Man bør lese minst en Arthur C. Clarke-roman i Ã¥ret. I fjor leste jeg Childhood’s End (1953), som var helt suveren. Denne gangen har jeg lest en bok som regnes som en hjørnesten i Clarkes forfatterskap, nemlig Rendezvous with Rama. Romanen vant bÃ¥re Hugo og Nebula-prisen i 1973/74.

Sjanger: Hard SF klassiker, first-contact
Rating:

Handlingen er satt til det 22. Ã¥rhundre. Et fremmed objekt som etterhvert viser seg Ã¥ være et romskip fra et fjernt solsystem, oppdages da det er i ferd med Ã¥ passere vÃ¥rt eget nabolag. Historien fortelles gjennom mannskapet pÃ¥ Endeavour, som fÃ¥r i oppdrag Ã¥ utforske skipet – som trolig bare vil være tilgjengelig i noen fÃ¥ uker før det passerer solen og forlater oss igjen.

Clarkes stil er slik som jeg forbinder med de fleste klassiske, vitenskapstro science fiction-fortellingene; to the point, med fokus på det fantastiske, mens den dveler mindre ved karakter-skildringer o.l. På grunn av dette har den rask fremdrift, og Clarke klarer å fullføre historien sin på 250 sider, mens dagens forfattere nok hadde produsert en murstein på minst det dobbelte.

Mye tid brukes pÃ¥ Ã¥ skildre Rama, romskipet som er konstruert som et O’Neill habitat. Oppdagerne forsøker Ã¥ finne ut hva formÃ¥let med skipet er, og Ã¥ finne spor etter dem som bygget det.

Til å begynne med var romanen lettlest og sånn passe interessant. Men etterhvert ble den mer og mer spennende, og jeg oppdaget at Clarke hadde sugd meg inn i handlingen på en måte som kun en mesterforfatter kan klare.

Rendezvous with Rama er den dag i dag en aktuell “first contact” roman som ikke har mistet noe av betydning, selv om den er eldre enn meg. Rama har fortsatt potensialet til Ã¥ fÃ¥ oss til Ã¥ tenke nye tanker, og har du noen gang fantasert om at vi fÃ¥r besøk av fremmede vesener, sÃ¥ er nok dette en bok du vil sette pris pÃ¥.

Mer Rama..

En del år senere startet Arthur C Clarke et sammarbeid med forfatteren Gentry Lee om å lage flere oppfølgere. Rama II kom i 1989, etterfulgt av The Garden of Rama og Rama Revealed. Disse bøkene skiller seg klart fra orginalen, og ble ikke motatt med like stor hyllest.

Og nÃ¥ blir Rendezvous with Rama sansynligvis ogsÃ¥ film. Den skal produseres av skuespilleren Morgan Freeman’s selskap, og IMDB har anslÃ¥tt at filmen vil komme en gang i 2009. Den kommer jeg nok til Ã¥ se.

First contact er et science fiction-tema som omhandler menneskenes første møte med en utenomjordisk rase. Dette er et tema som trekker mange til science fiction-sjangeren; first contact-historiene er tanke- eksperimenter for dem som ikke tror at vi er alene i universet. Hvordan vil de fremmede kontakte oss? Eller hvordan vil vi kontakte dem? Hva kan vi lære av hverandre, og vil vi kunne leve sammen?

First contact kan brukes som en metafor for hvordan vi mennesker forholder oss til hverandre, men det er like spennende å ta historiene på ordet. Hvordan vil intelligente vesener som ikke stammer fra Jorden se ut, hva vil motivere dem, hvordan vil de tenke? Vil vi kunne kunne forstå dem, og vil de kunne forstå oss?

Det finnes mange first contact historier, bÃ¥de i litteraturen og pÃ¥ film. E.T. er et typisk eksempel fra min oppvekst – andre populære filmer som inneholder et første møte med utenomjordiske er f.eks. Alien og Independence Day.

Men den første jeg tenker på når vi snakker om dette er Carls Sagans roman Contact, som også ble en film med Jodie Foster i 1997. Her har vi noe en kan kalle en realistisk tilnerming; vi ser hvordan vitenskapen og mennesker forøvrig håndterer først det å få vite at vi ikke er alene, og deretter selve møtet med en sivilisasjon mer avansert enn oss.

Andre ganger er det menneskene som en gang inn i fremtiden oppdager og tar kontakt med andre raser. En av de mest kjente romanene om dette er The Mote in God’s Eye av Larry Niven og Jerry Pournelle. Den ble publisert i 1974, og tar for seg de religiøse, teknologiske, politiske, psykologiske, millitære, kulturelle og biologiske implikasjonene av dette første møtet.

Hvilke first contact-romaner kan så jeg anbefale?

Learning The World av Ken MacLeod er et brilliant eksempel pÃ¥ en roman hvor det er menneskene som oppdager og kontakter en annen, mer primitiv rase. The Forge of God skrevet av Greg Bear er et like godt eksempel pÃ¥ den andre typen – en historie satt til nÃ¥tid, hvor det er menneskene som fÃ¥r besøk fra stjernene. Det sies at det var denne romanen som var den viktigste inspirasjonskilden til Independence Day filmen.

Peter Watts’ Blindsight er en litt anderledes first contact-roman. Anderledes fordi “de fremmede” er sÃ¥ ulike oss selv og slik de fleste andre forfattere har portrettert aliens. Men ogsÃ¥ fordi møtet foregÃ¥r i en klaustrofobisk setting i den ytterste delen av solsystemet vÃ¥rt. I stedet for Ã¥ vurdere sosiale konsekvenser setter Peter her søkelyset pÃ¥ spørsmÃ¥l som: Hva er egentlig liv? Hva er egentlig intelligens?

Dette var de tre bøkene med dette temaet som jeg har gitt toppkarakter i mine anmeldelser. Ser jeg litt lavere ned pÃ¥ listen er det en rekke andre romaner som spiller pÃ¥ det samme. De beste er Ian Watson’s Mockymen, Isaac Asimov’s The Gods Themselves, Robert J. Sawyer’s Calculating God og Arthur C. Clarke’s Childhood’s End.

OgsÃ¥ Peter F. Hamilton’s Commonwealth saga handler om nÃ¥r menneskene oppdager et intelligent vesen fra et annet solsystem, og skildringen av hvordan den fremmede tenker, og pÃ¥ hvilke mÃ¥ter han er anderledes enn oss, er veldig fassinerende.

Legger dere forresten merke til at jeg har nevnt hele fire bøker med God i tittelen? Jeg tror dette sier noe om hvor sentralt dette temaet står i science fiction-sjangeren.

En siste bok jeg må nevne er Spin, skrevet av Robert Charles Wilson, som vant Hugoprisen for beste science fiction roman i 2006. Jeg har nettopp lest boken selv, så en anmeldelse kommer veldig snart, men jeg kan allerede røpe så mye som at dette absolutt er en bok jeg vil anbefale.

Rating:
Sjanger: Hard SF first contact-roman

Learning the world er en usedvanlig skarp roman fra den skotske tekno-utopiske sosialisten Ken MacLeod. Den har vunnet Prometheus prisen og ble nominert til Hugo-prisen i 2006, og jeg kan ikke annet enn å følge opp med fem stjerner og full pott i min anmeldelse.

Dette er en first contact-roman, men i steden for at det er vi som blir oppsøkt av vesener fra verdensrommet er det vi – 10.000 Ã¥r fra nÃ¥ – som er de fremmede. Historien veksler mellom de flaggermuslignende skapningene pÃ¥ en Jord-lignende planet og menneskene som er pÃ¥ vei dit i et gigantisk generasjonsskip. Menneskene har kolonisert solsystem etter solsystem i tusenvis av Ã¥r, men aldri møtt andre, intelligente vesener. Flaggermusmennene pÃ¥ sin side aner fred og ingen fare i et samfunn som kan minne om menneskenes rundt Ã¥r 1900.

Og dette er det geniale РMacLeod klarer ̴ spinne en sofistikert historie hvor begge sider i dramaet virker like menneskelige, og forteller oss ulike ting om oss selv.

Menneskene som stammer fra Jorden lever i et tilsynelatende utopisk samfunn, mens flaggermennene er ganske primitive i sammenligning, med slaveri, religion og konflikter mellom stater. Men etterhvert som vi leser så lærer vi mer om verden, og samtidig mer om oss selv.

SÃ¥ hvis du noen gang har tenkt over hvordan vi ville ha reagert om vi hadde fÃ¥tt vite at en fremmed rase var pÃ¥ vei mot jorden, eller hva den fremmede rasen hadde tenkt om de trodde de var de eneste “menneskene” i universet, for sÃ¥ Ã¥ snuble over et solsystem med intelligent liv – ja da er Learning the world garantert noe for deg.

Min forrige erfaring med Ken McLeod var ikke sÃ¥ bra. Jeg leste Newton’s Wake for noen Ã¥r siden, og den mÃ¥ jeg si var sÃ¥nn midt pÃ¥ treet. Jeg kan nesten ikke tro at Learning the world er skrevet av samme forfatter. Stilen minner meg om forfattere som Robert J. Sawyer, Greg Bear, Isaac Asimov og Stephen Baxter (pÃ¥ en god dag). Dette er ingen transhumanistisk show-off roman, men et intelligent mesterstykke skrevet av en som Ã¥penbart har noe Ã¥ si om mennesker og samfunn.

Enkelte kan kanskje synes at slutten er lite tilfredstillende. Den slutter nemlig når menneskene og flaggermennene endelig møtes. Jeg synes den er genial. Og morsom. Slutten har en punchline som er mer vanlig å se i novelle-formen. Slutten forteller oss om en optimistisk verden som vil spinne videre inn i uendeligheten, og er absolutt i stil med resten av boken.

En morsom detalj jeg mÃ¥ nevne er at ca en tredjedel av romanen er skrevet som en blog. Det kan kanskje høres litt kjedelig ut, men fungerer faktisk usedvanlig bra nÃ¥r forfatteren skal fortelle oss hva som skjer i generasjonsskipet. Blogging – eller biologging som man kommer til Ã¥ kalle det – er sÃ¥ kult at man fortsatt kommer til Ã¥ gjøre det om ti tusen Ã¥r.

Morsom liten cartoon funnet pÃ¥ den svensk-finske SF siten Enhörningen. Har du tilnærmet min personlighet fÃ¥r den deg ogsÃ¥ til Ã¥ tenke… Et artig stykke science fiction det der. For flere humoristiske tegninger, eller denne i orginal størrelse, følg denne linken.

Mange tror at vi er alene i Universet, for hvis det var andre, intelligente vesener der ute, hvor er de? De mener vi burde se sporene av dem overalt, at de ville ha besøkt oss for lenge siden. The Forge of God hevder at disse menneskene bare har vært litt utolmodige, men at tiden nÃ¥ er inne…

Sjanger: Hard SF, first contact, katastroferoman
Rating:

Dette var min første erfaring med Greg Bear (Blood Music, Moving Mars, Darwins Radio), og av en eller annen grunn ventet jeg meg kald og analytisk science fiction, interessante og store ideer, men sansynligvis med noen mangler pÃ¥ det litterære og menneskelige planet. Nok en gang har jeg fÃ¥tt erfare at man ikke skal bedømme boken utfra omslaget – jeg kunne ikke vært lengre fra sannheten.

For The Forge of God fra 1987 er hard, vitenskapsfokusert science fiction, men ogsÃ¥ med myke verdier. Greg Bear er uhyre flink til Ã¥ beskrive mennesker; pÃ¥ noen fÃ¥ avsnitt fÃ¥r han deg til Ã¥ føle at hovedpersonen er en gammel kjenning. Stilen minner faktisk litt om Neil Gaimen til tider, virkelighetsnært med nerve. Dette er en realistisk first contact roman, men hovedfokuset er hvordan menneskene reagerer pÃ¥ Ã¥penbaringen om at vi ikke er alene i Universet. Alle karakterene av betydning er menn, og historien er tydelig skrevet fra et “vitenskapsmann”-perspektiv, men inneholder mer følelser enn SF romaner flest.

Ã… lese The Forge of God er som Ã¥ se Contact, Independence Day og Deep Inpact for første gang.., smeltet sammen til en sekstimers lang episk blockbuster. Europa, en av Jupiters mÃ¥ner, forsvinner plutselig. Like etter finner man et mystisk, nytt fjell i Californias ørken – sansynligvis et kamuflert romskip. Ved siden av fjellet ligger et romvesen for døden, som sier: “Jeg beklager, men jeg har dÃ¥rlige nyheter.”

Boken har et enorm momentum; jeg leste de 470 sidene pÃ¥ tre dager, jeg klarte rett og slett ikke legge den fra meg. Stort bedre enn dette blir det ikke – The Forge of God, som ble nominert til bÃ¥de Nebula (87) og Hugo (88), er en virkelig stor bok. Anbefales pÃ¥ det sterkeste for SF fans, spesielt de med sans for astronomi, aliens og menneskenes skjebne. The Forge of God er en armageddon-historie som er bÃ¥de gigantisk og nær pÃ¥ en gang.

Bear har også skrevet en oppfølger, Anvil of Stars, og i 2000 kjøpte Warner Bros filmrettighetene til begge bøkene. Men det spørs om noen kan klare å overføre denne historien til filmlærretet, den er etter min mening for stor og sansynligvis for trist og dramatisk for det. Det sies også at The Forge of God var en viktig inspirasjonskilde til Independence Day, og det tror jeg så gjerne på.

Sjanger: Klassisk science fiction med aliens og et transhumanistisk tema
Rating:

Den britiske science fiction forfatteren og oppfinneren Arthur C. Clarke er aller mest kjent for sin roman 2001: A Space Odyssey, som han også lagde film av sammen med Stanley Kubrick. Han er dessuten den eneste gjenlevende av De Tre Store forfatterne fra sjangerens gullalder (de to andre var selvsagt Heinlein og Asimov).

Clarke er utdannet innen fysikk og matematikk, har vært medlem av en rekke, vitenskapelige organisasjoner, og under andre verdenskrig var han offiser i det britiske flyvÃ¥penet, hvor han skal ha bidrag til utviklingen av radaren. Han har mottatt en lang rekke priser for sitt forfatterskap som bl.a. inkluderer over femti romaner, samt en Oscar for 2001 filmen. Og som om ikke det var nok var det han som i 1945 foreslo at geostasjonære satelitter ville være ideelle til komunikasjonsformÃ¥l – den geostasjonære banen rundt Jorden kalles Clarke-beltet i hans ære.

Og så var det denne boken da..

For Ã¥ sette historien litt i perspektiv: Childhood’s End ble skrevet i 1952/53, fire Ã¥r før den første satelitten ble skutt opp (Clarke sier optimistene pÃ¥ den tiden ikke trodde det ville skje før Ã¥rhundreskiftet) og 16 Ã¥r før Armstrong og Aldrin landet pÃ¥ the Sea of Tranquillity og dermed avsluttet mÃ¥nekappløpet mellom USA og USSR.

Og Childhood’s End starter faktisk med dette kappløpet; bÃ¥de amerikanerne og russerne er kun mÃ¥neder fra Ã¥ sende avgÃ¥rde sine første romskip. Men sÃ¥ skjer det noe som vil endre menneskenes fremtid for alltid – jorden invaderes av utemomjordiske vesener. De er venneligsinnede men hemmelighetsfulle, de rydder opp i alle problemene vÃ¥re, avskaffer fattigdom og fientligheter, men de lar oss ikke lenger søke mot stjernene.

Til Ã¥ være sÃ¥pass gammel virker Childhood’s End overraskende moderne, den er intelligent og spennende, og kan leses som en slags alternativ historie. Dette er den førte, rene Clarke-romanen jeg har lest, og jeg mÃ¥ si jeg har fÃ¥tt et meget godt inntrykk av forfatteren. Stilen minner om Asimov, men er likevel mer litterær og leken. Det har blitt endel høye karakterer blant anmeldelsene i det siste, men det er kanskje bare naturlig nÃ¥r jeg er sÃ¥ kresen i forhold til hva jeg leser.

Hovedtemaet i historien er transhumanistisk – det neste steget i menneskenes utvikling. Og det steget er enorm. Childhood’s End beskriver et singularitets-event, 30 Ã¥r før Vernor Vinge gjorde det uttrykket populært. Men singulariteten er ikke teknologisk. Childhood’s End har nemlig ogsÃ¥ et annet tema, nemlig det paranormale. PÃ¥ femtitallet var argumentasjonen for overnaturlige elementer som tankeoverføring o.l. mye sterkere og virket mye mer overbevisende enn det gjør i dag. Den gangen var det naturlig for Clarke Ã¥ basere sin historie pÃ¥ disse tingene – i dag sier han at innholdet ikke uttrykker hans egne oppfatninger av hvordan verden fungerer, men at historien likevel bør kunne nytes for det den er.

Et ørlite fantasy-element der altså, men siden det kommer fra Clarke har det selvsagt en slags naturlig forklaring, og kan nytes av science fiction entusiaster med sans for gode klassikere. Dette er en perle!

Sjanger: Dyster hard SF horror
Rating:

Det er sÃ¥ mye jeg har lyst Ã¥ si om denne boken. Biolog og forfatter Peter Watts har skrevet en genial “first contact” roman som du vil elske hvis du er interessert i den vitenskapelige vinklingen pÃ¥ hvordan vi mennesker fungerer. Jeg hadde store forhÃ¥pninger til Blindsight (2006), og de ble alle innfridd.

For det første er den en spennende thriller/horror-historie i en klaustrofobisk setting.., den minner mye om Alien-filmene i så måte, og passet godt å lese nå i disse påsketider. Blindsight er underholdende, men det er ikke lett underholdning. Og det er absolutt ingen solskinnshistorie.

For det andre er det vitenskapen som inspirerer Watts til å skrive sine historier, og selv om mye av det man leser i hard SF kan virke ganske utrolig så er alt vel begrunnet og med basis i virkeligheten. Du vil sansynligvis lære endel av å lese Blindsight, og bakerst i boken har forfatteren skrevet litt om de bakenforliggende teoriene, inklusivt kildereferanser. Sånn skal det være!

For det tredje vil jeg pÃ¥stÃ¥ at romanen representerer høy litterær kvalitet. Den drives av veldefinerte og sterke karakterer, og har en spennende oppbygning – bl.a. mye bruk av flashbacks som jeg synes fungerer veldig bra. Boken er en tankevekker; den stiller ubehagelige spørsmÃ¥l om hvem vi er og hva vi oppfatter som virkelig.

PÃ¥ tross av at jeg gir Blindsight toppkarakter sÃ¥ mÃ¥ jeg likevel komme med en advarsel: Er du ikke sÃ¥ vel bevandret innen sjangeren sÃ¥ vil du nok slite med at en god del ting blir tatt for gitt. Det brukes ogsÃ¥ endel uttrykk som man av og til mÃ¥ google for Ã¥ forstÃ¥ hva Watts snakker om – om man da ikke har hatt en fot innenfor biologi (slik som jeg har hatt). Hvis du er en av dem som mener evolusjonsteorien er noe stort tull sÃ¥ leser du nok ogsÃ¥ helt feil anmeldelse nÃ¥.., og hvis du hater alt som har med vampyrer Ã¥ gjøre, da mÃ¥ du nok ogsÃ¥ holde deg unna…

…for Peter Watts har brakt vampyren inn i science fiction sjangeren og gitt myten en vitenskapelig forklaring. Er du interessert i dette, kan du se presentasjonen Taming Yesterday’s Nightmares for a Better Tomorrow online pÃ¥ Watts hjemmeside.

Om hjernen vår

Hvis noen skal gidde å lese dette så må jeg begrense meg, så fra nå av konsentrerer jeg meg om det vitenskapelige aspektet med Blindsight, og så får du bare stole på at når jeg sier at det andre også er bra så er det det.

Et lite sitat fra boken:

“Brains are survival engines, not truth detectors. If self-deception promotes fitness, the brain lies. Stops noticing – irrelevant things. Truth never matters. Only fitness. By now you don’t experience the world as it is at all. You experience a simulation built from assumptions. Shortcuts. Lies.”

Blindsight handler for meg først og fremst om hjernen vÃ¥r, og om at den ikke fungerer helt slik som de fleste tror. Harde realiteter som innebærer ting du kanskje helst ikke vil tenke pÃ¥. Det er f.eks. ganske enkelt Ã¥ lure sansene vÃ¥re; øynene vÃ¥re ser sÃ¥pass lite av omgivelsene vÃ¥re at det bildet vi oppfatter egentlig er hjernens gjettning om hvordan de er. “Usannsynlige” stimuli lukes derfor somregel bort – vi ignorerer ting som ikke passer inn.

Videre sies det at magnetfelt brukt på hjernen kan fremprovosere alt fra religiøse opplevelser til overbevisning om at man har blitt bortført av aliens. Magnetisk stimulering kan i alle fall påvirke humør, skape midlertidig blindhet, påvirke talesenteret, og hukommelse og læring kan forbedres (eller begrenses).., bare for å nevne noe.

Jeg vil p̴ det sterkeste anbefale novellen A Word for Heathens (du kan laste den ned her) Рen grei smakebit p̴ hva Peter Watts st̴r for og litt av hva han mener om disse tingene.

Romanen handler også om forholdet mellom bevissthet og intelligens, forsøker å se på hva bevissthet er for noe og hvorfor i alle dager vi har det. Watts påpeker at underbevisstheten fungerer vel så bra uten bevisstheten, at det å tenke ofte er en ulempe som hindrer deg i det du gjør. Sentralt i handlingen står spørsmålet om bevissthet i det hele tatt er verdt det det koster, og om bevissthet og bevisste mennesker har noen fremtid.

Sometimes it seems as though my hole life’s been a struggle to reconnect, to regain whatever got lost when my parents killed their only child. Out in the Oort, I finally won that struggle. Thanks to a vampire and a boatload of freaks and an invading alien horde, I’m Human again. Maybe the last Human. By the time I get home, I could be the only sentient being in the universe.

If I’m even that much. Because I don’t know if there is such a thing as a reliable narrator. And Cunningham said zombies would be pretty good at faking it.

Til slutt bør du vite at…

Peter Watts har en innholdsrik side som heter rifters.com, hvor du bl.a. kan laste ned det meste av det han har skrevet i PDF format – f.eks. Blindsight. SÃ¥ er du fortsatt i tvil sÃ¥ er det jo bare Ã¥ laste den ned og gi den et forsøk. Lykke til!

Sjanger: Hard SF
Rating:

Calculating God (2000) beskrives av bokens omslag som en provoserende science fiction thriller, som en fast paced, moralsk og intelektuelt utfordrende historie som bare vokser seg større og større til et “kataklysmisk” klimaks verdig Arthur C. Clarke pÃ¥ sitt mest “cosmiske”.

Dette er en serdeles dårlig beskrivelse.

Calculating God er først og fremst en dialog mellom en kreftsyk, jordisk paleontolog og en utenomjordisk vitenskapsmann som forsøker å overbevise den førstnevnte om at Gud eksisterer. Og med Gud mener han ikke nødvendigvis en metafysisk Gud, men at det eksisterer et intelligent design bak universet.

NÃ¥r jeg startet Ã¥ lese boken, sÃ¥ tenkte jeg at den pÃ¥ flere mÃ¥ter minnet meg om The Hitch Hikers Guide to the Galaxy, bare skrevet fullstendig seriøst. Den minner meg ogsÃ¥ om Science of Discworld bøkene til Terry Pratchett. Dette er typisk Hard science fiction, folkens, og dermed ikke for hvem som helst. Jeg tror speiselt biologer vil sette stor pris pÃ¥ denne boken, men den inneholder ogsÃ¥ kvantefysikk, informatikk, filosofi/metafysikk, paleontologi og referanser til Star Trek – og vil appelere til alle realister med et Ã¥pent sinn.

Som de som har fulgt med på mine anmeldelser sikker skjønner, så har Calculating God mye til felles med Towing Jehovah; Gud eksisterer, og det må man på en eller annen måte forholde seg til. Historien er meget aktuell, og beskriver kampen mellom de som tror på skapelse og de som tror på evolusjon, en kamp som i aller høyeste grad pågår i alle fall i USA akkurat nå.

I bunn og grunn handler boken selvsagt også om hva det vil si å være et menneske, men hvilken bok gjør ikke det?!.

Calculating God har lite handling, og det er grunnen til at jeg ikke kan gi den en høyere karakter. Den fungerer veldig godt som det den er – en diskusjon mellom to vitenskapsmenn – men det er først helt pÃ¥ slutten at det faktisk skjer noe i boken. Jeg vil likevel anbefale den pÃ¥ det sterkeste til alle som noen gang har interessert seg for temaene evolusjon, Guds plass i en reduksjonistisk, ikke-metafysisk verden, og eksistensen av utenomgjordiske sivilisasjoner.

Sjanger: Science Fiction thriller
Rating:

Mockymen er – eller gir inntrykk av Ã¥ være – en meget spesiell bok. Her møter vi blant annet budistisk reinkarnasjon, nazister fra andre verdenskrig, og aliens som sier de kommer i fred, men som kanskje har en skjult agenda. Men egentlig er det like mye en typisk hemmelig-agent-thriller, med en dash filosofi og ettertanke for smaks skyld.

Jeg kan gjerne sammenligne det med X-Files. Boken er omtrent som ̴ se en hel sesong Рhvor Dana Scully endelig m̴ innse at utenomgjordiske vesener faktisk eksisterer.

Jeg ble først kjent med Ian Watson gjennom bøkene han har skrevet fra Warhammer 40.000 universet. Dette var på ingen måte høy litteratur, men jeg ante likevel noen kvaliteter, og fikk lyst å lese mer. Det var ikke enkelt å finne noe i bokhandlerne her i Norge, men for et par år siden kom jeg over et eksemplar av hans debutroman fra 1975, The Embedding.

Debutromanen har faktisk en god del ting til felles med Mockymen, som er Ian’s foreløpig siste roman, skrevet i 2003. Begge handler om menneskenes første møte med utenomgjordiske vesener, og om hva de vil med oss. Begge har ogsÃ¥ okulte elementer, og sist men ikke minst, begge er opptatt av sprÃ¥k – og av sprÃ¥kets betydning for bevisstheten.

Ian er generelt veldig opptatt av sprÃ¥k, og sprÃ¥ket og komposisjonen i Mockymen ligner ikke pÃ¥ noe jeg har sett tidligere. Av og til blir skrivestilen hans rett og slett for avansert for meg, og jeg mÃ¥ gÃ¥ tilbake Ã¥ lese en side pÃ¥ nytt. Men etterhver venner man seg til det; man fÃ¥r ikke lov til Ã¥ lese “pÃ¥ autopilot”, her mÃ¥ man virkelig følge med.

Ian har f.eks. infodumps så intrikate at de virker som handling, selv om de ikke er det. Andre ganger aner jeg ikke hva som skjer.., men jeg leser videre, for jeg vet at det er meningen, og at Ian vil vise meg hva som skjer når det passer ham.

Romanen er todelt; første del foregÃ¥r i 1995, og inkluderer bl.a. flere besøk til Vigelandsparken i Oslo. Handlingen er komprimert og spenningen er stor, og disse seks første kapitlene, som i seg selv er en god horror-historie, blir som et bakgrunnsteppe for det som kommer videre…

I den andre delen er vi i London i år 2015. Romvesenene har landet, og hjelper menneskene gjennom den sosiale krisen som startet i slutten av 0-årene. Det eneste de trenger til gjengjeld er å låne menneskekropper som de kan bruke. Mockymen har nemlig ingen kropper selv. Vi følger Anna, som jobber i det britiske hemmelige politiet. Hennes oppgave er å undertrykke all motstand mot gjestene fra verdensrommet, men samtidig må hun undersøke om mockymennene har rent mel i posen selv.

Den filosofiske delen av boka stiller spørsmÃ¥let hva er bevissthet? Hva er sjelen, og er den noe som kan separeres fra kroppen? Descartes er kjent for Ã¥ ha sagt: “Jeg tenker, derfor er jeg”. Ian tar dette til det ekstreme ytterpunktet, og mener (og dette kjenner jeg ogsÃ¥ igjen fra The Embedding) at sprÃ¥k er bevissthet. Det er ordene, sprÃ¥ket, som i seg selv skaper selvet i oss. Vi former ikke ordene etter hva vi tenker – det er ordene som former hva vi tenker. For dem som klarer Ã¥ vri tankene sine rundt denne idéen sÃ¥ bli dette en meget spennende del av Mockymen.

Mot slutten av boka begynte jeg Ã¥ bli nervøs; det er jo bare 100 sider igjen, tenkte jeg, nÃ¥ mÃ¥ du begynne Ã¥ komme til poenget her, Ian. Og: nÃ¥ er det bare 50 sider igjen, du kan umulig klare Ã¥ fÃ¥ denne historien i mÃ¥l pÃ¥ 50 sider. Osv., osv. Men Ian gir oss ikke en fullverdig slutt, og det er grunnen til at denne boken ikke fÃ¥r alle fem stjernene den ellers hadde fortjent. PÃ¥ slutte forteller han oss hva som skjer i stedet for at vi fÃ¥r være med Ã¥ se det. Jeg bestemmer meg til slutt for at jeg godtar dette, hovedpersonen fÃ¥r jo heller ikke være med pÃ¥ det som skjer – men det virker kanskje litt som om forfatteren hadde nÃ¥dd 300 sider og fikk beskjed om Ã¥ pakke sammen. Synd for en ellers strÃ¥lende bok.

Så jeg vil gjerne få anbefale denne boken til alle dem som er interessert i spennende og litt anderledes science fiction fra en forfatter som ikke er redd for å blande elementer fra ulike sjangere, og som gjør dette på en mesterlig måte. Ian Watson skriver kioskliteratur med høy litterær kvalitet (trodde du kanskje det var to motsetninger) som passer for dem som ikke er redde for det engelske språket.

Til slutt m̴ jeg bare f̴ nevne Рsom en kuriositet Рat det som til slutt redder dagen for menneskeheten er muslimske selvmordsbombere. For ̴ finne ut hvorfor m̴ du lese Mockymen.

Sjanger: Hard SF klassiker
Rating:

Jeg er akkurat ferdig med å lese The Gods Themselves av Isaac Asimov. Dette er en bok som har vunnet både Hugo og Nebula prisene for beste roman i 1972 (de to mest kjente science fiction prisene). For de som ikke vet hvem Asimov er, så regnes han som en av De Tre Store fra science fiction genrens gullalder, og er mest kjent for sine robot-historier (noveller og romaner) og Foundation serien. Les mer om Asimov på Wikipedia.

Boken er tredelt; et fenomen/problem introduseres, årsaken studeres, og en løsning skaffes til veie. Kan høres ut som en enkel oppskrift, men ingen ting er rett frem ved Asimovs historier.

Del 1: Against Stupidity…, var ganske bra – typisk eldre SF, og typisk Asimov. Det handler om vitenskapsmenn og intriger, og man merker tydelig at dette er skrevet av en meget intelligent mann (Asimov var medlem av Mensa, dog noe motvillig). Jeg er litt usikker pÃ¥ nÃ¥r handlingen finner sted, men jeg forestiller meg rundt 2070 (ikke at det har noen betydning). Komposisjonen er ogsÃ¥ spennende.

Del 2: …The Gods Themselves…, er helt anderledes: Her handler det om vesener i et paralellt univers hvor andre naturlover rÃ¥der. Vi fÃ¥r et godt innblikk i tre av disse vesenenes liv, tanker og følelser. Jeg er svak for denne typen historier, men jeg mener at jeg ogsÃ¥ er relativt objektiv nÃ¥r jeg sier at dette er noe av det beste jeg har lest – i alle fall av Asimov. Igjen er det en spennende og original komposisjon, og i tillegg har denne delen en noksÃ¥ overraskende og spennende slutt.

Del 3: …Contend in Vain? Her er vi tilbake i vÃ¥r verden. Jeg vil ikke røpe for mye, men det er her vi sammen med Asimov skal finne ut hva vi skal gjøre med problemene som har oppstÃ¥tt i del 1 og 2. En stund virker det som om luften har gÃ¥tt ut av ballongen, for tempoet er betraktelig lavere enn i den forrige delen, men etterhvert kommer historien tilbake i riktig spor, og slutten er fornøyelig.

Historien handler etter min mening om to ting: For det første er det et tenkt og interessant fenomen tilknyttet alternative univers som utforskes, og for det andre handler det om mennesker – kanskje først og fremt intellektuelle mennesker, og hvordan de kan oppføre seg idiotisk – eller ikke se fornuften – nÃ¥r det ikke gagner dem. SlÃ¥r du sammen titlene pÃ¥ de tre delene, sÃ¥ fÃ¥r du et sitat fra Friedrich Schiller (1759–1805): “Mit der Dummheit kämpfen Götter selbst vergebens.” Asimov har derimot plassert et spørsmÃ¥lstegn bak sitatet, sÃ¥ du mÃ¥ nok lese hele boken for Ã¥ finne ut hva som skjer

Og for det tredje får vi innblikk i noen svært fasinerende, alternative vesener, og dette var etter min mening verdt hele boken.

Asimovs historier har også en tendens til å overleve tidens tann ganske bra. Det eneste jeg følte manglet var Internet, og det det har ført med seg av endringer i vitenskapsmiljøene, men ellers kunne historien egentlig vært skrevet i dag. Totalt sett en meget god bok som jeg er glad jeg leste. Jeg gir karakter 4 av 5 til denne klassikeren.