En litt populistisk overskrift der, men det er faktisk noe i det. Man har nå gjennomført et vellykkede forsøk som identifiserer bilder (hvilket bilde forsøkspersonen ser på) gjennom å studere hjerneaktivitet. Peter Watts har flere detaljer.

Meatspace er et ord for den fysiske verden som vi alle befinner oss i – som innenfor science fiction sjangeren, men ogsÃ¥ oftere og oftere i den virkelige verden, brukes i kontrast til cyberspace og virtuell/kunstig virkelighet. Det er selvfølgelig vi menneskene som er “meat” (kjøtt).

Uttrykket stammer fra cyberpunk sjangeren, men begynner Ã¥ bli vanligere, om ikke endel av dagligtalen, til deler av befolkningen – som en betegnelse pÃ¥ ting som skjer der hvor man mÃ¥ være fysisk til stede, i motsetning til ting som skjer online/digitalt.

Et annet uttrykk som betyr det samme er “real life” (det virkelige livet) – som regel forkortet til RL – men mange foretrekker meatspace fordi det digitalet livet kan oppleves som like “virkelig” som det fysiske. Dette er ikke minst reelt innenfor science fiction, hvor man møter VR teknologi som gÃ¥r veldig mye lengre enn det man har i dag.

~~~

I dagens ord forsøker jeg i all venskapelighet å opplyse om ord og uttrykk som alle science fiction fans burde kjenne til.

En ansible er en maskin som muligjør øyeblikkelig kommunikasjon over store distanser, noe som i praksis betyr at man sender informasjon raskere enn lysets hastighet. I science fiction sjangeren, hvor menneskeheten ofte sprer seg til andre solsystemer, kan ansiblen være et viktig plot-element for historien. Uten denne teknologien ville det ta generasjoner å sende meldinger mellom systemene (om man da ikke har en måte å reise raskere enn lyset på da).

Det var Ursula K. Le Guin som fant pÃ¥ ordet ansible til sin roman Rocannon’s World i 1966, som en slags forkorelse av “answerable”. Siden har mange andre forfattere adoptert navnet, deriblant Orson Scott Card (et viktig element i Ender’s Game), Vernor Vinge, Elizabeth Moon og Dan Simmons. Lignende teknologi finner man ogsÃ¥ i bøkene til mange andre, f.eks. Frank Herbert og Philip Pullman. I Foundation serien kaldte Isaac Asimov det for hyper-wave relay.

Det førte som gav meg en teknisk forklaring pÃ¥ hvordan en ansible kan virke var Charles Stross i romanen Singularity Sky. Teorien baserer seg pÃ¥ quantum entanglement – to kvantepartikler som er koblet sammen, men siden tilstanden til den ene partikkelen er avhengig av den andre kan man ved Ã¥ separere dem i rom sende informasjon øyeblikkelig over store avstander i det man endrer tilstanden til den ene.

Kvanteteknologi er vanskelig å forstå seg på. I utgangspunktet høres dette ut som om det passer med dagens teorier, men ifølge forskerne er det nok ikke helt sånn det fungerer. Det skal bl.a. ikke være mulig å skille to kvantepartikler som er koblet på den måten som foreslås. Dette er altså en viktig teknologi for plottet i enkelte science fiction historier, men er ikke mulig å få til med dagens vitenskapelige forståelse av verden.

Mer om dette på WikiPedia: Ansible, Quantum entanglement, Superluminal communication.

PS: Ansible er også navnet på den kjente websiden/nyhetsbrevet til forfatter David Langford, bare så det også er nevnt

Hyperspace er en idé man relativt ofte støter på i science fiction, typisk beskrevet som en alternativ region/dimensjon i tid/rom som eksisterer side om side med vårt eget univers. Ulike teknikker kan brukes for å passere bariæren mellom vårt space og hyperspace.

Ã…rsaken til at sÃ¥ mange forfattere bruker ideen om hyperspace er at det er en etablert mÃ¥te Ã¥ reise raskere enn lysets hastighet (FTL – Faster-Than-Light) pÃ¥. I vÃ¥r verden kan man i følge dagens vitenskapelige teorier ikke bevege seg raskere enn lysets absolutte makshastighet, og da er teorien at i dette alternative rommet sÃ¥ kan man det.

Hyperspace ble gjort populært mellom 1930 og 1950-tallet av de store science fiction magasinene, og har siden vært et etablert plot device innen sjangeren. Folk flest kjenner det fra Star Wars filmene og TV-serier som Star Trek, Babylon 5 og Battlestar Galactica. Er du interessert i hvordan de ulike SciFi-universene forklarer og bruker hyperspace så anbefaler jeg å ta en titt på hva WikiPedia har å si.

Romskip som bruker hyperspace til Ã¥ reise raskere enn lyset fra et sted til et annet sies Ã¥ ha en hyperdrive. NÃ¥r man starter hyperdriven sÃ¥ hopper skipet fra vÃ¥r verden til hyperverden. Der reiser man til man nÃ¥r et punkt som tilsvarer destinasjonsstedet i vÃ¥rt univers, hvor man skrur av hyperdriven og hopper dermet ut igjen. Det er derimot ofte bÃ¥de svært krevende og farlig – gjør man en liten feil kan man gÃ¥ seg vill og aldri komme ut igjen.., eller hoppe ut i den virkelige verden i sentrum av en stjerne.

Forfatterne tilbyr som oftest detaljerte forklaringer p̴ hvordan det hele fungerer. De inkorporerer elementer fra fysikken som relativitets- og streng-teori for ̴ skape en illusjon av at hyperspace er en plausibel, vitenskapelig teori Рmen det er det alts̴ ikke. Hyperspace Рog FTL generelt Рer skjelden et akseptert virkemiddel i Hard SF.

Posthuman (no: etter-menneske) refererer til et individ nedstammet fra menneske som er tilstrekkelig ulikt dagens menneske i form og egenskap til å bli kalt en ny rase. Uttrykket ble første gang brukt i science fiction litteraturen i Bruce Sterlings Schismatrix fra 1986 (leste den i fjor, enda ikke anmeldt, men kan anbefales):

“Lobsters were creatures of the vacuum, faceless posthumans, their eyes and ears wired to sensors woven through the suits. Pilot never ate. He never drank. The routines of his body were subsumed within the life-supporting rhythms of his suit.”

I litteraturen er posthumans ofte en symbiose av menneske og kunstig intelligens, eller et resultat av andre teknologiske forbedringer av mennesket, gjennom bruk av f.eks. avansert nanoteknologi, genmodifisering, livsforlengende terapi, teknologiske implantater av ulike slag etc.

Gjennom alle disse forbedringene postuleres det at man vil kunne bli sÃ¥ intelligente og teknologiske avanserte at deres adferd vil være uforstÃ¥elig for dagens mennesker – og dermed har man post-mennesket! Tanken er at pga. rask teknologisk utvikling vil postmennesker og vanlige mennesker (i alle fall for en periode) leve side om side, i stedet for Ã¥ etterfølge hverandre etter noen millioner Ã¥r med naturlig utvikling.

Kilder: jesseswords.com, WikiPedia.

Wetware er et kult ord med flere betydninger. Det spiller på begrepene hardware og software, men dreier seg om biologiske systemer.

Rudy Rucker er en av mennene bak begrepet, og Wetware er navnet pÃ¥ en av bøkene i hans cyberpunk Ware tetralogi, som utforsker temaer som hurtig, teknologisk endring, generasjonsforskjeller og bruk av stoff. Ifølge Rudy betyr wetware den underliggende koden i en organisme – som i dens gener, biokjemi osv. Vil du vite mer om Rudys definisjon kan du lese hans blogpost What is Wetware?

En alternativ bruk av uttrykket finner man hos forfattere som William Gibson, Bruce Sterling, Peter F. Hamilton og Richard K. Morgan. De bruker det i betydningen “kobling mellom nervesystemet og elektronikk”, som en betegnelse pÃ¥ cybernetiske endringer hos mennesker. Gjennom wetware kan mennesker styre maskiner med tankens kraft, og datamaksiner kan styre mennesker. Selv har jeg sansen for Hamiltons neural nanonics.

Det er ogsÃ¥ verdt Ã¥ merke seg at wetware har funnet veien til Hollywood. I filmen I, Robot fra 2004 (løst basert pÃ¥ Isaac Asimovs novellesamling med samme navn) hevder Doktor Calvin at hun “specialize in hardware-to-wetware interfaces in an effort to advance USR’s robotic anthropomorphization program.”

Til slutt må det nevnes at wetware også brukes i internet/hacker-verden som en betegnelse på mennesket som bruker en PC, ofte i humoristiske sammenhenger som når man snakker om teknisk support: Det er et wetware-relatert problem betyr at det er en bruker-feil.

Kilde: WikiPedia

~~~

I dagens ord artiklene vil jeg bruke uttrykk og begreper som ofte går igjen i science fiction som en måte å spre kunnskap om sjangeren og gi deg ideer til bøker du kan lese.

Grey goo (fritt ovsersatt: gr̴ gugge) er navnet p̴ et hypotetisk dommedagsenarie hvor selvreplikerende nanoroboter ute av kontroll konsumerer all materie Рevt. organisk materie Рp̴ Jorden Рevt. i hele universet.

Uttrykket ble først brukt av nanoteknolog Eric Drexler. Her beskriver han eksponensiell vekst i sin bok Engines of Creation fra 1986:

Imagine such a replicator floating in a bottle of chemicals, making copies of itself….the first replicator assembles a copy in one thousand seconds, the two replicators then build two more in the next thousand seconds, the four build another four, and the eight build another eight.

At the end of ten hours, there are not thirty-six new replicators, but over 68 billion. In less than a day, they would weigh a ton; in less than two days, they would outweigh the Earth; in another four hours, they would exceed the mass of the Sun and all the planets combined – if the bottle of chemicals hadn’t run dry long before.

Som du sikkert skjønner er dette et populært tema i dystopisk science fiction. Av de mest kjente romanene som handler om dette kan jeg nevne Bloom av Wil McCarthy og Blood Music av Greg Bear. Alastair Reynolds Revelation Space serie inneholder også maskiner som har løpt løpsk og er i ferd med å omforme all materie i universet, og man kan møte ideen i diverse SciFi TV-serier, fremtidsspill etc.

Kilde: WikiPedia

~~~

I dagens ord artiklene vil jeg bruke uttrykk og begreper som ofte går igjen i science fiction som en måte å spre kunnskap om sjangeren og gi deg ideer til bøker du kan lese.

Sjanger: Litterær og litt ubestemmelig space opera
Rating:

Light, skrevet av M. John Harrison og utgitt i 2002, skal liksom være en strålende roman. Boken vant James Tiptree, Jr. prisen, og hylles på omslaget av blant andre Iain M. Banks og Alastair Reynolds. For meg var den først og fremst irriterende.

M. John er en britisk forfatter som skriver science fiction (nå mest kjent for Nova Swing fra 2006), fantasy og såkalt mainstream litteratur. Light er en slik blanding av sjangre, og selv om det kan fungere så bidrar det i dette tilfellet ikke til at jeg liker boken.

Hovedproblemet er at forfatteren bruker JegVetMerEnnDeg-teknikken: Han unnlater å fortelle en hel del som gjør at du som leser hele tiden blir sittende å lure på hva det er som skjer. Du vet at det er endel ting som blir sagt som du rett og slett ikke skjønner, og må stole på at det hele vil gi mening til slutt. I en science fiction roman hvor det meste er ukjent blir dette veldig slitsomt. Flere ganger undeveis måtte jeg seriøst vurdere om jeg skulle orke å fortsette.

Misfortså meg rett; M. John Harrison kan absolutt skrive. Han skaper følelser og skildrer mentalt forkrøplede mennesker bedre enn de fleste. Men når jeg leser en science fiction roman så er jeg interessert i de store ideene, og i Light behandles de med en alt for lett hånd. M. John bruker en masse elementer fra Hard SF og filosoferende fysikk, men igjen er det ingenting som forklares, og man klarer ikke helt å skille fantasy/grøsser elementene fra de vitenskapelige.

Det virker som om han har begynt med en liten men forsåvidt spennende historie, for så å se hvor lang tid han kan bruke på å fortelle den, og sprer den dermed over 300 sider ispedd en masse uvesentligheter, mens viktig informasjon gjemmes til de siste ti sidene.

Føler du deg ikke avskrekket av det jeg har fortalt bør du absolutt ta en titt på boken og vurdere om det likevel kan være noe for din smak. Den tar seg faktisk litt opp mot slutten, selv om jeg mener den hadde vært mye bedre om slutten hadde blitt presentert i første eller andre kapittel.

Selv vil jeg holde meg borte fra denne forfatteren i fremtiden.

I 1979 kom boken The Future ut, som i bilder og tekst ville fortelle verden hvordan det ville bli å leve i år 2000. The Pointless Museum har scannet hele boken slik at du kan ta en titt i den. Og det er jo både morsom og interessant lesning..

Hvis du ikke fulgte med pÃ¥ bloggen min i fjor sommer kan jeg ogsÃ¥ anbefale innlegget “om utvikling og fremtiden”.

Rating:
Sjanger: Eksplosiv fremtidstriller

Richard Morgan er kanskje mest kjent for sin debutroman Altered Carbon fra 2002. Jeg hadde lenge gått rundt og tenkt på å lese den, men da jeg kom over Morgans siste roman, Black Man, skjønte jeg med en gang at dette var en bra bok jeg bare måtte få med meg, så ALtered Carbon får vente inntil videre.

Historien foregÃ¥r 100 Ã¥r frem i tid – i hovedsak i det tidligere USA, men vi fÃ¥r oss ogsÃ¥ en tur til Tyrkia og til Sør Amerika et sted. Det er en verden man kan kjenne seg igjen i, men det er ogsÃ¥ en noksÃ¥ dyster fremtidsskildring. Black Man er en veldig spennende triller med karakterer man kan tro pÃ¥, og den tar opp noen veldig interessante tema.

Fremst av alt skriver Morgan om mennesker. Han er opptatt av genetikk og evolusjonspsykologi, og i tillegg til å gi deg mye spenning får Black Man deg også til å tenke noe spennende tanker om hvorfor vi gjør, tenker og mener de tingene vi gjør, hvorfor vi organiserer sammfunnet som vi gjør.., hvilke alternativer som kanskje finnes.

Triksing og miksing med gener

Jeg vet ikke om dette er en myte, men jeg har i alle fall hørt at huskatter er villkatter som aldri blir voksne. Teorien sier at vi har avlet bort det siste steget i huskattenes utvikling, og dermet får et relativt medgjørlig dyr som legger vekt på de egenskapene som trengs for å overleve som en valp i en flokk, ikke som et selvstendig rovdyr.

Black Man presenterer noe av det samme; teorien her er at menneskene gjennom de siste 20 000 Ã¥rene har fÃ¥tt “avlet bort” rovdyr/jeger/selvstendighets-egenskapene. Men i denne historien har man funnet en mÃ¥te Ã¥ trigge disse gamle egenskapene pÃ¥, og skapt superkrigere uten frykt, skyldfølelse og andre sosialt bindene ferdigheter. Hovedpersonen i boken er en slik alfa-mann, og vi fÃ¥r oppleve vÃ¥r verden gjennom hans unike øyne.

Vil du lese en spennende historie om vÃ¥r evne til vold og vÃ¥r evne til svik og korrupsjon, sÃ¥ er Black Man absolutt noe Ã¥ satse pÃ¥. Den er litt lang – lengre enn den behøver Ã¥ være faktisk, tempoet daler litt pÃ¥ slutten – men det er det eneste negative jeg har Ã¥ si. Black Man kan leses som ren underholdning, men den kan ogsÃ¥ stimulere deg til Ã¥ se mennesket pÃ¥ en mÃ¥te du kanskje aldri har gjort før. Og det er jo ubetalelig.