Sjanger: Grøsser / science fiction klassiker
Rating:

Howard Phillips Lovecraft (1890-1937) var en amerikansk forfatter av fantasy, science fiction og horror som ikke var spesielt populær mens han levde. Men etterhvert har hans populæritet vokst til enorme proposjoner, og han anses nå for å ha hatt stor innflytelse og vært en av de aller viktigste grøsser-forfatterne i det 20. århundre.

H. P. Lovecraft er kanskje aller mest kjent for sitt sÃ¥kalte “Cthulhu Mythos”, en serie med løst knyttede historier med en mengde ikke-menneskelige vesener. At the Mountains of Madness er en lengre novelle forfatteren skrev i 1931, og representerer en av-mytifisering (er det et ord?) av Cthulhu universet. I motsetning til mye av grøsser-literaturen, som har mest til felles med fantasy, blir det her helt klart at Lovecrafts grøsser-verden holder seg innenfor science fiction’ens forholdsvis edruelige rammer.

Selv om jeg leser mest ren science fiction så tiltrekkes jeg av dem som mikser inn andre, gjerne okkulte elementer, og jeg så derfor frem til å lese litt Lovecraftian lore. Det var spennende å lese noe som var skrevet da det fortsatt fantes u-utforskede områder på jorden, slik at man kunne la fantasien løpe fritt om hva som fantes der - og ideene i Mountains er også veldig bra.., det jeg har problemer med er formen.

For historien er fortalt som et slags brev fra hovedpersonen, hvor han forteller om hendelsene han har vært gjennom, sikkert for å gi et inntrykk av kredibilitet til historien, noe jeg også har sett H. G. Wells gjøre. Stilen gjør derimot beretningen mere kjedelig enn den hadde trengt å være; den mangler for eksempel totalt dialog. Lovecraft driver også og haler ut historien, og formørker og skyver på det klimakset du hele tiden tror skal komme.

Jeg har også et problem med forfatterens språk - det blir til tider alt for tungt og infløkt, og jeg tok meg selv i stadig å måtte lese setninger og av og til hele avsnitt opp til flere ganger for å få med meg innholder. Han bruker innskutte leddsetninger som er så lange at når du når slutten så har du glemt hvordan det hele begynte. Ta for eksempel denne setningen:

As we threaded our dim way through the labyrinth with the aid of map and compass - traversing rooms and corridors in every stage of ruin or preservation, clambering down again, encountering choked doorways and piles of debris, hastening now and then along finely preserved and uncannely immaculate stretches, taking false leads and retracing our way (in such cases removing the blind paper trail we had left), and once in a while striking the bottom of an open shaft through which daylight poured or trickled down - we were repeatedly tantalized by the sculptured walls along the route.

Kan du skjønne at jeg etterhvert ble sliten når det meste var skrevet på den måten..?

Så alt i alt gir jeg novellen - som bl.a. er gitt ut i pocketboken At the Mountains of Madness and Other Tales of Terror, boken jeg har kjøpt, hvor det fortsatt gjenstår å lese de tre andre novellene, som godt kan vise seg å være bedre eller mer spennende enn den jeg har lest nå - to av fem stjerner; grei nok, men den har en del svakheter.

Ser du hva som har sjedd nå.., nå skriver jeg også sånne fæle setninger som Lovecraft