Man bør lese minst en Arthur C. Clarke-roman i Ã¥ret. I fjor leste jeg Childhood’s End (1953), som var helt suveren. Denne gangen har jeg lest en bok som regnes som en hjørnesten i Clarkes forfatterskap, nemlig Rendezvous with Rama. Romanen vant bÃ¥re Hugo og Nebula-prisen i 1973/74.

Sjanger: Hard SF klassiker, first-contact
Rating:

Handlingen er satt til det 22. århundre. Et fremmed objekt som etterhvert viser seg å være et romskip fra et fjernt solsystem, oppdages da det er i ferd med å passere vårt eget nabolag. Historien fortelles gjennom mannskapet på Endeavour, som får i oppdrag å utforske skipet - som trolig bare vil være tilgjengelig i noen få uker før det passerer solen og forlater oss igjen.

Clarkes stil er slik som jeg forbinder med de fleste klassiske, vitenskapstro science fiction-fortellingene; to the point, med fokus på det fantastiske, mens den dveler mindre ved karakter-skildringer o.l. På grunn av dette har den rask fremdrift, og Clarke klarer å fullføre historien sin på 250 sider, mens dagens forfattere nok hadde produsert en murstein på minst det dobbelte.

Mye tid brukes pÃ¥ Ã¥ skildre Rama, romskipet som er konstruert som et O’Neill habitat. Oppdagerne forsøker Ã¥ finne ut hva formÃ¥let med skipet er, og Ã¥ finne spor etter dem som bygget det.

Til å begynne med var romanen lettlest og sånn passe interessant. Men etterhvert ble den mer og mer spennende, og jeg oppdaget at Clarke hadde sugd meg inn i handlingen på en måte som kun en mesterforfatter kan klare.

Rendezvous with Rama er den dag i dag en aktuell “first contact” roman som ikke har mistet noe av betydning, selv om den er eldre enn meg. Rama har fortsatt potensialet til Ã¥ fÃ¥ oss til Ã¥ tenke nye tanker, og har du noen gang fantasert om at vi fÃ¥r besøk av fremmede vesener, sÃ¥ er nok dette en bok du vil sette pris pÃ¥.

Mer Rama..

En del år senere startet Arthur C Clarke et sammarbeid med forfatteren Gentry Lee om å lage flere oppfølgere. Rama II kom i 1989, etterfulgt av The Garden of Rama og Rama Revealed. Disse bøkene skiller seg klart fra orginalen, og ble ikke motatt med like stor hyllest.

Og nÃ¥ blir Rendezvous with Rama sansynligvis ogsÃ¥ film. Den skal produseres av skuespilleren Morgan Freeman’s selskap, og IMDB har anslÃ¥tt at filmen vil komme en gang i 2009. Den kommer jeg nok til Ã¥ se.

Sir Arthur Charles Clarke, science fiction forfatter, oppfinner og futurist, var 90 år gammel da han døde i går.

Clarke har betydd utrolig mye for utviklingen av science fiction sjangeren, og vil alltid bli husket for 2001: A Space Odyssey - som ble film i sammarbeid med Stanley Kubrick. Takk for at du delte din fantastiske fantasi med oss!

Nyheten ble først lest på Hyperion.

Om Clarke på denne bloggen: Anmeldelse av Childhoods End.

Fakta om Clarke: WikiPedia.

Sjanger: Klassisk science fiction med aliens og et transhumanistisk tema
Rating:

Den britiske science fiction forfatteren og oppfinneren Arthur C. Clarke er aller mest kjent for sin roman 2001: A Space Odyssey, som han også lagde film av sammen med Stanley Kubrick. Han er dessuten den eneste gjenlevende av De Tre Store forfatterne fra sjangerens gullalder (de to andre var selvsagt Heinlein og Asimov).

Clarke er utdannet innen fysikk og matematikk, har vært medlem av en rekke, vitenskapelige organisasjoner, og under andre verdenskrig var han offiser i det britiske flyvåpenet, hvor han skal ha bidrag til utviklingen av radaren. Han har mottatt en lang rekke priser for sitt forfatterskap som bl.a. inkluderer over femti romaner, samt en Oscar for 2001 filmen. Og som om ikke det var nok var det han som i 1945 foreslo at geostasjonære satelitter ville være ideelle til komunikasjonsformål - den geostasjonære banen rundt Jorden kalles Clarke-beltet i hans ære.

Og så var det denne boken da..

For Ã¥ sette historien litt i perspektiv: Childhood’s End ble skrevet i 1952/53, fire Ã¥r før den første satelitten ble skutt opp (Clarke sier optimistene pÃ¥ den tiden ikke trodde det ville skje før Ã¥rhundreskiftet) og 16 Ã¥r før Armstrong og Aldrin landet pÃ¥ the Sea of Tranquillity og dermed avsluttet mÃ¥nekappløpet mellom USA og USSR.

Og Childhood’s End starter faktisk med dette kappløpet; bÃ¥de amerikanerne og russerne er kun mÃ¥neder fra Ã¥ sende avgÃ¥rde sine første romskip. Men sÃ¥ skjer det noe som vil endre menneskenes fremtid for alltid - jorden invaderes av utemomjordiske vesener. De er venneligsinnede men hemmelighetsfulle, de rydder opp i alle problemene vÃ¥re, avskaffer fattigdom og fientligheter, men de lar oss ikke lenger søke mot stjernene.

Til Ã¥ være sÃ¥pass gammel virker Childhood’s End overraskende moderne, den er intelligent og spennende, og kan leses som en slags alternativ historie. Dette er den førte, rene Clarke-romanen jeg har lest, og jeg mÃ¥ si jeg har fÃ¥tt et meget godt inntrykk av forfatteren. Stilen minner om Asimov, men er likevel mer litterær og leken. Det har blitt endel høye karakterer blant anmeldelsene i det siste, men det er kanskje bare naturlig nÃ¥r jeg er sÃ¥ kresen i forhold til hva jeg leser.

Hovedtemaet i historien er transhumanistisk - det neste steget i menneskenes utvikling. Og det steget er enorm. Childhood’s End beskriver et singularitets-event, 30 Ã¥r før Vernor Vinge gjorde det uttrykket populært. Men singulariteten er ikke teknologisk. Childhood’s End har nemlig ogsÃ¥ et annet tema, nemlig det paranormale. PÃ¥ femtitallet var argumentasjonen for overnaturlige elementer som tankeoverføring o.l. mye sterkere og virket mye mer overbevisende enn det gjør i dag. Den gangen var det naturlig for Clarke Ã¥ basere sin historie pÃ¥ disse tingene - i dag sier han at innholdet ikke uttrykker hans egne oppfatninger av hvordan verden fungerer, men at historien likevel bør kunne nytes for det den er.

Et ørlite fantasy-element der altså, men siden det kommer fra Clarke har det selvsagt en slags naturlig forklaring, og kan nytes av science fiction entusiaster med sans for gode klassikere. Dette er en perle!