Vernor Vinge, pensjonert professor innen matematikk og informatikk, er i enkelte kretser mest kjent for et essay han skrev i 1993 som han kalte “The Coming Technological Singularity”. Her argumenterte han for at eksponensiell, teknologisk utvikling vil nÃ¥ et punkt hvor vi ikke lenger kan forutse eller en gang spekulere om konsekvensene. Et lite sitat forteller hva Vinge i all oppriktighet mener vil skje i vÃ¥r nære fremtid:

“Within thirty years, we will have the technological means to create superhuman intelligence. Shortly after, the human era will be ended.”
- V. Vinge, 1993

Som science fiction forfatter har Vinge utforsket disse temaene - kunstig intelligens og det vi kaller teknologisk singularitet. Han har vunnet flere Hugo-priser for romanene sine, også for hans foreløpig siste bok, Rainbows End, fra 2006.

Sjanger: familievennlig cyberpunk
Rating:

Handlingen i Rainbows End foregÃ¥r i en nær fremtid, hvor vi følger en gammel mann som takket være medisinske nyvinninger er i ferd med Ã¥ “vÃ¥kne til igjen”, etter flere Ã¥r med Alzheimers. Han mÃ¥ tilpasse seg til et samfunn hvor den teknologiske utviklingen har løpt fra ham - internett har utviklet seg til en alt-omfattende, teknologisk hverdag.

Wikipedia har en ganske grei oppsummering av handlingen og temaene, så ta gjerne en titt der for mer info. Jeg nøyer meg med en kortere konklusjon:

Rainbows End gir en virkelighetsnær skildring av en fremtid som kanskje ikke er så langt unna; det er en positiv historie, og den er sånn passe tilfredstillende. Jeg må faktisk, som Jeppe Larsen, undre meg over hva Vinge egentlig hadde i tankene da han skrev romanen: Er det en techno-triller om verdensomspennende konspirasjoner, et psykologisk drama om en mann som må gjenfinne seg selv i en ny tid, en visjon om fremtidens cyberspace, eller et skoledrama om frykt for eksamen?!

2,5 stjerner er jo midt på treet, og der hører desverre denne Hugo-vinneren hjemme.

Tidligere Vinge-anmeldelser:

• A Fire Upon the Deep - 4 av 5 stjerner til denne Hugo-vinneren.

Hugo-prisene ble delt ut 1. september, og prisen for beste roman gikk til Vernor Vinge for boken Rainbows End. Får vel nesten lese den da. Jeg har bare lest en bok av Vinge fra før, A Fire Upon The Deep, og min anmeldelse av den kan du lese her!

John W. Campbell-prisen for beste, nye science fiction forfatter gikk til Naomi Nivik. Hun har en mastergrad i informatikk, har jobbet med å utvikle dataspill, og skriver nå en fantasy/alternativ historie-serie fra Napoleon-tiden for dem som er glad i å lese om krig og drager.

Science Fiction Book Club har bestemt seg for at 2006 nå er over og bestemt seg for hva de mener er årets beste bok. Og vinneren ble Rainbows End - skrevet av Vernor Vinge, mannen som har utviklet og gitt oss forståelsen av begrepet teknologisk singularitet.

De som ikke nÃ¥dde helt opp var Charles Stross’ bok Glasshouse og Jo Waltons Farthing.

Sjanger: Space Opera (med superhuman intelligences, troverdige aliens, space battles, kjærlighet, svik m.m.)
Rating:

I min søken etter den beste science fiction literaturen har jeg den siste måneden lest to bøker jeg på det sterkeste vil anbefale. Den ene av disse er A Fire Upon The Deep av Vernor Vinge. Den var absolutt så god som jeg forventet, og bør leses av alle som interesserer seg for SF.

Vernor Vinge vant Hugo prisen for beste SF roman med denne boken i 1991, og forfattere som Greg Bear, Poul Anderson m.fl. lovpriser den som et mesterverk, med energien til de beste space operaene fra gull-alderesn.., en STOR, langt-inn-i-fremtiden-saga, overbevisende aliens, en bok som blander hard SF, high drama og fantastisk fortellerevne.

Tre ting jeg likte ved denne boken:

1. Handlingen foregÃ¥r langt inn i fremtiden, og Vinge skildrer et univers som er svært fasinerende. Vinge deler inn galaksen vÃ¥r i soner (fra innerst til ytterst), og naturlovene oppfører seg forskjellig i de ulike sonene. Jo lengre man beveger seg fra galaksens sentrum, jo høyere teknologinivÃ¥ kan man oppnÃ¥. I The Beyond f.eks., hvor handlingen utspiller seg, kan man reise raskere enn lysets hastighet, og man kan skape teknologi mer intelligent enn mennesker. Raser migrerer naturlig fra de innerste sonene og utover, for til slutt Ã¥ ende opp som en “trancendent” singularitet (eller en gud om du vil) i den ytterste sonen.
2. Det er alltid spennende når intelligente SF forfattere legger mye arbeid ned i å skildre nye aliens. Handlingen i boken er todelt. I den mest spennende delen er vi i et før-teknologisk, nærmest middelaldersk samfunn på en planet som ligger og vaker mellom The Slow Zone og The Beyond. Den fasinerende rasen som lever på denne planeten består av individer/intelligenser som hver består av mellom fire og åtte hundelignende kropper. Disse komuniserer på en telepati-lignende måte med lyd. Boken skildrer på en intelligent måte fordeler, utfordringer og ulemper ved det å ha flere kropper som fungerer sammen.
3. Intriger, spioner, onde menn i forkledning, et kappløp mot tiden med opptil flere krigerske flåter i hælene. En ond, kvasi-power, The Blight, forsøker å legge under seg hele galaksen. Menneskenes totale utslettelse. Boken er kort sagt veldig spennede!

Dessuten er den - i sterk kontrast til The Number of The Beast, som jeg slet med for litt siden - svært så lettlest.

Trivia: Vinge forteller i forordet til A Fire at mye av romanen er inspirert av en tur til Norge. Dessuten har en hovedpersonene det sjarmerende navnet Johanna Olsndot, datter av Arne Olsndot.

Link: A Fire Upon the Deep på Wikipedia