“Science fiction writers foresee the inevitable, and although problems and catastrophes may be inevitable, solutions are not.”

–Isaac Asimov, min store helt.

Asimov anmeldelser: The End of Eternity | The Gods Themselves

Andre artikler: Hør Asimov snakke | Asimov om datamaskiner

Sjanger: Tidsreiser, Hard SF
Rating:

I musikken har vi superstjerner som Michael Jackson, Madonna, Kiss og Elvis. Science fictions aller største superstjerne er Isaac Asimov. Aller størst suksess hadde han med med robot- og Foundationbøkene, men i skyggen av disse finner vi andre bøker av meget høy kvalitet. The End of Eternity er en av disse; den ultimate tidsreisehistorien.

Hovedpersonen Andrew Harlan er en Eternal - hans jobb er å overvåke historien, og å påvirke den her og der for gjøre tilværelsen bedre for alle mennesker:

“We work to plot out all the details of everywhen from the beginning of Eternity to where Earth is empty, and we try to plot out all the infinite possibilities of all the might-have-beens and pick out a might-have-been that is better than what is and decide where in Time we can make a tiny little change to twist the is to the might-be and we have a new is and look for a new might-be, forever, and forever..”

Som alle Asimov-historier er dette en meget intelligent historie, men skrevet i et enkelt språk - den er rask og spennende og fungerer bra som en slags thriller/mysterie-roman. I motsetning til moderne SF-mursteiner leser du denne på én helg. Den er også tidløs; ingen ting av fortellingen har tapt seg på de 51 årene det har gått siden den ble skrevet.

Romanen er heller ingen steril, vitenskapelig historie uten menneskelige følelser og konflikter. Uten å røpe for mye kan jeg fortelle at Harlan fortaper seg i en kvinne.., han blir tilsynelatende gal av sjalusi - og bryter alle regler han har levd etter for å kunne være med henne. Historien vekker absolutt leserens følelser og interesse for de involvertes skjebner.

The End of Eternity handler om tid, evighet og uendelighet, om virkelighet, og om dilemmaene man støter på når tid blir et relativt begrep. Men dette er ingen enkel mann-reiser-tilbake-i-tid-og-møter-seg-selv (evt. -dreper-sin-oldefar) historie.., det er ingen Back To The Future, og fortjener mer oppmerksomhet enn H. G. Wells The Time Machine, selv om det er den tidsreisehistorien alle har hørt om.

The End of Eternity handler om sensur. Den handler om hva som skjer om vi beskytter oss selv mot det som utfordrer oss. Den handler om å lære av våre feil, og hva som skjer om noen andre gjør alle våre erfaringer for oss. Dette er et fantasifult innblikk i menneskets psyke, og stiller spørsmål med hva som driver oss, om vår søken etter kunnskap - og hvor det kan føre hen.

For å konkludere…

Denne boken er kort sagt genial. Noen, kanskje spesielt de som først og fremst kjenner science fiction fra film, vil lese denne historien og si at Asimov var før sin tid. Han var ikke det - over hundre år med glitrende spekulative litteratur viser oss det - men han var en av de smarteste forfatterne innen sjangeren, og skapte noen unike historier ut av ideene sine.

The Encyclopedia of Science Fiction sier enkelte mener The End of Eternity er hans beste bok - jeg har ikke lest alt han har skrevet enda, men inntil videre må jeg si meg enig.

På timetravelershow.com kan du høre en timelang tale Isaac Asimov holdt i 1974. Og jeg anbefaler denne på det varmeste - det er alltid spennende å høre hva Doktor Asimov har å si, han er en veldig morsom taler, og her får du også høre ham svare på en god del spørsmål fra salen. Dessuten gir det et lite innblikk i tingenes tilstand på 70-tallet.

I innlegget forteller han om hvordan menneskene først ca 1800 begynte å tenke på fremtiden, fordi det først var da at samfunn og teknologi forandret seg raskt nok til at enkeltmennesker kunne oppdage det. Og at det derfor var på denne tiden science fiction oppstod som litterær form.

Asimov snakker også om samspillet mellom science fiction og vitenskap, f.eks i forhold til utviklingen av atombomben. Og han forklarer at meningen med science fiction ikke er å studere mulige, vitenskapelige gadgets, men å anta mulige gadgets for så å studere konsekvensene - f.eks. den kalde krigen (ikke atombomben i seg selv) - og hvordan man skal håndtere og forberede seg på konsekvensene.

Asimovs påstand er at utviklingen nå (i 1974) går så raskt at man er nødt til å forberede seg på konsekvensene av vitenskapelig utvikling før den utviklingen finner sted.., og DET er poenget med science fiction.

Det er fredag, så jeg føler behovet for å blogge noe. Så her er ukens første filmsnutt: Isaac Asimov om datamaskiner.

Asimov var en stor tenker, og det er alltid spennende å høre hva han hadde å si om teknologi og dens påvirkning på samfunnet. Jeg har heller aldri sett Asimov “live” tidligere, bare lest hva han har skrevet.., veldig morsomt skinnskjegg, Isaac!

Jeg vet ikke når dette filmklippet er fra, men det er ikke gitt at computer teknologien var så gammel når dette ble sagt - Asimov var i alle fall på mange måter forut for sin tid.

Videre virker det naturlig å linke til denne litt lengre filmen på google som handler om Roboter og deres mulige rolle i fremtiden: Robo Sapiens! Den er på 47 minutter, så se den når du har litt tid. Enjoy!

Etter først å ha lest litt av Foundation serien og en del robot noveller så hadde jeg en følelse av at jeg visste hva Isaac Asimov sto for, og var fornøyd med det. Men så, av en eller anne grunn, følte jeg at jeg måtte lese én bok til, og med The Gods Themselves skjønte jeg at jeg hadde undervurdert Asimov (selv om jeg hyllet ham som en av de beste).

Jeg kom nettopp over denne anmeldelsen av The End of Eternity, en slags time police roman Asimov skrev i 1955. Kanskje blir den den neste Asimov boken jeg leser.

Jeg kom også over en anmeldelse av en anne bok, Idolon, en bioteknologi-post-cyberpunk historie med et plott jeg nok tror vil appelere - i alle fall til meg selv. Får intrykk av at den er litt Phillip K. Dick’ish, litt sånn hva-er-virkelig setting. Hmm, ønskelisten begynner å bli lang!

Sjanger: Hard SF klassiker
Rating:

Jeg er akkurat ferdig med å lese The Gods Themselves av Isaac Asimov. Dette er en bok som har vunnet både Hugo og Nebula prisene for beste roman i 1972 (de to mest kjente science fiction prisene). For de som ikke vet hvem Asimov er, så regnes han som en av De Tre Store fra science fiction genrens gullalder, og er mest kjent for sine robot-historier (noveller og romaner) og Foundation serien. Les mer om Asimov på Wikipedia.

Boken er tredelt; et fenomen/problem introduseres, årsaken studeres, og en løsning skaffes til veie. Kan høres ut som en enkel oppskrift, men ingen ting er rett frem ved Asimovs historier.

Del 1: Against Stupidity…, var ganske bra - typisk eldre SF, og typisk Asimov. Det handler om vitenskapsmenn og intriger, og man merker tydelig at dette er skrevet av en meget intelligent mann (Asimov var medlem av Mensa, dog noe motvillig). Jeg er litt usikker på når handlingen finner sted, men jeg forestiller meg rundt 2070 (ikke at det har noen betydning). Komposisjonen er også spennende.

Del 2: …The Gods Themselves…, er helt anderledes: Her handler det om vesener i et paralellt univers hvor andre naturlover råder. Vi får et godt innblikk i tre av disse vesenenes liv, tanker og følelser. Jeg er svak for denne typen historier, men jeg mener at jeg også er relativt objektiv når jeg sier at dette er noe av det beste jeg har lest - i alle fall av Asimov. Igjen er det en spennende og original komposisjon, og i tillegg har denne delen en nokså overraskende og spennende slutt.

Del 3: …Contend in Vain? Her er vi tilbake i vår verden. Jeg vil ikke røpe for mye, men det er her vi sammen med Asimov skal finne ut hva vi skal gjøre med problemene som har oppstått i del 1 og 2. En stund virker det som om luften har gått ut av ballongen, for tempoet er betraktelig lavere enn i den forrige delen, men etterhvert kommer historien tilbake i riktig spor, og slutten er fornøyelig.

Historien handler etter min mening om to ting: For det første er det et tenkt og interessant fenomen tilknyttet alternative univers som utforskes, og for det andre handler det om mennesker - kanskje først og fremt intellektuelle mennesker, og hvordan de kan oppføre seg idiotisk - eller ikke se fornuften - når det ikke gagner dem. Slår du sammen titlene på de tre delene, så får du et sitat fra Friedrich Schiller (1759–1805): “Mit der Dummheit kämpfen Götter selbst vergebens.” Asimov har derimot plassert et spørsmålstegn bak sitatet, så du må nok lese hele boken for å finne ut hva som skjer

Og for det tredje får vi innblikk i noen svært fasinerende, alternative vesener, og dette var etter min mening verdt hele boken.

Asimovs historier har også en tendens til å overleve tidens tann ganske bra. Det eneste jeg følte manglet var Internet, og det det har ført med seg av endringer i vitenskapsmiljøene, men ellers kunne historien egentlig vært skrevet i dag. Totalt sett en meget god bok som jeg er glad jeg leste. Jeg gir karakter 4 av 5 til denne klassikeren.