Tidligere har jeg kommentert nominasjonene til Hugo- og Nebula-prisene for i år, og nå er også Locus-nominasjonene annonsert. Det begynner å danne seg et bilde av hva som er de anerkjente bøkene fra i fjor, og her er listen:

Visste du at dagen i dag, 23. april, er verdens bok og kopirettighetsdag? Gjennom å feire denne dagen ønsker UNESCO å fremme lesing, publisering og beskyttelse av intellektuell eiendom.

Så la meg komme med en oppfordring: Kjøp en bok i dag!

Og siden jeg er så spesielt glad i science fiction sjangeren - hvorfor ikke lese en slik en?! Ta f.eks. en titt på noen av mine anmeldelser, og se om det er noe som faller i smak. Eller gå rett inn i nettbutikken og plukk en billig og god bok der. Dette kan være starten på din oppdagelse av hvor givende det er å lese bøker.

Og hvis du selv har lest en god bok - uansett sjanger - kan du ikke da legge igjen et tips om den her?!

God bok!

Bioniske øyne har nå blitt implantert i britiske pasienter, og gir håp for blinde som nå kan få synet tilbake. Kirurgen kommenterte at dette er som tatt rett ut av science fiction:

“We have been fascinated with the idea of combining electronics and the human body since the Bionic Man in the 1970s. This shows it can and is being done.”

Et kamera plassert på pasientens brille sender bilder tråløst til en prosessor plassert i beltet. Prosessoren omformer informasjonen til signaler som kan sendes til en mottager som igjen manifisteres på et elektrodepanel plassert i bakre del av øyet. Elektrodene stimulerer netthinnen, og pasienten ser.

Pasientens netthinne må altså være intakt, så denne teknologien kan ikke brukes av alle blinde. Og synet man får er ikke like bra som det friske mennesker ser - vi snakker om mønstre av lysprikker som lar den blinde gjennkjenne objekter i rommet - men dette er teknologi som vil bli forbedret over tid.

En morsom bieffekt jeg ser for meg er at man kan legge brillene fra seg på et strategisk sted som ikke er for langt unna for den trådløse overføringen, og dermed kunne overvåke folk uten at de er klar over det. Man bør også kunne koble teknologien til andre ting enn kameraet på brillene - forestill deg hvordan det er å se film med denne teknologien hvis man kobler netthinnen direkte til DVD-spilleren.

Når de bioniske øynene blir gode nok ser jeg (og mange science fiction forfattere før meg) for meg at også friske vil ønske dette implantatet. Det vil åpne mange, nye interaksjonsmuligheter med informasjons- og kommunikasjons-teknologi.

Kilde: Telegraph.co.uk.

To vesener har vandret på jorden i millioner av år. De har ingen kjennskap til hverandre. Den ene - the changeling - har overlevd gjennom tilpasning, gjennom å ta formen til mange forskjellige organismer. Den andre - the chameleon - har overlevd ved å ødelegge alt og alle som truer den.

Rating:
Sjanger: X-files-aktig hard SF thriller

Denne introduksjonen fikk meg hektet, og dermed ble Camouflage den første romanen jeg leste av Joe Haldeman. Joe er en stor forfatter, og har bl.a. vunnet fem Nebula-priser og fem Hugo-priser. Aller mest kjent er han for The Forever War fra 1976 (kjøp den her), men han holder seg godt, og Camouflage fra 2004 har vunnet både Nubula og James Tiptree, Jr-prisen.

Og den skuffet overhodet ikke. Science fiction trilleren er spennende med en enorm fremdrift, samtidig som den er intelligent. Det er som å få servert den komplette bakgrunnshistorien til en alien fra en X-files episode, samtidig som du vet at det kommer en spennende avsløring til slutt. Vi får se mennesket gjennom en fremmeds øyne, bedre enn jeg har sett noen andre gjøre det.

Men dette er klassisk science fiction, ikke et action-eventyr. Hvis du ikke har sansen for undring og vitenskap så kan nok til og med denne historien bli noe kjedelig. Hvis du har sensan for slike ting er Camouflage rett og slett fornøyelig.

Slutten er brå men tilfredstillende. Forfatteren klarte ikke å skjule det som kanskje skulle være et overraskelsesmoment, men det gjorde heller ingen ting. Denne boken anbefales på det varmeste.

En militær satelitt krasjlander i ørkenen, og før man får hentet den dør alle i den nærliggende byen av en dødelig epidemi. Slik starter The Andromeda Strain - en techno-triller skrevet av Michael Crichton (1969), siden filmatisert (1971), og nå kommer den som påkostet TV-serie.

Biology in Science Fiction har alle detaljene, inkludert en kul trailer/promotion video.

SÃ¥ nÃ¥r kommer den til Norge? Kanskje vi fÃ¥r sett den pÃ¥ norsk TV snart hvis TV2 kjøper rettightene til TV4’s science fiction kanal.

Kommersielle selskaper og vitenskapsmenn handler ut i fra egen interesse og utenfor hva som er tillat, og er villige til å drepe for å skjule hva de har gjort. Kloning er umoralsk, og tukler du med naturen så vil naturen tukle med deg!

Dette er budkapet i filmer som omhandler kloning, ifølge en forskning utført ved Biotechnology Australia. De har analysert filmer produsert mellom 1971 og 2005, og stiller spørsmÃ¥lstegn ved hvordan filmer pÃ¥virker folks meninger og holdninger til kloning av mennesker. For ettersom det er lite informasjon Ã¥ finne om temaet for “vanlige folk”, danner de fleste seg et bilde av hva som er rett og galt fra det de ser pÃ¥ film.

Rapporten rangerer filmene etter vitenskapelig nøyaktighet og budskap. Og ikke uventet er det mye humbug og vranglære å finne - for det er jo ingenting som selger flere billetter enn en vitenskapsmann som ikke er oppmerksom på de etiske komplikasjonene og potensielt farlige konsekvensene av sine eksperimenter.

Dette er et tema man også finner mye av innenfor science fiction litteraturen, men her velger jeg å tro at man som regel er mer nøyaktig i sitt forhold til vitenskapen i alle fall. Etikk og moral kan man jo ha ulike forhold til, men de bøkene jeg leser har også et mere positivt forhold til kloning enn det man normalt ser på film, selv om man ofte skisserer farene ved teknologien også.

Kilder: Peggy’s blog Biology in Science Fiction gjorde meg oppmerksom pÃ¥ denne forskningsrapporten.

Vil du ha mer informasjon om kloning av mennesker anbefaler jeg å starte med WikiPedias artikkel om temaet.

På SF Signal kan du nå lese en spennende mind meld artikkel om novelle-markedet. Novelleformen har alltid hatt høy anseelse innen science fiction sjangeren, og det eksisterer en mengde magasiner man kan abonere på med noveller av kjente og ukjente forfattere, i tillegg til at det utgis antologier man får kjøpt i bokhandelen.

Spørsmålet artikkelen stiller - og som diverse forfattere blir bedt om å svare på - er om markedet for noveller er i ferd med å dø ut.

Jeg leser en god del noveller selv, og har blant annet en anmeldelse på trappene av Peter Stross første novellesamling Toast (kommer snart). I mellomtiden kan du ta en titt på hva jeg har arkivert under novelle-kategorien.

Har du selv noen meninger om novelleformen er jeg veldig interessert i Ã¥ høre fra deg. Leser du noveller selv? Hvorfor/hvorfor ikke? Legg igjen en kommentar…

Oslo Science Fiction-festival som skal arrangeres i juli/august i år trenger frivillige som kan bidra til å gjøre dette til årets begivenhet for norske SF-entusiaster. De inviterer nå alle som vil være med til et informasjonsmøte med påfølgende sosialt skøy førstkommende lørdag (19. april).

Se OSFF’s webside for flere detaljer.

Relatert artikkel: Banks kommer til Oslo for festival.

Rating:
Sjanger: Hard SF first contact-roman

Learning the world er en usedvanlig skarp roman fra den skotske tekno-utopiske sosialisten Ken MacLeod. Den har vunnet Prometheus prisen og ble nominert til Hugo-prisen i 2006, og jeg kan ikke annet enn å følge opp med fem stjerner og full pott i min anmeldelse.

Dette er en first contact-roman, men i steden for at det er vi som blir oppsøkt av vesener fra verdensrommet er det vi - 10.000 år fra nå - som er de fremmede. Historien veksler mellom de flaggermuslignende skapningene på en Jord-lignende planet og menneskene som er på vei dit i et gigantisk generasjonsskip. Menneskene har kolonisert solsystem etter solsystem i tusenvis av år, men aldri møtt andre, intelligente vesener. Flaggermusmennene på sin side aner fred og ingen fare i et samfunn som kan minne om menneskenes rundt år 1900.

Og dette er det geniale - MacLeod klarer å spinne en sofistikert historie hvor begge sider i dramaet virker like menneskelige, og forteller oss ulike ting om oss selv.

Menneskene som stammer fra Jorden lever i et tilsynelatende utopisk samfunn, mens flaggermennene er ganske primitive i sammenligning, med slaveri, religion og konflikter mellom stater. Men etterhvert som vi leser så lærer vi mer om verden, og samtidig mer om oss selv.

SÃ¥ hvis du noen gang har tenkt over hvordan vi ville ha reagert om vi hadde fÃ¥tt vite at en fremmed rase var pÃ¥ vei mot jorden, eller hva den fremmede rasen hadde tenkt om de trodde de var de eneste “menneskene” i universet, for sÃ¥ Ã¥ snuble over et solsystem med intelligent liv - ja da er Learning the world garantert noe for deg.

Min forrige erfaring med Ken McLeod var ikke sÃ¥ bra. Jeg leste Newton’s Wake for noen Ã¥r siden, og den mÃ¥ jeg si var sÃ¥nn midt pÃ¥ treet. Jeg kan nesten ikke tro at Learning the world er skrevet av samme forfatter. Stilen minner meg om forfattere som Robert J. Sawyer, Greg Bear, Isaac Asimov og Stephen Baxter (pÃ¥ en god dag). Dette er ingen transhumanistisk show-off roman, men et intelligent mesterstykke skrevet av en som Ã¥penbart har noe Ã¥ si om mennesker og samfunn.

Enkelte kan kanskje synes at slutten er lite tilfredstillende. Den slutter nemlig når menneskene og flaggermennene endelig møtes. Jeg synes den er genial. Og morsom. Slutten har en punchline som er mer vanlig å se i novelle-formen. Slutten forteller oss om en optimistisk verden som vil spinne videre inn i uendeligheten, og er absolutt i stil med resten av boken.

En morsom detalj jeg må nevne er at ca en tredjedel av romanen er skrevet som en blog. Det kan kanskje høres litt kjedelig ut, men fungerer faktisk usedvanlig bra når forfatteren skal fortelle oss hva som skjer i generasjonsskipet. Blogging - eller biologging som man kommer til å kalle det - er så kult at man fortsatt kommer til å gjøre det om ti tusen år.

Nå er det faktisk avgjort hvem som vinner Nebula-prisene 2007 (prisene for 2007 deles ut i 2008). Vi må derimot vente til 26. april for selve kunngjøringen. Men det er nok uansett verdt å ta en titt på alle de potensielle vinnerne, og de nominerte til kategorien for beste roman er:

Odyssey av Jack McDevitt (kjøp den nå )
Denne forfatteren vant Nebula-prisen for 2006 med romanen Seeker. Dette årets kandidat er en ny bok i Academy-serien, så er du ukjent med denne tror jeg då heller må begynne med The Engines of God. Selv gav jeg McDevitt 3,5 av 5 stjerner for sciencefiction mysteriet A Talent For War.
Mer på WikiPedia..

The Accidental Time Machine av Joe Haldeman (kjøp den nå )
Haldeman er ikke et uvanlig navn på nominasjonslister som denne - vietnamveteranen er aller mest kjent for The Forever War, men har også skrevet mye annet spennende. Denne gangen har han begått en tidsreiseroman, og en balansert anmeldelse kan du f.eks. lese på SF Site - siden jeg ikke har lest den selv.

The Yiddish Policemen’s Union av Michael Chabon
Denne detektiv-historien er også nominert til Hugo-prisen.

The New Moon’s Arms av Nola Hopkins
Denne forfatteren kjenner jeg ikke til, men boken beskrives som en “mainstream magical realism” roman. Vil du ha en blanding av fantasy, mystery og romanse sÃ¥ kan dette kanskje være noe for deg. Den har i alle fall fÃ¥tt mange gode anmeldelser pÃ¥ amazon.com.

Ragamuffin av Tobias Buckell (kjøp den nå )
Tobias er en relativt fersk forfatter - Ragamuffin er hans andre roman, og er ifølge ham selv en karibisk space opera.
Litt mer på WikiPedia..

• Se dette innlegget for de nominerte romanene til Hugo-prisen 2008.
• Se her for listen over Nebula-nominasjoner i alle kategorier.