Sjanger: Hard SF space opera
Rating:

Jeg har vært veldig i tvil om hvilken karater jeg skulle ende på i denne anmeldelsen. Pushing Ice er veldig bra, men har også en god del svakheter. Jeg ender på tre stjerner, og ber deg lese anmeldelser for selv å bedømme om dette kan være noe for deg.

Jeg hadde lenge gått og gledet meg til å lese en ny Alastair Reynolds roman. Mitt forrige møte med den walisiske forfatteren var boken Absolution Gap, en dystopiske, transhumanistisk space opera med enkeltscener som har brent seg inn i hjernebarken min.

Vi befinner oss ombord på industriromskipet Rockhopper i vårt eget solsystem femti år frem i tid. Menneskenen oppdager at de ikke er alene i universet når månen Janus plutselig begynner å bevege på seg, og Rockhopper er det eneste romskipet nært nok til å dra og undersøke.

Historien utvikler raskt en slags klaustrofobisk setting ala Alien, The Abyss eller Das Boot om du vil, og paranoiaen brer seg etterhvert som ting begynner å gå galt. Denne første delen av historien er veldig spennende, vi aner Reynolds store kvaliteter, men så dabber det desverre av. For meg blir denne boken desverre alt for lang (over fem hundre sider), og i store deler av romanen skjer det forholdsmesig veldig lite. Jeg har dessuten problemer med å identifisere meg med karakterene, og de overrasker meg alt for kjelden.

Reynolds bruker også mye tid på en slags Kane & Able konflikt som jeg finner lite troverdig. Jeg tror rett og slett ikke på at raskjonelle og svært intelligente mennesker kan oppføre seg slik som Bella og Svetlana gjør - er uvenner og rett og slett fiender i årtider pga. en liten, gal avgjørelse - slik er det etter min oppfattelse bare psykopater som gjør.

Mot slutten er det derimot akkurat som om boken får en ny regisør - forfatterens enorme fantasi, som jeg hele tiden vet er der, kommer igjen til sin rett, og jeg kan endelig puste lettet ut og være glad for at jeg ikke gav opp boken på halvveien. Boken kunne med fordel vært hundre til to hundre sider kortere, men historien viser seg å være bra.

Puching Ice er et hard science fiction mysterie med galaktiske proporsjoner. Den handler om menneskenes evne til Ã¥ overleve, om menneskehetens muligheter, og om kontakt med utenomjordiske sivilisasjoner. Den dystre og fremmede stemningen fra Absolution Gap finner jeg ikke igjen her.., derimot finner man en seriøs forfatter som beskriver fremtiden pÃ¥ en veldig virkelig og troverdig mÃ¥te. Jeg har sett boken sammelignet med Arthur C. Clark’s Rendezvous with Rama fra 1972, sÃ¥ hvis du vet noe om den sÃ¥ aner du kanskje ogsÃ¥ hvilken type historie dette er.

Hvis du ikke har problemer med lange bøker, selv når enkelte deler ikke inneholder særlig mye handling, men liker mysterier, vitenskapelige detaljer og har sans for beskrivelse av menneskelige konflikter.., så kan denne boken være noe for deg. Hvis du liker plott som spenner over mange tusen år, og ikke har noe i mot å være med på en reise mellom solsystem - selv om det å reise raskere enn lysets hastighet ikke er en mulighet i Raynolds univers, slik at dette tar laaaang tid - da vil jeg anbefale at du plukker opp og leser Pushing Ice.