“Science fiction writers foresee the inevitable, and although problems and catastrophes may be inevitable, solutions are not.”

–Isaac Asimov, min store helt.

Asimov anmeldelser: The End of Eternity | The Gods Themselves

Andre artikler: Hør Asimov snakke | Asimov om datamaskiner

Jeg har lest mye humoristisk og satirisk science fiction, og noe av det jeg husker aller best er boken ELV, og oppfølgeren ELV II: Time’s Square, skrevet av Nick Nielsen. Det er noen år siden jeg har lest dem nå, men tenkte likevel det var på sin plass med en liten anmeldelse.

Sjanger: Humor om tidsreiser
Rating:

“It was the year 95 SEGS and it was a time of plenty. The world was a peaceful place united under a world government which had only two real problems, the mice and the flies.”

ELV foregår i en fremtid hvor det meste er snudd på hodet, uten at vi skjønner hvorfor. Fluene er store som katedraler, London har to store elver i stedet for én, robot-mus er en pest og en plage, og høye mennesker blir mobbet og sett ned på (eller mente jeg opp?). Informasjon i menneskenes store kunnskapsdatabase er et puslespill som gir galt svar uansett hva man leter etter.

Hovedpersonen Trafalgar Hurlock blir vervet til the Evolution Limitation Volunteers (ELV) for å reise tilbake i tiden. Oppdraget er å få tak i DNA’et til husfluen før den ble stor som fjell. Men man bør aldri la en amatør kjøre en tidsmaskin - Trafalgar og gjengen hans bruker resten av boken på å rote til hele menneskenes historie.

Og da er det bare naturlig at det må bli en oppfølger, hvor man er nødt til å reise tilbake og rydde opp alt sammen igjen.

Til sammen er disse to bøkene en uhyre morsom historie som tar for seg tidsmaskin-paradokser, historiske hendelser med en tvist, Elvis(!), og som samtidig avdekker en ufattelig komisk hendelse som har intruffet da menneskene skulle løse verdens sult- og ressursproblemer. Tenk forfattere som Douglas Adams og Terry Pratchett.., dette er minst like bra!!!

Jeg aner forøvrig ikke hvem denne Nick Nielsen er. Et søk på google sendte meg til Wikipedia’s side om forfatteren, men en titt på artikkelens historikk viser at informasjonen som står der faktisk ble skrevet av meg selv for fire år siden. Ikke noe å hente der altså. Det er åpenbart at N.N. er et pseudonym, og personen bak har aldri stått frem såvidt jeg kan finne ut.

Virker dette interessant? En mer omfattende review av ELV finner du på SF Site om du vil lese mer.

Du kan få tak i disse bøkene brukt ved å gå til amazon.co.uk (her og her). Det finnes vistnok også en tredje bok, men den kan jeg ikke gå god for, da jeg ikke har lest den selv.

I dag fikk jeg endelig sett Blindpassasjer igjen - den 30 år gamle, norske TV-miniserien fra NRK’s filmavdeling (beskrevet nærmere i denne blogposten). Og jeg har bare én kommentar; kultklassikeren skuffet ikke!

Takk til Halvard som lånte meg DVD’en. Ja, den finnes nå på DVD, så løp og kjøp!

“Where should we be if nobody tried to find out what lies beyond? Have you never wanted to look beyond the clouds and stars, to know what causes trees to bud and what changes darkness into light? But if you talk like that people call you crazy…”

- Henry Frankenstein, “Frankenstein” (1932)

Les den relaterte artikkelen hvorfor leser ikke folk science fiction?

~~~

PS: Jeg har ikke blogget så mye i det siste, men har lest flere, glimrende bøker, og anmeldelsene kommer snart. Stay tuned..

Neuromancer, William Gibsens debutroman fra 1984, er den aller mest kjente av de tidlige cyberpunk-romanene. Boken er en av få som har vunnet science fiction litteraturens “tre kroner”: Nebula-prisen, Hugo-prisen og Philip K. Dick-prisen. Time magazine har Neuromancer på sin liste over de 100 beste, engels-språklige romaner skrevet etter 1923. Nå har endelig også jeg lest den..

Sjanger: Cyberpunk
Rating:

Dette er boken som nærmest definerer cyberpunk - subsjangeren som omhandler ting som informasjonsteknologi og cybernetikk, koblet med sammenbrudd eller store omveltninger i samfunnet, og gjerne med en handling som foregår i den kriminelle underverdenen.

I Neuromancer tar Gibson opp temaer som kunstig intelligens, virtuell virkelighet og genetisk manipulasjon - og selvfølgelig multinasjonale selskaper som er blitt mektigere enn nasjonalstatene. Gibson er faktisk også mannen bak ordet cyberspace, og det er etter sigende denne romanen som gjør uttrykket populært. Gibson forutså et globalt informasjons- og kommunikasjonsnettverk lenge før internett ble et faktum, og å lese denne boken i 1984 må ha vært helt fantastisk.

Men selv om Neuromancer har blitt hyllet opp og i mente fra alle kanter, så blir den ikke noe mer enn middelmådig for meg. Personene blir noe stereotype, og hovedpersonen - hacker og narkotikamisbrukeren Case - har for liten innvirkning på handlingen. Historien er i og for seg spennende, men vitenskapen kommer litt for mye i andre rekke, og det liker jeg heller ikke.

Saken er at verden generelt - og science fiction sjangeren spesielt - har utviklet seg mye siden 80-tallet. Neuromancer var en revolusjonerende roman, men i dag har den blitt forbigått. Jeg er likevel glad jeg leste den, og hvis du er spesielt glad i science fiction sjangeren, og liker å lese bøker fra ulike epoker, så har jeg ingen problemer med å anbefale Neuromancer.

Har dere fått med dere at Dart Vader har blitt dømt for å banke opp to jediriddere i fylla i Wales?

Eller for å være litt mer presis: Etter å ha drukket nesten 10 liter vin iførte 27-åringen Wynne Hughes seg en svart søppelsekk, og angrep to medlemmer av den lokale Jedi-kirken som filmet hverandre i en hage mens de fektet med lyssverd - mens han skrek “Dart Vader, Dart Vader” av full hals.

Mulig Wynne var sjalu på Jediridderne som har fått seg en egen religion, mens Sithene er dømt til å være ensomme ulver

“I’ve always liked the idea of a special Hugo to be awarded (by force, perhaps) to literary authors who write books dripping with themes filleted from mainstream SF and then deny that it’s science fiction ‘because it’s not about robots and spaceships’.”

–Terry Pratchett

Pass på å få med deg de relaterte artiklene vil ikke kalle science fiction for science fiction og snik inn science fiction som seriøs litteratur.

Romanen Black Man vant i går kveld Arthur C. Clarke-prisen. Dette er en bok jeg absolutt anbefaler - les min anmeldelse av den her.

Likte du filmen The Abyss? Hva sier du om vi bytter ut besetningen på den klaustrofobiske dyptvannstasjonen med en gjeng dysfunksjonelle psykopater, voldtektsmenn, pedofile - og deres ofre? Er ikke det en bra setting for en skremmende psyco-triller? Dette er min anmeldelse av romanen Starfish.

Sjanger: Dystopisk psyco-triller
Rating:

For et år siden leste jeg Blindsight, Peter Watts siste roman, og gav den fem av fem stjerner. Nå har jeg lest Peters første roman, fra 1999, og som du ser så føler jeg meg nødt til å gi denne samme karakter.

For Starfish er noe helt utenom det vanlige. Et orginalt stykke science fiction som på den ene siden er ultraspennende og på den andre siden er dyp og fasinerende. Peter har så mange ideer, og han klarer å smelte dem sammen til en historie som overrasker meg.

Livet og det psykologiske stresset ved å leve i en liten metallboks langt under havoverflaten i et livsfarlig miljø er så stort at man har måttet tenke nytt for å finne en løsning. Og løsningen er å finne mennesker som er forberedt på å leve med kronisk stress og i kronisk fare. Psykopater og deres ofre! Hvorfor tenkte vi ikke på det før?

Hovedpersonen er en kvinne - et incestoffer - som finner ut at dypt her nede i det mørke hav så kan hun finne seg en ny måte å leve på. Hun kan ta kontroll over sin situasjon. Men det er en skjør kontroll. Og andre i besetningen er ikke så heldige.

Så dette er altså det viktigste temaet i Starfish for meg; det er en dyp og spennende psykologisk triller om psykopater og deres ofre. Men det er også en vitenskapelig roman, og Peter skuffer ikke på det området heller. Jeg vil bare ikke røpe for mye. Det bør være nok å si at man er i ferd med å oppdage noe som har forandret livet nær den vulkanske kløften nær undervannstasjonen, og som kan bety slutten for menneskene - ja, slutten for alt liv slik vi kjenner det faktisk.

For ordens skyld må jeg også nevne at Peter Watts har skrevet to oppfølgere til Starfish, som til sammen blir kalt Rifterstrilogien. Anmeldelser av disse kommer etterhvert (jeg er i alle fall godt igang med bok nummer to), men Starfish kan uansett utmerket godt leses som en selvstendig roman.

Denne romanen kan du faktisk lese online, så det er ingenting å vente på. Her er linken. Tilgjengelig som PDF, i HTML format eller som en liten java applikasjon du kan installere på mobilen (det var slik jeg leste den). Eller hvis du foretrekker en orntlig bok - du kan kjøpe den her. God bok!

PS: Link til forfatterens blog.

“What egotism, what stupid vanity, to suppose that a thing could not happen because you could not conceive it!”

–Fra When Worlds Collide av Philip Wylie og Edwin Balmer (1933)

Dette sitatet rettes herved mot alle som fnyser av vitenskapelig fiksjon og futurisme, men også som en advarsel til alle som mener de kjenner en eller annen sannhet - det være seg ateister såvel som troende.

Jeg kan ofte komme med sterke påstander, men forsøker alltid å holde døren åpen for at jeg kan ta feil - om hva som helst. Vår viten om verden strekker seg aldri lengre enn vår fantasi tillater. Hva som befinner deg utenfor vår fatteevne må jo være det mest spennende av alt.

~~~

Klassikeren When Worlds Collide inspirerte mange forfattere, tegneserie- og filmskapere, som gav oss bl.a. Flash Gordon og Supermann. Romanen ble filmatisert i 1951, og en ny filmatisering ventes fra DreamWorks i år (2008). Er du interessert i science fiction sjangerens gullalder er dette en bok å få med seg.