

For det andre: Old Man’s War er som sagt en hyllest til klassisk science fiction. Den inneholder derfor ikke så alt for mange orginale ideer.., den kunne egentlig ha blitt skrevet på 60-tallet (i hvert fall nesten). For dem som foretrekker cyberpunk-sjangeren og vil at alt skal være high-tech, så blir dette kanskje litt for kjedelig. Men rekruttenes nye kropper, og måten soldatene kommuniserer på med integrerte BrainPal’s er mer enn nok high-tech for meg.

Vil du vite mer om John Scalzi bør du ta turen innom bloggen hans: Whatever! Det bør også nevnes at han har skrevet en oppfølger, The Ghost Brigades, som kan leses selv om man ikke har lest Old Man’s War, samt et par andre bøker som nok havner på ønskelisten min etter dette.

God bok!

Sjanger: Postcyberpunk, Hard SF og Space Opera
Rating:

Hvis du blander hypermoderne nanoteknologi, god, gammeldags space opera og venstredreid, politisk propaganda med en energisk og til tider satirisk skrivestil, og pakker det hele inn i en adventure historie - ja, hva får du da? Jo, da får du den Hugo-nominerte debutromanen Singularity Sky.

Jeg gledet meg veldig til å lese min første bok av den meget omtalte Charles Stross. Baksiden av coveret var fullspekket med lovord fra andre forfattere, kritikere og magasiner. “A fast, fizzing firework of ideas,” sa forfatter Ken MacLeod, og han hadde rett i det. “Enough action to sink a battleship,” sa Dreamwatch. Joda, bokstavelig talt, det var det.

Derimot var det et par andre utsagn jeg ikke kan si meg enig i. Blant annet sier den kjente SF redaktøren Garner Dozois: “Where Charles Stross goes today, the rest of science fiction will follow tomorrow.” Jeg skjønner ikke helt hva Dozois tenker på her. La meg utdype…

I form minner ikke Singularity Sky mye om en hard SF roman; jeg tenker mere krim og adventure. Boken er en spennende thriller, og sånn passe god war fiction. Den inneholder litt lite human interest (selv om det er inkludert en slags kjærlighetshistorie), og i stedet mere tekniske detaljer om f.eks. hvordan man manøvrerer et romskip. Men først og fremst er det ideene Stross formidler som er viktige, som så mange ganger før i denne sjangeren…

Singularity Sky handler om mange ting; teknologi som løper løpsk, og hvordan mennesker håndterer dette er nok et hovedtema - hvilke problemer man kan ha med å tilpasse seg “høy” teknologi. Hovedidéen i boken er at intergalaktisk kommunikasjon er løst i form av automatiserte, semi-bevisste, selvreplikerende Von Neumann maskiner. Dette høres ut som noe Arthur C. Clarke og Douglas Adams kunne funnet på over et par (eller kanskje mange) halvlitere. Boken forteller hvilke følger denne teknologien får, i alle fall for én bestemt sivilisasjon.

Boken kan også ses på som en konflikt mellom ideologier. Det skildres en stat som undertrykker folket, og forbyr teknologi og effektiv informasjonsdeling. Jeg oppfatter dette som en kritikk av mange av dagens stater - f.eks. USA - og deres selvoppnevnte rolle som beskyttere. Stross kritiserer overbeskyttelse og sensur, og sier at man bør heller foretrekke litt terror i verden enn total overvåking.

Boken er som et fyrverkeri, med mange ideer - Stross har helt tydelig mye han skulle ha sagt, men når det kommer til stykke så blir det så mange ideer at han ikke får sagt så forferdelig mye om hver av dem likevel. Resultatet blir rett og slett litt overfladisk, til tross for at han skriver veldig bra. Innimellom, særlig mot slutten, kommer forfatteren med en rekke infodumps, og blir belærende og prekende. Infodumps kan være nødvendige av og til de, særlig i science fiction sjangeren, men i denne boken likte jeg det ikke. Selve slutten virker også litt tilfeldig og forvirret.

Totalt sett er jeg glad jeg leste boken, og i alle fall første halvdel var veldig spennende. Men jeg synes ikke den var noe spesielt revolusjonerende, og dermed ble jeg ganske skuffet - i forhold til hypen om boken og denne “kometforfatteren”. Jeg gir boken en midt på treet-karakter, 2,5 av 5 stjerner, og håper at hans øvrige bøker er bedre enn denne.

Relatert artikkel: Ansible.

Sjanger: Tja, Soft SF får en vel si.., fokus på etikk, moral, psykologi og gruppe-dynamikk.
Rating:

Den andre boken jeg har lest denne måneden er Orson Scott Card’s mest kjente bok: Ender’s Game. Jeg har ikke lyst til å røpe for mye, for denne boken må du bare lese. Jorden trues av utryddelse av aliens man kaller “Buggers”. Menneskene starter et program for å finne og trene opp militære genier som kan kommandere flåten i den endelige kampen mot fienden. Den intelligente boken fra 1985, som har vunnet både Hugo og Nebula award for beste roman, følger treningen av Ender fra han er seks år til han er klar til å kommandere flåten som 15-åring.

Det er også planer om en filmatisering av Ender’s Game, men foreløpig har man ikke klart å bli enige om et script. Card skal nå selv forsøke å skrive et nytt manus. Tror ikke man vil klare å fange det som er så ufattelig bra med denne boken på noen filmrull, så løp i stedet og kjøp boken!

Sjanger: Space Opera (med superhuman intelligences, troverdige aliens, space battles, kjærlighet, svik m.m.)
Rating:

I min søken etter den beste science fiction literaturen har jeg den siste måneden lest to bøker jeg på det sterkeste vil anbefale. Den ene av disse er A Fire Upon The Deep av Vernor Vinge. Den var absolutt så god som jeg forventet, og bør leses av alle som interesserer seg for SF.

Vernor Vinge vant Hugo prisen for beste SF roman med denne boken i 1991, og forfattere som Greg Bear, Poul Anderson m.fl. lovpriser den som et mesterverk, med energien til de beste space operaene fra gull-alderesn.., en STOR, langt-inn-i-fremtiden-saga, overbevisende aliens, en bok som blander hard SF, high drama og fantastisk fortellerevne.

Tre ting jeg likte ved denne boken:

1. Handlingen foregår langt inn i fremtiden, og Vinge skildrer et univers som er svært fasinerende. Vinge deler inn galaksen vår i soner (fra innerst til ytterst), og naturlovene oppfører seg forskjellig i de ulike sonene. Jo lengre man beveger seg fra galaksens sentrum, jo høyere teknologinivå kan man oppnå. I The Beyond f.eks., hvor handlingen utspiller seg, kan man reise raskere enn lysets hastighet, og man kan skape teknologi mer intelligent enn mennesker. Raser migrerer naturlig fra de innerste sonene og utover, for til slutt å ende opp som en “trancendent” singularitet (eller en gud om du vil) i den ytterste sonen.
2. Det er alltid spennende når intelligente SF forfattere legger mye arbeid ned i å skildre nye aliens. Handlingen i boken er todelt. I den mest spennende delen er vi i et før-teknologisk, nærmest middelaldersk samfunn på en planet som ligger og vaker mellom The Slow Zone og The Beyond. Den fasinerende rasen som lever på denne planeten består av individer/intelligenser som hver består av mellom fire og åtte hundelignende kropper. Disse komuniserer på en telepati-lignende måte med lyd. Boken skildrer på en intelligent måte fordeler, utfordringer og ulemper ved det å ha flere kropper som fungerer sammen.
3. Intriger, spioner, onde menn i forkledning, et kappløp mot tiden med opptil flere krigerske flåter i hælene. En ond, kvasi-power, The Blight, forsøker å legge under seg hele galaksen. Menneskenes totale utslettelse. Boken er kort sagt veldig spennede!

Dessuten er den - i sterk kontrast til The Number of The Beast, som jeg slet med for litt siden - svært så lettlest.

Trivia: Vinge forteller i forordet til A Fire at mye av romanen er inspirert av en tur til Norge. Dessuten har en hovedpersonene det sjarmerende navnet Johanna Olsndot, datter av Arne Olsndot.

Link: A Fire Upon the Deep på Wikipedia